Nordlys

by

SAMISKE KULTURMINNER ØDELEGGER NORSK ALPINSPORT. så det så

Vet dokker en ting som e galt i verdens rikeste land (altså Norge)? At man e veldig opptatt av å bevare historiske gjenstanda, bygninge, steda og det ene med det andre, men at man ofte glemme å bevilge penga nok til at dem kan bevares. Til og med når alt skal skje på eiers regning kan man ikke skaffe penga til å lønne mange nok til at det kan skje rimelig fort.

Vet dokker ka som derimot ikke e galt? At Sametinget sende beskjed til noen om at dem må utsette bygging av snøkanona, til noen har vært der på befaring for å se om det finnes eventuelle samiske kulturminna i området.

Vet dokker kordan man ikke skal framstille den saken? Sånn her.

Tittel: Sametinget stanser snøkanoner
Ingress: Det blir ikke laget kunstsnø i alpinbakken i Surnadal denne vinteren. Årsak: Sametinget må på befaring først.
Brødtekst: Jepp, du leste riktig. Sametinget forlanger å få undersøke området for samiske kulturminner før spaden settes i jorda for det planlagte og lenge etterlengtede snøanlegget i Sæterlia.

Jepp, du leste riktig. JEPP, DU LESTE RIKTIG. Finnes det en måte å tolke det på som ikke e «Ja, Sametinget skal komme helt hit og legge sæ opp i våres greier[, ka faen?].»?

Vet dokker ka slags oppfølgningsspørsmål journalist Arild Myhre fant det verdt å stille?
– Kommer de nedover hele gjengen?

Æ lime det inn en gang til, æ, så dokker ser det:

– Kommer de nedover hele gjengen?

Nu vet æ ikke om Arild Myhre e sommerhjelp eller utplassert eller Tidens kravs Grand old man, og ikke bryr æ mæ heller. Det e uansett ikke et spørsmål som treng å stilles, eller i det hele tatt burde havne i selve nyhetssaken.

Nu vet æ selvfølgelig ingenting om ka som ligg til grunn for befaringa, men det e ikke som om en befaring e sånt Sametinget gjør for å være vanskelig. En befaring gjøres før noen skal bygge nokka som potensielt kan ødelegge sånt som ikke burde ødelegges (så vidt æ forstår, i hvert fall, men kanskje Arild Myhre vet veldig mye mer om bevaringsverdige områda i Norge enn det æ gjør. Han e i så fall ekstremt flink til å legge skjul på kunnskapen sin i nyhetan han skriv). Og det gjøres uavhengig av om det e Sametinget eller Fylkestinget eller Stortinget eller ka slags instans det nu enn e som gjør det. Æ antar samiske kulturminna kommer inn under Sametingets jurisdiksjon fordi det e sånn reglan i Norge e satt opp? Alt samisk tilhøre Sametinget, derfor får Sametinget ta ansvar for det. (og uten å vite nokka sikkert, men anta i vilden sky vil æ gjette på at pengebevilgninga til feltarkeologi og kulturminnebefaringsarbeid og ka det nu enn hete går nokka sånt som: det finnes ikke så mange sama, ergo kan det ikke finnes så mange kulturminna, ergo kan det ikke være nødvendig å ansette så mange til å skulle se på dem, ergo treng dem ikke så mye penga.)

Selvfølgelig e det her et økonomisk problem for et alpinanlegg, som jo har en begrensa åpningsperiode (i hvert fall i plassa som ikke e Nord-Norge), og selvfølgelig e det vanskelig å kunne bygge nokka som helst når man får beskjed om at «vi kommer på befaring. En gang. Om en stund, ikke så lenge, men ikke så fort heller.» Men æ stille mæ veldig tvilanes til at det skjer fordi Sametinget vil være vanskelig. Æ stille mæ tvilanes til at det e fordi dem vil sabotere vintersesongen for «det planlagte og lenge etterlengtede snøanlegget i Sæterlia».

Æ skjønne jo også at «økonomiske begrensninger i kulturminnefeltet setter midlertidig stopper for alpinanleggutbygging» ikke har samme svungen som «Sametinget stanser snøkanoner» – dessuten e det ikke allitterasjon der, ergo e det automatisk en langt dårligere tittel – men det ville antakeligvis vært en langt riktigere tittel og framstilling av saken.

Hele greia e, som den smakløse bildetittelen sier, «Til å få hætta av». (La dokker merke til den, e ikke det subtilt, liksom? E det ikke diskré men underholdanes? Ja, fordi det finnes jo mange sama som hete Hætta til etternavn, så i stedet for å skrive at det e til å få hetta av, som det jo hete, så skriv man hætta. Haha liksom, ordspill på samiske etternavn, altså, hurra.)

Og så, som om ikke det va nok – æ mene, søringavis sier teite ting om nokka samisk, news at eleven, ka? (les: at folk i Sør-Norge ikke skjønne at en befaring for å se etter samiske kulturminna ikke egentlig e sjokkeranes) – så synes, nær sagt selvfølgelig, vår alles kjære regionale lokalavis, Nordlys, at det her e en sak det må rapporteres om. Ja, for Sametingets framtidige befaringe etter kulturminna i «Sæterlia i Surnadal kommune på Nordmøre» e kjemperelevant for en regionavis i Troms.

Man kan kanskje lure på koffor, æ mene, det e ikke som om Nordlys rapportere om åpne folkemøta Sametinget har i Røros eller Bodø, eller i Tromsø for den saks skyld. Men det her e en sak folk i Troms(ø) treng å vite om. Det her har nyhetsinteresse. Det her e viktig.

Og det skal ganske mye til før noen klare å overbevise mæ om at det IKKE e fordi det e atter en måte å mer eller mindre subtilt vise kor teit og bortkasta Sametinget e. «Sjekk, nu legg dem sæ opp i ka som skjer i Nordmøre! [Ka blir det neste? Får man ikke rive Vestregata 61 fordi det én gang kanskje har vært én same i bygget?]»

Under Digitale nabokjerringer-konferansen æ – via Jurddabeassi – va med på å arrangere i mars, va Anders Opdahl – ansvarlig redaktør i Nordlys – en av foredragsholderan våres. Foredraget hannes begynte veldig fint med at han tok ansvar for at Nordlys kunne gjort sitt for at debatten hadde vært reinere, de anonyme kommentaran på nettsida førte ikke nokka godt med sæ. (I den her saken kan man ikke legge igjen kommentara, så nokka har dem vel lært)

Etterhvert rota han sæ dog bort, og hovedpoenget hannes blei at vi må ta til motmæle. VI må si ifra. VI må gjøre en innsats for at folk ikke e feilinformert, at folk ikke går rundt og tror helt feil ting om samisk ditt-og-datt. VI må redde den samiske kulturen og det må VI gjøre ved å ta til motmæle. TA TIL MOTMÆLE (sånn i tilfelle dokker ikke fikk det med dokker).

Han spurte, «kor mange av dokker e det som har vært i kommentarfeltan og sagt nokka?» Fordi Anders Opdahl mene at det e VI som skal opplyse folk. Journalistan skriv sakan, folk legg igjen teite kommentara og så skal VI komme og irettesette. Det e våres oppgave. For det e ikke som om journalistan til Anders Opdahl kan tilbringe dagan sine i kommentarfeltan til avisa dem jobbe i for å rette opp i folk åpenbare feiloppfattelsa, journalistan til Anders Opdahl skal tilbringe dagan sine med å skrive nyhetssaka. Og det e ikke som om Anders Opdahl kan forvente at journalistan hannes tilbringe fritida si i kommentarfeltet til avisa dem jobbe i, for å rette opp i åpenbare feil, folk fortjene jo å ta fri.

Det e derfor Anders Opdahl vil at VI skal trå til. For VI jobbe åpenbart ikke, VI treng vel ikke å tjene penga til livets opphold (alle vet at sama får penga bare fordi dem e samisk), og VI e uansett så glad i det samiske at VI synes det e helt greit å bruke fritida våres på å fortelle folk i kommentarfelt at dem tar feil og at VI ikke e hårsår. Det e ikke som om VI blir utmatta eller sliten eller frustrert av sånt, VI har en endeløs tålmodighet når det gjeld å fortelle folk om oss sjøl, VI blir glad når folk stille oss til veggs om Finnmarksloven og overbeite og kystfiskerettigheta og Lappekodisillen og samiske detaljspørsmål, for det vet VI alt om.

VI har tross alt fått grunnpakken i samisk kultur, den består av doktorgrada i både juss, filosofi, historie og litteratur, så det finnes ikke den ting VI ikke kan svare på. Og siden VI aldri treng å sove, og i hvert fall aldri blir så frustrert at VI bare vil gråte, så kan VI helt egenhendig rette opp feilinformasjon både hos journalistan til Anders Opdahl og de folkan som finn det for godt å kommentere på nyhetssakan journalistan til Anders Opdahl skriv.

Og æ vet ikke ka Sametinget sine kulturminnebefarera kommer til å finne når dem endelig kommer sæ til «Sæterlia i Surnadal kommune på Nordmøre», men æ håpe dem finn så mange kulturminna at dem frede hele jævla Sør-Norge, sånn at nordmenn kan få sitte på internett hele dagen og VI endelig kan få muligheten til å fortelle absolutt alle kordan det står til med det samiske. Det e jo bare det VI vente på, e det ikke?

by

Det va en enkel tanke, æ vet ikke helt ka som skjedde

Av og til tenke æ nesten «ka skal man egentlig med …» og så kan du sette inn nokka der – det e som oftest nokka humaniora-relatert eller deromkring, eller arkitekta og den slags ting. Klart vi treng arkitekta som kan tegne husan alle må bo i, men ka skal vi med arkitekta som bruke sin presumptive uttalelsesmakt til å si sånt som bare e vas?

Det e ikke en tanke som vare lenge av gangen, selvfølgelig treng vi alle de her akademiske forman som i mange tilfella mest kan oppfattes som vas, vi treng dem like mye som de fornuftige folkan som vil bli leger og bygningsarbeidera og det ene med det andre – like mye, om ikke mer! Æ mene, greit med et samfunn kor alle e frisk fordi vi har leger nok til å ta vare på folk, men ka skal vi med et samfunn som ikke satse på kultur, som ikke ser verdien i det som ikke e økonomisk verdiskapanes? Så bortkasta å skulle være til i en verden kor du ikke har råd til å gå på teater fordi et teater som ikke e subsidiert e et teater som ende opp med å koste mer enn det e verdt!

Og det e ikke det at æ ikke e villig til å betale, æ betale gjerne, tro mæ!, men æ har en smerteterskel for betaling, æ støtte gjerne arbeidet som blir gjort, og æ vil gi av pengan mine for at det arbeidet skal kunne videreføres, men æ kan ikke – for å ta et kjempevilkårlig eksempel og definitivt ikke nokka æ opplevde i Varangerbotn i sommer – betale fem tusen krone for en vevd pynteluhkka med koftebord rundt halsen. Den va vakker, og den passa, men den va ikke verd fem tusen krone – arbeidsinnsatsen som va lagt i den tilsvare ikke fem tusen krone, akkurat som den ene filtveska æ så i Jokkmokk, den med stjernetrykk på, ikke va verdt attenhundre krone. Og det handle ikke bare om at æ skal betale for arbeidet til den som har gjort det, æ vil ikke stille mæ til doms over kor mye arbeidet til en fremmed person egentlig e verdt, det handle like mye om at æ skal kunne tenke «vil mitt forhold til det her objektet være verdt de pengan æ bruke på det?»

Og mitt forhold til luhkkaen æ kjøpte, den æ betalte attenhundre krone for, tilsa – nærmest fra det øyeblikket æ så den – at det kom til å være verdt pengan; æ har allerede brukt den hele høsten, æ ser ikke for mæ at æ slutte med det første – det va håndarbeid æ va villig til å betale attenhundre krone for (sjøl om, for ordens skyld, ikke alle pengan kom fra min egen hånd, men kæm som har attenhundre krone i kontanta med sæ til enhver tid?), i motsetning til filtveska, det e helt greit å vite at æ har investert attenhundre krone i et klesplagg æ antakeligvis kommer til å kunne bruke i en nærmest uoverskuelig framtid.

Men det finnes ikke ett teaterstykke i verden æ hadde betalt attenhundre krone for, uansett – det sier jo sæ sjøl, et klesplagg kan man i det minste prøve, man kan vurdere det på forhånd. Kanskje om betalinga for teaterstykket ikke kom før i etterkant av stykket, betal så mye som du synes det va verdt, men æ ville nok sjelden eller aldri strekt mæ til mer enn firehundre krone. (men alt det her med forbehold om at økonomien min e som den e – om æ hadde mer penga tilgjengelig ser æ lett for mæ at æ hadde brukt femtusen krone på et fint pynteplagg (som ikke e en gákti, dét e en helt anna situasjon), at æ hadde tenkt «for et vakkert teaterstykke, det va vel verdt en tusenlapp!», alt sånt; ikke at æ hadde trengt å bade i penga, men om æ hadde komfortabelt med penga kunne æ gjort det, akkurat det ville bare handle om prioritering – å betale tusen krone for et teaterstykke i stedet for å kjøpe et fancy pyntefat fra Rosendahl. Hver sin lyst.)

Og arkitektan kommer inn der et sted, æ vil ikke leve i en verden uten arkitekta, æ vil at dem skal ville konstruere bygninge ulikt nokka æ kan tenke mæ, at dem skal skape en verden som e komfortabel å leve i, men som også utfordre ideen om ka et bygg skal være, og ideen om nøyaktig ka som kan arkitektdesignes – ka med en rasteplass? – æ har stor tro på arkitektur og design og layout og alle de her grafiske aspektan av livan vårres som man kanskje sjelden tenke over, men som blir så mye enklere når noen gjør dem ordentlig, når noen som leve og lyste for faget får lov til å gjøre avisa du blar i mer leselig, når noen kan gjøre huset du bor i til nokka du vil bo i, når noen gjør melkepakken du drikk, koppen du drikk fra til nokka som eksistere med en utvida funksjon, ikke bare praktisk, men også behagelig, nokka du vil forholde dæ til (eller omvendt, om du vil det, nokka som kan utfordre dæ, når du kan lese et tidsskrift som bruke tomrom på måta du aldri har opplevd før, når du finn en kopp du ikke helt vet kordan du skal holde, men likevel vil ta på – alle de her mulighetan, det e til å bli ør av når man tenke på det!).

Men æ vil ikke nødvendigvis – når æ spis frokost og les i avisa – måtte forholde mæ til en arkitekt som våse rundt med en slags tro på at ho har nokka å si om kordan Tromsø bør være en samisk by, en arkitekt som sier at ho ikke sa nokka i høst, da debatten gikk, men som tydeligvis ikke skamme sæ over det, ka skal vi med arkitekta som kommer i etterpåklokskap og ikke engang evne å være klok? Ignorere dem.

by

Et lite, håpefullt brev til landsdelsavisa Nordlys.

Kjære Nordlys,

når dokker bruke ord som «samedemonstrasjonen» – eller i det hele tatt sett sammen ord av den typen – blir æ litt … Æ vet ikke, æ blir ikke trist, æ blir ikke sint, æ blir ikke egentlig oppgitt heller, men æ bit mæ merke i det. Kan man si det sånn? Når dokker sett sammen ord på den måten – med same foran nokka – bit æ mæ merke i det. Æ syns det e nokka det e verdt å merke sæ, om dokker vil. Æ syns kanskje ikke det burde være nødvendig.

Samtidig har æ også full forståelse for at dokker gjør det fordi dokker e et nyhetsmedie og overskriften på ting helst skal være kort. Min tabloide side e helt enig i at det e mye enklere å skrive samedemonstrasjonen enn å skulle si «demonstrasjonen mot å trekke søknaden for innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk». Men det e en viss forskjell på de to – det kan vi vel være enig om?

Mitt problem med at dokker sir ting på den måten dokker ofte ende opp med å gjøre – fordi det e et enkelt, logisk, tabloid grep – e at det e en del av den unødvendige forenklinga av den her saken. Grepet dokkers gjør at folk syns det e logisk å diskutere korvidt Tromsø e samisk eller ikke, når det ikke e det som e saken. Vil æ trø det samiske over hodet på noen som ikke e same? Nei. Vil æ at foreldre som vil at ungen demmes skal få mulighet til å lære samisk uavhengig av om dem sjøl e sama eller ikke skal ha muligheten til det? Ja. Vil æ kunne ta kontakt med kommunen på samisk om æ skulle føle et behov for det? Ja.

(E æ en av dem som ikke hadde gjort det fordi æ kan uttrykke mæ mye bedre skriftlig på norsk enn på samisk? Ja. E det delvis dokkers feil fordi kommunen aldri ga mæ god nok samiskundervisning mens æ gikk mine obligatoriske år på skole? Ja. E det ikke dermed logisk at æ gjerne vil vite at andre barn – enten dem e samisk eller ikke, enten foreldran demmes snakke samisk eller ikke – får muligheten til å få god nok samiskundervisning i løpet av alle sine år på skole til at dem kan gjøre sånt? (Va det i overkant mange retoriske spørsmål? Sikkert.))

Så, kjære Nordlys, æ skjønne at dokker vil være tabloid, at dokker vil selge avise og få klikk på nyhetssakan dokkers på nettet og gjerne ha engasjerte lesera – som helst ikke skal bikke over i reinspikka rasisme – men æ skulle ønske at dokker va litt forsiktig med det, sjøl om æ skjønne at det ikke selg avise. Som dokker kanskje også skjønne syns æ det her e vanskelig, fordi æ ikke vet ka æ skal ende opp med, æ mene, æ syns ikke at æ kan kreve at dokker skal gjøre avisa dokkers kjedelig bare for å passe på at æ ikke bit mæ merke i sånne ting. Men samtidig skulle æ ønske æ kunne lese dokkers dekning av samiske saka uten å konstant måtte bite mæ merke i ting, eller konstant måtte bite mæ i tunga for å unngå å kjefte på dokker. (Vi har kanskje begge lagt merke til at det ikke e bestandig det fungere.)

Kjære Nordlys, æ har lest dokker i tyve år og det e knapt tull (æ e, for ordens skyld, bare åttogtyve), og opp gjennom åran har æ bitt mæ merke i litt av hvert av det dokker har sagt om samiske ting. I så stor grad at æ ganske enkelt kan komme med en liste om vi først skal klage over avisa. Dokker fortjene skryt for at dekninga av Riddu Riđđu e blitt betydelig bedre etterhvert – det sammenfalle kanskje med sånn cirka da dokker blei hovedsponsor? Ja, æ spør nu bare (som dem sir, retorikeran og Kort Sagt-skriveran dokkers) – og dokker fortjene skryt for at det ikke e totalt uutholdelig hele tida. Og kanskje litt for at dokker faktisk e overraskanes flink til å gjøre plass til pro-samiske – om vi skal si det sånn – synspunkt på leserbrevsiden, uten at det hjelpe på nokka som helst sånn i det lange løp (og da mene æ det lange løp kor Tromsø fortsatt har et borgerlig bystyre som mene at det e viktigere å øke lønna si og å reagere følelsesmessig framfor å sette sæ inn i saken, men nu e æ vanskelig igjen, det va ikke meninga).

Men æ har en drøm – ikke om å komme hjem, det e ikke Tromsø, det har aldri vært Tromsø, og det e ikke på grunn av byen, det e på grunn av mæ – om å kunne lese ting dokker skriv om saka som e samisk uten å måtte bite mæ merke i ting; kanskje æ har en drøm om en journalistutdanning som vil bruke mer tid på å pre-emptivt – det e kanskje ikke et norsk ord? – bite sæ merke i ting journalista burde unngå når dem skriv om minoriteta? Æ har uansett en drøm om at ting – utdannelse og sånt – skal føre til en positiv sirkel kor folk har mer forståelse for minoriteta, og kor journalista dermed vil ha en større grunnlegganes kunnskap, og kor leseran vet mer enn dem gjør nu, og journalistan bidrar til at dem lære enda mer. Æ vet ikke om det e den drømmen vi alle bær på, men det e nu i det minste den drømmen æ bær på, når æ les papiravisa og når æ ser på nettsida og når dokker oppdatere facebooksida dokkers. Kanskje vi kan bli smartere sammen, du og æ, Nordlys, du og æ?

by

Tromsømedias nyhetsdekning av samiske ting

Da æ begynte å skrive det her satt æ på et fly. Det va dog ikke et Norwegian-fly (hurra!), så æ hadde ikke nettilgang, og dermed skreiv æ dela av det her i et Word-dokument (hvilket ikke egentlig e sant, all den tid æ bruke Open Office, men det får være måte på pirk), mens resten e ført på etterpå – æ e litt redd for at det e ganske tydelig, æ va mer fornuftig tidlig på fredag enn æ va når æ kom tilbake igjen fra Oslo.

Torsdag kveld va æ på et debattmøte arrangert av Troms journalistlag og Kommunikasjonsforeningen, om – gjett tre ganga! – mediedekninga av den eventuelle innføringa av Tromsø som en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Deltakeran va Jørn-Christian Skoglund, ansvarlig redaktør for iTromsø; Mona Solbakk, ass. kommunikasjonsdirektør ved Universitetet; Marcus Buck, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet; og Skjalg Fjellheim, NRK-journalist(/kommentator?).

Det va en sørgelig affære.

Og det e ganske fristanes å bare starte og avslutte hele blogginnlegget med akkurat det: Det va en sørgelig affære. Men æ e fortsatt ikke en mann av få ord, så æ kan kanskje pøse på med noen flere. (Det va en skikkelig sørgelig affære! :D)

Debatten handla veldig mye om nivået på nettdebatten, særlig hos iTromsø, som har en mye åpnere kommentarmulighet enn mange andre medier, man kan visstnok slippe unna med å oppgi bare falsk info, og sjøl om det står at «Alle innlegg må signeres med fullt navn og epostadresse» (min utheving) e det ifølge redaktøren mest en oppfordring til folk. Dermed kan vel æ si at iTromsø må skaffe en bedre ansvarlig redaktør, uten at nuværanes redaktør blir fornærma av det; det e bare en oppfordring, ikke et innspill på at han e en mann uten talent og ryggmarg! (Merk: æ bryr mæ ikke nok om iTromsø – sjøl om æ like en del folk som jobbe og har jobba der – til å ha danna mæ et bilde av den ansvarlige redaktøren, så for alt æ vet har han ryggmarg så det står etter. Han har i det minste ryggmarg nok til å argumentere for at usaklig hatske innlegg mot sama e ytringsfrihet. Typisk nordmenn. (Merk: det siste va ironi. Folk skjønne ikke sånt nu til dags.))

Det va mye snakk om at det som kom fram i nettdebatten va kloakk, og forskjellige idea om kordan man skal behandle kloakk – Marcus Buck mente at det e greit med kloakk, men i siviliserte samfunn har man faktisk etablerte system for at man ikke treng å se at den renn gjennom gaten. Oddvar Nygård sa i en kommentar «Æ e ikke rasist, men» og æ tror det som kom etter men-et va at rasista også e menneska som må få lov til å ytre sæ, og han syns det e viktigere enn.. saklighet? Æ vet ikke helt, æ hørte «Æ e ikke rasist, men» og klarte ikke tenke anna enn «HURRA! Æ treng aldri mer å ta han alvorlig!» og så lagde æ mentale hurra-arma: \o/ (Haha, nu sitt æ på flyet og har litt lyst til å lage faktiske hurra-arma, men det hadde vært litt synd om noen tror æ får et illebefinnende eller nokka, så æ skal prøve å la være!)

Skjalg Fjellheim va hovedsaklig fornuftig, også ser han ut som en skikkelig sympatisk type, så æ blei litt trist når han trakk frem at den dårlige nyhetsdekninga gjør at barn går rundt og e redd for å bli trakassert på gata. Nei, vent, det va det dårlige debattnivået, den redaksjonelle dekninga syns han har vært bra. (Nu har æ lyst å si at det må bety at han bruke å være full på jobb, men det e også ironi og den typen ting man ikke skal si om folk.) Æ prøvde å poengtere for han etterpå at æ syns det e litt kjipt at den eneste samiske reaksjonen som blir trukket fram føre til en videreføring av offerrollen, men æ tror ikke æ fikk sagt det på den rette måten, så æ vet ikke om han skjønte ka æ mente. (Hvilket jo e legitimt. I hvert fall mer legitimt enn at æ hadde litt lyst til å si «vet du ikke kæm æ e?» til han. Bare tenk kor stort egoet mitt kommer til å være om ti år! (Merk: Det va ironi. Kanskje? Eller sjølinnsikt.))

For ordens skyld: det som plage mæ med nyhetsdekninga, eller manglan i den, e at det føre til at vi1 ende opp som informasjonsskranke. La mæ sitere mæsjøl fra Vin og viten-innlegget mitt:

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Således: Æ e ikke redd for å bli trakassert på gata, stort sett (æ tenke bare på det hver gang æ går forbi røykebua på Jernbanestasjonen med luhkka på; en vakker dag kommer noen til å spytte etter mæ/helle en øl over hodet på mæ, og så kan æ si «æ visste det kom til å skje en dag» – æ burde holde mæ for god til å tenke sånn, men æ gjør ikke det; æ frykte bestandig det verste), men æ syns det e litt skummelt å vite at enhver tilfeldig nordmann æ møte kan ha en forventning om at æ skal forklare og forsvare alle Sametingets vedtak, at æ skal vite alt om Finnmarksloven, at æ skal vite nøyaktig ka som skjer om Tromsø blir innlemma i forvaltningsområdet og så videre, og så videre. Æ hate å innrømme det her, men Æ VET IKKE SÅ MYE! Æ vet ikke alt, og sjøl om det plage mæ mer enn det plage noen andre, så plage det mæ mest når folk forvente det.

Æ tror egentlig aldri æ har hørt på Marcus Buck før, eller, æ har aldri vært tilstede på et arrangement kor Marcus Buck kan slippe sæ laus og være fornuftig og deilig smart (æ tror han deltok på valgvaken æ va på en gang, men æ huske ikke kordan valgvake det va? Et presidentvalg i USA? Nokka sånt? Det va uansett ikke en setting kor han fikk plass til å briljere, på ordentlig), men det va æ nu, og det va fint. […]

Æ prøve å finne en måte å forklare koffor det va fint, eller kordan det va fint, men det eneste æ kommer på e at Marcus Buck e en akademiker, og æ like sånne. Æ tror egentlig det e så enkelt – æ e ganske lett å glede, særlig når det kommer til akademikera. (Akademikera og smarte gamlinga, æ e muligens litt… uvanlig(?) i mine preferansa.)

Et av hovedpoengan til Jørn-Christian Skoglund va at folk – eller kanskje vi1 – går for fort i skyttergrava, det e liksom ikke rom for å kritisere det samiske uten at noen kommer og sir at det e uakseptabelt, men æ syns det e en ganske billig kritikk. For det første e det fordi journalistikken omkring samiske ting e mangelfull, fordi journalista ikke vet nokka som helst fordi dem – i likhet med mer eller mindre alle nordmenn i samme generasjon – ikke har lært nokka om det samiske på skolen eller kor som helst ellers, og det e synd, men det e dårlig gjort at det skal gå utover måten nyheta om oss blir rapportert.

For det andre e det et skrekkelig billig poeng fra hannes side, og ganske simpelt å si at fordi noen sama går i skyttergrava, så e det ikke rom for å kritisere det samiske. Stort sett uansett nyhetssak [omkring norske forhold], vil det alltids være noen som går i skyttergrava, men det regnes vel fortsatt ikke som at hele det norske folket e motstandera av at det skrives om det her? Det finnes ingenting i verden som hadde gjort mæ gladere2 enn en fornuftig kritisk journalistikk omkring samiske forhold, men det får man jo ikke i [den norske] dagspressen; dem har ikke ressursa til det, det finnes ikke interesse for det og det selg ikke avise – ja, bortsett fra de samiske, selvfølgelig, men det e en helt anna can of worms .

Skoglund mente også at det va uheldig at debatten endte med at man stempla en rekke nettavislesera som kloakk, fordi det sende uheldige signala – og det skal æ være helt enig med han i, det e ikke bra å stemple folk som kloakk; sjøl om meningan demmes e forkastelig e dem fortsatt autonome vesen som fortjene respekt. Og for alt æ vet – og som han hevda – finnes det kanskje fornuftige innslag i nettavisdebatten, æ har bare ikke orka å lese den, ikke den her gangen.

Æ prøvde nemlig sist, under «Kiwi-saken» – fordi æ syns det va interessant og fordi det va en nyhetssak æ va delvis/ganske/veldig ansvarlig for å gjøre til en nyhetssak. Det e fascineranes å tenke på at det kunne vært en total ikke-sak om ikke Ryan hadde tatt de bildan og æ hadde skrevet det blogginnlegget og lagt det ut på facebook og vært facebook-venna med iTromsø-journalista, og det e fascineranes å tenke på at min/vårres reaksjon kanskje gjorde nokka for at det hele starta som «e det her greit?» og ikke «hårsåre sama, read all about it!» (Nu skal æ ikke anta nokka som helst om journalistisk tankegang og alt det der, eller skryte på mæ nokka – æ bare like å bedrive kontrafaktisk historietenking på små ting.)

Men altså, da leste æ nettavisinnleggan, hos Nordlys, hos iTromsø, hos Dagbladet og et par andre, og bortsett fra noen modige sjela som hoppa i gjørmehavet med motargumenta va det en endeløs rekke av «hårsåre sama/har lært av musliman/reis til Finnmark (og/eller helvete)» (dessverre va veldig få av dem i haiku-format). Æ får ikke lov til å reagere uten å regnes som hårsår, æ har enda ikke funnet ut av kor den magiske grensa går, den mellom det uttalte «det her e kanskje ikke greit?/æ syns det her e ubehagelig» og den oppfatta «Æ SKAL KLAGE FORDI Æ E SAME OG DET E SÅNT VI GJØR!»

Den går nok et sted langt unna nettavisdebattan uansett, men se, da e æ hårsår, og elitistisk igjen. Sukk. (bokstavelig talt e æ ikke hårsår, men elitistisk skal æ gjerne være, i hvert fall om alternativet e gjørmebading i kloakk sammen med folk som hate mæ.)

Men når Nordlys lage en henvisning på førstesida til «Skiltkrigen» og iTromsø prestere å presentere til og med torsdagens diskusjon med tittelen «Tromsø eller Romssa [sic!]?», så e det nu ikke rart at polemikken når uante dypda hos folk. Og om det dermed e riktig at vi1 har havna i skyttergravan, så e nok det fordi de lokale avisan har gravd dem ferdig og dytta oss nedi der.

1og i det her tilfellet e vi sama, selvfølgelig, siden æ etterhvert har forstått at min idé om at en same e en same e en same bare e halvveis riktig, all den tid en same e en same e en offentlig talsperson for hele folkegruppa si. Æ hadde litt lyst til å si det, blant andre ting æ hadde lyst til å si, men lot være, «Ánde Somby snakke ikke på vegne av mæ,» men æ innså at det va en forsamling kor dem hadde tolka det feil og konkludert med at det e fordi æ e uenig med han.

2OK, det e ren løgn, det finnes ganske mange ting som hadde gjort mæ gladere enn akkurat det, men æ hadde likt det skikkelig skikkelig godt, så det så!

by

«så solbrun du e, har du vært ute i verden og forska?»

Egentlig burde æ skrive nokka om Magnar Nilsen, om da Magnar Nilsen va i Nordlys, i det som på den ene sida virka som en kontaktannonse, og på den andre sida virka som et forsøk på å vinne velgera på å si «Ja, vi stemte ja til de her samegreian, men herregud, vi e jo ikke for det, egentlig; vi kan bare ikke ombestemme oss nu, sorry!» Eller kanskje det bare virka sånn fordi Oddvar Nygård skreiv hele saken med utgangspunkt i at sama e teit. Dessuten e det pokker så usympatisk med noen som sir «æ har ikke plana om å lære mæ ett ord [tilfeldig valgt språk, i det her tilfellet… samisk, selvfølgelig].» Ja, gud forby at du gidd å lære nokka, nei, huff, sånt skal vi ha oss frabedt!

Men siden det e kjipt og kjedelig, har æ mer lyst til å skrive om Thomas Hylland Eriksen. Ikke det at det e så mye å si om Thomas Hylland Eriksen – i den her sammenhengen, æ har skjønt at det e ganske mye å si om han ellers, sjøl om æ ikke har lest nokka han har skrevet – men æ så han, her om dagen, i Tromsø! (Det visste sæ etterhvert at han va i byen for å delta på doktordisputas, en samisk en som sådan.)

Ida og æ satt på 4 roser, etter å ha sett Fredlaus, og snakka om laust og fa(u)st (… og #heitehilmar (æ skal slutte å snakke om han snart, æ love)), da æ så ut vinduet og sa «Æ tror det der e Thomas Hylland Eriksen» og Ida snudde sæ og va enig. Æ blei dog litt usikker, fordi han va så solbrun, og det e det ikke så ofte akademikera e, i hvert fall ikke her i byen; sorry Thomas Hylland Eriksen, ikke til forkleinelse for dæ, men æ bor i Tromsø, solbrune akademikera e ikke hverdagskost! Men det visste sæ at det va han – vi stirra, konfererte, stirra og fniste oss fram til det – og det va da Ida sa «Kom igjen, trekk fram en bok, sånn at han ser at vi e skikkelig intellektuell!»

Og æ måtte svare «… men æ har bare den her» og trakk følgende bok opp av veska:

"We have an appointment to see a man about a horse"

Dokker skulle ha sett ansiktsuttrykket til Ida, men ho summa sæ ganske raskt og sa «Jaja, da kan han i hvert fall se at du kan lese.» Æ feiga dog ut og la den tilbake i veska, det e liksom ikke sånn man vil gjøre inntrykk på folk, særlig ikke Thomas Hylland Eriksen.