all the reaching trees go the same way [Paradise Hotel v.2]

Æ satt i kantina i dag og hørte på en samtale mellom to jente, kor ho ene hadde vært på fest med eksen sin – mens ho fortsatt va i lag med han – og hadde sett sæ nødt til å be ei anna jente om å holde kjønnsorganan sine litt lenger unna hannes kjønnsorgana. Skal ikke ha nokka av at folk driv på å sitt på fanget til hverandre mens dem har kjæresta, altså.

Etterpå tok æ bussen til byen, og ved Tromsø maritime kom det på en gjeng med videregåendegutta som satt og sto rett foran mæ. Han ene begynte med å nærmest stryke han andre over håret, eller lua da, i det som virka som et kjærtegn. Så bøyde han andre sæ framover, og dro fingran gjennom håret til en av de andre. Og så fortsatte dem, mens dem lo og prøvde å dukke unna hverandre og æ innså at dem dreiv på med sin versjon av å ta tilgang på hverandre1. Og æ så på dem og smilte, syns det va litt søtt med teite ungutta (tenkte «æ e blitt gammel når æ syns videregåendegutta e sjarmeranes»).

I fjor skreiv æ et blogginnlegg om Paradise Hotel, og lurte på kæm de her folkan e og kor dem kommer fra, fordi dem va nesten på min alder men æ kan aldri huske å ha truffet dem (i det metaforiske, større bildet kor dem e representanta for en form for ungdom æ aldri har hatt/møtt). I år e dem stort sett yngre (og æ e enda litt eldre, kanskje?), og man kan tydeligvis finne dem i kantina på Universitetet. Ikke vet æ ka de to jenten studerte, og æ tør ikke anta nokka som helst – og vi har jo ikke en linje for nokka-med-media, så vidt æ vet; med mindre man regne visuell antropologi, men æ tror ikke det e sånt Paradise Hotel-deltakera studere – men de her folkan eksistere.

Kanskje har dem turt å komme ut av skalkeskjulan sine etter at dem begynte å se folk som ligna på sæsjøl på TV? Man skal ikke kimse av å kunne se representasjona av sæ sjøl på TV, det kan ett år gamle Siri som blei fascinert hver gang TV-n snakka samisk skrive under på, kanskje det hjelpe?

På twitter har æ opptil flere ganga sett en «vits» (i ordets absolutt videste forstand, lytehumor e så gøy lzm) som går som følger: «Er man lam fra halsen og ned kan man bli med Lars Monsen på tur. Er man lam fra halsen og opp kan man bli med på Paradise Hotel.» Æ skjønne fortsatt ikke kordan de her folkan kan være så uvitanes, æ skjønne ikke kordan dem ikke kan plukke med sæ kunnskap bare ved å eksistere i verden, æ skjønne ikke kordan man unngår det? Men dem lage god TV-underholdning, i samarbeid med klipperan som burde få medalja så det står etter.

Og æ blir litt trist hver gang noen kaste ut av sæ enda et argument om at dem e det dummeste som finnes på TV og alt det der, at dem e ikke-nyheter (æ vet ikke, æ les tydeligvis helt feil avise til å få med mæ alle Paradise Hotel-nyhetern alle andre blir utsatt for; æ leve også i en boble, den e bare annerledes fra deltakeran sin – den e sikkert annerledes enn din også), at Maren e ei hurpe og at Kim har stygge tenner at det ene med det andre, at Drammen virke forferdelig, alt det der – som om noen skrur på TV-n hver dag, halv ti, og tvinge dem til å se på, som om dem ikke kan la være, men dem like det ikke!

Æ ser på, æ like det (til en viss grad), æ ler av klippinga og flire fordi æ tenke på en universitetsansatt hver gang Kim sir nokka e dUmt (ikke dumt med o, men dUmt, lære dem sånt i Mo i Rana?), æ skjønne ikke kor norsklæreran demmes har vært når så mange av deltakeran får sæ til å si «det er så teit at henne syns sånn og sånn», ka som e galt med ho/hun? Æ skjønne ikke. Æ skjønne ikke, men om det blir for mye skrur æ av, og det helt uten å erklære at alle som deltar e hjernedød og at alle som ser på e idiota. Det e tydeligvis det sikreste tegnet på at æ leve i en boble.

1Å Utropia anno 2008, så mange teite, fine ting du brakte inn i livet mitt. Vi klappa hverandre ikke på hodet, men det va ikke så langt unna. (Samme kroppsdel, andre enden:D)

Æ e ikke så flink å skrive liste?

I går va æ innom bloggen til noen som har min blogg på sin bloggliste, da æ plutselig innså at mitt siste blogginnlegg va fire måneda gammelt. Og at det handla om Paradise Hotel. Og at om æ – mot all formodning – skulle finne på å dø eller aldri oppdatere bloggen min igjen, hadde det vært uendelig pinlig om det siste innlegget for evig og alltid skulle handle om Paradise Hotel. Det får være måte på ka man skal leve med.

Siden sist, den gang da i april, har æ vært i Tana, hatt bursdag, vært i Skottland, vært i Tana, vært på Riddu Riđđu og gjort omtrent så lite som menneskelig mulig på masteroppgaven æ liksom skulle jobbe med hele sommeren. Æ e ærlig talt ikke sikker på ka æ har gjort i sommer, bortsett fra å bruke veldig mye tid på å tenke på neglelakk. Samt at æ har sett de to siste sesongan av Battlestar Galactica, men det tar jo heller ikke så lang tid.

Dessuten brukte æ hele juli – samt august så langt – på å gå med skjørt. Men det tar jo i og for sæ ikke tid (bortsett fra at æ plutselig blei mer bevisst ka æ har på mæ, men det va muligens på tide). Æ har klipt håret mitt kort igjen (men nu e det lengre, det e en stund siden 19. mai), æ har kjøpt nye sko (æ kjøpte ett par i juni og ett par i dag, om det fortsett sånn her kommer æ til å ha fordobla antallet sko æ eie innen slutten av året). Æ har slått fast at æ har skofobi, siden æ nærmest får panikkangst av smale såla fordi æ ser for mæ kor mange minutt det går før æ brekk ankelen.

Æ solgte smykka på Riddu Riđđu, vi solgte ikke så mye, men det va gøy; æ kjøpte en veske der sjøl (og en t-skjorte), geiteskinn, rød, til 650 krone, den e fantastisk. Æ kjøpte ny pengebok i dag fordi glidelåsen på den gamle slutta å gli (særs upraktisk), det e litt sørgelig, for det va den æ kjøpte i januar 2007, i Santa Barbara – eller Goleta, men tomato,tomato – og æ har ikke nokka lyst til å bytte den ut.

Æ har kasta gamle ting (les: æ har rydda), skolebøker æ ikke treng og sånt, og æ har slått fast at æ enda ikke e gammel nok til å lese ting æ skreiv for ti år siden. En vakker dag skal æ være voksen nok til å synes at det e søtt, men den dagen e ikke i dag (for å si det på den måten).

Æ har fått ny datamaskin (en 13″ macbook pro, woohoo), og skjermen e så fin at absolutt alt anna føles som å se gjennom tjære (ikke fullt så woohoo), og æ prøve å mase til mæ en iPhone (siden norske barn e bortskjemt og grådig e det like greit å være i kontakt med barnet i mæsjøl). I går dukka det opp en boks full av bøker fra den gang da æ va med i Pennyklubben, så vi skal på Fretex asap. (Det får være måte på ka man skal beholde.)

Æ har et nytt klesskap, foreløpig umontert (akk og ve), men det skal helst skje nokka med det snart. Æ har knapt en sesong igjen av Alias, en serie det e totalt ulogisk at æ like, siden æ ikke egentlig kan fordra bedrageri, ei heller i fiksjon. (Men ka man ikke gjør for Jennifer Garner? Dessuten e Jack Bristow den beste dysfunksjonelle pappaen noensinne og i går hulka æ fordi det va sørgelig (men æ e lettrørt, så det gjelds ikke).)

Æ mangle røde og grønne og brune knestrømpe, en mørkebrun cardigan, og litt mer arbeidsvilje enn det æ har nu. Ta kontakt om du kan hjelpe. Eller om du eventuelt kan lage en pengebok som e en tro kopi av pengeboka som ikke lenger fungere som den skal.

Jepp.

(det hadde nesten vært pinligere om det her endte opp med å være mitt siste blogginnlegg noensinne.)

I wrote on a postcard I may or may not send [Paradise Hotel]

Det regne, og det skal visstnok snø, etterhvert, kanskje sner det også, kæm vet – æ har ikke sett den vulkanske asken enda, tror æ, men det kommer kanskje? Alle flyan står på bakken og plutselig skulle halvparten av folkan æ kjenne ut på tur, men det skjer jo ikke. Æ hold fortsatt en knapp på at vulkansk aske e tidenes mest fantastiske grunn til koffor man ikke kan reise (det e sånt man kan fortelle om til sine metaforiske barnebarn!), men æ skjønne at det e kjipt å helst skulle vært i Tromsø/Moskva/Tromsø/New York/verden men ikke komme sæ dit.

Æ har klart å ikle mæ neglelakk (som ikke e ødelagt), matchanes smykka (øredobb og halskjede) og parfyme på en og samme gang – det e en eller anna form for feminin bragd æ aldri tror æ har vært i nærheten av å klare tidligere.

Og når vi snakke om feminine bragda: æ har brukt de siste dagan på å se på Paradise Hotel. Det begynte med en tilfeldig forbizapping for en eller to uke siden, æ endte opp med å se på hele episoden fordi det føles litt som å se et surrealistisk teaterstykke. Også så æ en hel episode i forigårs og så så æ en hel episode i går og æ merke at æ e litt sjarmert. Ikke av deltakeran, nei, æ legg all skyld på den eller dem som står for klippinga. Det e kryssklipping av en anna verden, særlig populær e typen: «Emil er vannmann, vannmannen er hardtarbeidende» [klipp til: Emil ligg i en sofa, med pute over hodet, og snorke høylytt]. Og dem sir ting, i de innklippa intervjusituasjonan som æ ikke skjønne at folk kan få sæ til å innrømme i godt selskap og omtrent 90% av det hele innebær at en eller flere av dem e sprengkåt. Og dem snakke om spillet som om det skulle være livsviktig, «jeg kommer aldri til å svikte deg» og i forigårs skulle dem kåre Miss Paradise. Det innebar selvfølgelig en strippestang, samt et enkelt spørsmål om samfunnstilstanden.

Alle jenten va dritgod på strippestangdansing – hvilket fikk mæ til å slå fast at det antakeligvis e et gen æ mangle helt – men til gjengjeld va det bare en av dem som kunne svare på kordan parti Barack Obama tilhøre (og ho sa «demokratisk» hvilket jo e litt feil, i og med at de færreste parti nok vil si at dem e udemokratisk), så det betyr at det egentlig bare e en av deltakeran som vet at Barack Obama e demokrat. Og det e jo.. greit nok/helt forferdelig. Æ trodde det va basiskunnskap, men æ har ofte slått mæ til ro med at alt æ tror e feil, så æ kan godt fortsette. Men det imponeranes va reaksjonen til han ene fyren, Stian, på det faktum at ho ene jenta, Caroline, kunne svaret: «jeg bare.. hva ellers har du inni der [hodet], når du går rundt og vet sånt, liksom?» (han virka imponert, det va ikke det, det va ikke kunnskapshat, men det va så mye genuin overraskelse i det at æ blei litt overraska.)

Og det æ lure på e: Kor e de folkan sånn ellers? Kordan finn dem hverandre? Ka gjør dem? E dem studenta? KA STUDERE DEM? (psykologi og nokka-med-media?) Ka vet dem, om dem ikke vet ting om presidenten i USA? Æ mene, reint faktisk, ka slags kunnskap e dem i besittelse av som gjør at dem ikke vet kordan parti presidenten i USA tilhøre, at den kunnskapen virke unødvendig? Æ kan skjønne at folk ikke les bøker, at dem ikke les avise, at dem les Cosmopolitan og FHM og kanskje bare ser på bildan og sminketipsan, men ka dem snakke med hverandre om? Æ e uendelig fascinert over de her menneskan som e så forskjellig fra mæ at æ ikke helt kan skjønne kordan dem eksistere. Og æ e stappfull av fordomma, men dem virke så blid! Og så dum! (men det gjør mæ ingenting at dem e dum, om man kan si det sånn, dem e autonome vesen som kan tenke på det dem sjøl vil, æ fordømme faktisk ikke – sjøl om det virke sånn, æ vet det) Og æ lure på om dem stemme ved Stortingsvalg? Æ lure på om dem tenke på politikk (utover å melde sæ inn i facebookgruppe?), om dem har et bevisst forhold til verden? E dem klimaskeptikera? Ka tror dem på? Kæm tror dem på?

Æ vet ikke helt, men æ e litt sjarmert, men sjarmert på måten man blir sjarmert av småunga, æ kan respektere at dem finnes som individa (selvfølgelig, det e et ekstremt fåtall menneska som ikke fortjene respekt på individnivå, herregud), men æ e forundra over at dem finnes og æ lure på ka slags kontekst dem blei skapt i? Har dem universitetsutdanna foreldre? Har dem foreldra? I «Soap Star Joe» syng Liz Phair «They say he’s sprung from the skull of Athena/Think about your own head./And the headache he gave» og det e det æ sitt igjen med: kor kom dokker fra og kordan blir æ kvitt den her eksistensielle hodepinen? Og kan æ putte dokker i lomma og ha underholdning æ kan trekke fram hver gang æ føle et behov for å se en verden æ aldri kommer til å ta del i?