ærlighet e en dyd av nødvendighet for selvoppholdelsesdriften

Æ fikk plutselig lyst til å si: Alt æ skriv e livsfarlig. Alt æ skriv e selvutslettanes. Alt æ skriv e et ønske om å stå ved den dypeste avgrunnen og lure på kor langt fram æ må lene mæ før æ ramle uti.

Problemet, om man kan kalle det et problem (alt e et problem; alt kan problematiseres), e at æ e livsfarlig på en måte æ ikke tror e åpenbar for noen andre. Eller: Æ e livsfarlig, men bare for mæsjøl. Æ legg mæsjøl inn i alt æ skriv – i motsetning til Ellisiv Lundkvist vil æ ikke si at alt æ skriv e sant, når æ skriv om mæsjøl, men alt æ skriv kan være selvutslettanes (og det på tross av at æ presentere mitt liv som ikke-fiksjon (eller i det minste ikke-fiksjon sett fra mitt ståsted), mens boka hennes tross alt presenteres som litteratur/fiksjon/nokka) – det e en ærlighet som gjør mæ enkel å ta.

Man skal ikke være så ærlig, i det minste ikke utfor enkeltsamtala med enkeltmenneska. Men æ høre på andre sin ærlighet, og så kommer æ hit – til det som jo må sies å være mitt room of my own, kor æ både presentere mæsjøl og skriv ned de tingan æ vil huske om mitt eget liv. Det her e ikke nokka æ kan presentere for å virke som en god arbeidstaker, men samtidig e det nokka æ legg offentlig ut på nett – æ skriv livet mitt mest fordi æ antar at det ikke finnes så mange som e interessert i det. Æ skriv livet mitt på dialekt fordi det gjør det mer privat, det finnes så mange som ikke gidd å slite sæ gjennom dialekta æ skriv – æ presentere mæ som et enkelt menneske, men æ gjør det på en måte som ikke nødvendigvis e lett å lese. (Æ tror trikset e å snakke med mæ først, æ tror det e lettere å lese mæ om du har snakka med mæ, tror æ, kæm vet? Det e uansett ikke poenget.) Det bunne ut i en tanke som ligne på nokka ala det her: om noen vil komme inn under huden min, om noen vil ødelegge mæ innafra, e det så mye informasjon om mæ lett tilgjengelig som gjør det til den enkleste sak i verden. Og æ tenke ikke på kontonummer eller adresseforfalskning, æ tenke på noen som finn glede i å destruere et menneske fordi dem kan. E ikke det en forferdelig tanke? Forferdelig og frigjøranes, som den masochisten man tidvis e.

Sammen med en masse andra papirbita i lommeboka mi ligg et sitat av Derrida som æ klipte ut fra den norske versjonen av Le Monde Diplomatique (det e sånne ting æ like å si fordi det høres så deilig pretensiøst ut, fordi æ av og til vil si at «se, æ kan også!,» men det e ganske lenge siden sist gang æ bladde mæ gjennom den, det e langt mindre tid siden sist gang æ leste en bok av Jennifer Crusie, når vi snakke om ting man ikke burde innrømme): «Ethvert dødsfall er slutten på verden.» Under samtalen på Ordkalotten på onsdag – den Ida oppsummerte her – snakka dem om at å skrive va å ville ødelegge kosmos. Det e begge setninga som jo høres like absurd ut som å si at alt æ skriv e livsfarlig – kor høye tanka har du egentlig om dæ sjøl, liksom? – men greia e det her: Det foregår tildels store jordskjelv over alt, hele tida, ka e det som tale mot at æ kan stå for ett av dem, om enn bare metaforisk?

my heart beats faster when I hear your name..

If I could trace the lines that ran
between your smile and your sleight of hand
I’d guess that you put something up my sleeve
[Josh Ritter – Come and Find Me]

Det e en god dag, som de fleste daga e gode daga, egentlig, i et liv kor æ til stadighet utsette ting æ ikke nødvendigvis vil tenke på, ikke fordi det ikke e interessante tanka, men fordi det e så mye her i verden, det e en uendelighet av muligheta æ noen ganga blir opphengt i å tenke på. Æ sitt på De 4 roser på den fjerde timen, fordi æ ikke får mæ til å gå, æ har litt lyst på en kaffe til, men klare ikke å være fullt så uøkonomisk. Tidligere i dag, da æ kom vandranes inn her, sa kokken som va på jobb hei til mæ, æ tror det betyr at æ e ganske nært en offisiell stamgjest-status. Og æ tror det betyr at æ har meldt flytting fra VT, sukk. (Vi va så nært, men æ tror aldri det va meninga at det skulle bli oss, ikke egentlig.)

Det e en novellekonkurranse på samisk i disse dager (i disse dager e en linje æ knapt får mæ til å skrive og aldri får mæ til å si, det høres teit ut på dialekt, og høres egentlig litt teit ut uansett), og æ vurdere å delta, minst femten side basert på et bilde burde jo ikke være så vanskelig, særlig ikke når hele greia skal bygge på et bilde. Mer informasjon her, og nevnte æ at du kan vinne 40.000 krone? Og at du må skrive på nordsamisk? Det e jo et pluss, eller et minus, eller en ekstra ett eller anna, æ vet ikke. Minst femten side med sammenhenganes fortelling, kom igjen, kor vanskelig kan det være? (æ tror aldri æ har skrevet femten side sammenhenganes fortelling før.)

Øyan mine renn, og hendern mine hold på å revne, det snør ute, og det e bestandig kaldt inne – verden e utilfredsstillanes som den bruke å være, og tilfredsstillanes som den også bruke å være. Æ lar mæ fornøye av de små absurditetan som etterhvert bygge opp verden som æ kjenne den, æ øve mæ på å ikke være dømmanes. Æ tar mæ i å tenke mer på kunsten enn rettighetan til bevegelseshemmede, derfor syns æ det e ille at universitetet sett teip på det som skal være et kunstverk, men som føre til dårligere framkommelighet. (For ordens skyld: æ skamme mæ over å tenke det, æ prøve å snu det, men.. Universitetet nedprioritere den samiske kunsten til fordel for framkommelighet – det e en tap-tap-situasjon uansett kordan du vrir og vende på det. Problemet ligg helst hos arkitektan eller dem som mente det va et godt sted å plassere et kunstverk, vi andre får slite med kæm vi allerhelst vil gjøre fornøyd.)

Og æ skal skrive om Ordkalotten for TromsøBy, fordi det e sånt æ ende opp med når folk æ like spør mæ om å gjøre ting æ e flink til, bortsett fra at æ nu e på min tredje versjon av en tekst, fordi den første begynte som følger

en rystelse er gått gjennom deg, en skjelven som ristet bladene av trær som aldri helt får årstidene til å stemme. Du merket det kanskje ikke, du tenkte muligens ikke over det, og du møtte neppe opp. Men i en rekke timer i en rekke dager som etterhvert ble krystallkalde og gjennomsiktige, var de her. Forfatterne. Poetene. Gjendikterne. Essayistene. Studentene. De var her alle sammen, enten du oppdaget dem eller ikke. Jeg synes synd på den personen som ikke opplevde å tenke «der er Stig Sæterbakken. Stig Sæterbakken går gjennom Tromsøs gater. Der er Juliana Spahr, sett gjennom vinduet på Kaffebønna på Stortorget. Der er Ingrid Storholmen, se der går Kjersti Kollbotn, se, Eldrid Lunden, se se se.» De var her alle sammen. De gikk i våre gater, de snakket i våre mikrofoner, de var hos oss, de var oss, en stakket stund. De betalte 1500 kroner for taxi til og fra Håkøya for å se på Tirpitz-museet, de satte ut rykter om to flasker whisky og et hotellrom, de kom litt sent, de kom litt tidlig, de smilte, de lo, de var, de var her. Her!

Og de var her i forbindelse med Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival.

Den andre, litt roligere, litt mindre oppkava, begynte sånn her:

I store deler av forrige uke foregikk det, enten du fikk det med deg eller ikke, en litteraturfestival her i byen. Diverse fantastiske forfattere, gjendiktere, essayister, og generelt litterære mennesker du antakeligvis aldri har hørt om, gjestet byen. De brakte med seg nye bøker, gamle bøker, nye tanker og gamle tanker.

Den tredje står sæ inntil videre, sjøl om æ fortsatt bare e på torsdagen. Æ kommer aldri til å bli en mann av få ord:/

Uansett, uansett, æ har den nye CD-en til Adjágas, æ e litt sulten, æ e ganske fornøyd og æ e litt håpløst forelska; alt e, med andre ord, akkurat som det bruke å være. Vakkert, vakkert!

Fnis, fnys og anna faenskap.

I går mens æ sto i dusjen komponerte æ et dikt, med en tittel som ikke sømme sæ for offentlig oppføring (det va, etter litt tankevirksomhet og lett omskriving, «[…] e ikke en kuk») og gikk cirka som følger:

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

I samisk kultur heter det
den som tier er dypt uenig

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

Det må framføres, vet du, men sånn ellers syns æ det va fint. Kanskje æ skal melde mæ på poesislammen neste år og framføre det? Og peike på en tilfeldig utvalgt person som plutselig blir litt ille berørt.

Og ellers så e absolutt alt æ vil si enten hylanes upassende, eller ting æ ikke burde innrømme i all offentlighet eller sånt æ bare ikke kan si høyt.

A: Æ har hørt at X bare e sammen med menn som e minst tyve år yngre.
B: Det skal æ også begynne med.
A: Å bli i lag med syv-åringa? Skal du bli Lommekvinnen?

Han har ikke *det*.

Æ har ikke så mye å si, eller så har æ for mye å si. Æ vet ikke, vet ikke, men det finnes så mange fine folk, så mange interessante samtala man kan ha, alle mulighetan i verden for at ting skal kunne skje.

Æ e forelska, nesten, i ting æ ikke vet ka e? Æ klare ikke å skille mellom ordan og folkan som skriv ordan, og blir sjarmert av ordan og folkan som skriv ordan, sjøl om det vise sæ at dem som skriv ordan av og til ikke e så bra som ordan dem skriv. (noen ganga e dem bedre, noen ganga blir æ overraska over tilfeldighetan som dukke opp og gjør alt nytt og spennanes)

Og noen ganga blir æ overraska over folkan som allerede vet kæm æ e, og andre ganga blir æ overraska over dem som ikke vet kæm æ e (det skjer ikke så ofte, æ forvente veldig sjelden at sistnevnte skal skje – førstnevnte e bestandig litt fornøyelig).

Mest av alt bruke æ mye tid på å tenke på totalt urealistiske ting, i ledige øyeblikk, en halv pause her, et lite stopp der. Æ har merkelige blåmerka på den høyra skuldra mi, æ tror det kommer av roll-upsen æ har bært et par ganga nu. Æ drømte nesten at han ga mæ en på trynet, en skikkelig blåveis, på den måten du drømme når du ikke sover, men ikke egentlig e bevisst det du tenke. Æ tenke litt på folk som ikke e her, muligheta æ gikk glipp av i fjor (tenk at æ ikke hørte Rimbereid lese én gang), kanskje vil æ fortelle Pedro Carmona-Alvarez om UKON-forestillinga, fordi æ kan – æ fortalte han den fornøyelige historien om en venn av han, som, da han hørte at æ hadde lest Clown Town/Prinsens gate, sa «jeg trodde ikke folk leste bøkene hans,» æ la til «æ tror du treng bedre venna;» han kunne ikke komme på kæm det kunne være («æ tror han va fra Bergen, stort sett kledd i svart og studerte i Tromsø, ellers vet æ ikke») (samtalen med den fyren va vakker, og æ nevnte Carmona-Alvarez fordi æ nettopp hadde lest han, han informerte mæ så om at dem va venna – verden e liten og fin og rar).

Og noen ganga, når du vet du har mista første bussen av de tre siste, så treff du på en person som du kan snakke med til den neste går, og det e fint.

Æ vil helst stå opp om knappe fire tima og gå på kafé og lese avisa til æ skal gå og høre på ka det nu enn va æ bestemte mæ for å høre på (nokka klokka tre).

Æ lure på om Miljøagentene-reklaman virke litt mot sin hensikt av og til? Små barn e jo gjerne kjempeplagsom (og veslevoksen) fra før av, koffor i all verden skulle man melde dem inn i en gruppe som oppfordre dem til å bli enda mer plagsom?

Forøvrig stoppe æ opp hver gang æ høre starten på den ene sensodyne-reklamen, fordi det høres ut som om tannlege(assistene?)n sir «ereksjoner er et voksende problem» – ikke det, av og til e sikkert det også sant, men det virke svært upassanes å si sånt på TV. (om du ikke har sett reklamen så kan æ berolige med at æ e forholdsvis sikker på at det ho egentlig sir e erosjoner. Du vet, sånt som skjer med jordmassa, tektoniske plate, greier)

Uansett. Æ hadde nokka å si, men æ tror æ fortrengte det? Æ tror det handla om kaffe. Eller kafferelaterte eventualiteta. Å ja! Æ bedreiv litt økonomisk utregning og innså at det e skummelt kor mye penga æ hadde spart om æ enten slutta å drikke kaffe, eller skaffa mæ en jobb som gjorde at æ ikke lenger trengte å betale for å drikke kaffe. Kanskje æ hadde vært en god barista, men vet jo aldri. Æ har i det minste lang erfaring i å sukke henført etter dem, det burde telle positivt. (Æ vet at det e jobben demmes å smile pent og gi mæ kaffe, men det får ikke hjelpe, æ blir like sjarmert hver gang, uansett,) Mmmm, kaffe(relaterte menneska).

Og æ har ombestemt mæ: æ e ikke en enkel sjel. Men æ e enkel å glede. Fordi æ leste et sted, en samtale mellom to persona kor den ene sa «men det e så mye enklere å knekke dem [karakteran, menneskan], det finnes en million måta å gjøre det på,» og den andre svarte «men det finnes minst en million måta å glede dem på.» Og æ tror det finnes en million måta man kunne glede mæ på, men det e et begrensa antall som hadde gjort mæ trist. Men til gjengjeld e de triste tristere, mer permanent – det e kanskje der det ligg? Det e et konstant arbeid å skulle glede sæsjøl – og andre – det virke mye enklere å la alt det triste akkumuleres. Det skal så lite til for at det triste forblir trist, for at all gleden du hadde forsvinn. Og den har begrensa varighet; æ kan fortsatt bli flau av ting som skjedde for ti år sida, men æ huske ikke ka æ va glad for da. (Ikke det at æ va verdens lykkeligste menneske da æ va femten, så det e kanskje ikke et genialt eksempel, men allikevel.)

Æ brukte ettermiddagen på å fortelle foreldran mine om et teaterstykke vi så en gang for lenge siden, mora mi sa først «nei, det kan æ ikke huske,» men så nevnte æ at Kai Somby va med (spilte hovedrollen? sang alle sangan?) og ho sa «hmm, ja, det..» og seinere sa faren min «ja, det ja!» Han tror det het Earalagan, eller nokka sånt, det va en Inger Margrethe (nokka sånt) som hadde skrevet det, og vi kom fram til at det neppe va Beaivvás som spilte det, men æ tok feil. Æ trodde bare ikke æ huska nokka som helst fra et teaterstykke æ sist så i 1992. Æ va ni år i nittennittito, det e sytten år siden. Det va nokka der som traumatiserte mæ. Bortsett fra at det e løgn, æ tror det va nokka som tiltrakk mæ, æ tror det va skummelt og høylytt og det va nokka med karakteran (alle menn skal røyke og ha langt hår, det sa æ noen år før, når æ gikk i barnehagen, fordi det hadde favorittbarnehagetanta mi, ho æ traff igjen under Ordkalotten i år, passanes nok), omtrent som en båttur i Australia og æ sto på det øverste dekket, og så ned og syns nesten det va upassanes, det dem gjorde, de folkan på dekket under oss – mens vi så på den bittelille haien, verdens minst skumle hai – det va jo ikke det, det va kanskje upassanes for en åtte? ni?-åring, men det va ikke upassanes – kæm va æ som niåring? Ka va det som skjedde med mæ? Æ skulle ønske æ kunne gjenfinne hodet mitt fra da æ va ni, æ tror æ va et fantastisk, lite menneske (æ tror æ hadde absurde moralske grense), det e i det minste første og eneste gang æ e blitt brun (bortsett kanskje fra halvåret i Goleta), siste gang siden den gang, æ har vært bleik og solfattig siden. Kanskje va det de moralske grensen som fjerna lysta på sol, kanskje fikk æ permanent varmesjokk? Gudan vet, Australia vet, æ har en hemmelig romanse med et land æ ikke har vært i siden den gang, en hemmelig romanse med langhåra menn (men ikke egentlig), en hemmelig romanse med absurde moralske grense, æ tror æ e hemmelig forelska i mæsjøl som niåring, men uansett, æ kom til å tenke på det stykket i dag, og æ les boka om Beaivvás, historien demmes, og æ leste om ganda ja golleloddi, det va noen bilda i boka, og æ blei overfalt av gjenkjennelsen. Barndommen min!, se kor ung alle skuespilleran du har sett hundre ganga siden da va!, kulissan!, æ sjøl som bitteliten som publikummer, alt, alt alt. Og når æ va bitteliten, den gang da, for lenge siden, når mora mi satt mæ foran TVen hver gang dem sendte nokka på samisk og æ satt og fulgte med. Det e nokka der, vet du, nokka med identitet, nokka med å vite, med bestandig å ha visst det, det e der det essensielle ligg, ihvertfall for mæ.