«you wanna do right, but not right now…» [fanfanfan]

Sukk. Æ har tre papirlappa (to kvitteringa kunda ikke ville ha, en ubrukelig liten bit innpakningspapir kor det sto «melis» fra før av, æ antar det ikke va nokka viktig) i baklomma, den ene sir
«I need a love like that (I could do with a little sun on my back, a truck needs a highway, a train needs a track, I need a love like that)»
«I’ve heard all my own jokes and they’re just not funny anymore»
«I always said I love you, I never said I love you well»
(hvilket e Alan Jackson, Ani DiFranco og Jeffrey Foucault, respectively – det skulle være en til, men den glapp før æ fikk skrevet det ned)

Den andre sir «du gjør mæ til et lykkeligere menneske. Hver gang æ ser dæ e det nokka i hjertet mit som gjør et lite byks av glede, (bare) tanken på at æ kanskje kan få prata litt med dæ gjør mæ» fordi det kom en kunde og avbrøyt tanken.

Den tredje: «en del av mæ, innså æ plutselig, vente (fortsatt) på at du skal erklære at æ e den mest fantastiske jenta du vet om* (* ikke person, men jente. can of worms, that) – æ trodde ikke æ va fullt så patetisk, men jo, tydeligvis. (æ vil at du skal være klar over kor mye godt æ har gjort for dæ.)»

Parantesan e der fordi æ innså at ordan va overflødig, eller beint fram feil (æ bruke bare for ofte, egentlig, betydninga tatt i betraktning, det e ganske mye som ikke kan være bare; fortsatt kan ikke være med, fordi æ ikke visste at æ venta, æ visste ikke at æ ville ha det, ikke egentlig, ikke på den måten. fortsatt implisere at æ vet ka æ tenke langt oftere enn æ faktisk gjør.)

Fotnoten e der fordi det virke fotnote-verdig, ihvertfall for min egen del, æ e veldig sjelden en jente inni mitt eget hode (if you will allow me to put it that way, ikke dermed sagt at æ e mann, æ bare e, kjønnsløs (det tok mæ en stund å innse at det kanskje ikke e normen)), men æ vil være den mest fantastiske jenta, æ vil være jenta di, og gud, bare tanken gir mæ lyst til å gå ut og sage ved eller male en vegg eller sykle til Vadsø eller frakte ut elvebåten vårres og se kor langt æ kommer mæ, ett eller anna som ikke virke så ynkelig. (æ prøvde en gang, for ganske lenge siden, fordi han va full og det va midt på natta, nesten, å se opp på (… til?) en fyr gjennom øyenvippan mine, men æ har djevelsk ubrukelige øyenvippa til sånt, så æ tror ikke det funka. Det blei med den ene gangen. det e kanskje det som e hemmeligheten, om æ skulle finne en fyr, at han måtte ha slått sæ til ro med at æ e dårlig på å være jente)

Æ havna i humøret som gir mæ lyst til å kjøpe nokka, reise et sted som ikke e her, gjøre nokka æ ikke har gjort før, uten at æ helt vet koffor, men noen ganga overveldes æ av behovet for å være noen som ikke e mæ, eller i det minste reise et sted kor folk ikke vet at æ e mæ. Æ vurderte kor høyt opp på ironi-skalaen det kommer at æ nesten regne mæ som Tanaværing (heller det enn Tromsøværing, uansett), men at det knapt e noen her som vet kæm æ e. Ihvertfall ikke av folk æ ikke e i slekt med, og det e jo ikke så mange. Noen ganga spør dem, kæm sin datter e du?, noen ganga antar dem at tanta mi e mor mi (ho e gift med onkeln min som e sølvsmeden), noen ganga spør dem om æ prate samisk, og blir skuffa (æ tror ikke det e meninga, men æ ser det på dem) når æ svare ja. (dem like å klage, noen av dem, tror æ, over at sølvsmia som selg samesølv ikke har noen ansatte som kan samisk, e ikke det helt typisk? Ei dame lurte på om søskenebarnsjefen min snakke samisk, æ sa nei og ho svarte «ja, det e jo den der fornorskningspolitikken» og æ kjente den i halsen når æ måtte bite mæ i tunga for ikke å spy for ikke å si «du treng ikke å være her mer, ha det bra!»)

Æ har begynt å si «guri!» eller eventuelt «å guri!», av en eller anna grunn (bare vent, snart kommer æ til å kalle folk for dumrian og tufs og æ vet ikke ka), men stort sett bare når æ snakke til mæ sjøl (det begynte med et bilde av … typen til Åsne Seierstad, tror æ? Æ så det og tenkte «å guri» – fordi han så sånn ut, kanskje minst med positivt fortegn), og æ bruke ganske mye tid på å snakke til mæsjøl, fordi æ ikke har noen andre å snakke med akkurat nu, og i sånn cirka to tima til, for da kommer familien min. Æ like egentlig å snakke med mæsjøl, sjøl om det ikke e det æ gjør, æ prate som oftest til noen (kor mange blogginnlegg har æ stort sett bare prata? ganske mange), æ like å være helt aleina for da kan æ le foran datamaskinen uten å tenke på kordan det ser ut (det skillet der e så fascineranes, det e greit å le så lenge andre folk e tilstede, men ikke når du les nokka, og minst av alt når du les nokka på nettet, det gjelds jo ikke. æ lure på om det e det som e problemet med ungdomskulturen i dag, dem har fortsatt en idé om at det som skjer på nettet ikke gjelds? (sjøl om man ikke e kjæresta på ordentlig før man e kjæresta på facebook) selvfølgelig kan gud og hvermann google dæ, men det gjelds ikke. tviiiiibit!).

Æ treng ny musikk, eller, i det minste, fysiske eksemplara av musikken æ høre på, æ vil ha nye smykka (ulempen med å jobbe i sølvsmia, og vi selg ikke det æ vil ha, æ tror æ vil ha nokka steampunk-aktig, nesten, nokka uferdig og litt skittent, med kanta og hjørna, æ elske smykkan æ selg, men dem har så runde kanta, dem glir som bølga («det e litt fantastisk å tenke på, av og til, at det her e ting som e designa for flere hundre år siden, men at det fortsatt ser moderne ut, det e virkelig tidløst» og noen ganga ser kundan på mæ som om æ snakke feil språk til dem), og det e vakkert, men æ treng nokka som rykke til, nokka som trekk dæ under, eller i det minste true med å trekke dæ under (bølgje, det er du, mot munn og bryst./- druknar du meg? nei, alt godt du veit av/vil du meg, våg frå det vide hav! sukksukksukk, alt e Halldis Moren Vesaas sin feil. I det minste alt utdanningsrelatert)

(og æ trekk i tråda, eller nøste dem opp, når det gjeld musikk, æ høre på coverversjona og tenke at æ kanskje burde finne orginalen, kor mange forskjellige coverversjona av en sang treng du? (når det gjeld Julie & Buddy Miller e visst svaret «ganske mange») Det føles litt som om æ prøve å komme nærmere enn slags kjerne, av nokka eller noen eller mæsjøl, æ vet ikke, noen ganga kommer den her følelsen av at alt heng sammen og det utilfredse i livet mitt vil ta slutt bare æ trekk i riktig tråd eller finn den rette puslespillbrikken, en samtale med den rette personen, en gave, kanskje, ett eller anna usagt, ugjort, nokka utilfredsstilt som bare vente på at æ treff rett og æ drømme stadig vekk at æ e i en butikk og plukke ting fra hyllen æ aldri kommer til å finne her – man treng ikke en drømmetydningsbok for sånt, det e greit, æ vet det.)

Æ har fått to jobbtilbud i løpet av sommeren, det e litt rart. Litt deilig. Litt betrygganes, her æ sitt og burde ha skrevet fjorten side med tekst (to forskjellige teksta, men dog). Verden altså.

det e en sjarmeranes tanke – det bør kanskje bli med den

Æ e rødspraglate og solbrent på arman (rødspraglate solbrent, kanskje), æ har brukt 160 dollar på greier (det e bare 600 krone, så. No guilt.), æ va i Vadsø. Æ har så totalt (om du tillate mæ litt engelsknorsk) brukt 238 krone på buss bare fordi æ ville ha en latte. Æ drakk to. Dermed endte kaffen min opp med å koste totalt 300 krone. 100 krone per espresso-shot e kanskje litt i meste laget? Pyttsann, det va verdt det. Æ skreiv et brev til Gøril, lent over et kafébord – kaffebaren i Vadsø va fin, men sofaen va ikke laga for at man kunne sitte i den og bruke bordet samtidig – og gikk på postkontoret og sendte det. Æ kjøpte tre bøker på Det hvite hus, to om musikk (en norsk bok fra tidlig 80-tall som hete Rock, ni teksta av norske forfattera, en engelsk om the sound of girl groups (annaclaire, æ tenkte på dæ:>), og Nils-Aslak Valkeapää sin Helsing frå Sameland – fordi den lå på disken og ba om å bli kjøpt), verdens (i det minste Finnmarks) peneste dame jobba på Hildonens bakeri, og æ fant mozarella på Prix. I tillegg fikk æ stappa alt opp i veska, så æ kunne ta det med mæ når æ sykla hjem.

Snakke om sykkeln, æ har muskla i låran. Ikke det, det visste æ jo (kunne vel egentlig ikke stått oppreist ellers), men for øyeblikket e dem veldig klar på at dem eksistere. Litt sånn «Heia Siri, her e vi. Vi ville nu bare minne dæ på at vi eksistere, og at vi har sykla i fem daga på rad, bare sånn at du vet det; vi skal sykle i minst ti daga til, tenk så mye sykling det blir, vi e her fortsatt, vi blir her en stund, vi skulle bare si hei.»

Æ har spist spinat to daga på rad, skal spise mer i morra (spinat e dritgodt altså), skulle kanskje ønske spinat blei solgt i litt mindre porsjona enn det Mega har, men men. Det e spinat, æ tar det æ får. Spiiiinat. Og bittesmå kjempesøte (som i smak, ikke utseende) cherrytomata som koste 200 krone kiloet (seriøst), men e verdt det. Æ eie ikke økonomisk sans, det e sant. (Se de 160 dollaran. Egentlig e det vel 206, men en del av dem e brukt på en gave, ergo gjelds det ikke. Så det så.)

Æ satt på bussen og tenkte på ting og greier og lot tankan vandre og kom på en tatoveringsidé. (e tatoveringe litt som Pokemon? Gotta catch them all? Antakeligvis) Den e på samisk, litt musikk-inspirert, litt reisanes, litt lengtanes, litt egenrådig, og æ har en vag formulering av kordan det kunne sett ut. Æ burde nok hatt en penere rygg for at det skulle funke som ønska, men. Æ like tanken. (æ tror, som æ skreiv i brevet til Gøril, at det blir med tanken, men det e en god idé. Og man kan jo tenke på det en stund.) (æ vil litt fortelle om den, men samtidig ikke, fordi det e min idé, og æ like ikke å dele før æ e sikker på at nokka e helt mitt. Æ e ikke egen etterhvert, bare til å begynne med) (æ tror Lawra Somby hadde vært plent nødt til å gifte sæ med mæ om æ gjennomførte det. Haha:D /kryptisk)

Æ lure på om æ burde få noen til å kjøpe mæ det nye The Hold Steady-albumet? All den tid det fikk en fantastisk anmeldelse i Dagbladet og sånt. Og æ like The Hold Steady. Litt ihvertfall. (ny musikk ny musikk ny musikk) Æ har en spilleliste som hete sommer 08, æ tror kanskje æ e den eneste personen i verden som like alle sangan i den (og nei, æ tok mæ definitivt ikke i å tenke at det burde ærlig talt vært mer Fall Out Boy i den. Det kunne ikke falle mæ inn å tenke sånt. pokker). Uansett, poenget va at min absolutte favorittsang for øyeblikket e Butch Walker (& The Lets-Go-Out-Tonights) sin «Hot Girls in Good Moods». Fantastisk sang.

God natt!

I could make you happy you know, if you weren’t already.

Æ satt iTunes på shuffle, på alle sangan æ ikke har hørt på enda (fem og tjue tusen av dem, cirka. SUKK!), og det va fint og vakkert, og så spilte den en Ani DiFranco-sang, så æ satt den på shuffle på alle Ani DiFranco-sangan æ ikke har hørt på enda (sånn bortsett fra at æ har hørt dem femhundreganga før, men ikke i den her versjonen av iTunes, alle femhundreogørten sangan), og. Snakk om deprimeranes vakker spilleliste (Most of the Time, Bodily, Grey, Untouchable Face, Sick of Me, In the Margins, alle sangan som får mæ til å tenke «favoritten min!»). Men poenget va egentlig bare at den spilte Living in Clip-versjonen av «Untouchable Face» og æ tok mæsjøl i å tenke «… faen.», for av alle sangan i verden å tenke «akkurat sånn e det!», så. Det kunne ha vært nokka litt mindre stereotypt, sant?

I could do a lot of things, and I do

Men la oss ta den linja som utgangspunkt for nokka litt mindre teit (æ e egentlig ikke forelska lenger, skjønne du, det e det merkeligste. Æ e en utprega pragmatiker?, som, i det æ innså at det va poengløst, fikk det hele til å gå over, og æ vet det høres idiotisk ut, men, min mentale tilstand e idioti og lignanes stort sett hele tida.), sjøl om æ ikke tror æ e i stand til å skrive om gave-kultur på en logisk måte. Og ideen om gava fortjene logikk og retorikk på et nivå æ ikke e i stand til å inneha akkurat nu. Fordi det finnes (nogenlunde utbredt?) forskning på gaven i et urfolksperspektiv (start med Rauna Kuokkanen og Britt Kramvig, men det finnes andre, ikke-skandinaviske, forskera som skriv om det samme).

Og tanken med de her gavan e at dem ikke brukes som (la oss si) majoritetskulturen ser på det: du gir en gave for å få en gave, du invitere noen på middag fordi det betyr at dem invitere dæ seinere. Du gir gava (uansett ka slags gave det e, en faktisk ting, nokka verdifullt, nokka billig, tida di, tankan dine, historien din) til folk du vil gi gava til, som et håndfast bevis på at du sett pris på dem. Personlig va det en aha-opplevelse av de sjeldne, fordi det e akkurat sånn det e. Tanken på at en gave e for dyr har bestandig slått mæ som litt teit/uforståelig. Om æ har penga nok til at æ kan kjøpe den gaven uten å tenke på ka den koste, så e det ikke fordi æ tenke «Hah, om æ kjøpe dæ den her greia som koste [x antall krone], blir du nødt til å kjøpe mæ nokka like dyrt i gjengjeld!» Det æ tenke e «se, en greie! En greie æ tror [person A] vil sette pris på! Jippi!»

Det e derfor æ bestandig blir overraska når æ låne noen en ubetydelig pengesum og dem insistere på å betale tilbake. Det e liksom ikke nokka vits i. Æ har penga, og om mine penga kan føre til at du kan ta en buss/kjøpe en kaffe/gjøre nokka som gjør dæ glad i det øyeblikket, så syns æ ærlig talt det e verdt det. Og en del av det e en idé om at jo mer æ gir til verden, jo mer får æ tilbake. Ikke nødvendigvis fra den ene personen æ har vært snill med, men i generell godhet. Det e den eneste formen for reciprocity æ treng. Det va det æ baserte mæ på før æ dro til USA, sjøl om det høres rart ut. Æ tenkte, før æ dro, «æ har gitt så mye godt til verden at [æ fortjene at] den her turen kommer til å gå bra.» Og den gjorde det, så det lå tydeligvis nokka i det. (og/men, selvfølgelig, æ e i den priviligerte posisjonen at æ kan bruke penga uten å bekymre mæ for kordan det går, og det e mange som ikke e det, men æ tror det e en del av tanken, det treng ikke nødvendigvis være snakk om monetær lykke.)

(men samtidig (og merk, æ snakke i parantesa når æ e litt flau, av og til?) så e det faktum at det føles så naturlig for mæ å gjøre sånt, en del av mæ tror at det e like naturlig for alle andre. også blir æ litt såra når det vise sæ at det ikke e det. Situasjona kor æ ende opp med å tenke «om æ va dæ, så hadde æ gjort X nu, men det. du gidd tydeligvis ikke», og det e dårlig gjort, og æ minne mæsjøl på det, men allikavel. Sukk. Alt skal være så vanskelig.)

(det e litt på den her måten. det va ei jente i den ene forelesninga mi som hadde et framlegg om gavekulturen (og at enkelte urfolksforskningsområda hadde en budsjettpost for «gifts», fordi det va en så akseptert del av framgangsmåten), og når ho va ferdig, når æ satt der og tenkte «oi» og «hm» og «ååå» og sånt, så ville æ gi ho ett eller anna, fordi det virka logisk. som en takk. Æ kan ha lyst til å gi bort ting til folk æ ikke egentlig kjenne, bare fordi det føles naturlig der og da. Det e nokka i at noen ganga, når æ les en skrekkelig god bok, så e mitt første instinkt å gi den videre.) ((æ hadde muntligframlegg om ett dikt. Æ analyserte det. Og det va litt gøy da, fordi alle de andre snakka om svære, store tema og perspektiva og greier, og æ bare «ett dikt. femten minutt. comp.lit. til I die, fuckers!» bortsett fra at det ikke va akkurat sånn, men gud, folkens, æ elske diktanalyse, og det hadde æ helt glemt. Og det va et fantastisk dikt, æ tror det hjelpe på))

På tirsdag endte æ opp på kafé med Alexander i to tima, på torsdag endte æ opp på kafé med Inge i to tima, så æ har et vagt håp om at det dukke opp en fantastisk mann (eller et fantastisk menneske, æ e ærlig talt ikke kravstor til kjønn) til i morra en gang, bare for å gjøre uka komplett:>

think I’m going for a walk now, I feel a little unsteady
I want nobody to follow me, except maybe you
[…]
she’s not really my type, but I think you two are forever
and I hate to say it, but you’re perfect together
so fuck you
and your untouchable face
and fuck you
for existing in the first place

så mye kjærlighet at du aller helst vil gråte

Hei. God jul! og andre intetsiganes uttrykk for generell glede og gode ønska. (nitti prosent av alle bloggan æ les e på engelsk, og alle e veldig politisk korrekt og sir «blabla god jul! Til dem som feire! God dag til alle andre!» og det slår mæ igjen og igjen at det virke litt passivt-aggressivt, egentlig. Det e ett eller anna med det som får mæ til å tenke at det e mer enn bitanke, «å nei, æ må inkludere alle de slitsomme folkan som ikke tror på det samme som mæ.» Æ vet ikke, men æ tenke hovedsaklig at æ feire jul, derfor e det naturlig for mæ å si god jul, og anta at folk flest har vett nok til å skjønne at æ ikke prøve å tvinge på dem en feiring dem ikke tror på, men heller et håp om at dem også har en god dag, en god «jippi, sola snur!»-fest, eller ka som helst. Æ har kanskje for stor tiltro til folk flest.1)

det her e en repetisjon av det æ skreiv på engelsk tidligere i dag [det e egentlig en trallala, bloggen min blir importert til facebook-greie, mest av alt, æ får nesten litt dårlig samvittighet…] (øh, pluss en hel masse ekstra babbel. Gud som æ prate. Unnskyld!

tanka om musikk (eksperiment 1.3)

along with a note I wrote
said «I love you but I don’t
even know why»
[Patty Griffin – Nobody’s Cryin»]

Det e min personlige favorittgreie i sangteksta, når du har den lille pausen som gjør at betydninga blir totalt endra, som i Ani DiFranco sin «Serpentine»

’cause the Empire State Building
is the tallest building in New York
and I always got the feeling
you just liked to hear it fall

off your tongue

but I remember my name

in your mouth
and I don’t think I was done
hearing it close to my ear
on a whisper’s way to a moan

Og mens vi snakke om musikk, men i en helt anna retning: Guilty Pleasure av Cobra Starship. Den her sangen e seriøst idiotisk, men du verden, så lykkelig æ blir av å høre på den. Æ har iTunes på shuffle av alt æ ikke har hørt på enda (det e ganske mye), og plutselig dukke det opp ting (for øyeblikket e det Frente! «Labour Of Love» og æ huske at æ hørte på den CD-en på bussen til Kirkenes en gang, æ skulle ta fly til Tromsø, og det va to menn foran mæ, dem snakka om ett eller anna og va forvirra og vi stoppa i Neiden og æ kjøpte en melkesjokolade på kafeen og så på brua (elva der e kanskje det eneste stedet i verden som får mæ til å ønske at æ va lidenskapelig laksefisker). og det va fint) (og Mirah. Det e nokka med stemmen hennes som får mæ til å tenke på nokka som ligne på kjærlighet)

[did we do that already? OK, time to watch the chest] Uten tittel
Du var aldri mer enn ord i mine øyne. Du ble aldri mer enn setninger – vakre, selvfølgelig, men ubetydelige i forhold til kropp og ekspressivitet – du forble, selv om det høres selvmotsigende ut, det uudsigelige i mitt forhold til verden. Det ligger mye kjærlighet i det skrevne ord, i alt jeg har sagt, alt du har sagt, men det blir fortsatt ikke nok, det holder ikke i lengden. Man kan ikke bygge et forhold på bare ord

Og æ sverge på alt som e godt og hellig her i verden at i «Bang!» av Yeah Yeah Yeahs, so syng ho «I’ll rub that cheap right off your lips», men ifølge alle andre e det black, eller nokka anna. Men æ like min versjon best. Kom igjen, det e jo helt fantastisk. (og syng ho «as a fuck, son, you suck»? For æ trodde det va «as a flirt, son, you suck» Det e vel bare ikke meninga at æ skal forstå Karen O)

Og det va alle tankan æ hadde for øyeblikket, tror æ.

det blir ikke bedre av at æ late for hardt som ingenting…

Hånda mi lukte som noen andre, lukte jente, lukte av ett eller anna æ e ganske sikker på at æ ikke har tatt på, parfyme, nokka feminint (sånt driv ikke vi på med). Merkelig.

Akkurat nu, om æ skulle ha tvunget dæ til å høre på nokka musikk, så hadde det vært Delicate December og Born To Hum av Erin McKeown, Weatherman og Little Wings av Kris Delmhorst, Another Mystery og Wilder Than Her av Dar Williams, Back In Love og Closer av Melissa Ferrick, Flaming Red og Mad Mission av Patty Griffin og nokka av Ani DiFranco (Soft Shoulder? Pulse? Hell Yeah? Overlap? æ vet ikke, Overlap, tror æ, og nokka mer oppegåanes. ). Det e en ganske sær blanding, ihvertfall sær innafor rammen av kvinnelige musikera med gitar og fantastiske tekstskrivingsevna. (min favorittsjanger det) (æ kunne ha lasta opp en zip-fil, men absolutt alle de sangan e på den andre maskina)

«Ho freistar å lesa meg, men finn ikkje så lett ut av det. Eg freistar ikkje å vera tunglesen. Tvert imot. Skulle gjerne vore så lettlesen som det berre lét seg gjera.» [Jens K Styve – Eg, Ove Kvamme]

æ hadde så mye å si – alt e fragmenta og usammenhenganes, og nokka av det e sitata æ elska

æ vil bli den fjerde stjerna i Orions belte

Kristin sa «du får skrive nokka vi kan lese når vi kommer hjem» og det passa egentlig ganske fint, for æ våkna i dag og tenkte «æ vil blogge».

Eller, det vil si. Æ våkna, blei vekt midt i en drøm, akkurat etter at den traumatiske delen va over, og det va gått over til den delen kor æ, vandranes i en trapp, plutselig så Geir. Og Geir så mæ, og så fikk æ en fantastisk klem, og så våkna æ, akkurat i det det hadde vært naturlig for klemmen å ta slutt. Og det va den hyggeligste måten å våkne på æ har opplevd på lenge. (Det hjalp kanskje på at æ hadde sovet i mer enn fem-seks tima.)

Og æ har kjøpt The Weepies, og det e omtrent akkurat så tårevått det kan høres ut som å være. Men ikke tårevått, egentlig, det e mer. Det e skjørt, og vakkert, og litt melankolsk, men på den fine måten. Sånt som du kan høre på litt over midnatt, når det e mørkt ute, sånt man høre på mens man drikk rødvin, om man drikk rødvin. Og æ e litt glad for at æ kjøpte den i stedet for Hamell On Trial. Det e ikke en Hamell On Trial-dag. (det e som regel ikke det, egentlig)

Og på bussen hjem (det e nokka mellom der, men først e det musikk) så fant æ liksom ikke den rette sangen å høre på (bortsett fra at æ hørte på «I’m Alright» av Jeffrey Foucault, fordi den e så fin etter redaksjonsmøta, uansett) (12000++ sanga å velge mellom og ingen av dem funke), helt til æ klikka mæ inn på min Ani DiFranco-spilleliste og satt på «Hell Yeah». [I like you so much, I talk to everyone but you. Life is a b-movie, it’s stupid and it’s strange, it’s a directionless story where the dialogue is lame. There’s a river of people that runs past my eyes, and it’s beautiful enough just to watch it go by] Og den funke bestandig. Det e sangen min, egentlig. Eller kanskje det va sangen min, æ tror det, den føles ikke helt rett lenger, ikke som fra den gang da æ virkelig aldri snakka med folk æ va forelska i. (nu e æ ikke forelska. eller.)

Og det va andre ting, som Tor Håvard (som får mæ til å innse ting som at så lenge du e redd for å korse dæ, eller så lenge du ikke gjør det fordi du som ateist e redd for ka som kan skje med dæ, så e du ikke ateist, da e du agnostiker. Men samtidig at et ønske om ikke å kaste en bibel ligg like mye i 2000 år med kontekst, at det ville være respektløst ovenfor det som e en viktig religion for flerfoldige milliona. Det e nokka der. Og så, to minutta seinere, snakke vi om filmtittelen My Sex Life – or how I Got into an Argument, og uheldige konnotasjona. Litt av alt), og en mann på bussen, med grått hår (æ like grått hår), som leste i Montaignes Essays, og æ tenkte nerdate tanka, og alle de hyggelige folkan på redaksjonsmøtet, alle de små, rare samtalan, alle de bittesmå tingan æ ikke helt kan forklare. (æ kom fram til, men det her e en del av en kjempelang tanke som æ ikke skal komme inn på nu, at Utropia e mitt livs første kjærlighet. Helt på ordentlig. På en måte ihvertfall)

Men de andre tingan kom litt i bakkant, fordi æ så på stjernan, gjennom skydekket, og det eneste æ kunne se va Karlsvogna. Og æ kom til å tenke på en samtale i en bil en gang, om Orions belte, kor æ i ettertid sa «en vakker dag skal æ troppe opp og fortelle dæ mer enn du vil vite om samisk mytologi», mens æ der og da fikk høre ting som ikke helt kan oppsummeres i en enkel linje. Det va uansett en fantastisk samtale, men det slo mæ, kanskje allerede da, men særlig nu, at det antakeligvis blir den eneste sånne samtalen vi kommer til å ha. Det kommer ikke til å skje igjen, alle premissan e endra og sannsynligheta e bitteliten, og det e litt trist, men samtidig så, kanskje det e greit å bare ha den ene samtalen, å ha det minnet, ikke alle de andre tingan? [Sjøl om æ aldri fikk fortalt det æ skulle om samisk mytologi.]

Fordi æ, enten æ like det eller ikke, e «ute av øye, ute av sinn»-tenker. Æ glemme folk om dem e borte i lengre perioda (stort sett ihvertfall) og æ vet aldrisjelden ka æ kan gjøre for å gjenskape det som va, eller eventuelt kordan æ kan skape nokka nytt av det. Og det høres litt trist ut, når æ sir det sånn, men stort sett, så e det ikke så farlig, fordi alt endre sæ, og noen ganga så like æ å kunne beholde folk i den lille bobla av tid dem eksisterte i. Det e enkelt.

Men av og til, en gang i blant, en sein kveld, med snø i håret og en lang, melankolsk sang på iPoden, så tenke æ at det ikke hadde vært så dumt å være i den bilen igjen, sjøl om alt e annerledes, for æ tror det bestandig e rom for mer. Eller kanskje det bare e meninga at æ skal finne noen andre som kan kjøre, noen æ kan snakke med om andre ting. Det hadde nok funka det også.

se her, mp3’a, fordi æ like å dele gleden. (dem e på mediafire, så klikk på linken og last dem ned derifra)
The Weepies – Gotta Have You
The Weepies – Painting By Chagall
Ani DiFranco – Hell Yeah
Jeffrey Foucault – Secretariat
Jeffrey Foucault – I’m Alright
Jeffrey Foucault – Battle Hymn (Of the College Dropout Farmhand)