Egentlig e det her sånt man nok burde sove på en natt eller to, men det får æ mæ ikke til å gjøre. For i kveld va æ og så Hamlet på Hålogaland teater, og nu e æ forelska.

Eller, det e nok rettere å si at æ e full av entusiasme, æ tror ikke man kan bli forelska i et teaterstykke – sjøl om æ tidligere i dag innså at æ driv på å projisere forelskelse i øst og vest og dermed kan æ bli nyforelskafnisate av tanken på at æ endelig skal tilbake på 4 roser – men ja, æ e breddfull av entusiasme! Og så har æ litt mista munn og mæle, men ikke mye nok til at æ skal la det stoppe mæ – det det hovedsakelig betyr e at æ har mest lyst til å skrive tretusen ord, korav ett tusen består av «Å,» ett tusen består av «Frank» og de siste tusen e «Kjosås!»

Man skulle ikke tro at Frank Kjosås har skuldre som e brei nok til å bære et helt teaterstykke, han ser jo ut som en ganske liten fyr, men han va utrolig. Og om æ ikke snakke så mye om han e det mest fordi æ virkelig ikke finn nokka anna å si enn å komme med tilfredse sukk og tenke «å, Frank Kjosås!» – så har vi det på det reine.

Dessuten e det to spor æ vil følge her, mens æ driv på å tenke høyt for mæsjøl – men det tror æ vi kommer tilbake til.

Først og fremst: scenografien e ulik nokka æ har sett på HT før: det va flatt, på ett nivå, grunnivået, dem brukte hele sceneflaten, scenen slutta der døran ut av scenerommet e – og de døran blei benytta, til fulle. Det va litt interessant, når æ tenke mæ om, å ikke vite kordan dør karakteran ville komme gjennom i neste omgang, å ikke ha ett sentralt punkt kor dem dukke opp, kor du vet at du kan feste øyan når det ikke skjer så mye på scenen.

Det va forsåvidt ikke et problem, det skjedde mye. Det skjedde masse, hele tida – æ tror det e en av grunnan til at æ e overvelda (huska æ å nevne at æ e overvelda? Æ e overvelda), det e litt så æ skulle ønske man kunne se en versjon som går saktere, en gå-sakte-aksjon på scenen (litt som de der Ibsen-oppsettingan til de der folkan æ ikke huske navnet på), en som tar sæ tid til å gi publikum rom til å puste. Men æ likte det som det va, æ likte at æ mista pusten av det.

Og æ likte at scenografien va såpass enkel, det sto møbla – flere sofaer, skrivebord, to senge, et badekar, et barskap; alt man finn i et møblert hjem bortsett fra toalett og kjøkken – plassert rundt omkring, og dem delte opp området ganske effektivt, samtidig som det ga en viss flat struktur til ka som skjedde kor, og i enkelte scena skjedde alt overalt samtidig.

Det e også et av få stykka æ kan huske å ha sett som i så stor grad gjorde bruk av musikk. Ikke musikera (det har æ etterhvert god erfaring med), men et lydspor, sanga – «Personal Jesus,» «#1 Crush» (æ valgte å ta det som en homage til Romeo + Juliet), «Seven Nation Army,» en kjent sang som kanskje va Sigur Ros? Nokka sånn der hipsteremodepressive greier – og i første akt la æ veldig mye merke til det, men det va kanskje også fordi æ dela av tida va litt bekymra for at det plutselig skulle ende opp i en eller anna slags absurd Hamlet-musikal. Hvilket jo ikke hadde vært så ille, som sådan, siden Frank Kjosås e flink å synge, men … Det hadde vært påfallanes. Men æ tror også måten musikken va brukt i andre akt fungerte bedre, uten at æ helt kan sette fingeren på ka forskjellen besto i, men det va en forskjell der.

Og karakteran. Det e her æ havne litt på to spor. Men først. Frank Kjosås som Hamlet e – ikke som sagt, men som implisert – et funn. Ketil Høegh som Claudius va bra (sjøl om det e litt vanskelig når man av og til blir distrahert av det at han med de brillan ligne på Klaus Sonstad). Og æ likte Torgeir Reiten, sjøl om æ ærlig skal innrømme at det va mest fordi æ synes han va kjekk. Heh. Men æ e ikke så billig, altså, æ likte at han som Horatio va såpass avslappa, at karakteren va en motvekt til det lett hysteriske i mange av de andre rolletolkningan. (Det e såpass lenge siden æ har forholdt mæ til Hamlet at æ ikke lenger huske om Horatio skal være sånn.) Han gjorde sæ også godt som Gyldenstern, eller Rosenkrantz, sammen med Espen Renø Svendsen som Rosenkrantz, eller Gyldenstern – æ kunne gjerne sett dem utvida, om enn ikke i akkurat den her forestillinga, men i nokka anna, kanskje Rosencrantz and Guildenstern Are Dead (for å plukke nokka tilfeldig from the top of my head, ka?). Renø Svendsen spilte også Laertes. Og æ like trynet hannes. Æ mene, sånn rent bokstavelig, ansiktsuttrykket hannes ser så bistert ut, så ofte, han gjør sæ som en karakter hvis største ønske e å få reise ut for å slåss mot Fortinbras. Men så hadde han også noen fantastiske scena sammen med Trude Øines, som spille Ofelia. Det va en søskenkjærlighet der æ kan tro på, særlig etterhvert, når det begynne å bli riktig tragisk, måten han spilte sørgende bror va sånn at æ nærmest va på gråten (og man kan si mye om Hamlet som stykke, men æ synes det e litt vanskelig å la sæ berøre veldig av dødsfallan, særlig når man vet kordan det går).

Trude Øines gjorde forresten også en god rolle som Ofelia, æ likte måten ho va … Vel, ho va en emofjortis – eller, det blir for enkelt, æ tror æ legg nokka i emofjortis som ikke nødvendigvis kan leses, æ mene det ikke som nokka forkastelig, æ mene «ho va tenåringsemosjonell» – som sikkert hørte på The Smiths mens ho tenkte på at ho kom til å dø om ikke Hamlet snakka med ho snart. Og ho gjorde det bra, æ va litt redd for at æ kom til å ende opp med samme problem med ho som æ hadde med Zingerboy i Gummibaronene, men nei, æ trodde på Ofelia, æ følte med Ofelia.

Det va bare det – og her e vi inne på tankespor to – at æ brukte store dela av stykket på å tenke på kordan det kunne vært om Nina Wester hadde fjerna Ofelia. Æ vet ikke helt om æ har forstått ka prosjektet til Wester e, med å omforme Hamlet, men sånn som æ tenke det nu, etter å ha sett stykket, tror æ at man kunne gjort nokka interessant med det ved å ta bort Ofelia og å gjøre Hamlet homo, og eventuelt endre Horatio fra bestekompis til kjæreste. Æ vet ikke, kanskje e det nokka som e gjort hundre ganga før, kanskje det ikke e fantasifullt i det hele tatt, men heller enda en måte å redusere antallet kvinnerolla på en teaterscene som i utgangspunktet har dårlig plass til kvinner.

Men kordan ville Hamlet vs Laertes vært om Laertes va en av de her guttan som bestandig e litt redd for at Hamlet plutselig skal legge an på han, siden han e homo og like sånt? Ka om Hamlet hadde forvirra Rosenkrantz og Gyldenstern med å faktisk legge an på en eller begge, ikke bare ved å late som, som han gjorde nu. OK da, det va skikkelig binærtenking av mæ, siden Hamlet jo gjerne kan elske Ofelia og samtidig også like menn, bifile menneska eksistere, æ vet jo det – æ e jo det, nærmest – men æ vil fortsatt vite kordan det hadde vært om Ofelia ikke va involvert i det hele tatt. Om Hamlet kan si «Nymph, in thy orisons be all my sins remember’d» til Horatio, eller til Laertes, ikke Ofelia. (Ikke det at han sa det i den her versjonen – men den sitt igjen, «Soft thee now, the fair Ophelia …»)

Æ tror kanskje æ hadde håpa på et større kjønnsperspektiv enn at Hamlet hoppe rundt i høye hæla, sjøl om æ e skikkelig glad for at HT endelig har gitt mæ en ny mannlig karakter i høye hæla, det e tross alt fem år siden mannen i Cabaret sørga for at æ blei så forelska i teater som æ aldri før har vært. Men så e vel ikke æ den teaterpublikummeren noen burde prøve å tilfredsstille på akkurat det, siden æ mest av alt hadde elska et Hamlet kor hele dramaet kan bunne ut i «Hamlet vil egentlig være jente.» Nu ser æ for mæ en Hamlet som bedriv binding, på engelsk – æ vet ikke ka det hete på norsk? Når man binde brystan sine så dem forsvinn? Men ja, kanskje Hamlet kunne vært transmann? Det hadde nok blitt Hamlet for spesielt interesserte, og det hadde neppe endt opp med å bli den publikumssuksessen æ håpe Hamlet blir.

Æ vet at æ ikke nevnte hverken Guri Johnson eller Maryon Eilertsen, og det e fordi æ helst vil slippe å snakke om dem. Æ va veldig tilhenger av ideen om at Guri Johnson skulle spille Polonius, men, åh, det æ hadde sett for mæ va så langt fra det æ blei presentert, og derfor treng æ litt tid på å finne ut av ka æ synes. Men både Guri Johnson og Maryon Eilertsen ende ofte opp med å spille rolla æ veldig gjerne vil like, men som æ ikke helt klare å forholde mæ til. Æ vet ikke om det e fordi æ vet kor bra dem kan være, og derfor skulle ønske det va mye mer i dem, eller om æ forvente for mye. Dette: æ vet ikke om dem reduseres til semi-hysteriske [kvinne]skikkelsa fordi det e det dem e flinkest til å spille, eller om det skjer fordi det e den enkleste rolla å sette kvinner over en viss alder inn i? Så det prøve æ å tenke mer på.

Og forresten digga æ Kristian Fr. Figenschow jr fordi han stort sett ikke sa nokka. Mer sånn! (Stakkars Kristian Fr. Figenschow jr, æ mene det ikke egentlig, men åh, måten han blir møtt på, av publikum, det hadde tidvis vært greiere å slippe.)

Æ så stykket sammen med faren min, og han likte det også – hvilket overraska mæ, skikkelig! Han e som oftest ganske vanskelig når det gjeld teater, men han sa at han likte det her, at det va ungdommelig, og det fascinere mæ, fordi æ va nesten sikker på at han kom til å synes at det va litt for heseblesanes. Men kanskje det e det han like i teater? At det går fort og gæli, eller fort og skikkelig galt, som i det her tilfellet.

Og så e det et aspekt til som æ vil snakke om, men det spoile siste del av stykket (ikke det med at alle dør, et grep i oppsetninga), så æ lar være inntil videre – men la mæ bare si at en av grunnan til at æ sitt igjen og fortsatt e overvelda og litt målløs (det ser dokker vel at æ e?) e siste siste rest av stykket, æ synes det va et skikkelig vellykka valg, og æ tror det va en av grunnan til den intense, umiddelbare applausen.

Men alt i alt: Herregud heite Hamlet. Å, Hamlet, å Hamlet, å! Etc. Æ fikk billetta til stykket i julegave hos Tor Håvard, så æ skal se det igjen neste lørdag. For øyeblikket e mitt største problem at æ ikke vet om æ hold ut å vente så lenge med å se det igjen. Det e kanskje en projisert forelskelse, men den føles ekte.

Å, Frank Kjosås!