fremmed vindu, velkjent følelse

Æ så ut vinduet i dag, og la merke til kordan sola førte til at tretoppan ble reflektert i taket på en bil som sto parkert i en blindgate. Æ så ut vinduet på badet og la merke til en måke som satt på toppen av en pipe, på kordan sola laga linje langs husveggan – æ tenkte litt på Ray Metzker. Æ smugkikka inn vinduan til naboan, æ så en mann og en dame komme gåanes, han bar på en stige.

For en stund siden fortalte æ noen om sommerferien min i USA i fjor, og vedkommende virka nærmest overraska, svarte nokka om ovale weekenda, den typen ferie. Det e ikke poenget, som sådan, men æ tror av og til æ framstille verden som et sted kor æ, om æ først skal reise, vil reise langt. Kor det ikke e vits å dra med mindre man kan bli borte, med mindre man kan bli borte så lenge at man forvente at verden der hjemme har endra sæ til man kommer tilbake.

Det e selvfølgelig ikke sant, det eneste æ vil ha, det eneste æ håpe på når æ e på tur e det her: å kunne se ut vindua æ ikke har sett ut av før.

Æ vil se nokka æ antar e et par vandre gatelangs mens han bær en stige, bare for noen tima seinere å se et anna par vandre gatelangs mens han bær en stige – æ vil lure på om søndaga e den store stigebæringsdagen i Oslo, finnes det en stigebørs på søndaga kor folk kan bytte, min trappestige mot din regulerbare? Æ vil ha det bildet i hodet en stund. Æ vil se småfugla og komme på at æ har glemt at æ savne dem, hver vinter, æ huske ikke på det før dem e tilbake. Æ vil høre en dør lukke sæ og tenke at lyden den lage e akkurat som sangen til den ene fuglen æ ikke huske navnet på «gii die? gii die?»

Æ vil gå forbi to dame som snakke russisk mens æ e midt inni et hipsterhelvete, æ vil tenke «å, heller det» – ta mæsjøl i det, lure på koffor æ antar et større samhold med to tilfeldige russera enn allverdens hipstera? (Æ vet fortsatt ikke, men æ tror det e fordi æ har lært mæsjøl å tenke at russisk = nordområde (det e jo tross alt bare et bittelite land, ka? (æ e i det minste klar over fordomman mine?)))

Æ vil gå gjennom en park, smile til en baby – en baby som hylskreik før den så mæ, stoppa opp mens den nistirra, for så å begynne igjen da æ ikke lenger va synlig for den; æ e som magi – vandre langs en tilfeldig gate og tenke «å, det gatenavnet har æ hørt før! … æ lure på kor æ e?»

Æ e ikke kravstor, æ e enkel å glede, men for øyeblikket har æ fått låne en leilighet som minne mæ om en kombinasjon av huset til bestemora mi og Bluebird guesthouse i Portland (mitt absolutte favorittsted i hele verden, så langt – både byen og guesthouset) så sjøl om æ hadde vært kravstor ville æ hatt det fint.

Og ja, æ har vært her i to hele daga og æ har enda tilgode å ta kontakt med ett eneste ett av alle menneskan æ vil møte mens æ e her, men æ har tre hele og en halv dag igjen, og det går sæ til – æ har fyrt i en peis og sett ut det ene vinduet etter det andre, æ har tenkt tanka æ ikke hadde fått tenkt mens æ va i Tromsø fordi æ ikke hadde kommet på å tenke dem der.

Æ har et lite hav av muligheta igjen, æ e ubekymra, æ e her og det e fint. Det e som oftest alt æ vil ha ut av enhver reise, og det skal ikke så mye til for at æ synes nokka e fint.

Storbyliv, på liksom?

Egentlig burde æ skrive ferdig det påstarta blogginnlegget om journalistdebatten, men klokka e halv ti, det e lørdag, og æ heng på hotellrommet mitt i Oslo, og æ gidd ikke. Æ e i Oslo, hurra! Og i dag traff æ noen æ aldri har møtt før men bare kjente fra internett, og vi tilbrakte åtte tima sammen, og æ e enda ikke død. Nyhetsmediet lyg stadig, æ trodde det skulle være farlig å møte folk fra internett! Ikke det, Jack overtalte mæ til å kjøpe en boks med syv makrona til 102 krone, så litt farlig e det kanskje – men mest bare farlig godt! (Pascal på hjørnet av Tollbugata har ikke åpent på søndaga, det e det tristeste i verden. Æ vurderte nesten å dra på Pascal i Ullevålsveien (nokka sånt?), men det va lovlig langt å reise bare fordi man har litt lyst på kaffe og makrona og sånt.)

Det æ dog endte opp med va å ha vært på Operahustaket for første gang, å ha sett på Vikingskipsmuseet for første gang, å kanskje snike på bussen i Oslo for første gang (æ vet ikke helt kor lenge billettan vårres va gyldig, turista på tur liksom), samt å ha spist sushi, hengt i kafeen på Det norske teatret (æ blei litt bitter fordi æ ikke hadde tenkt over at æ kunne kjøpt billett til Vi har så korte armar i går, det hadde vært gøy å se den, sukk!) og vandra rundt i Oslo i sånn cirka åtte tima. Det va kjempegøy, men føttern mine gjør så ondt at æ grue mæ litt til æ skal reise mæ og gå helt bort til senga for å legge mæ. (Æ valgte virkelig ikke de rette skoan for bygåing.)

På fredag fikk æ møtt verdens beste Elisa, samt handla bøker for semi-obskøne mengda med penga, og så sovna æ – nær sagt selvfølgelig – klokka ti, fordi æ hadde stått opp klokka fem på morran og ikke egentlig sovet så mye natta før (fordi æ va på journalistdebatt og lå og va frustrert over kor teit verden e). I morra skal æ stå opp grytidlig, for å kunne spise hotellfrokost i timesvis, før æ skal sjekke ut, legge igjen kofferten og vandre rundt i Oslo i noen tima – eller ganske mange, siden flyet mitt ikke går før klokka ti på kvelden.Og så skal æ forhåpentligvis få knødd mæ til å møte Oda, for det hadde vært hyggelig.

Og så, når æ kommer tilbake til Tromsø, eller i det minste på mandag (siden flyet mitt lande 23.50 («you’ll get home on Sunday?» «Well, yeah, unless there’s a ten-minute delay..»)), skal æ skrive blogginnlegget om journalistmøtet, og litt sånt. Og så skal æ tenke saklig og fornuftig og ikke konkludere med at det beste hadde vært å skyte alle sammen, for det føre ikke nokka godt med sæ. Sjøl om det beste hadde vært å skyte alle sammen. (merk: det e ironi)

Æ e enkel å glede.

Æ skal til Oslo på fredag, plutselig. Eller, det va ikke så plutselig – men litt. Fordi æ bestemte mæ for å gi opp masteroppgaven min – og dermed også mastergraden – og treng en jobb, og så foreslo min kjære far at æ kunne dra til Oslo og dekke et seminar om Iver Jåks for Sámis, det samiske tidsskriftet kor han e en av redaktøran. (Det e ikke nepotisme, egentlig (jodetedet), mest en naturlig konsekvens av at æ e skrivefør og sånt.) Siden det betale penga (samt flybillett og andre fine ting), og æ har en nyoppdaga interesse for kunst syns æ det virka som en god idé.

Det kjipe e jo at æ går glipp dela av Ordkalotten, deriblant poesislammen, og det e det sørgeligste av alt. Sukk. Æ har vært på poesislammen hvert år de siste fire-fem åran eller nokka sånt, og det e så morsomt (og tidvis så dårlig, men pytt!), men sånt skjer. Æ går også glipp av Vendela Vida, og det e litt trist, pluss at æ egentlig skulle være med på et Johan Turi-seminar på lørdagen, og æ føle mæ som en drittsekk siden æ ikke kan, men sånt skjer:/

Uansett, poenget va hurra Oslo! Eller, rettere sagt: Hurra-nokka-som-ikke-e-Tromsø!

Og masteroppgaven? Det va mest fordi æ hadde glemt kordan det e å være et lykkelig menneske som like å lese. Æ har lest to bøker i dag, så min generelle sinnstilstand e sånn cirka 500% bedre enn tidligere. Jepp:)

E det rart æ ikke får gjort nokka fornuftig?

Det är inte rovdjuren som behöver dödas, det är inte naturen som ska tuktas, det är samerna som måste tillbaka till sina rötter om de nu vill leva och behandlas som ett ursprungsfolk! Her

Mae Isaksson og Mikael Bernholm har tydeligvis oppdaga at den sikreste måten å få oppmerksomhet på her i verden e ved å mene at folk som ikke leve som dem gjorde for hundrevis av år siden ikke fortjene å få drive med tradisjonelle ting (finn et sted og sett et komma sjøl). Anders Blom reagere (merkelig nok). Æ e uendelig fascinert og skjønne veldig veldig lite av Sverige. Sånn, i det store og hele. Sama i Sverige forvirre mæ. Men æ e i utgangspunktet litt skeptisk til ideen om at den industrielle revolusjonen og utviklinga ikke skal komme samiske reindriftsutøvera til gode, fordi dem har med å drive sånn som dem gjorde den gang da. (Æ treng å lære nokka om russiske minoriteta, fordi æ syns noen en gang nevnte at Russland, på et tidspunkt, hadde en greie med å ta vare på så mange minoritetsspråk etc som mulig. Det va dog for å beholde dem som et slags levandes museum, menneskelig kuriosa, men likevel. Om det e sant – æ syns det burde være sant – så e det relevant her, på en måte.)

Når vi e inne på svenske ting, så vil æ også sitere nokka herfra: «Vår guide kör oss mellan släktingar och vänner som vill sälja sitt konsthantverk, ja det är som hos samerna» (min utheving). Det handle om Canyon de Chelly1 og en USA-reise og litt sånt. Om du lure på kor den plutselige interessen for svenske samenyheter kommer fra, så kan æ bare skylde på oddasat på twitter. Det e rett og slett ganske genialt – og den letteste måten noensinne å holde sæ noenlunde oppdatert på. Æ e generelt sett veldig fornøyd med twitter, sjøl om det kom en plutselig eksplosjon av folk og interesse. Merkelige greier, men kanskje logisk. Det e litt morsomt da, å se forskjellen mellom alle som hoppe på og e superengasjert, og dem som ikke skjønne ka som e vitsen med å holde sæ til 140 tegn, skal man si nokka kan man vel skrive ordentlig?

Du e det du kler

But anyways… «Noen ganger savner jeg tryggheten kofta gir: da er det kulturen min folk ser på, ikke meg.» Det va en del av en lengre tekst – som kanskje kommer til å bli benytta i anna sammenheng, kæm vet, æ har ikke hørt nokka, men æ har sendt den fra mæ, og tenke at inntil videre får det være – men det e egentlig litt feil å si: det va en plutselig innskytelse som ikke hang fast med resten av teksten, som nesten sa det motsatte av det teksten sjøl ville si. Men det e ikke så farlig.

Æ har tenkt en del på det der, med synlighet. Min kjæledyrteori (hm, pet theory høres litt mindre teit ut, sukk) e jo at det å være samisk på mange måta kan sammenlignes med å være homo eller transperson: man må komme ut som same, man kan passere for å være norsk/majoritetstilhøranes lyshudet (og det kan ha både fordela og ulempa), den typen ting. (min virkelige pet theory, den æ knapt nok nevne, e at æ tror det finnes fellestrekk til jødisk kultur også. Men æ vet for lite om det til å føle mæ komfortabel med å hevde sånt.) Som same blir man først virkelig synlig når man har kofta på sæ.

For eksempel: på seminaret æ deltok på, kom Elle Sofe i kofte, med alt Kautokeinopreget det bær med sæ (æ e fra Tana, selvfølgelig like æ min kofte bedre enn hennes, hallo – det e antakeligvis innebygd i DNAet mitt! Uten dermed å si at Kautokeinokofta ikke e pen, selvfølgelig. Æ e flåsate, ignorer mæ!). Ho kom i kofte, uten nokka større om og men. Æ hadde på mæ en Huui-t-skjorte, samt et samisk smykke. (Forsåvidt også uten nokka større om og men, men…) Æ like kofta mi, æ like det faktum at søljan mine e laga av onkeln min, at sjalet mitt e knytta av bestemora mi, alle de her tingan, all tilknytninga den har. Men æ føle mæ veldig sjelden komfortabel i kofte. Og æ hadde aldri følt mæ komfortabel med å skulle stå koftekledd i en sånn setting.

Men æ skjønne at Elle Sofe gjorde det, at det e logisk for ho, at man kunne se det på enkelte som satt i salen (æ tror det va noen koftekledde folk der? Æ huske ikke), alle de måtan man kan gjøre sæ samisk på, en sølje her, et sjal der. Og dela av mitt ubehag med kofta e enkelt nok at den e svær (siden æ e svær, for en logisk sammenheng), den e av ull, den har ørten meter ekstra stoff, pent plassert på baksida – det e et svare strev å skulle sette sæ, you haven’t lived til du har prøvd å manøvrere en koftekledd bakside inn i et trangt bussete.

Æ hadde kofta på mæ på 6. februar. Æ feira ikke dagen, som sådan, æ gikk på VT (as is my wont) og satt der, æ la merke til alle folkan som så på mæ, alle folkan som mæ, den mer eller mindre fremmede mannen som plutselig smilte og sa «gratulerer med dagen» – alle de her tingan. Det e fascineranes med alle folkan som smile til dæ når du har kofte på, det e jo helt klart bedre enn alternativet, men æ føle mæ litt som de – eventuelle – levende russiske museumsmodellan. Men det e nokka attraktivt i det, å bli sett på den måten: folk ser ikke dæ, dem ser det du har på dæ, dem antar ting basert på det du har på dæ (og der tror æ man kan trekke en linje til de falske koften dem e så glad i på finsk side, om man vil).

Æ tenkte på det igjen, da æ va på opplegget på Litteraturhuset, fordi både Sigbjørn og Niko hadde kofte på sæ. Men Sigbjørn brukte sin sammen med grå dongeribukse, med et standard svart belte, sånne ting, mens Niko hadde hele pakka, alle bestanddelan æ ikke engang vet navnet på. Og det finnes en anna tanke i forhold til herrekofta2, men der og da va det interessant å se kor forskjellig dem va. Og æ tror, om æ skal anta ting, at det også heng sammen med egenpresentasjonen. Egenpresentasjon og kultur (mens æ va der noterte æ «Niko Valkeapää e muligens den personen i den her forsamlinga som har størst rett til å være naturromantisk» – det e en problematisk ting å si, på så mange måta, men om dokker tolke mæ i beste mening kan vi la dem ligge inntil videre).

Og det e mer her, det e bare det at æ har gått og tenkt på det her i ørten daga, alle tankane mine har krølla sæ sammen til en liten klump. Men grunnen til at æ tenkte på det, igjen, va fordi Ragnhild nevnte det i Nordlysintervjuet – som selvfølgelig ikke e på nett, sånn at æ kan finne ut av nøyaktig ka som sto der – om å bruke belte, sjal, sko, smykka etc for å gjøre sæ synlig. En stund hadde æ et poengsystem for mæsjøl – mest på spøk, vel og merke – kor hvert samiske element ga ett poeng (øredobba, smykke, luhkka = 3 poeng = godkjent). Det blei forkasta etterhvert, og særlig når æ bytta ut luhkkaen med en jakke (ja, den e kjempepen, men den e ikke særlig effektiv om det e vind i det hele tatt). Men det e det klesplagget som i størst grad har gitt mæ tilfeldige komplimenta, som gjorde at æ av og til måtte tenke etter koffor folk stirra.

Men den synligheta. På arrangementet på Litteraturhuset kom det overraskanes mye koftekledde menneska. Ikke fordi det va rart at det va sama der, men fordi dem hadde følt et behov for å bruke kofte. Det va forståelig at Sigbjørn og Niko gjorde det, like forståelig at Hege og Lise Lotte ikke gjorde det, men publikum? Æ hadde et lite anfall av «argh!» da æ oppdaga at æ ikke hadde nokka som helst samisk hverken på mæ eller med mæ, men det fascinere mæ at det fantes dem som syns det va grunn god nok til å ikle sæ hele munduren. Æ tror det e mest på grunn av mæsjøl det, æ e klar over sånt, men.

Det e kanskje den synligheta æ starta med som gjør at det va nokka de folkan hadde bestemt sæ for, nokka som føltes naturlig for dem, kanskje føles den mer naturlig i Oslo? Kanskje ikke, æ e veldig lite sameaktiv i Tromsø. Nokka i ønsket om å bli sett i kraft av kulturen man tilhøre, styrken man får fra det, som en personlig del av en helhet. For det e nokka frigjøranes i det, nokka styrkanes. Faen heller, liksom, æ e same (den typen stolthet som stort sett bare e OK når man tilhøre et mindretall, det sæ være i situasjonen eller i det hele tatt).

Fordi æ tenkte på det, fordi æ stadig tenke på det, æ stille mæsjøl idiotiske spørsmål fordi æ på ethvert tidspunkt forvente å få dem: ka hadde du valgt om du måtte velge mellom det samiske og det feministiske, det samiske og det kvinnelige? Koffor stille du så mange spørsmål ved samiskheta di? Og æ (æ æ æ, æ snakke bare for mæsjøl) stille spørsmålan fordi æ vil forstå. Og æ stille aldri spørsmål ved samiskheta mi, æ stille spørsmål til den. Æ kan problematisere det samiske – i det uendelige, it’s true – men det e aldri et problem at æ e same. Det e aldri et spørsmål, det finnes ingenting – ikke en jævla ting – noen kan si eller gjøre som ville fått mæ til å føle mæ mindre samisk. Aldri. Men det finnes spørsmål om koffor det eller det eller det e nokka æ regne som samisk, koffor sånn og ikke sånn, kordan ville æ gjort det eller det, enn enn enn om etc. Det finnes spørsmål og æ like å stille dem.

Det e et sitat fra Sherman Alexies Indian Killer som e nokka sånt som «she knew that happiness as an Indian depended on being able to put as many people as possible to the right of you on that scale» – det finnes en skala for å være «en ekte indianer» og enhver indianers lykke basere sæ på å kunne peke til alle de andre som e enda lenger unna den riktige plasseringa på skalaen. Det e forenkla og det høres virkelig ikke bra ut om man skal presentere det for ikke-sama – æ tror at det e en tanke mange sama/lignanes minoriteta ville kunne nikke gjenkjennanes til: «greit nok at æ ikke kan A/vet B/etC, men [den andre] skjønne ikke engang D/E/F» – men. Min lykke som same e avhengig av at æ kan forklare, om enn bare for mæsjøl, koffor ting e sånn og sånn, koffor æ mene det og det. Æ tror kanskje det kan henge sammen med den der undersøkelsen som viste at sosialistisk innstilte menneska va mindre lykkelig enn konservative: det e ikke nokka gøy å bruke så mye tid på å tenke på de her tingan, på lignanes ting, men vi like å ha tenkt på dem. Vi vil heller reflektere over det ubehagelige, og ha et bevisst forhold til det, enn å la være.

Men noen ganga hadde det vært jævlig deilig å slippe. :D

1Der har æ vært! En gang, i 1997, satt faren min, broren min og æ (tror æ) i baksetet på en pickup, mens vi kjørte gjennom dela av området man bare kommer til om man har guide – noen fordela har man jo når man kjenne folk. Det va den mest fantastiske kjøreturen noensinne, og sjøl om mitt hovedinntrykk nu til dags e at det va varmt og lyst, så va det fortsatt veldig gøy. Det skal ganske mye til for at æ syns ting e gøy når det e varmt og lyst ute.

2Om man kan snakke om fallosmisunnelse – ihvertfall hos mæ – e det i forhold til herrekofta. Æ har bestandig hatt lyst til å kunne bruke herrekofta. Og ikke som en måte å bedrive subversiv kjønnskamp (faktisk!), men fordi æ syns den virke mye mer behagelig. Den e kortere, man kan velge ka man vil ha under – dongeribukse, shorts, dressbukse, skinnbuksen som egentlig høre til, ka som helst – og man kan gjerne ha nokka under selve kofta som gjør at man kan ta det av og fortsatt være anstendig påkledd. Man kan si mye om det æ har på under kofta, men det e veldig sjelden det e ting som hadde vært presentabel i offentlighet. Videre e det kanskje også nokka der: man kan presentere sæ som same, men det e også overveldanes enkelt å gå bort fra å være så synlig.

totalt bortkasta.

Så.. Du vet den der greia, kor du ikke skriv nokka på ti daga, fordi det skjer for mye og du har for lite tid og e egentlig forkjøla og drar til Oslo og tenke ørtenhundre tanka om kunst og kultur og det samiske og andre samiske ting og generelt sett alt, for så å innse at du har så mye du vil si at du ikke lenger vet kor du eventuelt skulle begynne og ka du skulle avslutte med og ka som skal være i midten?

Den der greia som blir enda litt verre fordi du sitt og ser på TV og innser at Flying Daggers gjør sæ svært dårlig som bakgrunnsfilm, fordi du ikke skjønne det dem sir og må lese teksten og den e på svensk, og du øve dæ på å lese svensk – man kjøpte jo tross alt tjuvlyssnat-boka, og Ulf Karl Olov Nilsson mens man va i Oslo, det og en svensk bok til som man ikke lenger huske navnet på, men det va en generasjonsfortelling om samiske kvinner og den hadde verdens styggeste omslag – og du øve dæ på å være flink, men grunnet uforutsette katastrofa blei du djevelsk distrahert?

En sånn greie, du vet, som ende opp som en dårlig pastisj på det der Nils-Øivind Haagensen-diktet, du kjenne vel det?, fordi du e ute av stand til å si nokka fornuftig og du e ute av stand til å finne et sted å starte det du vil si, og det e så mye, det e så mye, kor skal man starte?

En sånn greie e det æ slit med, så det kommer nokka fornuftig, før eller seinere, æ må bare.

go tell your friends I’m still a feminist

æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ

Æ vet ikke ka æ vil si om Oslo, ikke det at det e så mye å si om Oslo – det bor hyggelige folk der, æ like dem, æ savne dem, men Oslo? Æ vet ikke med Oslo, egentlig. Det e en stygg by, med altfor mange veia og asfalterte plasa og overraskanes mange områda som lukte av urin, og det e ikke så attraktivt. Æ stille mæ likegyldig – offensivt likegyldig – til Oslo, men æ like ganske mange av folkan; æ lar mæ fascinere av at dem æ ser på som unike individa i Tromsø, tilhøre en spesifikk Oslo-type, så kjedelig. Æ lar mæ glede over tilfeldige menneskeobservasjona – Magnus Marsdal på sykkel, John Erik Riley med familie på Mövenpick-butikken, Finn Schjøll og Kiki Sørum arm i arm mens dem så inn et butikkvindu i Bogstad-veien; andre, ukjente menneska, tilfeldige ting, små barn, gamle dame, menn i dress – æ lar mæ glede av bokhandla og et postkort som minne mæ om faren min (Tom Martinsen: Cowboy (med caps) lent mot bil langs amerikansk highway), tilfeldige bøker æ ikke klare å la være å kjøpe, noen CD-a æ må ha (selvfølgelig); detalja som hotellrommet mitt, med Olaug Nilssen på veggen og verdens beste lenestol, en vinduskarm man kunne sitte i, sånt æ like.

Et hotellrom som e en av to plassa som har fått mæ til å tenke «skriveferie, her, takk,» der og i Portland, Bluebird Guesthouse, æ vil bo der i en måned og skrive min første roman, æ vil være aleina i Portland og nyte livet – i 90% av mine våkne øyeblikk e det det æ vil gjøre. Æ vil være ensom og melankolsk, vakkert trist og en god kunstner. Æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ skulle også ønske æ kunne være fornøyd som det e. En plutselig sjalusi, overveldanes. Æ vil også kunne gjøre sånt. Æ vil skrive vakre reisebrev fra plassa æ skulle ønske du også va. Æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ. Vil fortelle dæ at æ prøve å smile til fremmede, men ikke får det til. Æ trodde æ så noen, så æ så bort og gikk fort videre. Æ kom til å tenke på når æ va 17 og i Japan, æ vende stadig tilbake til 17-årige mæ i Japan – æ føle mæ mest som mæsjøl på ordentlig i korte øyeblikk, som oftest på reise; ikke fordi æ e falsk ellers – æ håpe æ aldri e falsk – men fordi det e dem æ vende tilbake til for å se mæsjøl, kæm æ e, kæm æ va, kordan æ tror æ ville være; æ har fortrengt mye, eller levd så mye allerede at æ har glemt en hel masse, men de øyeblikkan forblir, kanskje har æ ikke plass til tilfeldige minna fra barneskolen, æ treng plass til tilfeldige minna fra Australia, Venezia, USA USA USA, Dublin, London, Asia, øyeblikk nokka har sagt mæ e viktigere å huske enn hendelsa som knapt fungere som anekdota nu til dags. Æ forkaste lærdommen og tar med mæ min egen livsvisdom, den e ikke så liten som man skulle tro, aldern tatt i betraktning.

avissitata og andre ting som e sjølopptatt

fine tanka og teite daga som mellomlande godt

Gaute: Det er første gangen jeg har fått en mail fra deg med så mye capslock.

Det va en frustreranes runde med NNB, for å si det sånn. Kulturhuset har nye nettside, dem e pen, men klokkeslett for forestillinge og sånt e visst totalt unødvendig, og som om ikke det va nok, visste det sæ, når æ tenkte «æsj, æ sende en mail og sir «værsåsniiill, gjør jobben min enklere'», at dem ikke har en kontakt e-post. Brev eller telefon e visst det eneste som gjeld. Tvibit skal holde DJ-kurs (sidenote: plakaten til DJ-kurset e så stilig at det nesten e så æ vil melde mæ på. Snakk om reklame-effekt. Nei, æ vil ikke bli DJ, virkelig ikke), men nettsida demmes e hverken oppdatert, eller enkel å navigere. Ordkalotten syns visst at programmet burde holdes hemmelig så lenge som mulig (så det blei fem daga med «det skjer ting, litterære ting, hurra! Nei, æ vet ikke ka»), for der va det absolutt ingenting å hente, i tillegg til at nettsida demmes e laga med verdens minste, mest uleselige font. Hvilket enten e veldig ironisk, eller fordi dem e overbevist om at ekte litteraturentusiasta les ting uansett kor mye dem må myse. (eller så kan det være fordi nettsida demmes hate Safari, men sånt burde man jo uansett sjekke.) Og dessuten blir æ utrolig skeptisk til folk som mase om at demmes ting og evenementa må inkluderes, og får dermed mindre lyst til å inkludere dem. (Hvilket nok betyr at VT burde mase, sånn at æ kanskje kan slutte å skrive opp alt som skjer der… heh) (min favoritt den her utgaven? «Det høres postmoderne ut» (vent og se på konteksten, sjøl om æ ikke tror den gjør ting morsommere for andre, det e bare gøy i mitt hode))

Men poenget va egentlig ikke «aaargh, Tromsøs kulturliv, gjør jobben min enklere». Poenget va
1. Æ skal til Oslo i dag! (Om knappe fire tima!)
(a. æ skal på operaen til Thoralf
b. æ skal på Litteraturhuset
c. æ skal på Tronsmo
d1. æ burde ringe gudmora mi
d2. æ treng telefonnummeret hennes
e. æ skal bo på Bondeheimen, fordi dem e søt og æ like nynorsk
f1. æ innså at Oslo e nokka sånt som negative space inni mitt hode, uten at æ vet koffor
f2. finnes det et norsk uttrykk for kunstuttrykket negative space?
g. æ skal drikke kaffe hos/med Silje
h. æ skal ikke ta med mæ datamaskinen min)

2. Æ hadde ikke forelesning!
(a. æ sa til Gaute «æ ønske egentlig at forelesern min e syk i dag, sånn at æ kan droppe forelesninga med god samvittighet»
b. Gaute sa «du vet at nå kommer hun til å dø eller noe sånt?»
c. æ håpe ho ikke e død, men
d. æ venta i 25 minutt
e. når æ prøvde å ringe, va telefonen hennes opptatt, hvilket
f. førte til konklusjonen om at om ho ikke kommer fordi ho prate i telefonen, e det vel ikke mitt ansvar å sitte og vente? Eller
g. om ho e syk og ekspedisjonen ikke tar telefonen fordi dem e opptatt med nokka anna, så
h. har æ i det minste prøvd. Det gjelds, så æ)

3. Dro på VT og drakk kaffe og leste Dagbladet og kjente roen senke sæ
(a. det e et tegn på nokka at mannen på andre sida av disken smile og løfte litt på hodet, og at æ svare med et nikk og at det betyr «en dobbel latte?» «ja takk», æ vet ikke om det e godt eller dårlig. Det e hovedsakelig underholdanes for mitt lille hode)

4. Æ bestemte mæ for at kåserian æ skal skrive til Sameradioen den her gangen (til uke 47) skal være morsom. Æ vil være morsom. Men æ tror ikke æ får det til. Men æ har to måneda på å prøve, så æ skal gjøre mitt ytterste. (Æ e ikke nokka god på å være morsom i mer enn en linje av gangen, og kåserian burde jo være på minst tre-fire minutt, så… Jaja, det e en fin utfordring.)

Og helt til slutt, nokka æ skreiv på bussturen til byen, før æ bestemte mæ for å gå hjem og legge mæ i stedet for å høre på Carl Frode Tiller (det va litt trist, æ hadde lyst, men det hadde vært så flaut å sovne) (hvilket også betyr at æ ikke nødvendigvis e 100% bekvem med måten det her e skrevet på, men dog, det man ikke kan skrive i notatfunksjonen på en mobiltelefon e ikke verdt å tenke):

Det e nokka feilslått i logikken til en tanke som «du e penere enn mæ, derfor vil æ være smartere enn dæ.» Feilslått, men egentlig forståelig, tror æ, (sukk, æ må være trøtt, æ prøvde nettopp å finne det lingvistiske fellestrekket i forstå og tro, siden dem har samme rot) når man tenke på kordan samfunnet e bygd opp. Det feilslåtte i mitt tilfelle e, om æ kan anta ting æ ikke burde, at det nok e menn som skal (på et sånt upraktisk, indre, konservativt, neandertalsk plan) tenke at dem e smart, mens maken demmes skal være pen. I make the dough and you get the credit. Men æ vil heller satse på at intellektet mitt ska forsørge oss, så får kjæresten min (på et sånt ubevisst, ubehagelig plan) være pen nok for oss begge. Hvilket jo virke «fornuftig» i et lesbisk forhold (det hadde vel gjort mæ til mannen i forholdet, om man tror på den typen gammeldags tenking), men bent fram upassanes (på et sånt gammelmodig, konservativt plan) når æ en gang i blant har et ønske om å kline med en fyr. Men samtidig e det den typen tenking som sørge for at ethvert forhold æ har til noen, uavhengig av kjønn, bestandig kommer til å være queer i større eller mindre grad. Derfor kan man argumentere for queere elementa også i tilsynelatanes heterofile forhold. E ikke det en fin tanke?