metablogging og litteraturantakelsa. (æ bestilte boka allerede æ)

Æ fikk et plutselig behov for å oppdatere bloggen min. Æ tror æ delvis skylde på sangen æ høre på, og delvis skylde på den enormt lange, men fortsatt ganske usigelige saken i D2 i Dagens Næringsliv. (usigelig føles som det rette ordet, sjøl om æ ikke tror det e et ord som kan brukes på egenhånd, ting må vel nesten være usigelig ett eller anna? Æ vet ikke helt, æ tror ærlig talt ikke æ vet ka usigelig betyr, æ har bare en følelse av ka det betyr. Men den va usigelig, om enn ikke anna så med mine egne konnotasjona) For folk som ikke les D2 – gudan vet koffor folk ikke skulle lese D2, men det finnes vel noen sånne – så va det ørten side (pluss/minus) som handla om kvinnelige bloggera. Ørten side som fikk mæ til å konkludere at æ tydeligvis ikke e en kvinnelig blogger, bortsett fra at æ aldri kan slippe unna føleriet. Æ mene, ikke bryr æ mæ om klær1, ikke har æ lyst på tusen lesera daglig (OK, æ.. kanskje. Men ihvertfall ikke tusen lesera daglig som kunne føre til økte reklameinntekta). Det e nesten så æ e takknemlig for at æ blogge på dialekt, da slipp æ unna alt det der. (Æ hadde vært mer interessant – uten nødvendigvis å være interessant – om æ skreiv på bokmål. Kanskje æ sku begynne å blogge på nynorsk? Men æ like ikke å blogge på språk kor æ ikke e god på grammatikken, æsj.)

Uansett, la oss ikke rote oss inn i en selvreferensiell suppe av meta-blogging. Æ leste anmeldelsen Christian Refsum (sukk) hadde skrevet av Brenn ned skiten av Nils-Øivind Haagensen (sukk) og Bendik Wold (sukk2) som e utgitt på Flamme forlag (sukk). Den ga mæ faktisk lyst til å kjøpe boka (æ kommer til å kjøpe den før eller seinere, uansett, men den ga mæ lyst til å kjøpe den før), i motsetning til alt det andre æ har lest om den så langt. Ikke det at alt det andre ikke har gitt mæ lyst til å lese den, men… bla bla indie bla bla Thomas Seltzer bla bla det hele kjede mæ minst like mye som det plutselig ustoppelige fokuset på alternativ medisin bla bla Snåsamannen bla bla ørten hundre andre som alle kan det samme. Bla bla jævelskap, æ drit i om kongen og statsministern og gud og hvermann tror på helbredanes evna, det æ har vokst opp med e at sånt snakke man ikke om. Og siden æ har vokst opp med det e det selvfølgelig den eneste naturlige fremgangsmåten. Forøvrig e æ av den mening at Ari Behn antakeligvis e sikker på at han kommer til å dø snart og at det e derfor han e totalt ute av stand til å holde kjeft. (æ vet ikke engang ka han snakke om nu til dags, bortsett fra at han sammenligna Erlend Loe med et furubord, og til det vil mitt sekstenårige selv som leste Trist som faen i løpet av én utrolig kjedelig fritime på videregående si «hold kjeft.»)

Og egentlig skulle æ si nokka om et dypt bukk (med en av de der armbevegelsan du ser i historiske filma, sånt menn gjorde den gang da) og at æ e enkel å sjarmere og at æ rødme for ingenting (sjøl om det av og til dukke opp folk som sir «ka du skriv?» akkurat i det du skriv ting du virkelig ikke vil innrømme) og at æ vurdere å gi etter for lysten til å tilfredsstille det markedskapitalistiske behovet for selvpromotering og anskaffe mæ en nettside (sirigaski.nokka, med en lett tilgjengelig samling av alt æ har skrevet, på tre språk, mest bare fordi æ vil ha dem ett sted, fordi æ like å tenke framover og man kan jo like gjerne forberede sine samlede verker fra et tidlig tidspunkt. OK, egoet mitt e faktisk ikke så stort, men det hadde vært litt praktisk. Og utrolig tilfredsstillanes) og andre ting som handle om gud vet ka og eventuelt andre ting, men. Æ har ikke ordets makt om dagen, ihvertfall ikke når det gjeld sånt.

1Sjøl om æ tok mæsjøl i å tenke «æ vet ikke ka æ skal ha på mæ!» på seminaret på tirsdag. Æ vil anta æ blir påkledd, forhåpentligvis ser æ presentabel ut.

2Men (sukk) på en måte som e vesentlig forskjellig fra de andre. Bendik Wold gir mæ lyst til å klappe han på hodet – det skjer en gang i blant med mannlige akademikera (gjerne sånne som e eldre enn mæ, uten at det egentlig gjeld Bendik Wold, siden han jo ser ut som om han kanskje har fylt seksten. Ihvertfall på pressefotoet sitt), æ vet ikke helt, men æ tror ikke æ e så flink på å huske ka som e akseptabel oppførsel når æ først syns noen e sjarmeranes akademisk flink. (det e litt sånn «nei, så mange lange ord du kan og så flink du e å sette dem sammen og har du sett på maken for en søt liten hypotese du har.») Konklusjonen e at æ aldri kommer til å ha et noenlunde forståelig forhold til akademia.

Det første og siste avsnittet heng sammen, de to i midten gjør ikke det.

Ah! Det e altfor tidlig på morran til at æ kan sitte og lese avisa og sukke tungt og henført – dessuten burde æ lese ferdig The Well Wrought Urn fordi æ har forelesning om en time i stedet for å sukke tungt og teit over ting æ ikke kan unngå å sukke av. Men, sukk, Klassekampen har Geir Gulliksen på den ene sida og Flamme forlag på den andre og æ vet enda ikke helt om æ like Olav Østrem og måten han skriv på, men. Det faktum at æ må tenke etter e egentlig godt nok i sæ sjøl.

I går va æ omringa av folk æ like, folk som får mæ til å smile og dem dukka stadig opp og æ smilte stadig mer og det va plutselig ikke så farlig at æ ikke kom mæ hjemmefra før tre (æ hadde planan klar: film, pensumlesing, middag, bursdagsselskap, litteraten, hjem, pensumlesing; æ kryssa av bursdagsselskap og litteraten på den lista) – det e derfor æ e eksepsjonelt dårlig på liste over ting æ må gjøre. Sukk. Og æ lo og lo, av Tor Håvard, med Tor Håvard, med Sigbjørn og Lene og Hilde Kat. og alle de andre æ ikke egentlig snakka med men bare smilte til når dem gikk forbi. Æ prøvde å bestemme mæ for om æ likte måten Agnes Ravatn skreiv på, æ tror det, men æ har (merkelig nok) en svakhet for lange, kronglate setninga mer enn den korte, uthugga stilen, tror æ. (overraske det noen?)

Æ skal på forelesning snart og når den e over (æ håpe det går bra, æ håpe foreleseren like mæ, æ håpe æ huske å spørre om kompendiet æ skal ha lest til neste gang) skal æ på Verdensteatret og lese julehefta. Eller bare juleheftet æ skal oversette – æ må kjøpe en skrivebok til arbeidet – Kapteinens jul. Æ takka nei til Pondus, fordi æ tror den treng en større grad av samisk språkferdighet enn æ innehar. Æ stille spørsmål og sett spørsmålstegn (det e en viktig forskjell der kjære folk, husk den) ved det faktum at folk tror æ kan sånt her, men det e vel nokka i det der med «æ blei nervøs, så æ svarte ja.» Æ vet æ har et sikkerhetsnett, så æ svarte ja. (du skulle bare ønske sikkerhetsnettet ditt, språklig sett, samisk sett, va like sikkert som mitt) Men så æ skal på VT og knote med Kapteinens jul, æ skal se Dracula i kveld, æ håpe på selskap, men vet ikke av kæm. Det kommer, det kommer. (æ vurderte, et kort øyeblikk eller en liten stund i går kveld, å spørre [noen], men. Æ tror tanken min kor om fint det kunne vært e hakket for rosenrød til at det burde prøves. Æ like de rosenrøde tankan bedre enn alt det andre. uansett, det va en avsporing)

Ellers har æ en tanke om nokka, nokka språklig, eller tekstlig, eller bare. Gudan vet, skriftlig? Uansett. Ett eller anna med at æ virkelig like folk som skriv stødig og bra og nesten objektivt (æ tror æ hovedsakelig mene anmeldelsa). Måten Magnus skriv på e bunnsolid, måten Tord og Joep og Cathrine Krøger og Øyvor Dalane Vik og Ane Farsethås og Susanne Christensen skriv e så solid og forankra og æ blir så imponert av at det går an. Men samtidig så les æ Bjørn Gabrielsen og Roland Barthes og Nils-Øivind Haagensen og Egon Holstad for den saks skyld (æ har vokst opp med Egon Holstad, vet du) (og det e nokka så absurd deilig med den kombinasjonen av folk) og kjenne det i magen, i beinan, æ kroe mæ, æ sitt og bit mæsjøl i leppen eller hendern eller ka som helst (tyggeleka til folket) og blir helt fysisk forandra av det, full av glede. Æ vil lese det høyt og æ vil vifte med arman og æ vil tvinge det på folk æ aldri har snakka med før. Og det e egentlig det som e med mæ: æ sett pris på flinke folk, gode ting, solid arbeid, men mest av alt, mer enn nokka anna, så like æ gode retorikera, æ like folk med setninga som murvegga, som sir ting æ kræsje i (head first) som får mæ til å stoppe opp og si «ka va det du sa?» Æ like folk som trekk mæ gjennom teksten, som gjør mæ til den lettovertalte personen æ bestandig har hatt lyst til å være, som overbevise mæ om at æ burde jakte på den hvite kaninen eller ka slags metafor du nu enn vil ta livet av, alt det der – andre jente får kjempe med valget mellom trygge menn og tøffe menn, æ kjempe med teksten, mot teksten, i teksten.

æ ska sove mæ ut av det her/med alle som e villig til å ligge stille (du verden)?

Æ skreiv «Siri e øm og ør og ikke egentlig hverken det ene eller det andre men samtidig veldig mye av begge dela alt ettersom korvidt æ tenke på det eller ikke» (og la til, om enn bare for mæsjøl, «og æ har kanskje lest i Adressebøkene i kveld, men det e ikke som om noen kan bevise det») (fordi æ vurderte å si «Siri e hemmelig forelska» men æ e ikke hemmelig forelska, æ e øm og ør når æ tenke mæ om, når æ leke -[ute av øye ute av sinn] ute av stand til å ville nokka anna enn å smile- og det e kanskje nok, æ smile når æ ser dæ, smile av dæ, smile til dæ, smile for mæsjøl når du ikke ser mæ, og det e alt og det e nok til å være litt øm og bli litt ør, men ikke så mye mer)

Og den beste måten å komme sæ gjennom livet på med både hjerta og håndledd i behold e å innse at to av tre ikke e så ille, og
noen ganga e det bare
faen
ta

faen ta dæ
også det kan være poesi
om enn bare for mæ

en gang skreiv æ «æ ser dem når dem ser på mæ»
og Alix Olson sa
«så, vi har lært karate
har med kniva når vi spring»
og æ vet ikke helt, men æ tror
det e to side av samme ting

og æ like gutta som dæ bedre i mørket (eller: æ vil ha en fyr full nok til at han ikke sir nokka)

(va det æ kunne ha sagt om æ hadde stjelt ordan til andre menneska, om æ tok teksten til Alix Olson, til Fall Out Boy, til Bright Eyes og vet du, i kveld klarte æ ikke helt å bestemme mæ for om æ ville høre på Bob Dylan eller Fall Out Boy, det virke nesten blasfemisk (æ skreiv «it isn’t blasphemy if you know you’re better than God», men æ mente det ikke), æ endte opp med en god kombinasjon, samt fem versjona av «Buckets of Rain» fordi det e en fantastisk sang.)

Æ tenkte også at æ har litt lyst på noen som kan rive mæ i håret og sparke mæ veggimellom, men det æ innså da æ innså kor masochistisk det høres ut, va at æ egentlig kanskje muligens vil ha nokka sånt som det Ani DiFranco syng om i «Asking Too Much»
[æ vil ha noen som ser poengløsheta
men fortsatt har et mål i sikte
æ vil ha noen som har en tragisk sjel
om enn bare av og til]

æ vil ha noen som stjel oppmerksomheta mi
noen som kan slå mæ med kyss som føles som knyttneva
og setninge som stoppe mæ som murvegga

Her skulle det vært nokka mer, men all den tid æ bare e i stand til å stjele andre sine ord burde æ kanskje holde mæ for god til å prøve å si nokka anna enn det æ allerede har sagt. (æ kan kanskje slutte å smile tilavmed dæ, men æ vet ikke om det e nokka å hige etter, æ tror ikke du e nokka å hige etter – det e enda godt æ ikke gjør sånt)

(moralen her? Siri like unge gutta. *facepalm*)

Pokker. Æ fant fram Adressebøkene, men så la æ dem igjen nede i campingvogna (og der e ikke æ nu), og nu har æ et plutselig behov for å lese. (sjøl om æ egentlig vil ha «Alberto Giacometti skriver» (æ tror det va det diktet het) Det va bare fordi æ plutselig kom på linja «den trege def-tasten på nokiatelefonen min» («det jeg ikke fikk sagt fordi en tekstmelding ikke kan overstige 160 tegn og den trege def-tasten på nokiatelefonen min» nokka sånt, æ huske teite linje). Vi va i Vadsø i går, på torsdag, og kjørte forbi G. Gulliksens gate (fordi æ ville se kirka på litt nærmere hold, vi kikka litt på innvandrermonumentet også, lurte på koffor det ikke e en samisk vimpel der (det e litt rart)), og æ smilte, sa «så gøy, Geir Gulliksen har fått en egen gate» og mora mi sa «det e han forfattern din, e det ikke? Han du bluppa?» («Blurba, mamma, en blurb, ikke en blupp»)1 I følge foreldran mine har æ forfattera, æ tror lista demmes e nokka sånt som Johan Harstad (småironisk, all den tid æ bare har lest noen av novellen), Nils-Øivind Haagensen (duh), Geir Gulliksen (dobbel-duh) og Bjørn Gabrielsen (sukksukksukk). Det e litt fint og litt søtt og litt typisk. Kanskje litt typate også, æ tror æ har en type, en forfattertype. Og det e litt rart at forfattertypen min, den andre kan tolke sæ fram til, stort sett består av menn, men ka kan man gjøre. Dessuten blir vel valget av samtidige kvinnelige forfattera enten Selma Lønning Aarø eller… Selma Lønning Aarø? Trude Marstein, kanskje? Æ burde lese flere norske, kvinnelige forfattera.

Æ har samla mæ en noenlunde imponeranes haug med kvitteringe æ har skribla på, men det e nokka tilfredsstillanes i å komme hjem fra jobb og vite at æ har nokka anna å vise til enn en haug med smil ingen huske (og enkelte som sitt igjen). Æ innså plutselig at æ endelig e gammel nok for den her jobben, æ oppdaga det når min minste medarbeider (ungen til søskenebarnet mitt, ni år yngre enn mæ, utrolig pratsom) på ett tidspunkt totalt mista poenget i en vits og kunden egentlig endte opp med å le av ho, ikke av sæ sjøl. (så ung har æ aldri vært. livsløgn, med en smule sannhet) Æ tror hemmeligheten ligg i å høre alt, men å bli god på å late som om du ikke høre nokka (da slipp du å prøve å le). Hemmeligheten ligg i å kunne smile sjøl når noen sir «har dokker åpent så lenge? Da kan æ jo komme en tur til» (Ikke riktig måte å være en god kunde på) samtidig som du, når noen sir «e du fortsatt på jobb? Går du aldri hjem», svare «Æ venta jo bare på at dokker skulle dukke opp igjen».

Uansett, en av lappan sir «my thing with identity is that I will never say anything new about it, but I keep (having to) rehash(ing) it, because I keep getting confronted with it & with my difficulties to accept my own identity as is, because so few other(s)/(Others) people get it. And that’s frustrating and exhilarating at once; it’s exciting and exhausting to constantly re-evaluate who you are.» Og det e sånne tanka, sånne øyeblikk som får mæ til å bli litt ekstra forelska i hjernen min. På en anna lapp står det «(last night I dreamt of Mississippi ♥) æ har ingenting å si, men så mye å gi uttrykk for. egentlig burde æ skrive den lange «koffor æ elske Tana»-utgreinga, men det føles så åpenbart at æ ikke vil si det. Det e den minst kompliserte delen av identiteten min. ♥ »

Og cluet til å handle med småbarn, eller å selge ting til småbarn (og min definisjon av småbarn inkludere plutselig alle under femten. æ e gammel) ligg i å oppføre dæ akkurat som du ville gjort med voksne, fordi det som oftest ikke finnes nokka unga hate mer enn folk som snakke til dem som om dem e små og teit. (hvilket jo e ironisk, all den tid dem e små og teit, men) Æ oppdaga det når min minste medarbeider solgte nokka til en gutt som va kanskje ni og snakka til han på en måte æ knapt klare å bruke med to-åringa2, og om blikk kunne drepe (så hadde æ vært overarbeida akkurat nu). Ho e definitivt ikke gammel nok til sånt. (æ derimot, handla med en femtenåring (kanskje? La oss si han va seksten, så føle æ mæ ikke *så* gammel og skitten) og tenkte «du kommer til å bli så sjarmeranes når du blir eldre». Det smilet, og de øyan, og krølla. æ fikk litt lyst å klappe han på hodet, særlig når han kom inn sammen med tre småunga (faktiske småunga, av yngre-enn-åtte aldersgruppa) og tydeligvis va verdens snilleste barnevakt.)

(Æ har søn-, man-, tirs-, tors- og fredag igjen å jobbe (antakeligvis, fridagen min e ikke definert enda), æ vil nesten ikke slutte. Men min tyske medarbeider (tysk, dårlig engelsk, litt fransk, veldig søt, ganske stille, ler av vitsan mine) har sin siste arbeidsdag i morra (og da har æ fri), og æ tror at uten ho blir det ikke fullt så gøy. Det e bryllup på neste lørdag (æ vurdere en mix-CD i gave, pluss litt til, æ vet ikke helt), det kan hende vi kjøre på søndagskveld: broren min og kjæresten hannes flyr fra Vadsø på søndagskveld, og det e en viss sannsynlighet for at vi pakke ferdig på søndag og drar da, sånn at vi e i Tromsø i løpet av mandagsformiddag. It remains to be seen. Æ tror det kommer an på kor fyllesyk vi (ahaha) e.)

You were as much in my hands
As water or darkness or nothing
Can ever be held

It’s just flashes that we own
Little snapshots
Made from breath and from bone
(Jeffrey Foucault – Northbound 35 (også en del av en av lappan mine)

1bluppa høres skittent ut

2Siris barnefilosofi: så lenge du snakke til dem som du gjør til et voksent menneske vil dem på ett eller anna tidspunkt bli voksne menneska. Æ e ikke så god med småunga (les: folk under femten). Æ e ikke så god på voksne heller.