Æ skriv dikt for øyeblikket, æ skal levere ti side lyrisk tekst til neste mandag, den 24., æ tror æ har såpass, egentlig, æ må renske opp og rydde i det, finne ut av ka æ like, ka æ kan unngå, kordan æ kan stramme inn eller fylle ut.

Æ skal levere på samisk og norsk, det e bortkasta fordi det ikke e noen av de andre som kan samisk, men det e også derfor det e nødvendig, det e derfor det føles uunngåelig.

Æ prøvde å forklare prosjektet (æ vil sette det i anførselstegn) til Ida, det språklige, språket, æ måtte forklare et begrep og begynte nesten å gråte på 4 roser, ikke fordi mine egne idea e så fantastisk, men fordi det streife innom samisk nasjonsbygging, fordi ethvert møte med språket også e et møte med kor lite som skal til.

Det e tilfeldigheta som gjør at æ kan samisk. Begge foreldran mine snakke det, dem e født på rett sted, riktig side av elva, riktig tid, dem e født til samiskspråklige foreldre, dem fant hverandre og begge snakka samisk, derfor va det naturlig å snakke samisk til ungan, til mæ og broren min, det e tilfeldigheta. Hadde en av dem snakka norsk e det ikke usannsynlig at æ ikke hadde kunnet samisk nu. Hadde æ vært født litt tidligere, dem litt seinere, besteforeldran mine litt før litt etter litt ka som helst, det e sånne ting det går på, det e en sommerfugl i Kina som slår vingan sammen og stjel språket fra et barn i Sápmi,

og det e ikke det æ skriv om, i de lyriske tekstan (æ klare ikke å bestemme mæ for om «de lyriske tekstan» høres bedre eller verre ut enn «diktan», det føles pretensiøst uansett, men det e hjemmeleksa mi, æ skal skrive, æ må skrive, æ vil jo fullføre året, alt det der, det e en legitimisering av ønsket om å skrive ka som helst, det e et friminutt), men det e der ofte, et sted i bakhodet, i bakevja, det e en lang rekke takknemlige tilfeldigheta som har gitt mæ språket og det kan æ ikke tenke for mye på for det gjør så ondt.

Æ vet ikke koffor æ skriv det her nu, æ ville bare si det, fastslå det, for den samiske nasjonsbygginga sin del, kanskje – æ e veldig lite glad i dødsannonseteksta som sier at noen e «umistelig», det e så få som e det, ingen e umistelig for alle (alle e umistelig for noen? sjøl når det ikke e sant kan vi late som), men det e menneska i den samiske kulturen som har gjort ting som e så viktig at en kontrafaktisk historieskriving kor dem ikke finnes nærmest føles umulig å forestille sæ. En forsker her, en forfatter der, et lite dikt om muohtačalmmit, tekst om et dem som kommer med bøker dem sier innehold lova, noen som har gjort nokka, noen som har sagt «Vi må gjøre nokka med det her» og som har gjort det. Det e ingen av dem som e umistelig, men en sommerfugl slo vingan sammen på Aotearoa og noen skapte en samisk ortografi, noen noterte ned et sagn alle en gang kunne men ingen lenger huska, noen slo sæ ned på riktig plass, fikk barn til riktig tid og her sitt æ og kan samisk, her sitt æ og eksistere på grunn av den samiske nasjonsbygginga.

Og det klare æ ikke å slutte å bære med mæ, i takknemlighet og motløshet – det e tilfeldigheta og flaks (og kanskje en gud, om man tror på sånt) som skape akkurat dæ, men det e ekstra store mengda tilfeldigheta og flaks som skape en samiskspråklig same som får vokse opp med kulturen sin som nokka naturlig. Og det kan æ ikke tenke for mye på, det får mæ bare til å gråte, så æ leite etter den sommerfuglen som sitt klar et sted i verden, æ vil blåse litt på den, akkurat nok til at den slår vingan sammen og gir noen andre muligheten til det samme, det e det minste æ kan gjøre.