NRK Sápmi

by

fornorskning og formidling

På torsdag, i det som e en av de beste jobban æ har hatt på ganske lenge, snakka æ i en knapp halvtime med Susanne Amalie om samisk og å bruke samisk språk. Og sånt får man betalt for. NRK Sápmi arrangerte en kort dagskonferanse om samisk språk i en ny mediehverdag, og for å sette tonen inviterte dem oss, så vi satte tonen så høyt at det knapt va noen andre som nådde opp (skreiv ho med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet).

Det va en fin samtale, sjøl om æ åpenbart e inhabil så det står etter, og sjøl om æ synes vi ikke fikk gravd oss ned i alle tingan vi kunne gravd oss ned i, så fikk vi likevel sagt mye nok til at opptil flere menneska fikk nye språkerfaringe (det va tre stykka som sa det direkte til mæ, så æ tror vi gjorde en bra jobb).

For min egen del sneia samtalen bare så vidt innom nokka æ har tenkt litt på i det siste, om fornorskning og formidling, og det va greit at den bare sneia innom, for det va ikke det vi skulle snakke om, men det æ har tenkt på e nokka som det her:

i regionavisa for øyeblikket e det to-tre menn som diskutere fornorskninga, voksne majoritetskulturelle akademikermenn som krangle om ett eller anna fornorskningsrelatert æ har sett dem e uenig om, men ikke har gidda å sette mæ inn i. Under Bibliotekmøtet i Tromsø, i begynnelsen av mars, deltok æ på et seminar kordet deltok en anna akademiker – også han en voksen, majoritetskulturell akademikermann (men så vidt æ vet ikke av dem som for øyeblikket diskutere fornorskning i avisa), men av og til lar æ være å holde det mot folk, og det hjelpe på når han underveis i seminaret i en bisetning skøyt inn en linje som «fornorskningspolitikken, som gikk fra 1850 til … vi kan jo si 2015?», og æ blei så glad, for folk kan si at den aktive fornorskningspolitikken blei skrudd av på 50-tallet så mye dem vil, men det blir jo ikke sant av den grunn –

en av mine favorittfunfacts som bare e morsom om du e same og vant til å le fordi det eneste alternativet e å gråte eller drepe noen (dokker vet nu skalaen tåra—–øksemord, dem e nærmere enn man kanskje skulle tro) [for dem som skulle finne på å bli bekymra e det her mest av alt en Ani DiFranco-pastisj, ikke et uttrykk for at nokon kjem til å omkomme] e at Finnefondet, som i sin tid blei brukt for å oppmuntre lærera til å mer effektivt fornorske skolebarn, i sin historie fikk mer penga enn det samiske formål får nu. Ikke bare mene statsbudsjettkreasjonistan gang på gang at opera e en viktigere del av Norge enn samer, dem synes det e greit at Norge opp gjennom åran har sørga for mer penga til fornorskning enn det motsatte. Som sagt, alternativet e enten ¯\_(ツ)_/¯ eller at noen dør, og sjøl om det ville åpna opp for mye tid til lesing e æ strengt tatt pasifist.

Så, altså: la rike hvite menn krangle om den historiske fornorskninga, vi her og nu – æ og Susanne og Isalill og folk som e yngre enn oss og folk som e eldre enn oss – prøve å få bukt med de strukturelle etterlatenskapan. Det e derfor det e mer interessant å høre oss snakke om språk og identitet enn å høre på forskera, dem sitt fortsatt fast i et akademiamønster for kordan de her tingan skal gjøres, skal forstås, mens vi sitt midt i det og sier, i hennes tilfelle, «æ vil at ungan mine skal ha et bedre samiskspråklig utgangspunkt enn det æ hadde» og i mitt tilfelle «æ vil bli flinkere i samisk enn det æ e nu» og i fellesskap «det her e strukturan som e i veien for oss, vi blir ikke kvitt de bærebjelkan, men vi kan omkalfatre og gjøre rom her, og sånn, og flytte det dit, og i det minste kreve at den her historiske uretten blir retta opp i, så får vi ta alt det andre etterhvert»,

det va derfor æ ikke synes det e interessant å spørre Susanne koffor ho vil snakke samisk med ungan sine, det skjønne æ, skjønne alle, gjør vi ikke?, det interessante e å spørre kordan man gjør det? Å snakke morsmål uten morsmålserfaring, fordi gollegiella, hjertespråket, og den delen vet æ ikke så mye om, bare det æ antar mæ til, og til og mæ æ kan anta for mye (… sa ho, med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet), fordi æ har et anna grunnlag, har et hjemmespråk, et morsmål æ av og til mangle morsmålskompetanse i, men å skrive samisk for mæ føles bestandig litt som å skrive et kjærleiksbrev, det e nært og intimt, fordi det e så begrensa kæm som kan lese det, å snakke samisk e å snakke nærere og mer intimt, e stemmen min som går en halv oktav eller nokka ned, fordi det e språket mitt, sjøl når æ må bruke norsk for å snakke om det, for å forklare det, fordi æ mangle et begrepsapparat på samisk for de følelsan æ får når æ snakke samisk.

Det e derfor æ bestemte mæ for at det e språkgjenreising, ikke språkrevitalisering, å kalle det revitalisering e ansvarsfraskrivelse fra dem som e skyld i fornorskninga. Språkrevitalisering får det til å høres ut som om språket bare døde helt av sæ sjøl, det e nokka passivt i språkdød, som om vi ikke har vært flink nok til å passe på og så gikk det hen og ramla overbord, så nu må vi drive livreddanes virksomhet. Når fakta e at språket ikke e der språket burde være fordi noen andre, noen utafor, nordmenn, norske forskera og lærera og myndigheta kom og ødela det, kom og tok med sæ så mye av det som mulig, vi ante fred og ingen fare helt til noen kom og begynte med brent språk-taktikka, så nu må vi gjenreise. Vi har det vi har, det vi berga unna, det vi redda med oss, det dem aldri fikk tak i, og vi gjenreise basert på det, vi gjenreise. Vi e offer for fornorskningspolitikk, men vi e ikke offer av den grunn, vi har et språk, vi har et levanes aktivt språk, vi bruke og misbruke det, vi gjør som vi vil med det, Susanne drep samisk gramatikk hver gang ho snakke med ungan sine, og æ drep samisk gramatikk bare for gøy, men alternativet e at vi bare bruke norsk, og enhver idiot skjønne at det ikke e et alternativ.

Vi e offer for den strukturelle rasismen som fortsatt omgir oss, og alle som ikke ser det e assimilert, men det betyr ikke at vi sitt fast i en offerrolle, det betyr bare at vi ser strukturan, og noen må påpeke dem, og det e oss. Og en av dem va Lars Magne Andreassen, som også holdt et innlegg på konferansen, som starta innlegget sitt med å si at han skulle være overskriftsbasert og bombastisk (han sa ikke bombastisk, men æ tolka bombastisk, fordi det e det æ like å være), og at han va den sure lulesamen, igjen. Noen sa det, etterpå, i en samtale vi hadde, «æ synes æ har hørt det samme fra han før» og æ lot være å himle med øyan men prøvde heller å smile så pent æ bare kan og si «det e vel fordi det fortsatt må påpekes», for en ting e å skulle snakke nordsamisk, å kreve sin rett på nordsamisk, men å skulle gjøre det samme på lulesamisk, på sørsamisk? Alt e mindre, alt e vanskeligere. Og æ oppdage stadig at i den slags pansamiske diskusjona føle æ mæ som oftest mer hjemme i argumentasjonen til sørsamer, lulesamer, sjøsamer, minoriteten innenfor minoriteten?

Noen må være den sure samen, sjøl om han sa at han skulle ønske han kunne slippe, at man ikke treng å påpeke alle tingan som e påpekt før, som påpekes om att og om att, en evig runddans av litt e bedre enn ingenting, men det her e udemokratisk, urettferdig, ikke OK, noen må være den sure samen og innad i det samiske blir det oftest en sur sørsame, lulesame, sjøsame, bysame (æ vet dokker sier men koffor en identitet til? pansamisme all the way, ass, men for noen av oss e det asfalt og svevestøv og baristi, samisk høykultur på scener og galleri, og helst ikke påskefestival om vi kan slippe). Og det e jo ofte man ikke vil være den sure samen (og ofte man vil det, om man e av den typen), men det æ ville si va «det e så kjipt at du må ta ansvar for det, at du blir invitert for å være i opposisjon, men æ tror alternativet e at ingenting skjer, at ingen ser det, og om det e alternativet e æ glad du e her»

for det va det æ innså etter konferansen, da folk sa at æ og Susanne hadde sagt ting dem aldri hadde tenkt over før, og æ lot være å si «ka i all verden har du tenkt på i livet så langt?» fordi æ noen ganga eie tilløp til høflighet, æ tygde litt på det en stund før æ kom på ka det minte mæ om, og ikke overraskanes va det et sitat fra Sherman Alexie, fra novella «Dear John Wayne» (æ sverge på at æ har lest andre av novellan hannes også, det e bare det at det e favoritten), kor Etta Joseph sier «I know so much more about you than you will ever know about me».

Det e det som e sannheta: vi sitt her, og vi vet alt om kordan man kan/skal være en ekte nordmann, vi kunne vært det, vi kan agere nordmenn ved behov, snakke om landslag og nasjonstaten og rosemaling, de der norske greian. Og noen av oss sitt her og vet så mye mer om de saman som tror dem e ekte samer enn de saman vet om oss, de kjernesamiske områdan, det kjernesamiske arbeidslivet, det kjernesamiske språket, vi kan agere majoritetsamisk kultur, vi vet så mye mer om den enn vi strengt tatt treng å vite (men vi vet i det minste mer om samisk kultur enn det nordmenn gjør, vi vet ofte mer om norsk kultur enn nordmenn gjør, vi e så god på kulturforståelse at det e helt sprøtt at nordmenn fortsatt tror dem e bedre enn oss), og vi vet så mye mer om dokker enn dokker noensinne kommer til å skjønne om oss. Det e derfor vi e sur, fordi det må påpekes om att og om att, og æ tror ikke engang det e et sinne æ får lov til å påberope mæ, semi-kjernesamisk som æ e – æ har lovt mamma å flytte til Tana når æ blir gammel, Tana e hjemme sånn som samisk e hjemme, men det e andre språk æ formulere mæ bedre i, det e byen som har identiteten min – men æ vil være der i den grad æ kan være der, være en av dem som sier «jo, det e sagt før, men den eneste grunnen til at det blir sagt igjen e at det ikke e blitt bedre» og så prøve å være en av dem som kan gjøre det bedre, eller i det minste være en av dem som åpne et rom for nokka mer, åpne for at det ikke e bare, men både.

Så all ære til historikeran, det e godt vi har dem, det e fint dem kan se på kordan verden va, ka som skjedde den gang da, ka vi hadde før vi blei nødt til å begynne språkgjenreisinga, og all ære til akademikera, kor hadde æ vært uten dem (sannsynligvis ikke engang i live, tenk), men ikke bli så innbarka i teorien at dokker glemme at det finnes resultata ute i verden som også treng å bli rydda opp i. Vi e godt i gang, men æ tror ikke vi takke nei til nyttige allierte.

A: I know so much more about you than you will ever know about me.
Q: Miss Joseph, I am a leading authority, no, I am the, the leading authority in the field …
A: Mr Cox, Spencer. For the last one hundred and eighteen years, I have lived in your world, your white world. In order to survive, to thrive, I have to be white for fifty-seven minutes of every hour.
Q: How about the other three minutes?
A: That, sir, is when I get to be Indian, and you have no idea, no concept, no possible way of knowing what happens in those three minutes.
Q: Then tell me. That’s what I’m here for.
A: Oh, no, no, no. Those three minutes belong to us. They are very secret. You’ve colonized Indian land but I am not about to let you colonize my heart and mind.
– Sherman Alexie – «Dear John Wayne», fra The Toughest Indian in the World

by

Å skjære i øran på folk uten å være slakter

Noen ganga tenke æ det e nokka galt med måten æ bruke språket på: at om folk like det æ skriv e det mest fordi æ ikke har fått fram det æ mene – æ snakke så æ kan bli misforstått, men ikke med vilje. Æ huske ikke at mine konnotasjona ikke e andres konnotasjona, antar at når æ sier A e det åpenbart at det betyr X, e det åpenbart at æ e ironisk. Æ antar språket e åpenbart, det har æ sjelden rett i.

Det va vel heller ikke det som va poenget, for poenget va: æ hadde mareritt i natt. Eller en ubehagelig drøm. Æ hadde lest inn en tekst på bånd, det va eneste måten æ hadde å sikre mæ at æ behold den, det va en morsom tekst. Æ skulle spille den av for noen – et sånt menneske man drømme om, det kunne vært faren min, men det va ikke det; alle menneskan i drømman e så komplisert – men stemmen min va forferdelig. Utålelig å høre på, den va skjæranes, ordan hang ikke sammen, trykket va feil. Alt va galt, stemmen min bar ikke.

Æ skal kåsere på NRK Sápmi i neste uke, mandag, tirsdag, onsdag. Bare på samisk, såklart, men det e nu der. Om noen vil høre på. Æ prøve å unngå å høre min egen stemme, æ får ikke til den narsissismen. Men den e der, om noen av dokker vil høre på – om noen vil berolige mæ med at æ ikke skjær i øran på folk.

Sjøl skal æ tenke på ka æ sier, kordan æ sier det, og om æ har ork til å prøve å gjøre mæsjøl lettere å forstå. Æ tror svaret blir «ikke egentlig.» Æ e pretensiøs sånnsett.

by

Leseverdige samiskspråklige nyheta. Og andre ting som ikke finnes.

Æ har lest mæ gjennom hele Nuorat i dag, eller i de minste alle de delan som va på språk æ kan lese – hvilket utelate det som va på lule- og sørsamisk, men etterlate nordsamisk og svensk. Æ leste en hel novelle på samisk, sjøl om den va ganske standard novellestil, men den va skrevet av en attenåring, så det får så være. Poenget va uansett at Nuorat – som også finnes på nett, på nuorat.se – e det beste samiskspråklige magasinet æ har lest (med forbehold om at æ ikke kan like Sámis best fordi det hadde vært skrekkelig inhabilt av mæ). Og det va så fint å lese, fordi det va godt skrevet og interessant og i det hele tatt, vel verdt å bruke en time eller to på.

Det hadde også en lang, veldig interessant artikkel om #prataomdet/#humadanbirra, og overgrep i det samiske samfunnet. Og det va etter å ha lest den at æ måtte stoppe opp og stirre litt i tomme lufta mens æ tenkte på katti æ sist har lest og likt en hel (nyhets)reportasje om samiske ting – akkurat den saken va på svensk – i samiske media. Og det e ganske lenge siden.

Grunnen til det e tofoldig. Den ene delen heng sammen med at æ unngår å lese ting på samisk, fordi æ syns det e slitsomt. Hvilket æ vet e feigt, og æ prøve å bli flinkere, men faktum e at æ e såpass lite flink i samisk at det tar tid å lese ting, og det gjør det ikke når æ les norsk eller engelsk, så da e det fristanes å heller lese en av de to språkan. Den andre delen e ikke selvforskyldt, for den e nemlig at det ikke finnes samiske media æ gidd å følge med på. Rett og slett fordi æ e kravstor og vil ha ting æ ikke får ondt i hodet av å skulle lese.

Det e et uunngåelig og sørgelig faktum at NRK Sápmi veldig sjelden ansett journalista som faktisk e kompetente formidlera, og det e et like uunngåelig faktum at Sagat veldig sjelden – med forbehold om at æ mer eller mindre har slutta å se i den fordi det ga mæ altfor lite – skriv nokka med dybde nok til at æ vil lese det. Og Ávvir e ikke nokka å lese for noen som i utgangspunktet ikke har et godt grep på skriftlig samisk, æ hadde mista enhver språkkunnskap æ har klart å opparbeide mæ. Ikke e det interessant heller.

Dessuten la æ dem for hat etter at den påtroppanes ansvarlige redaktøren mente at folk måtte kjøpe og lese avisa sånn at den fikk ressursa nok til å faktisk bli en avis man ville kjøpe og lese. Det e ikke sånn det fungere her i verden, det e ikke så mange ting æ vil støtte med penga før det blir nokka æ eventuelt vil støtte med penga. Og ambisjona e vel og bra, men da får man satse på smått og flinkt, og heller utvide til stort og bra etterhvert som det blir realistisk. (Æ la dem ikke for hat, æ gjorde ikke det, æ løfta på et øyenbryn og tenkte «… øh, særlig.» Det e omtrent så mye æ gidd å bry mæ om samiskspråklige media med mindre æ har en veldig engasjert dag.)

Men Nuorat, altså, Nuorat e et funn! Sjøl om det ikke prøve å være nokka anna enn «Sveriges enda samiska ungdomstidning» så gjør det det på måta æ ikke har tenkt over at samiske ting kan gjøres på, eller i det minste ikke har opplevd at samiske ting blir gjort på, og det e så fint! Det e nesten så æ e litt trist over at æ bare betalte 100 svenske krone for å få det i posten (ved å bli medlem i Sáminuorra, den svenske samiske ungdomsorganisasjonen, søsterorganisasjonen til verdens beste Noereh!), æ har lyst til å kaste penga etter det, for at det skal forbli bra. (For øyeblikket fungere ikke det så bra, siden æ ikke egentlig har penga å kaste etter det, men i teorien!)

Æ vet ikke ka moralen i det her e, bortsett fra at æ skal/burde bli flinkere til å lese samisk og at æ skulle ønske det fantes flere samiske media som gjorde at æ faktisk fikk lyst til å bli flinkere til å lese samisk. Æ prøve om dokker prøve?

by

VG: tør der andre har vett til å la være

I går hadde VG en sak fra landsmøtet til Frp om et eller anna Sametingsrelatert – det e nokka med representasjon på landsmøtet eller ikke, som så vidt æ skjønne e problematisk siden Frp ikke like Sametinget – og den saken hadde følgende tittel: «Partitopper lapper til: Kniver om same-sak»

Ha ha ha. Sant? Det interessante e jo at om du klikke på linken nu, så får du opp en side med tittelen «Partitopper kniver om same-sak» – tenk at noen til og med hos VG innså at en lapp-spøk egentlig e litt for teit til at dem burde gjøre det. Hos VG liksom, du vet det e lavmål når til og med dem burde skamme sæ.

Man kan forøvrig legge merke til at billedteksten sir «Frps generalsekretær Geir Mo (t.v) og partiets innvandringspolitiske talsmann Per Willy Amundsen er uenige om samer skal få stemmerett på landsmøtene deres.» Nu e æ jo ingen tilhenger av Frp, uten at det burde overraske noen, men snakk om å tolke dem i verst mulig mening. Æ skjønne ikke sama som syns det e greit å stemme på Frp, men dem finnes, og æ tror ikke – nekte å tro – at Frp har noen problema med det. Æ tror Frp, som de fleste andre parti, vil ha så mange velgera som mulig, og om dem vinn velgera på å ville legge ned Sametinget, så e nu det helt greit – sånn bortsett fra at det sir ting om landet æ ikke vil tenke på, men det e mitt problem, ikke Frp sitt – men dem e da ikke dum nok til å si «vi vil ikke ha sama her.» Og dem hadde nu ikke nekta sama stemmerett uansett, det nekte æ å tro på.

Det e dog ikke poenget, men en passanes distraksjon og enda et bevis på at Norges største avis ikke har noen problema med også å være Norges dummeste.

Poenget va at æ klaga på twitter, som æ ofte gjør når folk/media/ka som helst oppføre sæ teit. Og så ringte Sameradioen i dag og ville at æ skulle uttale mæ om det, så æ gjorde det (dum nok til å si ja, bestandig). Og et av spørsmålan journalisten stilte va «men e ikke vi sikker nok som sama til at vi ikke blir såra av det her?» Svaret mitt va «Æ vil ikke snakke for noen andre, og det e forhåpentligvis ingen som blir såra av det, men man må likevel kunne reagere når en så stor medieaktør oppføre sæ på den måten.»

Og det her e poenget mitt, med store bokstava fordi æ skjønne det e vanskelig: Æ BLIR IKKE SÅRA. Æ E IKKE DYPT SÅRA OG VONBRÅTEN (sjøl om det e favorittfrasen min i verden).

Æ kjenne det ikke på sjølfølelsen når VG e teit. Æ kjenne det ikke på sjøltilliten min når Kiwi oppføre sæ som hodeløse kyllinga. Æ reagere på det, fordi det e naturlig å reagere når andre oppføre sæ som tullinga. Og det e ikke unaturlig å ville påpeke at dem oppføre sæ som tullinga. Særlig når dem antakeligvis oppføre sæ som tullinga fordi dem ikke har vett til å tenke sæ om.

Æ blir ikke såra, æ e ikke sint, æ e ikke spesielt trist. Æ blir litt trist når æ tenke på utdanningsnivået til nordmenn flest når journalistan oppføre sæ sånn, men æ e ikke trist på egne vegne.

Det e ikke mæ det her går utover, det e folk som ikke kan oppføre sæ ordentlig det går utover.

Æ reagere fordi æ e et fornuftig menneske. Æ reagere fordi det tydeligvis aldri tar slutt på teite folk som gjør teite ting og av og til må noen kunne fortelle dem at dem e teit. Æ reagere fordi æ ikke klare å la være. Æ reagere fordi æ håpe at noen andre skal se reaksjonen min og tenke «vet du, det har du helt rett i, det der va teit.»

I verste fall reagere æ fordi æ håpe noen ser reaksjonen min og tenke «herregud, som du overreagere,» men etterhvert ende opp med å tenke på det og innser at æ ikke overreagere, at det e en logisk reaksjon, og kanskje vedkommende endre sæ, om enn bare bittelitt, om enn bare i offentligheta.

Æ har ingen tro på at nordmenn kommer til å slutte å være idiota når det gjeld samiske ting med det første.

Æ tror egentlig Norge e verdens beste land å være urfolk i (men det e fordi konkurransen e jævlig liten og landet vinn mest fordi dem aldri har skutt ned sama, så ikke rop for høyt hurra), men det betyr fortsatt ikke at det e spesielt greit. Særlig ikke når man må være omringa av nordmenn som ikke tenke.

by

«når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt»

Æ fant den her i en mappe et lurt sted inni datamaskinen (av alle plassa å miste ting), det e den oversatte versjonen av ett av kåserian æ leste på Sameradioen i vår – det handle om studentpolitikera og sånt, så æ tok mæ friheten til å oversette det til et språk dem forstår.

Jeg stoler ikke på folk som er på min egen alder, eller yngre. Jeg har aldri gjort det, særlig ikke da jeg var vesentlig yngre enn det jeg er nå. Hvor mye vet egentlig folk på min alder? Vi er da ikke annet enn selvopptatte, dumme småbarn som er helt sikre på at vi har svarene på all verdens problemer.

Det er i og for seg en god leveregel når man er under tyve år gammel, og kanskje også så lenge man er yngre enn femogtyve, men etter det blir det straks verre. Jeg liker at leger og slikt er eldre enn meg – gjerne ganske mye eldre – og det samme gjelder mennesker som skal selge meg ting som bør vare en stund, alle disse tingene som krever at jeg stoler på at den andre personen vet mer enn det jeg gjør.

Jeg er jo tross alt så gammel som jeg er, og har potensiale til å bli ganske mye eldre også, og jeg kan jo nesten ingenting! Ikke det at jeg er dum, men, som Aristoteles sa ”den vise vet at han ingenting vet,” og jeg er liksom smart nok til å vite at jeg ikke vet så veldig mye. Og når jeg ikke vet så veldig mye, hvorfor skal jeg da stole på at andre mennesker, like gamle som meg selv, har lært så mye mer i løpet av sin eksistens? Når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt! Det er jo selvfølgelig også fordi jeg ikke studerer ordentlige ting, det er ikke som om mennesker lærer noe av å bare lese bøker hele tiden, som vi gjør på litteraturstudiet, det skjønner vel alle.

Det var også sånn, når jeg begynte på universitetet, at jeg ikke visste så mye om studentpolitikken – jeg oppfattet at det var viktige unge mennesker med, at det jobbet med viktige ting og slåss for viktige studentpolitiske saker. Det var klart at studentpolitikken aldri kunne bli så viktig som den ordentlige politikken, eller i hvert fall ikke så viktig som den ordentlige politikken tror den er, men det var jo i det minste politikk – de bestemte ting og skulle vite både det ene og det andre.

Så studerte jeg i noen år, og etterhvert dukket den første Studentstyrelederen som var like gammel som meg selv opp, så dukket det opp en til som var like gammel som meg. Og så kom det en som var to år yngre enn meg! Per dags dato har jeg gitt opp, all den tid den neste Studentparlamentslederen er like gammel som lillebroren min, og alle skjønner vel at lillebroren min aldri kommer til å være særlig mye eldre enn cirka femten år.

Men det er først nå jeg virkelig har mistet troen på studentdemokratiet som et velfungerende demokrati, når Studentstyrelederen skrev til meg på facebook og lurte på hva ”Studentparlamentet” blir på samisk – siden det har skiftet navn etter at Universitetet og Høgskolen fusjonerte. Det skal ikke lenger være Studentstyret og Studenttinget1 – nå heter det Studentparlamentet.

Det var nemlig det jeg plutselig forsto når han ba meg oversette: han spurte meg, fordi jeg var den første og beste samen han kunne komme på, og når jeg har svart på hvordan det bør være, forblir det slik. Det er jeg som, til evig tid, eller i det minste fram til neste fusjon, som har gitt Studentparlamentet sitt samiske navn. Jeg! Hvilken idiot er det som spør meg om slikt, og som på toppen av det hele stoler på svaret jeg gir?2

Og som om det ikke er nok at jeg ikke stoler på mennesker på min egen alder eller yngre, har jeg etterhvert oppdaget at jo eldre jeg blir, jo mindre stoler jeg på andre mennesker i det hele tatt. Det er nok naturlig, såklart, at man legger igjen litt av den grenseløse troen på mennesker når man blir eldre, men jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå. Jeg bør nok gjøre mitt beste for å finne det indre barnet de bestandig snakker om, og det så raskt som mulig.

1den samiske originalteksten tillater seg her en ekstra spøk i form av Studentatinga, eller Studenttingen. Sorry Høgskolen, det var aldri meningen at det skulle bli oss!
2Jo, det er Willersrud! :D