#notallnordmenn

by

en automatisk samisk minimumsinteresse (eller: to aldeles usammenhengende greier æ knytta sammen på pur faen)

Æ va på Rolffa-konsert på fredag. Det har æ ikke vært siden en gang i 2000-og-tidlig, så det va en nostalgitrip av dimensjoner, men også nokka av det morsomste æ har gjort på ganske lenge, sjøl om vi måtte sitte og alt. Litt etter at konserten va over tvitra æ

Æ skulle ønske æ kunne skru av delen av hjernen min som bare «men det e jo et interessant konsept, med sånn typisk jovial sjangeroverskridanes festmusikk, bare at den også har innslag av joik og samisk språk, og allsang av joik, e det egentlig positivt eller problematisk og…»

og æ sitt litt fast i det, fortsatt, fordi det e gøy musikk, det e sånt æ ikke høre på til vanlig, sånt æ ikke høre på med norske band (kan man si det? joda), æ tror det ligne på sånne der greier æ ikke bruke tida mi på til vanlig, jovial musikk man kan drikke sæ full til, æ tror en av to musikera som ikke e fra Karasjok spille i bandet til Freddy Kalas?, nokka sånt, sånn musikk æ ikke har hørt på, men så vidt har hørt om. Dem e kompetente musikera, og full av sjarm og improvisasjonsevne, og dem kunne vært middelmådige standupkomikera alle sammen, om dem gikk inn for det. Og det va allsang av joik (æ tenke stadig på det Mikkel Eskil sa til mæ en gang for snart kjempelenge siden, «kæm som helst kan synge en joik»), men det va også noen som, på et tidspunkt, mens bandet va mellom sanger, tullejoika.

Og det va så rart, fordi æ va fullt klar over at ikke alle i salen va samer, og det e jo greit nok, Rolffa dug fint som nordnorsk festmusikk, men tenk å gå på en Rolffa-konsert og tullejoike mellom sangan. Æ skjønne ikke greia, og æ hadde, med pasifistskam å melde, mest lyst til å gå bort og sparke han i leggen (va det en mann? selvfølgelig va det en mann). Ta dæ sammen, oppfør dæ som ordentlige folk, ikke som det der. Og det e der mitt evinnelige problematiseringsgen slår inn, fordi når tonen i konserten e god stemning og allsang av joik, og det likevel ikke e godt nok for enkelte ikke-samer, når ett eller anna i dem, enten bevisst eller ubevisst tenke «det her fortjene ikke å bli tatt på alvor, det her fortjene en tullejoik», så blir æ sittanes igjen og lure på kor godmodig vi må være før det e godkjent.

En bloggleser med sans for subtile detaljer (hah) vil åpenbart skjønne at det her e en «tonen i debatten»-metafor. Du må ikke i et øyeblikk tro at det e akseptert at du e same sjøl om æ e her, sa han. Han skjønte neppe at det va det han sa, han mente det sikkert ikke sånn engang, om æ hadde spurt hadde han sagt «lol det va bare for gøy ikke vær så hårsår» (bortsett fra at vi ikke e hårsår lenger, nu e vi krenka). Og æ e jo ikke hårsår, eller krenka, æ e klok av skade og erfaring. Æ e fylt av et kvart århundre med samisk vrede (om vi late som om æ va et ignorant samisk barn de første tretten åran av mitt liv), med samisk kontekst, med samisk kulturkunnskap og minoritetsstress og alle de her andre ordan som e fremmed i både språk og innhold for dem som ikke har tenkt på det før dem må, før dem blir konfrontert med det.

Æ hørte på et seminar i dag, på zoom, et åpent seminar om samisk ressursforvaltning (ka æ gjør for gøy på jobb? sånne ting). Det samme gjorde noen æ e i ferd med å bli kjent med, så vi utveksla noen meldinger underveis, saklig og usaklig, og sånn etterhvert nevnte han begrepet «tradisjonell kunnskap», at han va skeptisk til bruken av det. Fordi det lage et unaturlig skille mellom (og nu parafrasere æ intenst og gjette vilt på ka han egentlig mente, sånn for å ha både mitt og hans på det tørre) empirisk kunnskap basert på livserfaring og empirisk grunnlag basert på forskning. Og når man kalle det «tradisjonell kunnskap» havne den i en opposisjon den ikke burde være i, fordi kunnskap e kunnskap.

Og han har jo rett, men han har rett på den måten juristen æ hørte på på et eller anna seminar Sametinget arrangerte hadde rett da han mente at lovverket sier sånn og slik. Det e riktig, men det betyr ikke at det e sånn det e, at det e sånn det blir tolka, at akademia akseptere de to tingan på likt grunnlag. Og æ tror at for mange samiske akademikera e det lettere å si tradisjonell kunnskap og la folk lese inn ikke-akademisk-begrunnet, heller enn å stange hodet i en vegg av aksepter kunnskap som ikke nødvendigvis har fotnoteakseptable kildehenvisninger. Æ prøvde å foreslå at det handle om kordan kamper man e villig til å ta innafor akademia, at [samiske] forskera vil bruke tida si på forsking, ikke på å krangle sæ til retten til å mene det dem mene, og at en måte å gjøre det på e å «snike det inn» ved å referere til det som tradisjonell kunnskap. Det her e åpenbart en forenkling, og æ e redd det nærme sæ urfolksmetodologi, og det kan æ jo ingenting om, anna enn at også æ kan henvise til Linda Tuhiwai Smith ved behov (den vise vet at han ingenting vet, og æ vet akkurat nok til å vite at alt e problematisk, innafor urfolksmetodologien også).

Men æ prøvde å få destillert alt det ned til nokka formulerbart i en messenger-melding (hah, særlig) og kjente litt på kordan det va å stange mitt eget hode i en vegg av ikke-kunnskap (ikke til forkleinelse for hverken han eller mæ, for ordens skyld, bare to forskjellige utgangspunkt), kor skal du begynne, ka skal du si først, og selvfølgelig skreiv vi i munnen på hverandre, og det va litt fint å lese han si at de her tingan ikke e motsetninger, for han har jo rett, men det betyr ikke at dem ikke e det likevel. Om enn ikke på en måte æ klare å formulere, fordi æ har vokst opp inni de motsetningan, med de motsetningan, har tredve år med samisk kulturell kontekst med mæ kor enn æ drar, og det e sånn flaks, ja, det e en av de fineste tingan i livet mitt, men det gjør det også vanskelig å formulere nokka om det, å si «du har rett, men her e grunnan til koffor det også e feil» til noen som ikke har den konteksten, fordi dem har vokst opp med en helt anna kontekst. Og min kontekst e hverken bedre eller verre enn noen andre sin, den e bare annerledes. Noen ganger dypere, fordi æ e skikkelig god på å være same, men æ kan være skikkelig god på å være norsk også; noen ganger grunnere, fordi æ vokste opp som æ vokste opp, det finnes bestandig nokka man mangle, uansett ka man får med sæ, det e helt greit.

Og æ tenke på en samtale æ hadde for en god stund siden, men noen som va i et langvarig forhold og hadde fått barn med en ikke-same, som sa «æ elske hen, men …», fordi visst ville det være lettere å dele en kulturell kontekst, om enn mennesket du dele livet ditt med e aldri så velvillig innstilt, e aldri så åpen for å skjønne kodan og kontekstan og kulturen, å lære sæ ka vi ler av og ka vi ikke snakke om, ka vi gråter av og ka vi vet, kordan interne oppslagsverk vi har for «teite ting avisa Nordlys har skrevet om samer» (e det bare mæ? sikkert ikke, men kanskje mest mæ), «lista over menn (og noen få utvalgte kvinner) som skriv sinte leserinnlegg om at samer e for kravstor», «de samiske sangan alle kan eller i det minste late som om dem kjenne til», «samiske kulturmarkører du kjenne igjen på under fem sekund om du ser noen gå med dem i offentligheten [e du same? e du? æ e. æ også. hei og ha det]», «samiske kulturpersonligheter og andre folk du nikke gjenkjennanes til når navnet demmes nevnes», «håndhilsing og ka det betyr».

For om æ sier «æ va på Rolffa-konsert i helga» og du høre på Rolffa uten kjennskap til nokka, kommer du kanskje til å plassere mæ inn i en jovial festmusikk æ ikke trodde Siri høre på-kontekst, når det egentlig høre hjemme i en alle samiske kulturuttrykk e kulturuttrykk Siri e interessert i-kontekst, eller nokka deromkring. Om det e samisk har æ en automatisk minimumsinteresse for det, på en måte som æ tror e fremmed for noen som lever i en majoritetskontekst, for det e ikke plass i et menneske til å være interessert i alt som e norsk, men det samiske e ikke så stort i antall, sjøl om det fylle sæ sjøl fra ende til anna, som alle andre kulturer, æ kan tillate mæ å bli genuint overraska over at det finnes samer som gjør greier i offentlighet som æ ikke har fått med mæ (sånn til vanlig, i hvert fall, de siste åran har æ levd i en boble av ufrivillig minimumskompetanse, fordi verden og livet, dokker vet).

Men om du har en noenlunde lik kontekst som det æ har, så anbefale æ å dra på Rolffa-konsert, dem va morsom og sjarmeranes og det va så GØY, og noen ganger kan man tillate sæ allsang av joik i selskap med ikke-samer, såpass storsinna kan til og med æ være.

by

Å gi den samiske vreden en plattform

Æ traff på Anne Oterholm på Kulturrådets årskonferanse, som æ deltok på fordi den i år hadde temaet «Samisk vrede» og som vi alle vet e jo det sånt æ like. Anne va læreren min på andreåret på forfatterstudiet, så æ vurderte nesten å ikke hilse på ho, ens ærend for å slippe å svare på spørsmålet «skriv du fortsatt?»

For svaret e jo åpenbart nei. Æ sa «du vet, fast jobb» og ho sa «ser den» og sa at ho likevel synes æ burde skrive fordi det prosjektet æ skreiv på e et ho synes burde finnes i verden. Og æ e jo i og for sæ enig. Ikke bare om akkurat det prosjektet, men æ e sjølhøytidelig nok til å tenke at ting æ skriv av og til burde finnes i verden fordi det e ingen andre som skriv dem, ingen andre som dele mitt utgangspunkt, veldig få andre som bevege sæ i det rommet æ bevege mæ i (som vi har vært inne på før: en same gjør nokka nerdate e automatisk = nokka veldig få andre gjør, det e ikke det at mine interessa e så smal og ulidelig interessant), og det e grunn nok til å fortsette å oppholde mæ der.

Flesteparten av grunnan til at det har blitt så stilt e kjempebanal: æ skriv best på offentlige plassa, men æ gidd ikke drasse med mæ en datamaskin (og æ blogge best når æ skriv på tastatur for da går fingran nesten like fort som hjernen), æ gidd ikke tenke på ting når æ ikke e på jobb, æ foretrekk å diktere blogginnlegg og dype tanka når æ står i dusjen og enn så lenge finnes ingen som e villig til å transkribere det for mæ. Æ blei ikke lei det samiske, men æ visste ikke lenger kordan æ skulle si nokka æ ikke allerede har sagt i minst fjorten blogginnlegg før. Men det funke ikke sånn: fra nu av tilgir æ mæsjøl alle repetisjona. Æ blir aldri ferdig med å snakke om det samiske og da må æ gjenta mæsjøl. Da må æ tenke de samme tankan om igjen.

Æ va på Kulturrådets årskonferanse og hørte nordmenn fra etablissementet si at det e viktig å gi vreden en platform. Den samiske, æ tror ikke dem vil arrangere årskonferanse om sinte kommentarfeltmenn. Den velbegrunna vreden, den som e kunst av Carola Grahn. Kunst dem lage bærenett av, kunst dem kan låne tittelen på. Den samiske vreden fascinere dem fordi dem kan forstå den – se, kolonialisme! Se verdens ondskap! Se se se de sure saman, det e lov å være sur når pokkers Siv Jensen e en idiot, statsbudsjett eller ikke, når Siv Jensen kler sæ ut som indianer mens oljefondet støtte undergravinga av indiansk kultur, sånt kan man være vred over – men æ vet ikke om dem skjønne. Torill Olsen/Jensen/Hansen?, nokka sånt, sa at den samiske vreden e en advarsel, og hver gang ho snakke himle æ med øyan, sorry ass, men ho laga en kjempebanal dokumentar om helbreding kor ho skjærte i sæ sjøl for så å prøve å stoppe blod, enhver idiot forstår jo at det ikke fungere, ka slags guddom stoppe blodet i et sår du har laga for å kunne stoppe blodet i det?, ikke en æ hadde orka å tro på, og av og til skal det ikke så mye til for at æ slutte å ta folk alvorlig og når æ først har slutta så begynne æ ikke igjen, æ vet det e et usympatisk trekk – men vreden e en advarsel sa ho og æ bare «hæ? Om ka?», for æ tror ho tenkte ho skulle holde et flammanes innlegg, men det va mer en flau bris.

Det e i og for sæ klart at den samiske vreden e et tegn på at ting e uperfekt, og man treng ikke være sosialantropolog for å se at måten staten behandle oss e utilfredsstillanes – særlig sant med en konservativ drittregjering men ikke mye mindre sant med en mindre høyrevridd fjottregjering (kæm e alle de her folkan som stole på politikera?, æ skjønne ikke kordan dem får det til) – men ka tror dokker blir de reelle konsekvensan? Kanskje vi lenke oss sammen et sted eller ti i tilfelle for mange naturinngrep, kanskje havne en bråte av oss i fengsel for ting alle fornuftige menneska burde skjønne man må slippe å krangle for, kanskje stevne vi staten for menneskerettighetsdomstolen for brudd på paragraf 108, kanskje proteststemme vi til valg, blir Sametinget mer ytterligåanes (og dermed enda lettere for regjeringa å ignorere), kanskje kanskje kanskje. Og æ sier ikke at vi treng å ta lærdom av baskiske separatista, det e vesentlige forskjella mellom Norge og Spania, heldigvis. Vi må forklare andre urfolk at nei, situasjonen i Norge e ikke lyserød og perfekt, må vi forklare at ja, det finnes lovparagrafa og eldgamle retta, men det hjelpe lite når staten ignorere alt.

«Vi ville gi den samiske vreden en plattform», sa en av ikke-saman på scenen i går, «det e viktig at vi får høre om den», og der har du oss: urfolkssinne som e akkurat legitimt og velfungeranes nok til at det gjør sæ som årskonferansetema. Dem e full av vrede, men dem gjør det så vakkert, det e så forståelig, klart dem e sint, dem e jo tvangsfornorska («hadde du vært stolt av å stamme fra vikinga?», spurte ei æ kjenne mæ en gang, for femten år siden, og det tenke æ fortsatt på, æ vet at #notallnordmenn, men mange nok). Mathias Danbolt skulle gi den ene halvdelen av den akademiske avslutninga, og han snakka om vårres hundreårsjubileum og så snakka han om det danske hundreårsjubileet som også skjer i år, hundre år siden dem solgte kolonien [ett-eller-anna] til … USA?, noen, hundre år siden man kunne vaske av sæ den stolte norsk-danske slavehandeltradisjonen, men det gidd vi ikke snakke om i Norge, fordi hallo, vi va undertrykt av danskan, det va ikke som om folk reiste fra Tromsø for å kunne dra til langtvekkistan for å selge slava, dét va ikke vårres feil. Ikke va forsnorskninga noen sin feil heller, ka kan vel vi gjøre med ka forfedran vårres har gjort galt, arvesynden e avskaffa, vi e jo ikke katolikka her i landet.

Det e ikke fornorskning at folk ikke lære samisk på skolen, det e et resultat av uheldige lærerprioriteringe og -utdanningsmangel, man kan ikke tvinge folk til å være samisklærera; det e ikke fornorskning at samisk kunst ikke finnes i kunstinstitusjona i Norge, man må prioritere pengebruken knallhardt og det finnes bestandige viktige verk å anskaffe; det e ikke fornorskning at oversettelse av materiale til samisk ikke prioriteres før noen blir sint og krangle på det, det e oversettermangel og man må jo prioritere; det e ikke fornorskning at Saemien sijte og Beaivváš og RiddoDuottarMuseat ikke får penga til nye bygg, det e knallhard prioritering av verdien av offentlige bygg og kor det e mest logisk å sette dem opp (Snåsa, Kautokeino og Karasjok e ikke bærekraftige plassa å bygge på); det e ikke fornorskning at finansministeren troppe opp i et halvhjerta indianerkostyme mens pengan ho e ansvarlig for brukes til å ødelegge urfolksjord, det e karneval og karneval e gøy og liminalfasen betyr at det ikke e lov med kritiske diskursa, ærlig talt; det e ikke fornorskning, for det har vi slutta med, det har vi sagt e et tilbakelagt kapittel, det har til og med KONGEN beklaga, det e politikk og politikk e demokrati og det e så få samer igjen at det ville være optimistisk å tro at vi e nokka man må ta hensyn til i et demokrati. Men det e greit at vi e sint, vi e så søt når vi vise vrede.