something less than something more

Æ tror, æ e ikke helt sikker, men æ tror at hovedgrunnen til at æ ikke får sove akkurat nu – fordi æ vente på nokka magisk, hvilket e det humøret æ av og til havne i som gjør at æ har mest lyst til å gi mæsjøl juling – e fordi æ spiste på Burger King i dag. Det e virkelig ikke bra for et menneske – i hvert fall ikke et menneske som e mæ – å gjøre sånt (men det skjer så sjelden at æ nekte å ha dårlig samvittighet, æ tror ikke æ har vært innom en Burger King siden oktober i fjor, da æ va i Oslo og ikke fant anna mat fordi det va seint på kvelden og æ va lat).

Æ skulle ønske det funka å gi mæsjøl juling for å slutte å vente på nokka magisk, men æ tror ikke det hadde hjulpet, æ må bare gå og legge mæ og tenke på nokka anna, eventuelt tenke på ingenting (som om det noensinne går bra).

Men ei venninne av mæ hadde lagt ut et bilde av sæsjøl på facebook, i den splitternye kofta si – hennes første – og etter å ha sett på det, smilt bredt og lagt igjen en kommentar om at det va fint, så brast æ i gråt. Æ tror æ slit med etterdønninga av filmfestivalen og den ene uka i året kor æ e supersamisk, for sjøl om æ e lettrørt e æ generelt sett ikke så lettrørt, men det va så fint å se ho – ho strålte liksom, i den fine kofta si, og det va bare nokka, et eller anna med det der øyeblikket kor du tenke «Ja. Ja, sånn skal det være.»

Og ja, det va ganske magisk, men det va ikke det æ va på jakt etter; problemet e at det magiske egentlig e avhengig av andre menneska, fordi dem må bidra – æ kan ikke gjøre nokka magisk på egenhånd (æ kan vel forsåvidt det, men ikke på den rette måten), noen må si nokka, nokka må skje som æ ikke hadde forventa; det treng ikke være så stort, egentlig (sjøl om æ drømme, av og til), men det treng andre bidragsytera. Og det skjer stadig magiske ting, faktisk, men dem kommer sjelden i de øyeblikkan kor hjernen min nærmest kreve det, derav utålmodigheten.

Æ vet ikke, æ skal legge mæ nu.

abrakadabra, jævla!

I dag vil æ nokka mer enn det æ får ut av dagen; det faktum at det vil være sant uansett kor mye æ hadde fått ut av dagen, gjør at æ ikke egentlig vil gjøre nokka. (æ vet ikke lenger om æ kan bruke komma riktig, men æ pøse nu på med det.)

Noen ganga ende æ opp med sånne daga, og det e jo ikke som om æ e ulykkelig – heller tvert imot, æ traff Inga på universitetet og fant Ida på De 4 roser, det meste e fint – men det føles som om æ vente på nokka, som om alt i mæ e retta mot at nu skal det snart skje nokka, nu kommer det, bare vent! Men det her e jo ikke en dag kor det skal skje nokka stort (æ fikk en epost fra Signaler – som alle andre som har sendt inn nokka – om at dem antakeligvis bestemme sæ seinest i månedsskiftet januar/februar), æ skal møte folk, og æ hadde plana om å skrive ferdig en tekst æ må skrive, men æ får ikke til nokka som helst. Konsentrasjonen min e skutt og det eneste æ tenke e en kontinuerlig bakgrunnsstøy av nokka må skje nokka må skje nokka må skje, og et stadig ønske om å si upassanes ting til folk (det e ganske standard, hjernen min tatt i betraktning).

Æ vet ikke ka det e den forventningsfulle delen av mæ vente på, men nokka e det, nokka magisk tenke nokka i magen min, æ vil at det skal skje nokka magisk og det e jo i og for sæ ikke et dumt – eller utidig – ønske, men kordan fikse man sånt? Og ka e det magiske? Og det e jo helt håpløst å vente på at nokka magisk skal skje, for det skjer jo stort sett helt av sæsjøl, uten at du har gjort så mye anna enn å være åpen for at ting skal skje1.

Og æ har kanskje en idé om ting som kunne gjort mæ glad på den måten æ så gjerne vil bli glad på, men dem e håpløs og ikke egentlig nokka æ kan vente mæ, så æ prøve å tenke at det e poengløst, men det e jo ikke nokka hyggelig å tenke, så æ prøve å fokusere på andre hyggelige ting, men det e ikke nok. Det blir aldri nok og æ vente på nokka magisk og æ skjønne ikke koffor æ ikke kan få det.

Så æ føle mæ bæsate og vanskelig og alt e litt teit, og det e min egen feil, bortsett fra at det ikke e det, for det e bare den lille delen som tenke bli magisk som om æ e Harry Potter-karakteren fra helvete. Kanskje alt blir bedre om æ knør mæ på kino og ser den syvende filmen?

1Akkurat den delen e æ veldig dårlig på, æ e stort sett ikke åpen for nokka som helst bortsett fra det forventa; æ e skeptisk til fremmede og sånt får man ikke nye venna av.

tillegg, 22.22 Det blei plutselig litt småmagisk, sjøl om det hovedsaklig va av ganske banale, teite grunna. Æ e enkel å glede <3

Så det hjelpe å klage!