De ansatte på 4 roser e plutselig begynt å bruke navnan vårres, «en latte til Siri» sa ho nye søte med en forkjærlighet for gjennomsiktige toppa – du vet, den sorten jentan går med nu til dags – ho som ser litt tenåringskeitate ut, på den fine måten som gjør at æ vil gi ho gode råd om livet og se på mens ho leve det; «hadde du bestilt nokka, Ida?» spurte lille, søte Gry med det fantastiske smilet da ho kom med kaffen min her om dagen; i dag da æ kom inn døra og bestilte kaffe av ho Trine – det vil si at æ holdt på å gi ho penga til æ kom på at «den neste e gratis» uten egentlig å si så mye anna enn hei og hallo, for alle vet ka æ drikk – sto Arne der og sa «hei, Siri, hei, Siri» til æ forsto at det va det han sa og hilste tilbake. Æ vet ikke om dem har et kollektivt nyttårsforsett – eller om vi bare har nådd det punktet – men det e fint, det e nokka med å ha et navn og å høre folk bruke det, det høres litt rart og banalt ut, men det e kanskje ikke bare mæ likevel?, gleden i å vite at dem vet kæm æ e, æ e sett, æ e et menneske i verden og folk tenke på mæ – det e ikke så farlig om det bare skjer mens æ e tilstede, det hold.

Det e ikke det at æ savne å høre navnet mitt ellers, sjøl om æ like å høre det, æ e narsissistisk, det e vel legitimt?, æ huske han som sa det så det hørtes ut som om det hadde to r:a, men ikke helt, han gjorde r:en tydelig, det va fint; gleden i å høre noen si navnet mitt på samisk, forskjellen på de to. Bruken av fornavn føles av og til litt som måten gmail gjør det på, bare at der e det tidvis ukomfortabelt. Gmail mene at æ burde være på fornavn med alle folkan æ sende epost til, alle æ får epost fra, og æ e ikke bestandig enig. Greit med Ida, med Gøril, men æ vil kanskje ikke være på fornavn med menneska æ ikke kjenne – æ og Per, æ og Pål, æ og Sara Kari Nina Lene e ikke så godt kjent, det føles av og til for intimt – æ foretrekke etternavn på noen menneska, kanskje også mæsjøl, æ hete tross alt gaski de fleste plassa på nettet (men det e en forskjell på gaski og Gaski – Sistnevnte får mæ til å tenke på faren min, mest av alt). Etternavn e enklere, æ kontakta han Hansen, æ sendte en epost til Nora Olsen, æ prøvde å kontakte Vogt, etternavn e greit (av og til e det en helt anna type kjærtegn, av og til e det folk man bare kan bruke hele navnet på – æ vet at det ikke e bare mæ).

Æ e et menneske som like håndfaste bevis på sånt som kan bevises, æ like å høre ting bli sagt, og æ like å høre navnet mitt, alle måtan det eksistere på – det e litt fint å vite at æ e Siri når de 4 roser-ansatte snakke om mæ, til mæ; akkurat som det e fint å vite at æ av og til e Gaski – æ e som oftest gaski, sånn e et nettbasert liv – at folk vet kæm æ e, sjøl når æ ikke tror dem gjør det, sjøl når æ ikke har tenkt over det.

Æ eksistere og alt e spor i snø, hele livet e spor i snø – en grein som trekkes gjennom myk og lett nysnø – men måten kvistan knote sæ sammen blir til navnet mitt, det står Siri der. Enten det vare eller ikke finnes æ nu, det hold.

I want to hear you call my name
it’s too easy just to say it soft
I don’t like my language watered down
I don’t like my edges rounded off
[Ani DiFranco – Make Me Stay]