burning letters in the snow, reading each one in the light from the last…

Æ blei nettopp så satt ut av nokka – æ sitt på De 4 roser1 og skal egentlig skrive en tekst til (eller en tekst til til) festivalavisa til No Siesta, Fiesta!, æ starte om et øyeblikk – at æ måtte stirre litt på datamaskina, for så å skru av iPoden og hente mæ litt mer vann. Litt som når man ser skumle filma og treng en pustepause i midten – bortsett fra at det her ikke va skummelt sånnsett.

Therese fortalte mæ for ikke så lenge siden at ho hadde bestemt sæ for å slutte å overtolke alt, og æ lo av ho, fordi det høres like sannsynlig ut som at ho skal slutte å like gamle ting – men æ like ideen. Eller at man i det minste e oppmerksom på sånt, at man kan tillate sæ å overtolke ting, men at man også vet at det e det man gjør, at man kan tenke «kanskje e det sånn og sånn og [himmelvid teori], men det e nok mer realistisk at det va sånn, [Occam’s razor].»

Og reaksjonen på den lille greia va i overkant, det va ikke nokka stort, det va bare veldig uventa, og min overtolkende hjerne gikk fra a – å lese – til b – å tolke – og tolkninga e ikke så ille, egentlig; eller: det e ikke så ille å tolke ting, men noen ganga e hodet mitt litt mer litterært enn resten av mæ føle et behov for å være, så æ så automatisk for mæ nokka som va milelangt fra det æ antar va den intenderte meninga. Og så blei æ litt satt ut, og æ tror æ rødma, helt for mæsjøl, også måtte æ hente mæ litt mer vann, mens æ tenkte på nokka helt anna.

Verden e vanskelig, men litt fin også e poenget. Det og at æ virkelig må gjøre ferdig festivalavisteksten:)

1 i et kort øyeblikk holdt æ på å skrive Kaffe&Lars – det føles veldig galt, men litt rett også.