New Orleans

by

Æ hadde bursdag.

Av og til e æ litt sjalu på teite ting. Eller: av og til e æ sjalu fordi æ vil ha nokka men ikke har det, men som regel, når æ e trygg på nokka, så e æ ikke sjalu. Ergo: æ e sjalu når æ ikke kan begrunne sjalusien, æ e trygg når æ har hevd på nokka. Ikke nødvendigvis menneska, og man kan ikke ha hevd på menneska uansett.

Han: Ka du egentlig ønske dæ i bursdagsgave?
Mæ: Fred på jord, snille barn, en mann med langt hår som spille gitar. Og e skrivefør. Og har et hus i New Orleans, med veranda. Bortsett fra det vet æ ikke.

Æ spiste bløtkake hos Therese og vi konkluderte med at den va laga for at man skulle forbli singel, siden det va ganske umulig å skjære et stykke som holdt sæ ståanes.

Mæ: Ka det betyr når kaka havne opp-ned?
Ho: At du forblir ugift, kjøpe nitten katte og ende opp med å dø av allergi.

Æ fikk bøker i gave, reiseguida, kjærlighetsbrevbøker, en drageroman, romana, en bok om bøker og menneska som eie bøker – æ tror æ kunne satt pris på andre ting, men æ like at vennan mine kjenne mæ såpass godt.

Ho: Æ VIL IKKE BLI GAMMEL!
Mæ: Slapp av, når du blir tretti avlive vi dæ. Barmhjertighetsdrap.

Vi spiste burger på Blårock, det va fotballkamp i førsteetasjen, og kokken som va på jobb stekte ikke de råstekte potetan lenge nok (æ vet det hete råstekte, men dem bør helst være mer stekt enn rå), æ spiste en tohundregrams Pixies og kikka på mannen som etterhvert sto i baren, hadde vi vært i New Orleans, hadde han hatt et hus med veranda, if only if only.

Mæ: Æ har fått gava, nu kan dokker gå!

Æ endte opp aleina på VT etterhvert – as is my wont – og det va hyggelig, men folk prøvde å snakke med mæ, og æ e ikke tilsnakkanes av fremmede veldig ofte, så æ blei litt satt ut. Æ tok bussen hjem, men vurderte å gå på Artur og drikke en mojito – æ lot være, men det va mer fordi æ hadde så mye å bære på enn fordi æ følte mæ patetisk om æ skulle drikke aleina (æ tror patetiskheten e litt avhengig av kvantum drikke, særlig alkoholmessig). Kanskje i morra, kanskje på lørdag – men det e de indre bildan, dem e bestandig bedre enn det faktiske. Dessuten drikk æ så fort.

Æ tror kanskje New Orleans kan byttes ut med Tana, av og til, Vestre Seida, vet du. Eller: æ vil finne et menneske hvis følelsa for New Orleans matche mine for Tana. Æ innså på et tidspunkt, en gang, at det neppe e kjærlighet med mindre æ e redd for ka vedkommende vil tenke om Vestre Seida. Det va den gang da, men en del av sjela mi ligg der, kanskje den delen æ like best, den som bestandig e 17 år gammel og nyforelska, den som kan skrive side opp og side ned om ingenting, den som desperat prøve å vise dæ skjønnheten i det æ ikke kunne avfotografere.

Kanskje kan man snakke om en muse – æ gjorde det en gang, la skylda på et par røde sneakers, rett og rimelig – det stilleste stedet æ tilhøre gir mæ størst behov for å skrive, en stadig innsirkling; om æ mediterte, om æ trodde på sånt, om æ trodde at hjernen min noensinne kunne tømmes, kunne tømme sæ, så ville mitt quiet place være låvebrua ved midnatt, når temperaturen e akkurat høy nok til at du ikke frys, når det e så mye vind at skyan flyt avgårde, når det e stille og det knapt nok kommer bila forbi. Det ligg et kjærlighetsbrev der, en egenmelding, en liten post-it med bare små bokstava

æ elske
æ vil bli elska

by

æ hadde sagt at æ pleie å være mer sammenhenganes, men man skal ikke lyve

Eg må sova, men eg vil blogga. Eller: Long time, no read.

Aaanyways – og gudan vet kor vokaltrekkinga kommer fra, men æ kommer mæ ikke unna – æ satte på Joe Purdy på spotify, og nu e æ her. Words, words, words. Usammenhenganes som sådan. Nokon kjem til å komme (noko, ikkje noke, lol) blir soames lea boahtemin på samisk, og etterhvert e soames blitt mitt favorittord på samisk, sjøl om det egentlig, ihvertfall uttalemessig, e goittotge – ihvertfall.

Æ vurdere å sende Egon Holstad en mail, til den Spør Egon-spalten i Nordlys, og si «Kritikere likte visst virkelig Kathleen Edwards» Asking For Flowers, og det virket som om mange likte tekstene; personlig syns jeg den var litt manglende, særlig på grunn av disse forsøkene på historiefortelling. Er dette fordi jeg har oppdaget Josh Ritter, og historiefortellende sanger ikke blir det samme etter å ha hørt ham?» Om ikke det e obskurt, pretensiøst og besserwissersk, så vet ikke æ. Men æ har litt lyst å spørre, fordi æ ikke helt skjønne koffor den fikk såpass gode kritikka, æ syns de to forrige va veldig mye bedre.

I andre musikknyheter lagde æ en spilleliste på spotify: «I Wish I Was In New Orleans», som egentlig ikke har nokka med New Orleans å gjøre, som sådan. Det handle mer om en følelse av byen, en anelse sørstatsromantikk. (også kjent som en tankerekke seint på kvelden, nu når det ikke e mørkt lenger, om en delvis uflidd, skrivefør mann, som spille gitar, bor i et hus med en veranda ved inngangsdøra, og vil lære mæ å drikke whisky. Det e altfor lenge siden sist æ så A Love Song for Bobby Long, men æ har hørt ganske mye på Grayson Capps i det siste. For ikke å glemme Hayes Carll. Æ e enkel å glede på måta som e ganske vanskelig å oppfylle.)

Det finnes mer, selvfølgelig, det gjør det bestandig. Æ les på His Majesty’s Dragons av Naomi Novik, det e ganske fantastisk, så langt, snakkanes draga og alt. Det va noen som sa at draga e litt oppbrukt i fantasy, men æ e generelt skeptisk til fantasy av den typen, så det her e min første seriøse drageexposure, og noen hadde vel strengt tatt også rett i at draga e ganske sexy. Forøvrig satt noen og så på mæ (stirra mæ i øyan) og klarte å si «du e ganske hypnotisk,» hvilket e det mest fantastiske æ har hørt så langt i mitt liv.

Og så så æ mæsjøl i et speil og tenkte «faen, æ ser ut som en bryggesjauer.» Og æ tror det va meninga at æ skulle fornærme mæsjøl, men æ satt mæ litt fast i å fundere på kor og katti hjernen min har funnet ut av kordan bryggesjauera ser ut? Og ka det va som gjorde at æ ser ut som en? (Æ tror det va en viss mengde av «I’m a little teapot, short and stout») Bryggesjauera, da! Verden og språket og alt e fantastisk, ja.

In conclusion: brannmenn æ syns det e fantastisk festlig at hjernen min kortslutte litt, av brannmenn! Ærlig talt, kor teit e æ egentlig?. Og en klem fra Inga – det har vært en god dag.

please don’t take me the wrong way, things are fine and people are great
but I’ve been thinking of you, got these far away blues… [Joe Purdy – Far Away Blues]

(eller: wish I could hold you in my arms like I hold you in my mind. Eller: I was just thinking)