dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt

Skrevet på en flyplass, mens æ venta.

Katti va det æ sa æ skulle oppdatere imorra? Det begynne vel å bli noen daga siden. Det hadde sæ nemlig sånn at æ trodde æ skulle møte forfatteren æ skulle ta vare på 15.55, og det ga mæ god tid til å si hei og hallo og hør ka som skjedde i går kveld. Men så viste det sæ at min forfatter skulle dukke opp 13.35, og som om ikke det va ille nok fikk æ plutselig to forfattera til, og dem landa 15.55, va ved hotellet 16.15 og skulle være på Café Cora 17.00, og helst litt før, sånn at dem fikk hilst på Morten og sånt først (han skulle lede samtalen).

Så alt va gøy, men ga absolutt ikke tid til å skrive nokka som helst. Og gudan vet ka æ egentlig gjorde på fredag, bortsett fra at æ plutselig dro til Oslo og nu e det mandag og æ sitt på flyplassen (og har ikke nettilgang, så det her postes neppe før en gang på tirsdag). En stemme over høytaleranlegget sa nokka om at et fly til Tromsø e kansellert, men æ hørte ikke kordan fly, så æ antar det ikke e mitt. Sjøl om det visstnok snør i Tromsø, så det hadde kanskje vært like greit å bare bli i Oslo litt lenger. (… muligens ikke, det tar litt tid før snøen smelte igjen, sukk.)

Kor va vi? «Sáhpánat ja olbmot» (Om mus og menn) av Beaivváš (sámi našunalteater) va ikke overveldende imponeranes. Det va ikke det dårligste Beaivváš-stykket æ har sett – æ e ikke helt sikker på ka det egentlig e, men nokka har vært verre enn det der – men det va ikke spesielt bra, og det hjalp ikke at noen av skuespilleran glemte replikkan sine. Det va heller ikke veldig positivt at store dela av tekstinga gikk gaiken. Æ tror dem hadde teknologiproblema, det va hele replikka som ikke dukka opp, og det hoppa generelt litt fram og tilbake. Og det e distraheranes sjøl om man forstår talespråket. Som om ikke det va ille nok, så e språket i tekstinga til å gråte av. Det mangle helt elementære kunnskapa om kor og katti det skal være komma (før navn, etter ja og nei og sånt, etc etc), det e store bokstava der det ikke treng å være store bokstava og det va i det hele tatt et sørgelig skue. Det har stort sett vært ganske dårlig hver gang æ har sett teksta stykka, men det her va et nytt lavmål. I tillegg va det ekstra pinlig fordi det veldig tydelig va en god del folk der som ellers ikke ser på Beaivváš-stykka når dem kommer til byen (æ antar det va Steinbeck som tiltrakk dem), så det e ganske kjipt at introduksjonen demmes til samisk teater blir nokka sånt som det der. (Vi andre går jo på det fordi det e sånt man gjør. Man har da fått en god samisk oppdragelse.)

(Kjære Beaivváš, det her e en dårlig skjult jobbsøknad, æ kan språkvaske ka det måtte være! Æ e kjempeflink i norsk og rettskriving, og æ skjønne samisk, sjøl om æ ikke kan skrive det rett (og æ kan skrive på bokmål, æ love!); æ tilbyr mæ ikke å oversette stykkan til norsk, æ antar dokker har noen som gjør det, men æ kan gjerne språkvaske, for en passanes sum. Dokker treng mæ (virkelig, inderlig), og æ treng jobb. Vi e som skapt for hverandre! (Dessuten e æ glad i dokker, sjøl om æ antakeligvis aldri har sagt nokka som helst som kan indikere det… Man tukte den man elske, og æ kritisere fordi æ vil dokker skal være fantastisk nok til at alle blir glad i dokker? Jepp!))

I tillegg til at alt det va bare sorgen, va selvfølgelig forestillinga akkurat så forsinka at æ ikke fikk hørt på Laila Stien under opplesninga. Æ fikk med mæ de andre, men æ huske ikke lenger kæm det va, for æ va ganske oppsatt på å høre på Laila Stien. Klubb Kuiper va ihvertfall Ragnar Hovland, med ukulele og… nokka anna. Æ har noen opptak på mobiltelefonen, av de tre sangan han sang (eller, i enkelte tilfella, «sang»), pluss noen av tekstan han leste opp, men æ har ikke hørt på dem, så æ vet ikke om det e nokka lyd i det hele tatt. Gøy va det nu uansett! På torsdagen hørte æ på Ragnar Hovland igjen, da i samtale med Endre Lund Eriksen, men den ga mæ ikke så mye. Det skulle handle om reise – siden temaet for festivalen jo va Karavane – men det blei mye «og i den boka e det en reise, og da drar dem dit, ka tenkte du når du skreiv det?» «og i den boka e det jo et oppbrudd (et av undertemaan for festivalen) og koffor skjedde det oppbruddet»; 90% av samtalen va bokspesifikk – de siste 10% handla om da Hovland fikk kreft1 – og de 90% va ikke så interessant når æ ikke har lest noen av bøkern dem snakka om. (Det e sånt æ e forberedt på, under Ordkalotten, at æ noen ganga kommer til å ramle av fordi æ ikke har lest nokka av den-og-den forfatteren, og det e helt greit, men som regel e det nokka mer i samtalen enn bare «ka va motivasjonen til den-og-den karakteren da dem gjorde det-og-det.»)

Da likte æ samtalen mellom Anne Oterholm, Ingrid Z. Aanestad og Morten Wintervold veldig mye bedre, og det sjøl om æ måtte gå tyve minutt før det va over for å være sikker på at de to førstnevnte fikk middag etter at dem va ferdig (dem va to av forfatteran æ va forfatterkontakt for), æ har ikke lest noen av bøkern dem fokuserte på, Eg kjem med toget og Toget fra Ajaccio [la oss håpe æ huske å fylle den inn], men samtalen handla om sted og spesifisering av sted når man skriv, om menneska og forhold dem imellom, og sånne ting som man kan skjønne sjøl om man ikke har mer å gå på enn det bittelille utdraget forfatteren les i begynnelsen av samtalen.

Æ likte også samtalen mellom Cathrine Knuden og Sigbjørn Skåden, på fredagskvelden – det siste æ rakk før æ måtte på flyplassen – og sjøl om æ e blitt spoila så det syng etter når det gjeld De langtidsboende, tror æ samtalen hadde så mye i sæ at æ heller kommer til å tjene på det når æ endelig les boka. Og det skal æ (æ har hatt halvhjerta plana helt siden den fikk positive anmeldelsa overalt, men nu skal æ definitivt), så æ glede mæ.

Men festivalens definitive høydepunkt og ubestridte nyoppdagelse hvis bøker æ skal sikre mæ asap (Tronsmo hadde ingenting, ellers hadde æ allerede eid noen av dem:/), va den tredje forfatteren æ va forfatterkontakt for: Ursula Andkjær Olsen. Ho va til og med så deilig å høre på at æ torde å bevege mæ ut i Oslos gate en sein lørdagskveld for å høre ho lese en gang til (æ sa hei til ho da æ kom til Caféteatret, og etterpå sa æ at «det va, om mulig, enda bedre andre gangen» (og så tok æ bussen tilbake til hotellet og va fornøyd med verden), og det sjøl om æ e dritdårlig på å gi folk komplimenta. Da må det bety at æ virkelig mene det når æ sir nokka, eller?) Opplesningen hennes e nokka av det mest suggerende æ har vært borti – og det va bare delvis fordi det va på dansk og å høre på dansk over lengre perioda e litt som å se på en båt som gynge på havet – det va nærmest transe-aktig. Og æ tror det e med ho som det va med Ulf Karl Olov Nilsson (UKON, å UKON akk og ve og ♥), at diktan blir enda bedre å lese etter at du har hørt dem bli lest høyt, eller bare har hørt forfatteren lese høyt i det hele tatt, du kan skjønne flyten i språket, høre for dæ kordan typografien påvirke uttalen etc etc. (dessuten va ho søt og dansk og hadde krøllate hår og æ e skikkelig enkel å glede, ja.)

Anna? Karl Larsson og Erlend O. Nødtvedt, førstnevnte va eh, greit nok (æ vet ikke, men han kom etter Ursula A. Olsen og på det tidspunktet va æ fra mæ av litterær forelskelse, gudan vet ka han måtte ha gjort for å imponere ordentlig. Det va bra, og den andre opplesninga – under Klubb Kuiper – va bedre enn den første, men, ja, han va uheldig i plasseringa, æ har begrensa med kjærlighet å gi bort når det gjeld litteratur (løgn, løgn, løgn, men æ va distrahert).), sistnevnte won me over muligens mest fordi æ e skikkelig svak for bergens(område)dialekt, men han hadde også nokka av den suggerende lesemåten som ikke slapp taket før han tok et halvt steg bakover og sa «takk». Og på fredagen hoppa æ opp av senga i rein forferdelse da æ svarte på telefonen og personen i andre enden sa «Hei, dette er Erlend Nødtvedt» (han ringte fordi han og Ursula venta på skyss som ikke kom, fordi æ va teit og ting hadde skjedd, men æ tror det gikk bra, æ sa «æ skal ringe og sjekke, så ringe æ tilbake» og så ringte æ tilbake og så tror æ alt gikk bra, det va ihvertfall ingen som kjefta og æ sa unnskyld.). Ikke det at æ sov, æ va bare litt treg å starte, men etter det va det ihvertfall full fart. Heh.

Og Laila Stien leste på torsdag formiddag og va fantastisk og æ vil bli ho når æ blir stor. (Æ sa «når/om æ blir stor» på twitter, og Ida blei bekymra, men æ mente bare at æ neppe kommer til å bli voksen på ordentlig, æ e for barnslig for sånt:D) Og Ingvild Holvik va fantastisk og Thomas Lundbo snakka så høyt at teknikeren kom og skrudde ned lyden både på høytaleran og i miksebordet, og og og og litteratur, altså. Det e tingen sin det ♥

1og min første tanke va å, magen min. Nokka sitt igjen. (ti samtidspoesipoeng om du kjenne igjen referansen som ikke e bare Hovland.)

Ordordordkalotten.

Det her innlegget blei avslutta ca 18.55 på Kulturhuset, men der e det ikke nettilgang, så det kommer et Beaivváš/opplesning/Klubb Kuiper-innlegg i morra. Kanskje. Nu skal æ uansett sove.

Aaa, endelig e festivalen ordentlig i gang! Kunstvernissage e fint, men det e ikke en litteraturfestivalstart, ihvertfall ikke siden æ gikk glipp av opplesninga som kom før. Årets åpning va fantastisk, sjøl om æ e usikker på om nokka som helst noensinne kommer til å måle sæ med samarbeidet mellom Morten Wintervold og Charlotte Bendiksen i fjor. Æ får fortsatt plutselige behov for å høre på opptaket æ gjorde – det e så vakkert!

Men altså, åpninga starta med Inkeri Laitinen og Bjørn Torske (æ tror ihvertfall han va med på det, æ observerte han i det minste, og slo fast at han så like hyggelig ut som han gjorde i fjor. Ikke det at æ snakka med han hverken i år eller i fjor, men han ser veldig hyggelig ut.), ho spilte fele (fiolin? et sånt lite strengeinstrument!) og æ antar han sto for resten av lydan. Så kom konferansieren, Paul Henrik Kielland, og han va – helt klart – bedre enn en del av de foregående konferansieran (sjøl om engelsken hannes kanskje ikke va helt up to scratch, men æ e kravstor og vanskelig på engelsk, æ vet).

Prologen til Rauni Magga Lukkari va nydelig, og oversettelsen til Laila Stien va antakeligvis nokka æ kommer til å strekke mæ etter i årevis framover. (Sjøl om æ stussa litt på at ho oversett Márgetáhkku til Margretemor – det e en banalitet i den norske bruken som ikke e tilstede i samisk, syns æ. Men æ bøye mæ for ekspertisen. (Og grueglede mæ til å anmelde den nyeste boka til Stien for Nordnorsk Magasin.)) (Og ho kjente mæ igjen, uten at æ helt vet kordan det kan gå an, æ tror egentlig ikke vi har møtt hverandre etter den gangen ho ville gifte mæ bort til sønnen sin. (Ja, det e min favorittanekdote i hele verden, æ kommer til å gjenta den til æ døøøøør.))

Per Mathias Høgmo kunne ikke komme, men han sendte Helge Haugen (tror æ? Æ e ikke så inne på fotballspillera, særlig ikke dem på midtbanen), søt va han ihvertfall, og bergenser, og sånn bortsett fra at han sa «ømmmm» litt for ofte va han generelt sett flink å snakke også. (helt ærlig? Æ va mest fokusert på den fantastiske underleppa hannes. Æ vet, æ e et forferdelig menneske.)

(guri malla, det her e altså paranteshelvetet)

Easterine Iralu, med Ola Rokkones og Jon-Eirik Boska1, og jazzpoesi, va fint, æ likte særlig det første nummeret demmes, og det siste også, for den del, så det va vel kanskje bare det andre som ikke va helt ideelt, men fint det óg, bare litt roligere. (Sjøl om kombinasjonen jazz og poesi vel ikke akkurat e grensesprenganes ny, uansett ka Paul Henrik Kielland måtte si.) Æ brukte egentlig sørgelig store dela av åpninga på å imponeres av kor rak i ryggen Boska va (og hele framføringa demmes på å tenke «å herregud perkusjonista«) – æ e ganske enkel å glede.

Og Marit Nicolaysen va morsom, og inkluderinga av Bang! (barne- og ungdomsprogrammet) i åpninga va helt på sin plass, æ likte det også.

Men mest av alt like æ Ordkalotten, sjøl om æ akkurat nu sitt og vente på å slippe inn på «Sáhpánat ja olbmot,» det e altså helt håpløst at alt skal skje samtidig når det først skjer. Tromsø e for lite for sånt, hjertet mitt e for lite for sånt.

1postscript: æ tror det e første gangen æ har facebookstalka noen for å finne ut av kordan dem egentlig skriv navnet sitt, siden googling ga mæ fire forskjellige versjona.

Ordkalotten dag én. (evt dag 0.5)

I går, i går! Æ kjøpte tre par tjukke strømpebukse, som for å se kor lenge æ kommer til å kunne bruke skjørt og fortsatt overleve vinteren, æ leste to og en halv DN (æ va nesten ferdig med lørdagsavisa), æ tenkte litt på at æ må pakke sånn at æ får med mæ ting æ treng når æ drar til Oslo.

Og så leste æ Anleggsprosa av Tina Åmodt (fra Kolon forlag – med et fantastisk omslagsdesign av EXIL DESIGN), og hadde sånn cirka den beste leseopplevelsen æ har hatt så langt i år. For en fantastisk bok! Det e åttito veldig korte side (som for å bygge opp om teorien min om at korte bøker e best), men dem har sånn slagkraft. Æ har egentlig ikke språk til å beskrive den, bortsett fra at æ likte det, veldig, veldig mye. (så mangelfullt.) Den va fin og siteringsverdig også, som sitatet æ skreiv på twitter: «Jeg sier at jeg bare baker når jeg tror det kan føre til at noen forelsker seg i meg.» (Som egentlig e et veldig dårlig sitat med tanke på kordan resten av boka e, men æ likte det så godt – dessuten e det sant, av og til.) «Jeg spør Harald om han skal sitte ved vinduet, som han pleier. Harald sier at det ikke spiller noen rolle. Jeg venter til han har satt seg ved vinduet.» Og «Gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet.» (Og hele side 58 og 59, men æ har dem ikke med mæ akkurat nu, så dokker får lese boka og oppdage dem sjøl – det e uansett mye bedre enn to kontekstløse side i bloggen min.)

Etter det hang æ på biblioteket i to tima (æ trodde det va fire, men det va det ikke, hurra) og passa på infoskranken til Ordkalotten, sammen med en hyggelig tysk jente som het Jula, og det va jo generelt sett ganske enkelt arbeid. Men vi fikk i de minste tre nye festivalvenna. Æ gikk glipp av første opplesning på Vulkana, med Irene Larsen, Eirik Skrede og Liv Lundberg – med Henning Howlid Wærp som (visstnok veldig akademisk) konferansier – fordi æ satt på brygga ved siden av båten og spiste en rosinbolle og en banan til middag (pluss at æ va litt seint ute, og ikke ville trenge mæ på). Etter det va det vernissage på Kurant, med utstillinga <ReadMe>, og det va jo interessant, men æ tror æ skal dra tilbake seinere en dag for å faktisk se på kunsten.

Og helt til slutt havna æ på kafé med nevnte Liv og Irene, pluss Hilde Kat, og en tilfeldig førsteårsforfatterstudent som het.. nokka (æ huske det egentlig, æ bare huske det ikke akkurat nu), og vi hadde fine samtala om litteratur og hjemreise og samiske forfattera og andre ting som passa ypperlig inn i Karavane-temaet til Ordkalotten, uten at det va med vilje. Fantastisk!

Når æ skulle ta bussen hjem endte æ opp med å glemme at æ egentlig hadde hastverk, så æ flanerte rundt i byen som en anna 1800-talls mann, men det va varmt ute (derav også bryggesittinga tidligere på dagen), så det va egentlig bare fint.

Og nu har æ grønne negla, infoskrankevakt fra tolv til tre, åpningsarrangement klokka fem, Beaivvášforestilling klokka syv, opplesning klokka ni og Klubb Kuiper klokka ti. Alt vel, så langt, med klare muligheta for å bli enda bedre. (Og i morra skal æ passe på/ta vare på/være forfatterkontakt for Ursula Andkjær Olsen, så det kan jo bli gøy.)

Æ e enkel å glede.

Æ skal til Oslo på fredag, plutselig. Eller, det va ikke så plutselig – men litt. Fordi æ bestemte mæ for å gi opp masteroppgaven min – og dermed også mastergraden – og treng en jobb, og så foreslo min kjære far at æ kunne dra til Oslo og dekke et seminar om Iver Jåks for Sámis, det samiske tidsskriftet kor han e en av redaktøran. (Det e ikke nepotisme, egentlig (jodetedet), mest en naturlig konsekvens av at æ e skrivefør og sånt.) Siden det betale penga (samt flybillett og andre fine ting), og æ har en nyoppdaga interesse for kunst syns æ det virka som en god idé.

Det kjipe e jo at æ går glipp dela av Ordkalotten, deriblant poesislammen, og det e det sørgeligste av alt. Sukk. Æ har vært på poesislammen hvert år de siste fire-fem åran eller nokka sånt, og det e så morsomt (og tidvis så dårlig, men pytt!), men sånt skjer. Æ går også glipp av Vendela Vida, og det e litt trist, pluss at æ egentlig skulle være med på et Johan Turi-seminar på lørdagen, og æ føle mæ som en drittsekk siden æ ikke kan, men sånt skjer:/

Uansett, poenget va hurra Oslo! Eller, rettere sagt: Hurra-nokka-som-ikke-e-Tromsø!

Og masteroppgaven? Det va mest fordi æ hadde glemt kordan det e å være et lykkelig menneske som like å lese. Æ har lest to bøker i dag, så min generelle sinnstilstand e sånn cirka 500% bedre enn tidligere. Jepp:)

ærlighet e en dyd av nødvendighet for selvoppholdelsesdriften

Æ fikk plutselig lyst til å si: Alt æ skriv e livsfarlig. Alt æ skriv e selvutslettanes. Alt æ skriv e et ønske om å stå ved den dypeste avgrunnen og lure på kor langt fram æ må lene mæ før æ ramle uti.

Problemet, om man kan kalle det et problem (alt e et problem; alt kan problematiseres), e at æ e livsfarlig på en måte æ ikke tror e åpenbar for noen andre. Eller: Æ e livsfarlig, men bare for mæsjøl. Æ legg mæsjøl inn i alt æ skriv – i motsetning til Ellisiv Lundkvist vil æ ikke si at alt æ skriv e sant, når æ skriv om mæsjøl, men alt æ skriv kan være selvutslettanes (og det på tross av at æ presentere mitt liv som ikke-fiksjon (eller i det minste ikke-fiksjon sett fra mitt ståsted), mens boka hennes tross alt presenteres som litteratur/fiksjon/nokka) – det e en ærlighet som gjør mæ enkel å ta.

Man skal ikke være så ærlig, i det minste ikke utfor enkeltsamtala med enkeltmenneska. Men æ høre på andre sin ærlighet, og så kommer æ hit – til det som jo må sies å være mitt room of my own, kor æ både presentere mæsjøl og skriv ned de tingan æ vil huske om mitt eget liv. Det her e ikke nokka æ kan presentere for å virke som en god arbeidstaker, men samtidig e det nokka æ legg offentlig ut på nett – æ skriv livet mitt mest fordi æ antar at det ikke finnes så mange som e interessert i det. Æ skriv livet mitt på dialekt fordi det gjør det mer privat, det finnes så mange som ikke gidd å slite sæ gjennom dialekta æ skriv – æ presentere mæ som et enkelt menneske, men æ gjør det på en måte som ikke nødvendigvis e lett å lese. (Æ tror trikset e å snakke med mæ først, æ tror det e lettere å lese mæ om du har snakka med mæ, tror æ, kæm vet? Det e uansett ikke poenget.) Det bunne ut i en tanke som ligne på nokka ala det her: om noen vil komme inn under huden min, om noen vil ødelegge mæ innafra, e det så mye informasjon om mæ lett tilgjengelig som gjør det til den enkleste sak i verden. Og æ tenke ikke på kontonummer eller adresseforfalskning, æ tenke på noen som finn glede i å destruere et menneske fordi dem kan. E ikke det en forferdelig tanke? Forferdelig og frigjøranes, som den masochisten man tidvis e.

Sammen med en masse andra papirbita i lommeboka mi ligg et sitat av Derrida som æ klipte ut fra den norske versjonen av Le Monde Diplomatique (det e sånne ting æ like å si fordi det høres så deilig pretensiøst ut, fordi æ av og til vil si at «se, æ kan også!,» men det e ganske lenge siden sist gang æ bladde mæ gjennom den, det e langt mindre tid siden sist gang æ leste en bok av Jennifer Crusie, når vi snakke om ting man ikke burde innrømme): «Ethvert dødsfall er slutten på verden.» Under samtalen på Ordkalotten på onsdag – den Ida oppsummerte her – snakka dem om at å skrive va å ville ødelegge kosmos. Det e begge setninga som jo høres like absurd ut som å si at alt æ skriv e livsfarlig – kor høye tanka har du egentlig om dæ sjøl, liksom? – men greia e det her: Det foregår tildels store jordskjelv over alt, hele tida, ka e det som tale mot at æ kan stå for ett av dem, om enn bare metaforisk?

my heart beats faster when I hear your name..

If I could trace the lines that ran
between your smile and your sleight of hand
I’d guess that you put something up my sleeve
[Josh Ritter – Come and Find Me]

Det e en god dag, som de fleste daga e gode daga, egentlig, i et liv kor æ til stadighet utsette ting æ ikke nødvendigvis vil tenke på, ikke fordi det ikke e interessante tanka, men fordi det e så mye her i verden, det e en uendelighet av muligheta æ noen ganga blir opphengt i å tenke på. Æ sitt på De 4 roser på den fjerde timen, fordi æ ikke får mæ til å gå, æ har litt lyst på en kaffe til, men klare ikke å være fullt så uøkonomisk. Tidligere i dag, da æ kom vandranes inn her, sa kokken som va på jobb hei til mæ, æ tror det betyr at æ e ganske nært en offisiell stamgjest-status. Og æ tror det betyr at æ har meldt flytting fra VT, sukk. (Vi va så nært, men æ tror aldri det va meninga at det skulle bli oss, ikke egentlig.)

Det e en novellekonkurranse på samisk i disse dager (i disse dager e en linje æ knapt får mæ til å skrive og aldri får mæ til å si, det høres teit ut på dialekt, og høres egentlig litt teit ut uansett), og æ vurdere å delta, minst femten side basert på et bilde burde jo ikke være så vanskelig, særlig ikke når hele greia skal bygge på et bilde. Mer informasjon her, og nevnte æ at du kan vinne 40.000 krone? Og at du må skrive på nordsamisk? Det e jo et pluss, eller et minus, eller en ekstra ett eller anna, æ vet ikke. Minst femten side med sammenhenganes fortelling, kom igjen, kor vanskelig kan det være? (æ tror aldri æ har skrevet femten side sammenhenganes fortelling før.)

Øyan mine renn, og hendern mine hold på å revne, det snør ute, og det e bestandig kaldt inne – verden e utilfredsstillanes som den bruke å være, og tilfredsstillanes som den også bruke å være. Æ lar mæ fornøye av de små absurditetan som etterhvert bygge opp verden som æ kjenne den, æ øve mæ på å ikke være dømmanes. Æ tar mæ i å tenke mer på kunsten enn rettighetan til bevegelseshemmede, derfor syns æ det e ille at universitetet sett teip på det som skal være et kunstverk, men som føre til dårligere framkommelighet. (For ordens skyld: æ skamme mæ over å tenke det, æ prøve å snu det, men.. Universitetet nedprioritere den samiske kunsten til fordel for framkommelighet – det e en tap-tap-situasjon uansett kordan du vrir og vende på det. Problemet ligg helst hos arkitektan eller dem som mente det va et godt sted å plassere et kunstverk, vi andre får slite med kæm vi allerhelst vil gjøre fornøyd.)

Og æ skal skrive om Ordkalotten for TromsøBy, fordi det e sånt æ ende opp med når folk æ like spør mæ om å gjøre ting æ e flink til, bortsett fra at æ nu e på min tredje versjon av en tekst, fordi den første begynte som følger

en rystelse er gått gjennom deg, en skjelven som ristet bladene av trær som aldri helt får årstidene til å stemme. Du merket det kanskje ikke, du tenkte muligens ikke over det, og du møtte neppe opp. Men i en rekke timer i en rekke dager som etterhvert ble krystallkalde og gjennomsiktige, var de her. Forfatterne. Poetene. Gjendikterne. Essayistene. Studentene. De var her alle sammen, enten du oppdaget dem eller ikke. Jeg synes synd på den personen som ikke opplevde å tenke «der er Stig Sæterbakken. Stig Sæterbakken går gjennom Tromsøs gater. Der er Juliana Spahr, sett gjennom vinduet på Kaffebønna på Stortorget. Der er Ingrid Storholmen, se der går Kjersti Kollbotn, se, Eldrid Lunden, se se se.» De var her alle sammen. De gikk i våre gater, de snakket i våre mikrofoner, de var hos oss, de var oss, en stakket stund. De betalte 1500 kroner for taxi til og fra Håkøya for å se på Tirpitz-museet, de satte ut rykter om to flasker whisky og et hotellrom, de kom litt sent, de kom litt tidlig, de smilte, de lo, de var, de var her. Her!

Og de var her i forbindelse med Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival.

Den andre, litt roligere, litt mindre oppkava, begynte sånn her:

I store deler av forrige uke foregikk det, enten du fikk det med deg eller ikke, en litteraturfestival her i byen. Diverse fantastiske forfattere, gjendiktere, essayister, og generelt litterære mennesker du antakeligvis aldri har hørt om, gjestet byen. De brakte med seg nye bøker, gamle bøker, nye tanker og gamle tanker.

Den tredje står sæ inntil videre, sjøl om æ fortsatt bare e på torsdagen. Æ kommer aldri til å bli en mann av få ord:/

Uansett, uansett, æ har den nye CD-en til Adjágas, æ e litt sulten, æ e ganske fornøyd og æ e litt håpløst forelska; alt e, med andre ord, akkurat som det bruke å være. Vakkert, vakkert!