«… men jeg kom jo hele veien fra Østfold for å ta bilder?»
«Da skulle du nok ha ringt først»
(«Det var en spøk»)

(noen ganga så skulle livet ha kommet med en sånn ba-dum-ching-lyd. bare av og til.)

Det e bursdagen til bestemora mi i dag, ho e ikke død enda, vi vet ikke helt, men. Man tar det man får. (dog, æ tok mæsjøl i å tenke «om ho dør nu, så kunne kanskje Tore ha holdt (?) begravelsen, det hadde vært fint.» Av og til får man favorittpresta, sånt som skjer¹.) Det e forsåvidt virkelig ikke en måte å avslutte det her avsnittet på. Hei verden, æ har det fint, bestemora mi e fortsatt i live.

I dag, da æ sykla til og fra jobb i duskregn, hørte æ på Ashlee Simpson. Og tok mæ i å fortsatt lure på koffor Danny J. Pellicer ga ho en to-er for den nyeste plata hennes. Æ mene, greit nok, det e ikke orkestralt og vakkert og evigvaranes og dypt, men det e gøy! Shiny happy music! Og innafor sin kategori syns æ det e bedre enn en toer. Greit nok, det e ikke et popkulturelt mesterverk (som Justified), men det hadde i det minste fortjent en treer eller firer. (æ føle at æ burde legge til at æ akkurat nu, as I write this, høre på Bolero. Du vet, det klassiske mesterverket av kjedsommelige repetisjona som e utrolig vakkert. Æ tror det funke dårlig som muzak; sukk, æ vil ha den på jobb.) Og forøvrig e æ av den mening at Karthago burde ødelegges folk som sir «æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ va tre forskjellige persona» e teit. Æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ hadde evnen til å høre på en hel masse forskjellig uten å anta at det ikke går an. (æ tror det e fordi æ ikke klare å se skillelinjan, sånn bortsett fra musikk æ like/musikk æ ikke like. (Goddamn Lonely Love til Rule Breaker til Bolero til All Hands On The Bad One til Traveling Again til Forever and Ever, Amen til OK, greit nok, æ mangle seriøst mye rock i samlinga mi, men det høre jo alle andre på. I’ll leave that to the expertise.) (les: Drive-By Truckers til Ashlee Simpson til Ravel til Sleater-Kinney til Dar Williams til Randy Travis. Så det så.) Æ vet ikke, æ e poengløs. (hmm, Sleater-Kinney til Dar Williams ende opp med å dekke over ganske mye feministisk musikk, antar æ, men æ vet ikke helt kor for eksempel Jason Mraz ende opp i det hele (i Ashlee Simpson-området? Det virke slemt)

Eller, æ hadde et poeng, tidlig i sommer, sånn rundt bursdagen min (ahaha, æ måtte nettopp skru ned lyden på Bolero, den nådde det høylytte punktet), da æ lagde mæ en bursdagsmix som endte opp med den provisoriske tittelen «(Fordi det e )sommer[lig], sol og Siri( fylle femogtyve)» Det starta veldig enkelt, men så prøvde æ å trekke historiske linje (hmm, overgangen fra Bolero til Bitch & Animal – Croquet funka faktisk overraskanes bra. Det tredje (og siste) albumet demmes e dog ikke nokka særlig. Det første hadde potensiale, det andre e fantastisk, men det tredje gjør at æ egentlig e glad til for at dem dumpa hverandre), så det blei en slags merkelig blanding. Men det blei en merkelig blanding av ting som gjør mæ lykkelig. Så her:

det får være måte på kor mye tekst æ skal tvinge på dokker