go tell your friends I’m still a feminist

æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ

Æ vet ikke ka æ vil si om Oslo, ikke det at det e så mye å si om Oslo – det bor hyggelige folk der, æ like dem, æ savne dem, men Oslo? Æ vet ikke med Oslo, egentlig. Det e en stygg by, med altfor mange veia og asfalterte plasa og overraskanes mange områda som lukte av urin, og det e ikke så attraktivt. Æ stille mæ likegyldig – offensivt likegyldig – til Oslo, men æ like ganske mange av folkan; æ lar mæ fascinere av at dem æ ser på som unike individa i Tromsø, tilhøre en spesifikk Oslo-type, så kjedelig. Æ lar mæ glede over tilfeldige menneskeobservasjona – Magnus Marsdal på sykkel, John Erik Riley med familie på Mövenpick-butikken, Finn Schjøll og Kiki Sørum arm i arm mens dem så inn et butikkvindu i Bogstad-veien; andre, ukjente menneska, tilfeldige ting, små barn, gamle dame, menn i dress – æ lar mæ glede av bokhandla og et postkort som minne mæ om faren min (Tom Martinsen: Cowboy (med caps) lent mot bil langs amerikansk highway), tilfeldige bøker æ ikke klare å la være å kjøpe, noen CD-a æ må ha (selvfølgelig); detalja som hotellrommet mitt, med Olaug Nilssen på veggen og verdens beste lenestol, en vinduskarm man kunne sitte i, sånt æ like.

Et hotellrom som e en av to plassa som har fått mæ til å tenke «skriveferie, her, takk,» der og i Portland, Bluebird Guesthouse, æ vil bo der i en måned og skrive min første roman, æ vil være aleina i Portland og nyte livet – i 90% av mine våkne øyeblikk e det det æ vil gjøre. Æ vil være ensom og melankolsk, vakkert trist og en god kunstner. Æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ skulle også ønske æ kunne være fornøyd som det e. En plutselig sjalusi, overveldanes. Æ vil også kunne gjøre sånt. Æ vil skrive vakre reisebrev fra plassa æ skulle ønske du også va. Æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ. Vil fortelle dæ at æ prøve å smile til fremmede, men ikke får det til. Æ trodde æ så noen, så æ så bort og gikk fort videre. Æ kom til å tenke på når æ va 17 og i Japan, æ vende stadig tilbake til 17-årige mæ i Japan – æ føle mæ mest som mæsjøl på ordentlig i korte øyeblikk, som oftest på reise; ikke fordi æ e falsk ellers – æ håpe æ aldri e falsk – men fordi det e dem æ vende tilbake til for å se mæsjøl, kæm æ e, kæm æ va, kordan æ tror æ ville være; æ har fortrengt mye, eller levd så mye allerede at æ har glemt en hel masse, men de øyeblikkan forblir, kanskje har æ ikke plass til tilfeldige minna fra barneskolen, æ treng plass til tilfeldige minna fra Australia, Venezia, USA USA USA, Dublin, London, Asia, øyeblikk nokka har sagt mæ e viktigere å huske enn hendelsa som knapt fungere som anekdota nu til dags. Æ forkaste lærdommen og tar med mæ min egen livsvisdom, den e ikke så liten som man skulle tro, aldern tatt i betraktning.

avissitata og andre ting som e sjølopptatt

fine tanka og teite daga som mellomlande godt

Gaute: Det er første gangen jeg har fått en mail fra deg med så mye capslock.

Det va en frustreranes runde med NNB, for å si det sånn. Kulturhuset har nye nettside, dem e pen, men klokkeslett for forestillinge og sånt e visst totalt unødvendig, og som om ikke det va nok, visste det sæ, når æ tenkte «æsj, æ sende en mail og sir «værsåsniiill, gjør jobben min enklere'», at dem ikke har en kontakt e-post. Brev eller telefon e visst det eneste som gjeld. Tvibit skal holde DJ-kurs (sidenote: plakaten til DJ-kurset e så stilig at det nesten e så æ vil melde mæ på. Snakk om reklame-effekt. Nei, æ vil ikke bli DJ, virkelig ikke), men nettsida demmes e hverken oppdatert, eller enkel å navigere. Ordkalotten syns visst at programmet burde holdes hemmelig så lenge som mulig (så det blei fem daga med «det skjer ting, litterære ting, hurra! Nei, æ vet ikke ka»), for der va det absolutt ingenting å hente, i tillegg til at nettsida demmes e laga med verdens minste, mest uleselige font. Hvilket enten e veldig ironisk, eller fordi dem e overbevist om at ekte litteraturentusiasta les ting uansett kor mye dem må myse. (eller så kan det være fordi nettsida demmes hate Safari, men sånt burde man jo uansett sjekke.) Og dessuten blir æ utrolig skeptisk til folk som mase om at demmes ting og evenementa må inkluderes, og får dermed mindre lyst til å inkludere dem. (Hvilket nok betyr at VT burde mase, sånn at æ kanskje kan slutte å skrive opp alt som skjer der… heh) (min favoritt den her utgaven? «Det høres postmoderne ut» (vent og se på konteksten, sjøl om æ ikke tror den gjør ting morsommere for andre, det e bare gøy i mitt hode))

Men poenget va egentlig ikke «aaargh, Tromsøs kulturliv, gjør jobben min enklere». Poenget va
1. Æ skal til Oslo i dag! (Om knappe fire tima!)
(a. æ skal på operaen til Thoralf
b. æ skal på Litteraturhuset
c. æ skal på Tronsmo
d1. æ burde ringe gudmora mi
d2. æ treng telefonnummeret hennes
e. æ skal bo på Bondeheimen, fordi dem e søt og æ like nynorsk
f1. æ innså at Oslo e nokka sånt som negative space inni mitt hode, uten at æ vet koffor
f2. finnes det et norsk uttrykk for kunstuttrykket negative space?
g. æ skal drikke kaffe hos/med Silje
h. æ skal ikke ta med mæ datamaskinen min)

2. Æ hadde ikke forelesning!
(a. æ sa til Gaute «æ ønske egentlig at forelesern min e syk i dag, sånn at æ kan droppe forelesninga med god samvittighet»
b. Gaute sa «du vet at nå kommer hun til å dø eller noe sånt?»
c. æ håpe ho ikke e død, men
d. æ venta i 25 minutt
e. når æ prøvde å ringe, va telefonen hennes opptatt, hvilket
f. førte til konklusjonen om at om ho ikke kommer fordi ho prate i telefonen, e det vel ikke mitt ansvar å sitte og vente? Eller
g. om ho e syk og ekspedisjonen ikke tar telefonen fordi dem e opptatt med nokka anna, så
h. har æ i det minste prøvd. Det gjelds, så æ)

3. Dro på VT og drakk kaffe og leste Dagbladet og kjente roen senke sæ
(a. det e et tegn på nokka at mannen på andre sida av disken smile og løfte litt på hodet, og at æ svare med et nikk og at det betyr «en dobbel latte?» «ja takk», æ vet ikke om det e godt eller dårlig. Det e hovedsakelig underholdanes for mitt lille hode)

4. Æ bestemte mæ for at kåserian æ skal skrive til Sameradioen den her gangen (til uke 47) skal være morsom. Æ vil være morsom. Men æ tror ikke æ får det til. Men æ har to måneda på å prøve, så æ skal gjøre mitt ytterste. (Æ e ikke nokka god på å være morsom i mer enn en linje av gangen, og kåserian burde jo være på minst tre-fire minutt, så… Jaja, det e en fin utfordring.)

Og helt til slutt, nokka æ skreiv på bussturen til byen, før æ bestemte mæ for å gå hjem og legge mæ i stedet for å høre på Carl Frode Tiller (det va litt trist, æ hadde lyst, men det hadde vært så flaut å sovne) (hvilket også betyr at æ ikke nødvendigvis e 100% bekvem med måten det her e skrevet på, men dog, det man ikke kan skrive i notatfunksjonen på en mobiltelefon e ikke verdt å tenke):

Det e nokka feilslått i logikken til en tanke som «du e penere enn mæ, derfor vil æ være smartere enn dæ.» Feilslått, men egentlig forståelig, tror æ, (sukk, æ må være trøtt, æ prøvde nettopp å finne det lingvistiske fellestrekket i forstå og tro, siden dem har samme rot) når man tenke på kordan samfunnet e bygd opp. Det feilslåtte i mitt tilfelle e, om æ kan anta ting æ ikke burde, at det nok e menn som skal (på et sånt upraktisk, indre, konservativt, neandertalsk plan) tenke at dem e smart, mens maken demmes skal være pen. I make the dough and you get the credit. Men æ vil heller satse på at intellektet mitt ska forsørge oss, så får kjæresten min (på et sånt ubevisst, ubehagelig plan) være pen nok for oss begge. Hvilket jo virke «fornuftig» i et lesbisk forhold (det hadde vel gjort mæ til mannen i forholdet, om man tror på den typen gammeldags tenking), men bent fram upassanes (på et sånt gammelmodig, konservativt plan) når æ en gang i blant har et ønske om å kline med en fyr. Men samtidig e det den typen tenking som sørge for at ethvert forhold æ har til noen, uavhengig av kjønn, bestandig kommer til å være queer i større eller mindre grad. Derfor kan man argumentere for queere elementa også i tilsynelatanes heterofile forhold. E ikke det en fin tanke?