Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

#noelm, laantetjåanghkoe, Noereh! og Snåsahjertet

På et tidspunkt sa den aller fineste landsmøtedeltakeren «don leat dego mu Noereh!-eadni» til mæ, og æ blei så varm om hjertet at æ ikke helt visste ka æ skulle svare.

Det e sånn æ har tilbragt helga: enten har æ flirt så høyt at æ har vært litt redd for å skremme noen, eller så har æ vært så glad at æ nesten har begynt å gråte, og dermed også har vært litt redd for å skremme noen. På onsdag va æ full av hjerta fordi folk forberedte sæ til å reise, og på torsdag kom dem plutselig fram og så va æ full av hjerta igjen (æ brøyt ut med et litt overraska «Dem e en full buss!» da den kom fram; sjøl om æ viste det, på et nivå, va det nokka helt anna å se bussen og å se alle komme ramlanes ut av bussen).

Æ har hatt det fint, skikkelig skikkelig fint, æ har truffet fantastisk fine menneska: noen av dem kjente æ såvidt fra før, noen av dem har æ møtt mange ganga, noen av dem har æ bare fra internett og noen av dem har æ ikke engang visst eksisterte, og æ vil aller helst bare putte alle i lomma mi og ha dem med mæ overalt. Æ vil ha et kontinuerlig språkreir, å bestandig kunne snakke samisk med noen som synes det e greit at du rette på språket, at du gjentar setninga som den skal sies, at du gjentar dæsjøl, saktere og saktere, ett og ett ord, det e fint – å oversette Sommerlyst til geasseillu, fordi ungen ikke lenger går på Bahppajávri skole. Å kunne møte øyan til et anna menneske på andre sida av rommet og smile litt, å kunne dele et halvsmil, et lite øyeblikk med noen, alle de her små tingan, å strekke ut hånda og stryke noen over ryggen – å holde hånda inntil kroppen for ikke å stryke noen over kinnet, småting, detalja, øyeblikk både bokstavelig og mer metaforisk, æ tenke på små bevegelsa og blir så full av glede at til og med Wergeland ville slite med å forklare det.

Æ så på ungdommen da dem dansa sydisdans og tenkte at om tyve år kan det hende dem kan fortelle historia om kor lenge dem har kjent hverandre – alle de her små detaljan dem kan bære med sæ, om dem vil, men som æ kommer til å holde fast ved. Fordi æ vil holde fast ved muligheten til å kunne se på alle som va der og tenke at dem blir kjent på grunn av oss, på grunn av det Noereh! gjør. Det e sånn cirka da æ får mest lyst til å legge mæ ned og gråte, fordi det e helt fantastisk.

Og æ har hatt det gøy, æ har flirt mer enn æ har gjort på år og dag, vi har endt opp med en lang rekke upassanes, interne, vitsa og jevnlig latterkrampe. Æ har endt opp med et behov for å si unnskyld til menneska æ aldri har møtt før, fordi æ som oftest e litt mindre flirfull, litt vanskeligere å vippe av pinnen, men det gjør ingenting – om æ gjør dårlig inntrykk på noen fordi æ ikke klare å slutte å le, e det i det minste bedre enn mange av de andre alternativan.

Og så det vidunderlig fine i å merke kordan de her menneskan som nesten e ung nok til at æ nesten e gammel nok til at æ kunne vært mora demmes, av og til – med jevne mellomrom – dukke opp der æ e, som for å sjekke at alt e i orden, at alt e bra. Æ brukte tid før landsmøtet på å minne mæsjøl på kor gammel æ e, å være klar over min egen alder, og nu har æ ingen idé om kordan æ oppfattes av folk som e ti-femten år yngre enn mæ – æ tror ikke æ skremme dem unna, men det e omtrent alt æ tør å være sikker på? Og det føles litt rart, å lure på kordan æ blir oppfatta av sekstenåringa, men jo. På et tidspunkt sa noen «vi e jo fire myndige dame/jente» og æ tenkte «…?» for om det e ett ord æ aldri i verden hadde brukt på mæsjøl, altså, så e det myndig. Autoritet i kraft av alder, kanskje, men myndig? Sånn bortsett fra i den bokstavelige «over atten»-varianten vil æ bare si «nei.»

Men ka vet vel æ? Bortsett fra at det virka som om dem, som om ungdommen, likte mæ, og at æ definitivt likte dem, både den aller yngste og dem som va litt eldre og dem som e nesten så gammel som det æ e, dem fikk mæ til å ville gråte litt, og dem e så smart, og dem har så mange fine tanka om ka dem vil ha ut av organisasjonen og ka dem vil ha ut av språket, kordan dem vil lære språket, alt det der, det e så godt å høre, å vite, å kunne kjenne på at det finnes en samisk framtid.

Vi har det her, og vi bygge opp nokka, og kanskje, kanskje gjør vi verden til et litt bedre sted å være same i – om vi klare det for ett eneste medlem, om en eneste person reiste fra Snåsa og tenke nye, positive, tanka om sin samiske identitet, så e det verdt det, så e det så vakkert at æ mest bare vil gråte.

Kor mange ord kan man bruke for å si ingenting?

Æ e i Snåsa! Eller, egentlig e æ visst på Finsås? Som ligg rett ved siden av Jørstad, som ligg nært Snåsa. For det e sånne distinksjona som e viktig for folk, men om noen spør e æ på Snåsa! Eller i Snåsa. Æ e i Snåsa-området, og det hold i massevis for mæ!

Dessuten har æ spist en overdose utropstegn, men det e fordi æ e i Snåsa for å henge med ungdommen, og hver gang æ skriv Noereh! – med utropstegnet – blir æ litt glad, og så vil æ putte utropstegn på alt! Og så gjør æ det! Og så høres æ litt ut som om æ har tatt en overdose av nokka anna også! Men det går bra.

Dessuten forsone æ mæ med at æ kommer til å ville rømme unna all ungdommen minst tusen ganga innen helga e omme, sjøl om dem sikkert kommer til å være så fin at æ også kommer til å ha litt lyst til å være her for alltid, ikke på grunn av dem, men på grunn av mæsjøl og det faktum at æ ikke e spesielt glad i menneska i lengden. Men ungdommen e bra, så æ tror det går sæ til.

Dessuten e det litt fint å være eldst også. Eller, æ har bestemt mæ for at det e litt fint å være eldst også, da blir det sikkert det. Og så har æ øvd mæ skikkelig på å huske på at æ e gammel og at æ derfor må tenke litt over ka æ sier og kordan æ sier det (fordi alder visstnok tillegg folk en slags naturlig autoritet, og æ har en viss tendens til å være negativt innstilt, og kombinasjonen av de to ikke nødvendigvis e spesielt heldig).

Dessuten glede æ mæ til å møte en haug av de her folkan, og æ tror det blir hyggelig, og om ikke anna så e æ i Snåsa og det har æ aldri vært før!

Og før æ havna i Snåsa va æ i Trondheim en liten tur og hang med broren min – og kjæresten hannes – i sånn cirka firrogtyve tima, kor vi drakk enorme mengda Dromedar-kaffe, spiste sushi, spiste eplekake, småkjekla om samisk språk og samisk identitet og slo fast at vi nok har blitt oppdratt til å sette pris på i overkant luftige tankesprang. Og så har vi stoppa opp med jevne mellomrom og sagt «kan man si det? Nei, vent, ka hete det på samisk?» eller så har han sagt nokka og så sa æ det samme ordet på samisk, eller på vårres dialekt (han har jobba i barnehage og blitt hjernevaska av feil språk), eller så sa æ nokka og så retta han på mæ (for fordelen med å jobbe i barnehage e at man bruke språket aktivt på områda kor æ sjelden snakke det). Og så tenkte æ litt på at det e skikkelig fint å være sammen med broren min, sjøl når han insistere på at han først og fremst e menneske, ikke kulturtilhøranes, som en anna samisk Susanne Sundfør.

Og så har æ reist med tog for første gang, nesten, i Norge, og så vandra æ rundt i Trondheim og havna på torget uansett kordan æ gikk, så da dro æ like greit på Ark og kjøpte en bok av Cecilie Løveid, fordi den hadde et fint etterord av Steinar Opstad. Og så bestilte æ teaterbilletta til Hamlet, fordi Universitetet har bestemt sæ for at alle studentan som vil skal få, og æ vil, selvfølgelig – så da kommer æ opp i fire forestillinge (om alt går som det skal – æ vil ha en norsk/samisk versjon av inshallah, æ like det der med å si at det skal bli sånn, om Gud vil, men æ vil ikke legge det i Gud sine hender, men i nokka anna. Æ vil rett og slett ha en mer fancy versjon av «om det går.»). Sjøl om min første tanke etter å ha trykka på bestill og fått en bekreftelse per mail va «da kan æ se Hamlet FEM ganga!», fordi æ allerede hadde halvveise plana om å se den fire ganga, men nei, æ skal bare være glad for at to av de fire forestillingan e sånne æ ikke treng å betale for, æ skal ikke begynne å se ett stykke fem ganga. Sjøl om det kunne vært litt gøy å se det to daga på rad – æ lure på kordan det e? (Nei. Nei. Nei.)

Innimellom der hadde æ et poeng som helt forsvant, men la oss konkludere med nokka ala det her: Æ e i Snåsa, vi skal orge siste rest av landsmøteforberedelsa (det hold visstnok ikke at landsmøtet har en hashtag, sukk! Men den e #noelm), vi tror det her blir bra, og nu skal æ sove. Hjerte.

Leseverdige samiskspråklige nyheta. Og andre ting som ikke finnes.

Æ har lest mæ gjennom hele Nuorat i dag, eller i de minste alle de delan som va på språk æ kan lese – hvilket utelate det som va på lule- og sørsamisk, men etterlate nordsamisk og svensk. Æ leste en hel novelle på samisk, sjøl om den va ganske standard novellestil, men den va skrevet av en attenåring, så det får så være. Poenget va uansett at Nuorat – som også finnes på nett, på nuorat.se – e det beste samiskspråklige magasinet æ har lest (med forbehold om at æ ikke kan like Sámis best fordi det hadde vært skrekkelig inhabilt av mæ). Og det va så fint å lese, fordi det va godt skrevet og interessant og i det hele tatt, vel verdt å bruke en time eller to på.

Det hadde også en lang, veldig interessant artikkel om #prataomdet/#humadanbirra, og overgrep i det samiske samfunnet. Og det va etter å ha lest den at æ måtte stoppe opp og stirre litt i tomme lufta mens æ tenkte på katti æ sist har lest og likt en hel (nyhets)reportasje om samiske ting – akkurat den saken va på svensk – i samiske media. Og det e ganske lenge siden.

Grunnen til det e tofoldig. Den ene delen heng sammen med at æ unngår å lese ting på samisk, fordi æ syns det e slitsomt. Hvilket æ vet e feigt, og æ prøve å bli flinkere, men faktum e at æ e såpass lite flink i samisk at det tar tid å lese ting, og det gjør det ikke når æ les norsk eller engelsk, så da e det fristanes å heller lese en av de to språkan. Den andre delen e ikke selvforskyldt, for den e nemlig at det ikke finnes samiske media æ gidd å følge med på. Rett og slett fordi æ e kravstor og vil ha ting æ ikke får ondt i hodet av å skulle lese.

Det e et uunngåelig og sørgelig faktum at NRK Sápmi veldig sjelden ansett journalista som faktisk e kompetente formidlera, og det e et like uunngåelig faktum at Sagat veldig sjelden – med forbehold om at æ mer eller mindre har slutta å se i den fordi det ga mæ altfor lite – skriv nokka med dybde nok til at æ vil lese det. Og Ávvir e ikke nokka å lese for noen som i utgangspunktet ikke har et godt grep på skriftlig samisk, æ hadde mista enhver språkkunnskap æ har klart å opparbeide mæ. Ikke e det interessant heller.

Dessuten la æ dem for hat etter at den påtroppanes ansvarlige redaktøren mente at folk måtte kjøpe og lese avisa sånn at den fikk ressursa nok til å faktisk bli en avis man ville kjøpe og lese. Det e ikke sånn det fungere her i verden, det e ikke så mange ting æ vil støtte med penga før det blir nokka æ eventuelt vil støtte med penga. Og ambisjona e vel og bra, men da får man satse på smått og flinkt, og heller utvide til stort og bra etterhvert som det blir realistisk. (Æ la dem ikke for hat, æ gjorde ikke det, æ løfta på et øyenbryn og tenkte «… øh, særlig.» Det e omtrent så mye æ gidd å bry mæ om samiskspråklige media med mindre æ har en veldig engasjert dag.)

Men Nuorat, altså, Nuorat e et funn! Sjøl om det ikke prøve å være nokka anna enn «Sveriges enda samiska ungdomstidning» så gjør det det på måta æ ikke har tenkt over at samiske ting kan gjøres på, eller i det minste ikke har opplevd at samiske ting blir gjort på, og det e så fint! Det e nesten så æ e litt trist over at æ bare betalte 100 svenske krone for å få det i posten (ved å bli medlem i Sáminuorra, den svenske samiske ungdomsorganisasjonen, søsterorganisasjonen til verdens beste Noereh!), æ har lyst til å kaste penga etter det, for at det skal forbli bra. (For øyeblikket fungere ikke det så bra, siden æ ikke egentlig har penga å kaste etter det, men i teorien!)

Æ vet ikke ka moralen i det her e, bortsett fra at æ skal/burde bli flinkere til å lese samisk og at æ skulle ønske det fantes flere samiske media som gjorde at æ faktisk fikk lyst til å bli flinkere til å lese samisk. Æ prøve om dokker prøve?

Til Noereh!, ein førebels rapport om ein språkkonferanse arrangert av Sametinget

Æ vurderte å skrive hele greia på nynorsk – eller, rettere sagt, «nynorsk,» siden æ har litt sjølinnsikt språklig sett – men æ tror den eneste grunnen til at det virke som en god idé e det faktum at æ virkelig virkelig burde gå og legge mæ ganske snart. Så det skal æ ikke gjøre.

Men æ har vært på første dag av språkkonferansen til Sametinget, om samisk språk. Æ merke at æ e litt tilhenger av at konferansa skal hete nokka, når æ tenke mæ om, fordi samisk språkkonferanse høres rart ut når det e sånn. Det høres ut som om oppfølgeren burde hete «En samisk språkkonferanse til» eller nokka sånt. («Og du trodde du aldri mer trengte å gå på en samisk språkkonferanse [LOL]»)

Det va mye norsk språk ute og gikk, men det får nu være. Det som va litt verre va at dem hadde simultantolkning alle veia, men ikke da folk i salen skulle si ting, fordi mikrofonan tolkan hørte på va av den bordfaste typen, så da måtte dem oversette sine egne spørsmål. Og det e jo litt ugreit. Ordføreren i Kautokeino sa det, at han reagerte på at han va på en samisk språkkonferanse og blei tvunget til å snakke norsk.

Sånn ellers va konklusjonen at alle slit og det går til helvete og vi treng en hel masse ting vi ikke har men som vi burde ha. (derav hjertesukket tidligere i dag) Reindrifta sørge over all terminologien som forsvinn, det e stadig færre som tar samisk som andrespråk på skolen, ungdommen i de sikreste samiske språkområdan kan ikke snakke ordentlig samisk lenger, lulesamisk ungdom snakke som dem skriv og skrivemåten e ikke laga for å passe sammen med den faktiske uttalen, politifolk blir beskyldt for tjenesteavvik når dem snakke samisk til folk og den ikke-samisktalende medbetjenten ikke vet ka dem sir, ingen har penga nok og samisk e uansett bare akseptabelt for kommunan så lenge det ikke koste dem nokka, folk e livredd for å bruke språket på grunn av språkpolitiet, men vi kan heller ikke sette vår lit til ting som giellatekno sjøl om dem e fin, samisk språk ende opp som en profesjon, ikke nokka man bruke – skriftspråket blir nokka man oversett til, ikke nokka som e.

Men det som slo mæ mest, til slutt, va det at alle sammen sir «vi treng» og dem treng flere språkfolk, dem treng språkbrukera, dem treng ungdom, dem treng folk som tør å hoppe i det, dem treng penga, dem treng ressursa, dem treng og dem treng og vi må ha.

Og et sted innimellom der går det en gylden middelvei mellom at samisk ikke skal koste kommunan nokka og at vi skal få det vi vil ha – vitale samiske språk som har brukera og e brukanes – og æ skjønne ikke kordan man skal finne den middelveien.

Æ skjønne ikke kordan vi noensinne skal ha nok kompetanse og nok penga til å få til alle de her tingan vi treng for å tro på at språket skal overleve, og det e egentlig så enkelt som akkurat det. Æ tror det finnes et utall menneska på den konferansen som e utrolig mye smartere enn mæ når det gjeld alt av språk, og æ tror dem har helt rett i alt dem sir, æ tror vi treng alle de her tingan.

Men æ tror ikke vi får dem.

Og æ tror, kjære Noereh!, at det e der vi kommer inn og det e der vi slit nokka så voldsomt, og det e det der vi kommer til å slite med om tyve år – om vi fortsatt eksistere, bank i bordet (kor gammel blei egentlig Davvi nuorra?) – for det blir aldri nok og det kommer aldri til å bli enkelt å lære samisk og være samisk, æ tror ikke det. Det kommer aldri til å være nokka vi ikke treng å snakke om med folk som ikke forstår oss og som ikke vil forstå oss, fordi dem kommer bestandig til å spørre.

Men vi har et bankanes hjerte i midten av verden, sir dem, vi har et bankanes hjerte og et ukjent antall flinke folk og det kommer aldri til å bli lett, men kjære Noereh!, æ tror det kommer til å være verdt det hver gang det blir bittelitt lettere. Vi e et lite folk på alle mulige måta, koffor skulle vi tro på store fremskritt?

et (veldig kort) hjertesukk

Alle samiske språkting går på «vi må ha folk/kunnskap/vilje» og gudan vet kor alle folkan skal komme fra og kordan vi skal bli/være det vi treng – og lure ungdommen til å bli det vi treng, og de her konferansen, den her konferansen, kommer til å bli en evig runddans kor det eneste vi kan enes om e at alt e håpløst og vi nekte å gi opp, for det e ikke sånt sama gjør.

Et (mislykka) forsøk på rosablogging.

Rosablogg neste!

I dag har æ prøvd, ganske forgjeves, å være Ridduavisflink, fordi æ har to ting som må skrives og det føles som å trekke tenner. Eller, det gjør ikke det, for det får man gjort hos tannlegen og det her må æ fikse helt sjøl og det går ad undas.

Derav rosablogginga. Fordi æ ga opp, og gikk en tur. Og innså at æ va kledd som. Vel, som noen som ikke burde få lov til å kle på sæ sjøl. Til og med om man ignorere de hvite sokkan og grå joggeskoan. Æ gjorde kanskje et varig inntrykk på noen med den fine lilla strømpebuksa, det brune skjørtet og den blå hettegenseren æ stjal for noen år siden fra en fyr som syns det e helt logisk å bo i Wien. (Det står Oregon på den, æ advarte han om at han aldri kom til å få den tilbake, han sa det va greit.)

Særlig hjalp det nok også at æ endte opp med å høre på Sleater-Kinney – etter å ha vakla mellom det og Ray LaMontagne, for det e to helt logiske ting å velge mellom (æ satte dem i det minste ikke på en felles shuffle!) – og dermed trampa avgårde litt ekstra fort, i hvert fall et stykke – sånn til æ innså at æ ikke kom til å komme mæ opp bakkan igjen om æ skulle starte så hardt.

Men det gjorde ting bedre, det intense behovet for å bruke knyttneven min i ansiktet på noen – en spesifikk person, ikke et generelt voldelig ønske! – gikk over og nu føle æ mæ skikkelig sunn. Eller i det minste relativt sunn. Forholdvis mye sunnere enn om æ bare hadde holdt mæ hjemme og endt opp med å finne ut av kordan man kan vri rundt halsen på noen gjennom en dataskjerm. (det hadde vært et teknologisk gjennombrudd, men menneskeheten hadde minska betraktelig veldig fort.)

(æ tror kanskje ikke rosabloggera bruke tennern til å åpne gjenstridige neglelakkflaske, så æ kommer nok aldri til å bli en vellykka sort – sjøl om fargen e ganske rosa!)

Dessuten vet æ ikke helt om rosabloggera drar på samiske språkkonferansa? Og får litt småpanikk fordi dem innser at dem har sagt ja til å snakke om anmelderskriveri – på samisk! – på årsmøtet til de samiske faglitterære forfatteran og oversetteran (dog, å si at æ sa ja e å overdrive, faren min sa «æ har bestemt at du skal snakke om [sånt]» og æ sa «… å ja. OK.» og valgte å ikke tenke så mye på at nesten alle medlemman e gammel nok til å være foreldran mine (sånn i tillegg til dem som faktisk e foreldran mine) og at æ liksom skal fortelle dem kordan ting skal være, iik)? Men det e nu ikke før den 28. mai, så æ har god tid på mæ! Og på språkkonferansen kommer det så mye smarte folk at æ ikke treng å si nokka som helst, æ skal bare lære – og kanskje snakke litt om Noereh! om æ treff på noen som treng å høre om oss.