Nils-Øivind Haagensen

by

nokka glemt, nokka gammelt

Æ vil si a uten å måtte si b, akkurat i dag, akkurat her, fordi det som va a va at æ plutselig tenkte på linja «du må ikke tro at du har meg, selv om du har meg», men så viste det sæ at den egentlig e «jeg vil ikke at du skal tro at du har meg, selv om du har meg», og det e nu nært nok, «du må ikke» versus «æ vil ikke at du skal», æ tror ikke dem e så forskjellig, egentlig, sjøl om æ fortsatt tenke litt på forskjellen.

Men poenget va at den linja plutselig dukka opp i hodet mitt, sikkert ti år etter sist gang æ tenkte på den («who knows where thoughts come from, they just appear», som dem sier i Empire Records), og alle bøkern mine ligg fortsatt nedpakka i pappesker fordi æ ikke har bokhyller i den nye leiligheta (æ har noen bokhyller, finfine bbb-hyller som en dag skal dekke den ene stueveggen e planen, men kordan planer e det som har gått som planlagt i pandemitider, ikke mine), så æ måtte vente til æ kom på jobb med å finne fram Nils-Øivind Haagensen skriver, for å finne fram til side 69 (det huska æ ikke av mæsjøl, altså, men det står på side 69, diktet «noe Anna sa til meg etter kanskje et halvt år»), og det å finne en bok på nb.no e ikke det samme som å finne en bok i min egen bokhylle, i hvert fall ikke den boka, med de myke nedslitte hjørnan, den rare inskripsjonen, de velbladde siden, fra den tida i livet kor æ blogga masse og bar den med mæ, ofte og lenge nok til at det kan dukke opp setninger ti år etterpå, kanskje, femten år, nesten, og så satt æ her (æ sitt fortsatt her) og spiste lunsjen min mens æ leste noen flere dikt i den boka, begynte på begynnelsen «her skriver jeg til deg, søta».

Og så fortsatte æ, kom til side 31 (av 106) og så åpna æ den her sida og begynte å skrive fordi æ plutselig ikke visste forskjellen på mæsjøl og de diktan. Æ hadde samme opplevelsen da æ gjenleste Borghild Krane sin Følelsers forvirring for noen år siden, æ leste den første gang noen år før æ leste NØH skriver, en gang på videregående, norsklæreren min anbefalte den til særoppgaven min eller kanskje ho bare sa at æ burde lese den, æ huske ikke, det e tyve år siden, minst, og æ leste den, æ eie den nu, den skulle også stått i bokhyllan æ per tida ikke har, Borghild Krane fra 1937 og Nils-Øivind Haagensen fra 2005 og Siri fra tidlig-2000-tall til i dag, ho e jo fortsatt sæ sjøl, men plutselig satt æ i de diktan og lurte på om æ e mæsjøl eller om æ lot mæ hjernevaske av tekst en gang i tida, kan man lese nokka så inderlig at man blir en del av det, nei, at det blir en del av dæ, gud, så pinlig.

Men det e jo ikke pinlig å være et menneske (jo, det e det), å la sæ påvirke av kunsten (herrefred, jo), å være voksen (presumptivt) og oppdage at man e blitt påvirka av nokka man leste for lenge siden, at det finnes biter av en sjøl man ikke kan være sikker på om hadde vært sånn om man ikke hadde bært rundt på akkurat den boka i den tida man gjorde det, æ hadde vært et anna menneske inni mæ om æ aldri leste Borghild Krane og fikk den store skjelven av gjenkjennelse, æ hadde vært et anna menneske om æ ikke leste Roland Barthes sin A Lover’s Discourse en gang i cirka samme tidsperiode, kanskje før 2005, eller kanskje deromkring, det e lenge siden æ har fortalt noen at det e den eneste sjølhjelpsboka æ anbefale (det e ikke det, en sjølhjelpsbok, på en måte heller det motsatte anna enn gjenkjennelseseffekten i å vite at en franskmann på sytti-tallet satt og bala med samme helsiket som du sitt med), men for ikke så lenge siden tenkte æ at æ vil lage en liten del i bokhyllan mine, når æ en dag får dem opp og fram og brukanes, en liten del som kan få betegnelsen føkka forhold til kjærleik, eller kanskje nokka som e mer besøksvennlig, en vennlig liten post-itlapp med vær så snill, ikke les det her, her hvile Siris id og ho vil gjerne ha det i fred, og ka anna hadde stått der, Hélène Cixous, Love Itself in the Letter Box, Charlotte Shane sin Prostitute Laundry, brevan til Olav H. Hauge og Bodil Cappelen, Cathy Acker og McKenzie Wark sin I’m Very Into You, Anne + Jørgen = sant av Vigdis Hjort blir også med, og sikkert nokka anna æ har glemt, masse, nokka nytt og nokka gammelt, nokka blått og nokka stjelt, e det ikke så dem sier?

Og æ tenkte på Charlotte Shane i forigårs, tenkte på linja «I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy», hele avsnittet e

I don’t think I’ve found any writing about that, at least not yet, the ability to hold those two things in your heart at the same time: I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy. That’s anathema to a lot of what I’m come up against lately; if you know you’re about to have it, you stop wanting it, because it’s all about the unrealized chase. Fuck that. For me, anticipation is desire in its most perfect form.

den leste æ i 2015, ho hadde en epostliste æ fulgte, som nu finnes i bokform, og æ tenke på den med jevne mellomrom, setninga, og epostlista, kanskje, ho forelske sæ i en mann, Sam, dem har en sånn kjærleiksaffære du tenke e urealistisk på en måte, eller kanskje bare e sånt man drømme om, men det e irrelevant, fordi den setninga dukke opp i ny og ne, når æ glede mæ til nokka. Ikke nødvendigvis når æ tenke på noen, sjøl om æ har tenkt det før æ skulle møte folk, venna æ ikke har sett på lenge, før æ skal på Risø, når æ vet det æ vil skal skje kommer til å skje, æ vet at æ skal få det som æ vil og det at æ skal få det gjør at æ glede mæ enda mer; men æ e ikke der, e ikke på at du ikke skal tro at du har mæ, for det kan man ikke si til noen man ikke vet om vil ha en/om man vil ha sjøl, æ e bare på side 31 og vet fortsatt ikke kæm æ hadde vært uten alle de små bestanddelan som dukke opp, men æ tror æ skal la boka ligge, om enn bare digitalt, skal gå ut i verden og drikke kaffe, være 2022-Siri, kanskje sytten år på innsida, men tross alt snart niogtredve utapå, og egentlig for voksen for det her (sjøl om påminnelsen om Bodil Cappelen gjør at æ kommer på at det nok aldri går over, ikke den delen av mæ, æ tror ho forblir sånn alltid, og det e på en måte fint, i hvert fall når man ikke e midt oppi det).

by

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

by

Om bøker, ja, men egentlig nokka helt anna.

Det e så mye å si og ka va egentlig det siste æ sa, ka har æ allerede nevnt av ting som har skjedd? Æ va i Oslo, bestemora mi døde, æ må skrive to artikla, ja.

Æ va på landsmøtet til Noereh!, det kan kanskje nevnes. Men det va ikke det æ skulle si akkurat nu (fordi æ skal si mer om landsmøtet og æ hadde noen sitata æ skreiv ned i en skrivebok æ glemte å ta med mæ, så da e det litt bortkasta å skrive om det med en gang), æ skulle bare nevne at æ va på fagboksalget til Akademisk kvarter i går, dem solgte ti bøker til to hundre krone, og æ skulle ikke ha nokka. (Alle som e overraska over at den ideen gikk til helvete kan rekke opp hånda nu.) Men æ va flink og kjøpte fem skjønnlitterære og fem sakprosaistiske, så det va da i det minste nokka. Og i dag va æ på Notabene på Nerstranda og dem har salg, et bord med en bunke bøker som koste 39 eller førtini kroner stykket, og æ skulle ikke ha nokka, men dem solgte hardcoverversjonen av Tjuendedagen og den ønske æ mæ i julegave, men det e lenge til jul og det va kort vei til kassa.

Og når æ først va der vandra æ rundt og så på ting, for det e jo hovedsaklig det Notabene selg: ting. Men den her Notabenebutikken har, av en eller anna grunn (æ gjette på en ivrig ansatt, eller én ivrig ansatt), en relativt velutvikla hylle med poesi og skuespill (nei, æ skjønne ingenting av det æ heller), og da æ til slutt havna der, i den hylla, sto Haruki og jeg pent plassert og sa hei. Og æ så litt på den, plukka den opp (tenkte at «det e en veldig tilfredsstillanes størrelse på de bøkern, det e det altså»), bladde litt i den, prøvde å legge den tilbake men kom fram til at nei. Det går jo ikke. Å legge tilbake den ville være like logisk som å vandre inn i en platesjappe, oppdage at Ani DiFranco har gitt ut et nytt album og tenke «pyttsann, æ kjøpe den seinere» – Siri 19 år hadde fått hjerteattakk og dødd på sæ om æ gjorde nokka sånt, og æ e litt svak for Siri 19 år, ho va så søt – så æ endte nu opp med den, og nu ligg den øverst i veska mi og æ ser litt på den og tenke at det va da som pokker. For den kosta akkurat like mye som æ betalte for alle de elleve andre bøkern æ har kjøpt den her uka.1

Men det va ikke egentlig Haruki og du som va poenget, det va heller det at æ, sist gang æ va innom fagboksalget, så at dem hadde ørten eksemplara av Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Akkurat da tenkte æ ikke så mye over det, men så satt æ nu her (på De 4 roser, selvfølgelig), og tenkte på Nils-Øivind Haagensen, tenkte på Geir Gulliksen, tenkte på bøkern æ kjøpte i går (Bjørn Esben Almaas, Gøhril Gabrielsen, en om tegnsetting, litt sånt) og plutselig havna æ på SifaMM igjen. Og så tapte æ det æ har erklært å være min egen versjon av The Game: hver gang æ tenke på SifaMM tape æ og må begynne helt på nytt igjen. Sist gang æ tapte va da æ fant den ligganes i en bokkasse i Tana, men det e verre når den snik sæ inn på den måten. (Her e en link til et tidligere innlegg om boka – æ trodde æ hadde nevnt den seinere også, men google finn det ikke – som kanskje forklare koffor det føles litt som å tape hver gang æ tenke på den. Æ får bestandig litt avsmak på granatepla hver gang æ tape spillet.)

Og sånn ellers vende æ til stadighet tilbake til et par øya æ så for en stund sida (og forsåvidt personen dem satt fast i, men de øyan altså, de øyan), en enkel bevegelse i en upassanes innpakning, nokka æ definitivt ikke burde tenke, og en CD æ nu har gjort et ærlig forsøk på å bestille fra Platekompaniet (æ sett min lit til at Karsten fikse det). Det siste punktet e litt mindre skyldbetont enn de tre første, men det jevne sæ ut.

1La mæ, for ordens skyld, legge til at det ikke skjer så veldig ofte at æ kjøpe tolv bøker i løpet av en uke. Æ har litt bokhylleplassproblema, ja, men dem e ikke så alvorlig. Det kan gå måneda mellom hver gang æ kjøpe bøker (men ikke så mange måneda).

by

I love us both, but I don’t feel good.

Hola, compadres!

Ooooog der tok det slutt på spansk-kunnskapan mine! («I like the fact that you call Spanish spansk, because it sounds like spank, and that seems naughty» «point, and also there’s the fact that a cane is known as spanskrør in Norwegian, so it even has that added meaning» «…» – folk sett ikke pris på kunnskapen min!)

Va på redaksjonsmøte i dag (jada, æ har slutta, æ bare.. va der), og etter ti minutta sa Caroline «and that’s why Siri is here» – fordi æ e kjempesmart og vet alt. (også så beskjeden!)

Skreiv æ på mandag og sa ikke så mye mer, så æ låste den inn og lot den ligge.

I morra skal æ kanskje treffe Inga på formiddagen, møte Ula klokka to, og henge med Aud etter fem – æ vurdere å ikke snakke med folk i neste uke, men. Vi får se. Æ treng avvenning fra alt og alle, allermest fra alle mulighetan æ har til å rømme unna mitt eget hode, for det e ikke sunt i lengden.

I går kjøpte æ en hvit skjorte og en cardigan, en vakker dag blir det nokka presentabelt av mæ også.

Æ tenkte på smilet hennes og ordet statuesque i dag, fordi æ kan, fordi æ ville, æ klagde min nød på twitter: koffor lage de peneste barista(an? -en?) den styggeste kaffen? (det e nesten så æ kan høre Silje: «Det e fordi du går på Verdensteatret og drikk kaffe» :>)

Æ bytta profilbilde på gaysir fordi uante mengda mannfolk – det e heterofile menn på gaysir, det e så ulogisk at æ får litt ondt i hodet, men æ antar det funke for dem – dreiv på og mente at vi burde snakke sammen. Uante mengda mannfolk og en guttunge på 17 («du kan kanskje prøve igjen når du runde to tiår»). Takke mæ til å se stygg og uattraktiv ut.

Æ va på debatt med Tora Aasland og Ine Marie Eriksen Søreide i kveld, det va interessant, og en bra debatt, intelligent og ikke redd for å ta sin tid, men uten at det endte i politikkonani (stort sett). Æ tror æ burde begynne å høre på Dagsnytt 18 heller enn å zappe innom debattprogram som får mæ til å ville kaste nokka i veggen.

Her om dagen satt æ på bussen og lurte på om mannen som satt foran mæ hadde blødd om æ dunka iPoden min i hodet hannes. Så lurte æ på om iPoden hadde slutta å fungere om det havna blod inn i usb-porten. Det e ikke bestandig æ e helt trygg på ka som foregår inni hodet mitt.

Æ leste den nye Flamme-singelen mens æ satt på VT, De bibliotafe av Hans Petter Blad, og æ har litt lyst til å sitere den siste delen av teksten fordi den slo mæ i magen og fikk mæ til å tenke «faen» fikk mæ til å innse en lang rekke ting æ ikke egentlig ville tenke på – ikke fordi den traff på akkurat de tingan æ ikke har tenkt på i fire måneda, men fordi den sneia innom og æ oppdaga alt æ ikke har tenkt på og det va jævlig, men også fantastisk. Det va en god boksingel, den gikk fort og raskt og æ mista litt pusten underveis og så slo den mæ i magen og tvang mæ til å tenke og æ tenkte. (en gang, for lenge siden, kanskje åtte år?, va vi på en fest kor ei jente – venn av en venn som vi ikke egentlig hadde nokka til felles med lenger – fortalte oss om kor fantastisk det va å hyperventilere i cirka ett minutt, for så å la noen slå dæ hardt i magen. Det va sånt et kick, eller nokka, gudan vet, æ har glemt ka ho sa, men æ huske det lille øyeblikket av «hæ? Ka det skal være godt for?» Takke mæ til bøker som gjør det.)

Uansett, i sommer leste æ Franny and Zooey – og den kan gjerne henge sammen med Flamme forlag, for æ e ganske sikker på at det va Nils-Øivind Haagensen sin feil at æ endte opp med å kjøpe den da æ kjøpte den – og det va en kort liten bok (æ e begynt å foretrekke korte små bøker, derfor e æ litt skeptisk til den nye boka til Pedro Carmona Alvarez), og den ga mæ egentlig ikke så mye, som sådan, æ forsto ikke så mye av historien til Franny, æ like dialogen til JD Salinger, men det va jo bare dialog, særlig i den andre delen. Men æ leste jo videre, fordi det e sånt æ gjør, fordi æ e optimistisk og vente bestandig på vendinga som skal gjøre alt verdt det. Den komme som regel aldri, om æ først ikke like en bok, så like æ den ikke, bortsett fra i det her tilfellet. Fordi da æ kom til de siste siden, et sted der, når Zooey snakke med Franny, så traff den, begynte å gråte, æ tror beint fram æ hulka, æ skreik mæ gjennom de siste siden, fordi det va så rett og det va så fint, det va briljant – skinnanes og unikt og litt som et slag i magen, men et slag i magen som løse opp alt grumset du ikke visste at du gikk og bar på, et slag som rense opp i ting du ikke innså va blitt full av slaggstoffa og æ skulle ønske æ kunne skrive på den måten, men æ e bare glad for at noen gjør det. Glad og gråtanes.

by

totalt bortkasta.

Så.. Du vet den der greia, kor du ikke skriv nokka på ti daga, fordi det skjer for mye og du har for lite tid og e egentlig forkjøla og drar til Oslo og tenke ørtenhundre tanka om kunst og kultur og det samiske og andre samiske ting og generelt sett alt, for så å innse at du har så mye du vil si at du ikke lenger vet kor du eventuelt skulle begynne og ka du skulle avslutte med og ka som skal være i midten?

Den der greia som blir enda litt verre fordi du sitt og ser på TV og innser at Flying Daggers gjør sæ svært dårlig som bakgrunnsfilm, fordi du ikke skjønne det dem sir og må lese teksten og den e på svensk, og du øve dæ på å lese svensk – man kjøpte jo tross alt tjuvlyssnat-boka, og Ulf Karl Olov Nilsson mens man va i Oslo, det og en svensk bok til som man ikke lenger huske navnet på, men det va en generasjonsfortelling om samiske kvinner og den hadde verdens styggeste omslag – og du øve dæ på å være flink, men grunnet uforutsette katastrofa blei du djevelsk distrahert?

En sånn greie, du vet, som ende opp som en dårlig pastisj på det der Nils-Øivind Haagensen-diktet, du kjenne vel det?, fordi du e ute av stand til å si nokka fornuftig og du e ute av stand til å finne et sted å starte det du vil si, og det e så mye, det e så mye, kor skal man starte?

En sånn greie e det æ slit med, så det kommer nokka fornuftig, før eller seinere, æ må bare.