Niko Valkeapää

by

Sápmi sessions og «jag saknar ingenting»; eller jo?

Det her e tredje uka æ tenke at æ vil si nokka om Sápmi sessions, den nu-ikke-lenger-så-nye programrekka på SVT 2, 21.30 på torsdaga, men æ har ikke helt visst ka æ skulle si. For det e jo måte på kor vettig et blogginnlegg av typen «elsk elsk elsk elsk» egentlig e. Fordi det e stort sett det æ tenke: «elsk elsk elsk elsk» Æ elske at nokka av det første Inga Juuso fortell Markus Krunegård e at røyken går etter han fordi han e litt horate (og at han blir litt satt ut, men etterhvert svare «ja, det e jo sant») (æ elska den delen fordi det e så typisk for det æ regne for å være typisk samisk: upassanes og flirfullt, men da fikk æ kjeft på twitter fordi æ generaliserte.), og at de her artistan e så villig til å bare hoppe i det og si «OK, la oss se ka det blir til.»

Men det som fikk mæ til å ta bladet fra munnen – ikke mannen, som æ først freudianslippa mæ til, akk og ve! – va det at æ i dag tenkte «men om æ skal si det så spoile æ jo artikkelen æ har på trykk i neste Sámis» og så blei æ litt usikker på om man kan spoile (les: popkulturell terminologi for å spolere handlinga i nokka, av typen «Romeo og Julie dør til slutt,» men som oftest litt mer dagsaktuell) sin egen artikkel? Kanskje ikke. Poenget e uansett at æ har skrevet en artikkel til neste utgave av Sámis, som kommer om ikke så altfor lenge, om samisk musikk. I den artikkelen e poenget at «jag saknar ingenting, eller jo. Jag saknar ingenting, eller jo.. Jag saknar musikk man kan trampe avgårde til.» (Duetten til Markus Krunegård og Inga Juuso «Minusgrader rensar luften» e min nye favorittsang, det e nesten så æ skulle ønske det va minusgrader og æ kunne savne noen.)

Det æ innså i dag e at Sápmi sessions, helt uten at æ har tenkt over det, e i ferd med å fylle behovet mitt for akkurat den typen samisk musikk. Og i tillegg til å være fantastisk vakker samisk musikk innehold den svensk også, og æ like svensk! (vis mæ et språk og æ skal vise dæ et språk æ like da, så æ e ganske billig, men likevel, &svensk;) Også e det ting som at Kristian Anttila i duetten med Niko Valkeapää i dela av sangen syng på samisk, og at det framstilles som den naturligste ting i verden, og om det e en ting æ blir svak i knærne av e det folk som e villig til å hoppe uti ting språklig. Sukk.

Og ikke bare e det musikalsk vakkert, det e sånn en fin måte å snikinnføre litt samisk kunnskap til folk som neppe har det før. Særlig tydelig syns æ det va med Sofia Jannok i gårsdagens episode, men det e meget mulig også fordi ho snakke om det samiske på en måte æ kjenne mæ igjen i (sjøl om vi nok ikke e like mye naturmenneska). Men det e folkeopplysning på en anna måte: «nu har vi det gøy og snakke om ting og greier og om du tilfeldigvis plukke opp nokka nytt e det flott!» Og det e flott!

Selvfølgelig, en programrekke på seks episoda gjør ingen fullverdig samisk musikkrenessanse, men man kan jo håpe på symboleffekt og ringvirkninge i etterkant (om man på enkelte områda insistere på å være en ukuelig optimist, og det gjør æ jo). Og en norsk versjon! Æ kom ikke så mye lenger enn til å se for mæ Ane Brun og Niko Valkeapää (det e et herrens mirakel at æ ikke bare segna om der og da), men ja. Karpe Diem og Inga Juuso? Kaizers og Adjágas? Alle alternativan som finnes, bare tenk på dem!

Det e finfint, e poenget, særlig fordi det – i tillegg til det rent etniske, som jo e grunnen til at æ i utgangspunktet ser på (æ tvitra det i går «Det beste med Sápmi sessions: «[den samiske artisten:] Turnerer over hele verden. [den svenske artisten:] Dritkjent i Sverige.'») – e helt utrolig å se på ka de her folkan får til i løpet av tre daga. En av de tingan i verden æ e svakest for e folk som e skikkelig flink i det dem gjør (en gang kom æ borti frasen «competence kink» og tenkte «å. ja. akkurat. sukk.»), og det e ganske tydelig at de her folkan e det. (Og ikke bare artistan, men programskaperan og alt!) Og æ eie ikke et musikalsk bein i kroppen min, men Sápmi sessions gjør at æ skulle ønske æ gjorde det! Æ vil også havne i en øde fjellhytte sammen med Tobias Fröberg og en eller anna tilfeldig svenske mens vi gjør magiske ting i tre daga og ende opp med en genial sang og et underholdanes tv-program. Sukk. Og elsk elsk elsk. Og du burde se på!

by

E det rart æ ikke får gjort nokka fornuftig?

Det är inte rovdjuren som behöver dödas, det är inte naturen som ska tuktas, det är samerna som måste tillbaka till sina rötter om de nu vill leva och behandlas som ett ursprungsfolk! Her

Mae Isaksson og Mikael Bernholm har tydeligvis oppdaga at den sikreste måten å få oppmerksomhet på her i verden e ved å mene at folk som ikke leve som dem gjorde for hundrevis av år siden ikke fortjene å få drive med tradisjonelle ting (finn et sted og sett et komma sjøl). Anders Blom reagere (merkelig nok). Æ e uendelig fascinert og skjønne veldig veldig lite av Sverige. Sånn, i det store og hele. Sama i Sverige forvirre mæ. Men æ e i utgangspunktet litt skeptisk til ideen om at den industrielle revolusjonen og utviklinga ikke skal komme samiske reindriftsutøvera til gode, fordi dem har med å drive sånn som dem gjorde den gang da. (Æ treng å lære nokka om russiske minoriteta, fordi æ syns noen en gang nevnte at Russland, på et tidspunkt, hadde en greie med å ta vare på så mange minoritetsspråk etc som mulig. Det va dog for å beholde dem som et slags levandes museum, menneskelig kuriosa, men likevel. Om det e sant – æ syns det burde være sant – så e det relevant her, på en måte.)

Når vi e inne på svenske ting, så vil æ også sitere nokka herfra: «Vår guide kör oss mellan släktingar och vänner som vill sälja sitt konsthantverk, ja det är som hos samerna» (min utheving). Det handle om Canyon de Chelly1 og en USA-reise og litt sånt. Om du lure på kor den plutselige interessen for svenske samenyheter kommer fra, så kan æ bare skylde på oddasat på twitter. Det e rett og slett ganske genialt – og den letteste måten noensinne å holde sæ noenlunde oppdatert på. Æ e generelt sett veldig fornøyd med twitter, sjøl om det kom en plutselig eksplosjon av folk og interesse. Merkelige greier, men kanskje logisk. Det e litt morsomt da, å se forskjellen mellom alle som hoppe på og e superengasjert, og dem som ikke skjønne ka som e vitsen med å holde sæ til 140 tegn, skal man si nokka kan man vel skrive ordentlig?

Du e det du kler

But anyways… «Noen ganger savner jeg tryggheten kofta gir: da er det kulturen min folk ser på, ikke meg.» Det va en del av en lengre tekst – som kanskje kommer til å bli benytta i anna sammenheng, kæm vet, æ har ikke hørt nokka, men æ har sendt den fra mæ, og tenke at inntil videre får det være – men det e egentlig litt feil å si: det va en plutselig innskytelse som ikke hang fast med resten av teksten, som nesten sa det motsatte av det teksten sjøl ville si. Men det e ikke så farlig.

Æ har tenkt en del på det der, med synlighet. Min kjæledyrteori (hm, pet theory høres litt mindre teit ut, sukk) e jo at det å være samisk på mange måta kan sammenlignes med å være homo eller transperson: man må komme ut som same, man kan passere for å være norsk/majoritetstilhøranes lyshudet (og det kan ha både fordela og ulempa), den typen ting. (min virkelige pet theory, den æ knapt nok nevne, e at æ tror det finnes fellestrekk til jødisk kultur også. Men æ vet for lite om det til å føle mæ komfortabel med å hevde sånt.) Som same blir man først virkelig synlig når man har kofta på sæ.

For eksempel: på seminaret æ deltok på, kom Elle Sofe i kofte, med alt Kautokeinopreget det bær med sæ (æ e fra Tana, selvfølgelig like æ min kofte bedre enn hennes, hallo – det e antakeligvis innebygd i DNAet mitt! Uten dermed å si at Kautokeinokofta ikke e pen, selvfølgelig. Æ e flåsate, ignorer mæ!). Ho kom i kofte, uten nokka større om og men. Æ hadde på mæ en Huui-t-skjorte, samt et samisk smykke. (Forsåvidt også uten nokka større om og men, men…) Æ like kofta mi, æ like det faktum at søljan mine e laga av onkeln min, at sjalet mitt e knytta av bestemora mi, alle de her tingan, all tilknytninga den har. Men æ føle mæ veldig sjelden komfortabel i kofte. Og æ hadde aldri følt mæ komfortabel med å skulle stå koftekledd i en sånn setting.

Men æ skjønne at Elle Sofe gjorde det, at det e logisk for ho, at man kunne se det på enkelte som satt i salen (æ tror det va noen koftekledde folk der? Æ huske ikke), alle de måtan man kan gjøre sæ samisk på, en sølje her, et sjal der. Og dela av mitt ubehag med kofta e enkelt nok at den e svær (siden æ e svær, for en logisk sammenheng), den e av ull, den har ørten meter ekstra stoff, pent plassert på baksida – det e et svare strev å skulle sette sæ, you haven’t lived til du har prøvd å manøvrere en koftekledd bakside inn i et trangt bussete.

Æ hadde kofta på mæ på 6. februar. Æ feira ikke dagen, som sådan, æ gikk på VT (as is my wont) og satt der, æ la merke til alle folkan som så på mæ, alle folkan som så mæ, den mer eller mindre fremmede mannen som plutselig smilte og sa «gratulerer med dagen» – alle de her tingan. Det e fascineranes med alle folkan som smile til dæ når du har kofte på, det e jo helt klart bedre enn alternativet, men æ føle mæ litt som de – eventuelle – levende russiske museumsmodellan. Men det e nokka attraktivt i det, å bli sett på den måten: folk ser ikke dæ, dem ser det du har på dæ, dem antar ting basert på det du har på dæ (og der tror æ man kan trekke en linje til de falske koften dem e så glad i på finsk side, om man vil).

Æ tenkte på det igjen, da æ va på opplegget på Litteraturhuset, fordi både Sigbjørn og Niko hadde kofte på sæ. Men Sigbjørn brukte sin sammen med grå dongeribukse, med et standard svart belte, sånne ting, mens Niko hadde hele pakka, alle bestanddelan æ ikke engang vet navnet på. Og det finnes en anna tanke i forhold til herrekofta2, men der og da va det interessant å se kor forskjellig dem va. Og æ tror, om æ skal anta ting, at det også heng sammen med egenpresentasjonen. Egenpresentasjon og kultur (mens æ va der noterte æ «Niko Valkeapää e muligens den personen i den her forsamlinga som har størst rett til å være naturromantisk» – det e en problematisk ting å si, på så mange måta, men om dokker tolke mæ i beste mening kan vi la dem ligge inntil videre).

Og det e mer her, det e bare det at æ har gått og tenkt på det her i ørten daga, alle tankane mine har krølla sæ sammen til en liten klump. Men grunnen til at æ tenkte på det, igjen, va fordi Ragnhild nevnte det i Nordlysintervjuet – som selvfølgelig ikke e på nett, sånn at æ kan finne ut av nøyaktig ka som sto der – om å bruke belte, sjal, sko, smykka etc for å gjøre sæ synlig. En stund hadde æ et poengsystem for mæsjøl – mest på spøk, vel og merke – kor hvert samiske element ga ett poeng (øredobba, smykke, luhkka = 3 poeng = godkjent). Det blei forkasta etterhvert, og særlig når æ bytta ut luhkkaen med en jakke (ja, den e kjempepen, men den e ikke særlig effektiv om det e vind i det hele tatt). Men det e det klesplagget som i størst grad har gitt mæ tilfeldige komplimenta, som gjorde at æ av og til måtte tenke etter koffor folk stirra.

Men den synligheta. På arrangementet på Litteraturhuset kom det overraskanes mye koftekledde menneska. Ikke fordi det va rart at det va sama der, men fordi dem hadde følt et behov for å bruke kofte. Det va forståelig at Sigbjørn og Niko gjorde det, like forståelig at Hege og Lise Lotte ikke gjorde det, men publikum? Æ hadde et lite anfall av «argh!» da æ oppdaga at æ ikke hadde nokka som helst samisk hverken på mæ eller med mæ, men det fascinere mæ at det fantes dem som syns det va grunn god nok til å ikle sæ hele munduren. Æ tror det e mest på grunn av mæsjøl det, æ e klar over sånt, men.

Det e kanskje den synligheta æ starta med som gjør at det va nokka de folkan hadde bestemt sæ for, nokka som føltes naturlig for dem, kanskje føles den mer naturlig i Oslo? Kanskje ikke, æ e veldig lite sameaktiv i Tromsø. Nokka i ønsket om å bli sett i kraft av kulturen man tilhøre, styrken man får fra det, som en personlig del av en helhet. For det e nokka frigjøranes i det, nokka styrkanes. Faen heller, liksom, æ e same (den typen stolthet som stort sett bare e OK når man tilhøre et mindretall, det sæ være i situasjonen eller i det hele tatt).

Fordi æ tenkte på det, fordi æ stadig tenke på det, æ stille mæsjøl idiotiske spørsmål fordi æ på ethvert tidspunkt forvente å få dem: ka hadde du valgt om du måtte velge mellom det samiske og det feministiske, det samiske og det kvinnelige? Koffor stille du så mange spørsmål ved samiskheta di? Og æ (æ æ æ, æ snakke bare for mæsjøl) stille spørsmålan fordi æ vil forstå. Og æ stille aldri spørsmål ved samiskheta mi, æ stille spørsmål til den. Æ kan problematisere det samiske – i det uendelige, it’s true – men det e aldri et problem at æ e same. Det e aldri et spørsmål, det finnes ingenting – ikke en jævla ting – noen kan si eller gjøre som ville fått mæ til å føle mæ mindre samisk. Aldri. Men det finnes spørsmål om koffor det eller det eller det e nokka æ regne som samisk, koffor sånn og ikke sånn, kordan ville æ gjort det eller det, enn enn enn om etc. Det finnes spørsmål og æ like å stille dem.

Det e et sitat fra Sherman Alexies Indian Killer som e nokka sånt som «she knew that happiness as an Indian depended on being able to put as many people as possible to the right of you on that scale» – det finnes en skala for å være «en ekte indianer» og enhver indianers lykke basere sæ på å kunne peke til alle de andre som e enda lenger unna den riktige plasseringa på skalaen. Det e forenkla og det høres virkelig ikke bra ut om man skal presentere det for ikke-sama – æ tror at det e en tanke mange sama/lignanes minoriteta ville kunne nikke gjenkjennanes til: «greit nok at æ ikke kan A/vet B/etC, men [den andre] skjønne ikke engang D/E/F» – men. Min lykke som same e avhengig av at æ kan forklare, om enn bare for mæsjøl, koffor ting e sånn og sånn, koffor æ mene det og det. Æ tror kanskje det kan henge sammen med den der undersøkelsen som viste at sosialistisk innstilte menneska va mindre lykkelig enn konservative: det e ikke nokka gøy å bruke så mye tid på å tenke på de her tingan, på lignanes ting, men vi like å ha tenkt på dem. Vi vil heller reflektere over det ubehagelige, og ha et bevisst forhold til det, enn å la være.

Men noen ganga hadde det vært jævlig deilig å slippe. :D

1Der har æ vært! En gang, i 1997, satt faren min, broren min og æ (tror æ) i baksetet på en pickup, mens vi kjørte gjennom dela av området man bare kommer til om man har guide – noen fordela har man jo når man kjenne folk. Det va den mest fantastiske kjøreturen noensinne, og sjøl om mitt hovedinntrykk nu til dags e at det va varmt og lyst, så va det fortsatt veldig gøy. Det skal ganske mye til for at æ syns ting e gøy når det e varmt og lyst ute.

2Om man kan snakke om fallosmisunnelse – ihvertfall hos mæ – e det i forhold til herrekofta. Æ har bestandig hatt lyst til å kunne bruke herrekofta. Og ikke som en måte å bedrive subversiv kjønnskamp (faktisk!), men fordi æ syns den virke mye mer behagelig. Den e kortere, man kan velge ka man vil ha under – dongeribukse, shorts, dressbukse, skinnbuksen som egentlig høre til, ka som helst – og man kan gjerne ha nokka under selve kofta som gjør at man kan ta det av og fortsatt være anstendig påkledd. Man kan si mye om det æ har på under kofta, men det e veldig sjelden det e ting som hadde vært presentabel i offentlighet. Videre e det kanskje også nokka der: man kan presentere sæ som same, men det e også overveldanes enkelt å gå bort fra å være så synlig.

by

som du snakke om sama, Siri, finnes det ikke andre tema?

It took me too long to realize that I don’t take good pictures ’cause I have the kind of beauty that moves syng Ani DiFranco. Og æ føle at det e å anta for mye om min egen skjønnhet, men æ kan si at æ e ikke fotogen fordi æ har bedre ting å gjøre. Ka æ skal avbildes for, æ finnes i tekst. E det et dårlig kunstsyn? Nei, det e litterært. (Det her e nokka æ kommer til å lese igjen om måneda, år, og enten huske æ akkurat ka æ tenkte når æ skreiv det, eller så har æ glemt alt, eller så lure æ på om kunstsynet va alvorlig ment, og det e det jo ikke, men æ va på en utstillingsåpning i går, og vi snakka om kunst)

Æ bruke for enkle ord, eller løse ord om ting kor det e viktig å snakke presist, det e negativt, det gjør mæ enkel å misforstå. Og det e ikke bra, men det e godt å snakke med noen som ikke skjønne mæ, eller som sir «ka du mene med det?» sjøl når dem faktisk skjønne mæ, noen som tvinge mæ til å være klarere. Æ blei oppringt av en kulturjournalist i Klassekampen, ho ville intervjue mæ, og æ tror en del av grunnen til at æ svarte nei («inntil videre») va at æ ikke vil bli intervjua over telefon. Om æ skal gjøre mæ forstått bør det være i tekst eller ansikt til ansikt. Telefona skremme mæ, og æ huske aldri ka æ sir i dem.

Æ ser ikke faren min som akademiker (det han har skrevet som æ har mest lyst til å lese e Guhkkin nuppe bealde ábi, en samling reisebrev fra California i 1988), og det e sunt. Æ kan ikke unnslippe min far, akademikeren, men æ skal bli mer forsiktig med å trekke han fram. Æ tror æ gjør det fordi æ ikke føle at æ har kredibilitet nok til å mene ting i kraft av å være mæsjøl, riktig enda, men at bakgrunnen min, foreldran mine, gjør det mer forståelig at æ har meninge. Men æ begynne vel å bli gammel nok til å ha egne meninge, helt sjøl. Og til å stå for dem. (men det hadde blitt et bombastisk form for fadermord æ ikke føle mæ klar for – æ vil ikke bli Aslak Nore likevel, sjøl om æ kanskje trodde det)

Joar spurte ka æ hadde svart om noen spurte om saman e kolonialisert. Æ øve mæ på å si vet ikke. Æ har en spørranes samtalestil, særlig i samiske tilfella, æ tror og æ tenke at og æ lure på om man kan si at. Det e anatakeligvis sunt å snakke med folk som sir «svar ja eller nei» (men som skjønne at det blir forenkla, for enkelt), æ like egentlig å bli trukket i tvil, så lenge det skjer på måta æ kan forsvare mæ fra.

Og æ skulle ønske æ huska ka æ sa til det utrolig vage spørsmålet om samisk kontekst, hørtes det fornuftig ut i det hele tatt?

Æ hørte på «Geahččan du» (I See You) minst fire ganga før æ slo over på Kelly Willis; when in doubt, revert to country crooners. «Geahččan du» har en tekst æ kjenne mæ igjen i, en tekst æ skulle ønske noen så mæ gjenkjennbar i, men æ kom mæ ikke videre, så æ hørte på den en gang til, bare en gang til, Niko, kom igjen. Kelly Willis e inderlig på måta æ forkaste i samisk litteraturen, men i musikken like æ det, sjøl om æ foretrekke Adjágas og Niko Valkeapää når dem har det gøy med musikken sin, når dem e fornøyelig intens, ikke intenst inderlig, æ vet ikke om det e et poeng, det får folk som bruke poststrukturalistisk teori på musikk bestemme. («det blir vel kanskje sånn, med poststrukturalismen, at du enten må komme med en forklaring som e så lang og akademisk at folk ikke skjønne den, eller så må du si «det e viktig fordi det politiske e personlig og det personlige e politisk»?»)

Det e ikke litteraturteori æ driv med, det e kultursosiologi, eller nokka sånt – æ vil skrive om billedkunst, om dans, om performance, æ vil forstå alle de her kunstartan like godt som litteraturen, æ vil gå på en utstillingsåpning og endre mening om ka som e viktigst – eller, rettere, riktigst, ka æ like best, ellers hadde vel Svein I. Pedersen funnet mæ i søvna og skjært ut øyan mine (det hørtes veldig drastisk ut, sorry!) – av Kivijärvi og Puranen bare fordi Joar va så flink å forklare. Æ likte bildan til Puranen, men æ likte dem mest fordi æ like de gamle bildan dem basere sæ på, æ likte det med bildan som gravstøtte, æ kunne tenkt mæ det på veggen hjemme, men de andre va ikke nok. Eller så va dem atter et tilfelle av naturromantikk og andre ting æ brukte tirsdagen på å argumentere mot. Gamle bilda av sama atter utplassert i naturen e en tilbakeføring, og nu e æ nysgjerrig på kordan det hadde blitt om noen hadde tatt ideen, men plassert bildan i en kontekst på Verdensteatret eller utafor Jekta, som vi snakka om, i en kontekst kor du kan finne sama nu til dags, ikke bretta rundt bjørketrær. Og det e kanskje nokka i at Perspektivet nedvurdere Kivijärvi når dem sett bildan hannes på veggan i kafeen, kor man må kjempe sæ vei forbi folk for å kunne se godt nok (sjøl om det e et usaklig poeng siden det som regel ikke e folk der). Enten det e nokka i det eller ikke så e det fantastisk at det finnes folk som får mæ til å tenke på det.

Æ vil se sammenhengan mellom alt og det plage mæ at det e så mye æ ikke kan, sjøl om det e bortkasta. Æ må lese mer, æ må skjønne mer, æ må kunne forklare essensialisme bedre enn æ gjorde i går og æ vil forstå urfolksmetodikken så godt at æ uten problema kan argumentere den i stykker, æ vil være skeptisk og kritisk og vanskelig, men med så mye kjærlighet at det e forståelig. Æ vil vite kor lenge æ kan få komplimenta for å være misfornøyd, æ lure på kæm som først kommer til å si «men om du e så jævla misfornøyd kan du vel bare skrive den forbanna samiske litteraturen din sjøl,» men det e uansett nokka i tanken om at det e dokkers problem om dokker ikke vil ha den kunnskapen – det talentet – æ kan bidra med. Æ klare mæ fint uten, e du sikker på at det e gjensidig?

by

noen daga e usammenhenganes, men fin.

Hm. (mmm) Æ har bestilt billett til Oslo! Fra 19. til 22. september, jippi! I tillegg har æ skrevet nesten hele Nordnorgebanen (programmet til Driv, Jazzklubben og litt sånt e ikke sluppet enda, så æ skal vente en stund til, men den e 80% ferdig – æ skulle bare ønske det skjedde ting på søndaga!), æ fikk pirka ferdig på bøygen-artikkelen min (vel, faren min skal lese den i morra, så e æ ferdig. Nokka vettig må man jo gjøre med akademikerfedre også), og i morra skal æ se Wall-E sammen med Gøril og Aud. I tillegg klarte vi å nerde det til sånn at ho kunne installere word-pakken via min CD-leser, det va utrolig enkelt når apple endelig klarte å knote fram den ene greia æ trengte å installere. (det e veldig lite hjelpsomt når en bruksanvisning sir «klargjør den andre maskinen slik at den kan dele CD/DVD-leser» uten egentlig å si nokka om kordan det skal klargjøres.)

Æ hørte på Mari Boine, litt, fordi æ lånte Gula gula på biblioteket, siden vi bare hadde den på kassett. Æ blei litt overraska når æ innså at den kom ut i 1989, fordi nokka i hodet mitt va sikker på at den hadde eksistert bestandig. Det e muligens sånt som skjer med ting du høre på når du e liten. Æ har en enorm svakhet for «It šat duolmma mu» og «Oppskrift for herrefolk», som sæ hør og bør for sinte unge sama:> Forøvrig går iPoden min på en fascineranes musikalsk blanding, det e Mari og Niko Valkeapää og Lyle Lovett og Old Crow Medicine Show og The Dresden Dolls og en hel haug med coversanga av forskjellige typa. (inkludert en av Katy Perrys «I kissed a girl» – den dummeste sangen noensinne, bortsett fra når den blir sunget av en mann. (sånn bortsett fra linja «you know us girls…», men det e sånt æ like. Queer like that and all.) Det betyr også at æ endelig har fått mæ til å høre på den nye Niko-CD-en1, og du verden, men «Birrat Birra» (Rundt og rundt) e muligens tidenes mest sjarmerende sang!

Og snart skal æ sove, fordi æ e blitt så gammel at tanken på å kunne legge mæ tidlig og bare ligge stille og være til og tenke på alt og ingenting og smile for mæsjøl av alt og ingenting og det forferdelig fantastiske behovet for å fnise av forferdelig fantastisk teite ting e fantastisk fin. (noen ganga, når æ skriv bare for å glede mæsjøl skriv æ helt uten punktum, i lange lange setninge, setninge med «og så gjorde X Y, N smilte, noen ler, står der, blir der (tenk det!), og vi smile, ler, gjemme oss – fortell ingenting, stikk av, ikke egentlig, men blir borte, sammen; «enn om … X?» og æ sir «nei» sir «tror ikke» sir «æ tvile» sir «neppe» og det e liksom greit nok» – den typen, det e så upassanes at det ikke går an, men æ elske å lese det i etterkant fordi det får mæ til å smile og det flyt sånn, selvfølgelig flyt det, det finnes ikke pausa i det, ikke egentlig, et semikolon i blant, dessuten ser æ for mæ alt, vet akkurat kor og katti og som regel e det mørkt og det e litt banalt, men. Æ gir mæsjøl lov.)

Det more mæ litt at æ av og til prøve å si nokka til noen, prøve å innrømme nokka, men at dem ikke får det med sæ. Det e litt fint. Alt e litt fint, egentlig. Æ forstår Bakhtin og føle mæ lykkelig; utilfreds men fornøyd, den som vente på nokka godt, og æ vente nok forgjeves, but I’m used to that by now, dessuten e ikke det så farlig.

Så langt i løpet av uka, regna æ mæ fram til, har æ nok brukt nesten ett døgn på Verdensteatret. Æ vente fortsatt på at noen skal si «Men koffor e du her hele tida?!», men det e ikke så farlig. (æ vente litt på at det skal gå over. kanskje det va sjarmen med Kaffe&Lars, det føltes i det minste som om ingen la merke til mæ, nu føles det av og til som om folk ser på mæ og lure på koffor æ e der så mye. jaja, dem venne sæ vel til at æ sitt i ett eller anna hjørne og e til, som regel helt for mæsjøl. Æ e ganske god på sånt.)

1noen ganga e tanken på kor bra det kan være mer tilfredsstillanes enn muligheten for å bli skuffa av at det ikke e fantastisk