penis

by

TIFF og ting som Tromsø internasjonale filmfestival.

Det føles galt at det går for lang tid mellom filmfestivalen og det forelska blogginnlegget, og nu e det gått en uke, og stort lenger enn det kan man ikke vente – ikke fordi forelskelsen går over, men fordi hukommelsen e dårlig.

I år så æ:

Det e en sørgelig kort liste, særlig med tanke på at æ så seks av de filman som frivilligvisninge før festivalen i det hele tatt va begynt. Det betyr at æ så ni filma i løpet av hele festivaluka, hvilket e ny personlig rekord, sånn omvendt. I tillegg så æ ikke film på tirsdag og onsdag, fordi æ hadde frivilligjobbing som stedsansvarlig fra 10-17 (eller 8.45-17, på tirsdagen), og sov som et mareritt, sånn at æ stort sett bare gikk hjem og la mæ. I tillegg va æ syk på søndag, da æ spydde og sov i cirka tyve tima. Så egentlig så æ ni filma på tre daga, og det e jo ikke så ille, i hvert fall ikke når man tar i betraktning at æ, på fredagen, så én (1) film. Og det va ikke stumfilmkonserten en gang! (Den som fikk terningkast seks av Tord i iTromsø)

Det va dog på fredag æ (etter å ha sovet til ti og holdt mæ i senga til ett, trallala) så Run if You Can med Ida, droppa å stille mæ i rushticketskø til Fortellinger fra saunaen med Gøril (fordi ho sto nesten fremst i køa, og æ kom fram til at æ ville følt mæ som en drittsekk og en dust om æ skulle bølle mæ inn sammen med ho), spiste sushi på Rå med Oda og hang på 4 roser en stund med ho og Ida; for første gang har æ brukt tid på å være sosial under TIFF – etter å, i alle år, ha hørt rykta om at det e en del av festivalopplevelsen, det også. Æ e fortsatt litt skeptisk, men det va ganske hyggelig, såpass skal æ innrømme.

På lørdag va æ også sosial, men da fikk æ tid til fire filma (en klokka ni på morran og tre på rappen på kvelden), så fredagen va mest et utslag av særdeles dårlig planlegging. Samt at ting, som Metropolis, hørtes gøy ut, men varte i over to tima, og æ eie ikke tålmodighet under filmfestivalen.

Æ tror dog æ va ganske heldig med årets utvalg av filma, sjøl om det e en finfin liste med ting æ e mer eller mindre bitter over at æ gikk glipp av – som For the Love of Movies, som æ til og med hadde billett til på søndagen:( – og æ e veldig glad for at æ fikk sett både Bran Nue Dae og Nuummioq, æ anbefale begge, særlig til andre med urfolksinteresse.

Bran Nue Dae e en musikal fra Australia, med aboriginera i de fleste rollan – og æ vet det høres ganske kleint ut, men det va kjempegøy og poengtert på samme tid, samt at den ene låta («There’s Nothing I Would Rather Be») sitt igjen som min nye themesong, om æ skulle hatt nokka sånt.

Nuummioq e den første filmen som e produsert på Grønland (eller kanskje Grønlands første spillefilm, æ huske ikke helt), og sjøl om den hadde en del filmtekniske småfeil – ille nok til at også æ beit mæ merke i dem – va historien framifrå, og skuespillerprestasjonan til å gråte av, til og med i såpass stor grad at æ nesten begynte å gråte under en helt anna film fordi æ plutselig kom på den ene scenen i båten og det va så sørgelig. I tillegg va måten språket blei brukt veldig fin, og sånn som æ sjøl kjenne den fra en slekt med både norsk- og samisktalanes (og finsk- og tysk- og tidvis fransktalanes) folk. Og besteforeldran i filmen va også litt til å gråte av, dem minte mæ om mine egne besteforeldre.

Æ likte ikke Loose Cannons, men det va nok hovedsaklig fordi den skulle avslutte kvelden som besto av Nuummioq, Bright Star og Three – det e mye å kreve av en film, og den feila monumentalt. Den va heldigvis ikke så dårlig som den italienske homofilmen æ så på TIFF i fjor, men det skal ganske mye til. (A Day at the Beach eller ka den nu enn het e så langt den eneste filmen æ har sett som va så dårlig at æ tvitra underveis i den for å klage min nød)

Machete Maidens Unleashed! kunne blitt en skikkelig interessant dokumentar, men den tok til takke med å være en skikkelig fanboydokumentar. Det kan æ jo selvfølgelig ikke stoppe den fra å være, men det plaga mæ at det dukka opp en masse interessante ting som forblei nevnt i bisetninge. Og det va en feministisk åre i filmen som kunne vært undersøkt mye mer, men æ tror filmskaperan feiga ut.

Den filmen som deprimerte mæ mest va nok Exit Through the Gift Shop, det æ satt igjen med e at kunst e håpløst eller meningsløst. Æ beskreiv den til noen som dokumentarversjonen av Inception, den e bygd opp sånn at du ikke vet ka som egentlig e sant og ka som e iscenesatt. Den anbefales, og æ tror alle andre likte den mye bedre enn det æ gjorde. Eller, æ tror ikke det e en vanlig reaksjon å syns den e deprimeranes, så den e verdt å se.

Bright Star va den vakreste tårepersen æ noensinne har sett, den e på mange måta definisjonen av en jentefilm, men den va utsøkt og briljant. Dessuten va det fint å følge opp en sånn film, kor de to elskende knapt kan ta på hverandre, med Three, Tom Tykwers nyeste tyskspråklige film, kor folk har sæ i øst og vest. TIFF-katalogen advarte mot eksplisitte sexscena, men dem va nesten skuffanes tam (klarere: når en festivalkatalog advare mot sånt ser æ for mæ SM og bondage og erigerte penisa i øst og vest, hytt og pine). Det va dog en veldig tilfredsstillanes – *rimshot* – film, og det gikk som æ ville at det skulle gå. Det kunne forresten gått på samme måte i Run If You Can, men æ tror filmskaperan feiga ut (eller at den litt overraskanes slutten va demmes måte å gjøre det samme på).

I Am A Terrorist har en skikkelig misvisanes tittel, den e fransk, ikke tysk, og den handle om en 11 år gammel jente som rømme hjemmefra med urnen som innehold aska til den avdøde bestemora. Den va ikke helt som forventa, og det va dela av den som ikke føltes som om dem hang sammen med resten – litt som om regissøren va usikker på kor dokumentarisk ho ville at det skulle være – men æ likte den, nær sagt selvfølgelig, æ har jo en svakhet for filma som handle om barn og ungdom. (Den minte mæ litt om den polske filmen fra fjorårets festival, Sztuczki, men æ likte den polske filmen bedre.) I så måte va Winter’s Bone festivalens andre ungdomsfilm for min del – æ hadde lyst å få med mæ flere, særlig Hands Up, men æ va som sagt ganske håpløs i år – og den va fæl. Og fantastisk. Den går forøvrig på kino for øyeblikket, så den burde alle se!

Årets overraskelse for min del va Littlerock, en film æ ikke hadde spesielt store forventninge til, og ikke egentlig visste ka va – men det va fornøyelig. Den handle om et japansk søskenpar som e på tur i USA, og ende opp i Littlerock, fordi bilen dem lånt går gaiken. Han snakke litt engelsk, ho kan ingenting, men blir likevel igjen i byen når broren reise videre. Æ hadde sovet i tre tima natta før, filmen starta halv elleve på kvelden, men æ holdt mæ våken gjennom hele, og et stort bedre kompliment kan æ ikke gi. Det e ikke en film som kommer til å bli publikumsfavoritt eller nokka, men det e akkurat den typen film fra USA æ vente å se på TIFF, sånt som æ aldri i verden hadde fått med mæ ellers.

Og det passe vel bra som foranledning til å klage min nød over publikumsfavoritten: Black Swan. Æ tvile ikke på at det e en bra film – hovedgrunnen til at æ ikke så den under festivalen va fordi den va sykt utsolgt og æ visste at den kommer på kino snart, da vil æ heller bruke tida mi på nokka æ neppe kommer til å se igjen – men det e et sørgelig atypisk valg av favoritt. Tidligere års vinnera finnes her, og æ kan ikke se for mæ at Black Swan kommer til å sitte komfortabelt sammen med dem. Sukk. (æ vet, æ e bæsate, men. Sukk.)

Sånn ellers? Ong-bak va gøy, men i overkant lang; Sonata for Viola va en dokumentar, den va ikke kjedelig, men den va ikke veldig interessant heller (for mæ, som et menneske som ikke egentlig har et forhold til klassisk musikk); æ likte How I Ended This Summer, sjøl om æ på et tidspunkt trodde den skulle tippe over i en homo-bdsm-greie (æ va nesten litt skuffa når den ikke gjorde det…); æ e ikke spesielt utprega fan av Werner Herzog eller David Lynch, så æ stilte mæ ganske likegyldig til My Son, My Son, What Have Ye Done, men æ så den nu i hvert fall. That’s something, som dem sir.

Sosialiseringa va hyggelig, selskapet va godt, filman va bra, maten va god (æ e ganske blakk nu), frivilligjobben va morsom som vanlig (æ vil ha jobb i TIFF, det hadde vært gøy det!), festivalforelskelsen dukka opp i år igjen (les: den ene personen æ blir betatt av hver festival, ikke den generelle følelsen av å være forelska i festivalen, sjøl om den va der den også) (i år snakka æ med han! <3); æ kom mæ ikke på noen av festan i år heller, men alt vel alt vel.

Æ endte forresten opp med et nytt nyttårsforsett: æ skal se minst fem Arthaus-distribuerte filma før sommeren. Starta på torsdag med Fortellinger fra saunaen og nu glede æ mæ til resten av årets første halvår. (den filmen fortjene et eget blogginnlegg, men kort oppsummert: se den! Og fortell mæ om du får med dæ katti den ene personen som snakke samisk dukke opp – det e min nye funderingsgreie: høre nordmenn forskjell på samisk og finsk?)

Det finnes mye mer å si (selvfølgelig, det e jo æ som skriv), men det får holde.

Tl;dr-versjonen: ♥ TIFF ♥ (eller &tiff; yeah)

sånn ellers skulle æ ønske verden inneholdt litt færre menn som får huden min til å krympe sæ og litt flere menn som gjør mæ glad, men æ skjønne at det e mye å be om

by

øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted
[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).

by

kor mye kan man skrive for å si at man ikke har nokka å si?

Koffor finnes ordet rekapitulere? (Kor mye mandag e det i verden akkurat nu?) (Problemet mitt ligg i at æ ikke får betydninga av kapitulere og rekapitulere til å henge sammen.)

Marius: Ja, for du vil jo ikke ende opp som en trofékone.
mæ: Ka i all verden skulle æ være et trofé på?

(æ sovna tidlig i går, men våkna litt før ett og lå våken ganske lenge og en av tankan æ hadde va at æ egentlig har litt lyst til å lage en fjasbokprofil og kalle den «My Right Hand», bare for å kunne erklære at æ e i et forhold til den. Om æ skulle ha en hvit uke tror æ det hadde betydd at æ for det første ikke kunne si alt som falt mæ inn, og at æ for det andre definitivt ikke kunne si alt det upassanes som falt mæ inn.)

Det føles som en parantes-dag. Nedre del av semikolonet mitt har heva sæ, æ vet ikke helt om det e bra, dårlig eller ubetydelig, men det e usedvanlig gøy å ta på. (Det høres beint fram upassanes ut det også, sett i sammenheng. Ikke se ting i sammenheng.)

Æ leste Bøygen i går (subtilt hint: kjøp Bøygen), og – in a move that should surprise no one – æ likte nesten min egen tekst best. (æ har et uovertruffent stort ego.) Det va rare skrivefeil i en del av engelsken (The Pursiut of Signes fikk mæ til å lure litt på om det va gjort med vilje, for å bevise at signs e signs sjøl med skrivefeil), og æ hadde tydeligvis ikke trengt å frykte mine små innfall av subjektiv historiefortelling. Men æ likte virkelig, virkelig teksten til Marie Alming, og stort mer skal det ikke til for at æ kommer til å call it a win. (Det e mandag, æ får bruke så mye engelsk æ vil.)

Forøvrig, uten sammenheng hverken fra eller til, like æ ikke ordet kysse. Æ e så dårlig på kj/ky-lyda. Men klining høres som oftest upassanes ut. Ikke det at æ veldig ofte snakke om hverken det ene eller det andre, men æ kom til å tenke på det i går kveld, eller i går ettermiddag, i går en gang. (det e ingenting som har en sammenheng akkurat nu)

Gunhild starta på en setning på fredag, og avslutta den før noen skjønte nokka (det e sånt æ sett pris på i menneska), om æ va et mer reflektert menneske hadde æ skrevet nokka om kjærlighet og det å elske; æ sett uansett pris på Morten sin tendens til å si «men æ akseptere det ikke» (sir Morten ikkje?). (det høres rart ut å sette pris på nokka, når æ tenke mæ om, dessuten kan det nesten tolkes i retning at æ kalle Morten tendensiøs) Og æ har veldig lyst å bruke «ka hadde du gjort om noen vifta med en penis oppi ansiktet på dæ?» som min framtidige icebreaker, men æ burde nok holde mæ for god for sånt. (dessuten e det et helt anna poeng, som skal dukke opp (som en viftanes penis) i en helt anna sammenheng, bare vent til æ får koherensen min tilbake)

(e det kanskje den tingen færrest folk tror om mæ? At æ egentlig e grenseløst upassanes, og at det faktum at æ har havna i en situasjon kor min upasselighet får svar på tiltale (alt e Gaute sin feil e konklusjonen her) gjør at æ ikke lenger klare å begrense mæ, og dermed e upassanes også i samtale med folk æ virkelig ikke burde være upassanes med (se: Ordkalotten, fredag)? Æ skal slutte, og bli voksen og ansvarlig, og veldig passanes)

by

«take back everything you said, you never meant a word of it»

[that fickle little bitch romance]

I forigår starta æ på jobb halv ni. Yeah baby. Det va helt greit, fram til mine to første kunda kom. Mine to første kunda va fra Russland (godt voksne russera på sykkelferie! æ har aldri), og dem snakka russisk. Og tysk. Dårlig tysk. (sprechen sie deutsch? *… hands*) Vi klarte oss overraskanes bra, men det va ikke så enkelt å skulle forklare kor langt det e til Alta. (dessuten e æ ikke sikker på kor langt det e. Det e tre tima til Lakselv, I know that much) Uansett.

(My cock made your mouth, for it needed a home) (æææææ bare. Æ har lest den linja fjorten ganga nu, og den e fortsatt like hysterisk morsom)

Æ hadde fri fra jobb i dag (woo!), men sykla til Tanabru (det e ærlig talt mer logisk med Tanabru enn Tana bru, men det e litt fantastisk at plassen fikk navn etter brua) for å kjøpe DN og litt mat, æ brukte opp filmen i fisheye-kameraet mitt på turen (endelig, æ har ikke tatt bilda på minst ett år). Uansett, mens æ va i butikken så æ forsida på Sagat. Forsida på Sagat har følgende sitat i KRIGSTYPA: – Helt greit å kalles fjellfinn.

Og æ blei så sint at æ ikke gidda å lese resten. Det e helt greit at kæm det nu enn va syns det e helt greit å bli kalt fjellfinn, men det drit æ i. Æ vil ikke bli kalt fjellfinn, æ foretrekke at folk ikke bruke ordet fjellfinn i det hele tatt, eller i det minste ikke når dem e sammen med mæ – det e ikke et ord æ noensinne har identifisert mæ med og æ syns ikke det e en akseptabel terminologi. Så æ ser helst at vilt fremmede menneska æ aldri har snakka med (antar æ, siden æ jo ikke vet kæm som sa det) ikke står fram og kreve at æ skal synes det e helt greit. Æ skjønne ikke kordan folk faktisk klare å bruke logikk av typen «Æ syns det e helt greit, derfor skjønne æ ikke at andre skal forulempes av det». Det hete faktisk «Æ syns det e helt greit, men det e fordi mine opplevelsa og konnotasjona og menneskelige erfaring gjør at æ har et synspunkt som tilsir at det e helt greit, og derfor kan æ hverken anta eller kreve at alle andre også skal syns det e helt greit.» Men det e jo selvfølgelig mye å håpe på.

Forsida på Finnmarken derimot, erklære at to utflytta tidligere tilflytta Tanabeboera (kanskje Tanaværinga?) e overraska fordi ungdom dem undervise på Lillehammer syns det e mye morsommere å dra på skitura enn ungdom dem underviste i Tana, dessuten va det et overveldanes antall Tanaungdom som ikke engang eide ski. Det e nesten så æ vil ta mæ jobb i Finnmarken bare for å få muligheten til å bedrive den typen banebrytanes journalistikk. (æ disse ikke Finnmarken, æ e bare så fornøyd med det lokale fokuset, på både makro- og mikronivå. Dessuten har æ de siste syv åran hatt et lite håp om at dem skulle gjøre mæ til dagens sommergjest en gang; æ pugga til og med fram et svar på spørsmålet dem stille om kæm som e drømmemannen: en nynorskbrukanes storbybeboanes ubevisst feministisk laksefiskende akademiker med småbysinn – og et bibliotek. (som gjerne kan være same i tillegg, så klart) Æ vet dog enda ikke helt kæm æ eventuelt vil gi en sommerrose til, men det finn man vel ut av:D)

Æ tenkte det kanskje va mer å si, men inntil videre tror æ ikke det e det. Kanskje seinere ♥

[the thing is, I swear I’d burn this city down to show you the lights, but I wouldn’t have to, ’cause it’s never dark when I’m here]

by

Skutt i filler av.. Øh?

I går, mens æ satt på Kaffe&Lars og venta på resten av bursdagsselskapet til Tora (nokka som førte til at ei jente som etterhvert viste sæ å hete Ellen kom bort til mæ og sa «… kjenne du Tora?» Det va forsåvidt greit at ho spurte, for æ vurderte å gjøre det samme sjøl:>), leste æ Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Den der erotiske romanen skrevet av [ho jenta æ ikke huske navnet på] Hedda H. Robertsen, som e like gammel som lillebroren min. Ergo altså fylle 21 i år. Og æ vet at det ikke e nokka galt i det, men ryggmargsrefleksen min e litt sånn «… broren min! småunga! sex? ALDRI!» (hvilket jo e litt teit, all den tid lillebroren min e mer veletablert enn mæ, æ mene, han har svigerfamilie! Dem får felles gava! Greier. Merkelige greier)

Uansett tror æ ikke æ e i målgruppa for boka, all den tid æ følte mæ både for ung og for gammel til å lese den. For ung fordi æ tror det e veldig enkelt å lese den med et smil, av typen «å, den ungdommen, dem e nu rar!» For gammel fordi om æ hadde vært.. 14? (æ innså at problemet med det her e at æ på 14 tydeligvis ikke e som 14-åringa nu til dags, så kanskje mæ på 14, dagens barn på 12? Gud forby!), så hadde det vært kjempespennanes og skittent. Men akkurat nu va det mest ubetydelig? Æ holdt på å si ubehagelig, men det va ikke det, egentlig, bortsett fra at æ har det man på engelsk kan kalle et embarrassment squick (i.e. æ syns det e ubehagelig å lese/se scena kor folk gjør flaue ting. Derfor har æ aldri vært fan av de innledanes rundan av Idol og sånt), og da. Vel, da e det nok ganske naturlig å bli litt satt ut av enkelte ting sånn etterhvert. (æ prøve å ikke spoile ting, heh:>)

Til gjengjeld fikk æ kjempelyst å skrive en parodi, bortsett fra at den bare hadde vært hylanes morsom for sånn cirka en person, og den ene personen hadde vært mæ. (Men æ hadde nok ledd til æ gråt, så du vet, alt i alt..) Og tittelen e jo fin. Så kunne mitt fiksjonelle jeg vært Skutt i filler av [øhm…heh] :D

Men her, mens æ snakke om boka, et lite utdrag som fikk mæ til å, vel, hovedsaklig tenke o.0: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» Og, æ mene, æ har mer erfaring med granatepla enn med sæd, men. Det høres ubehagelig ut? Dessuten e det mentale bildet litt av et syn, kan man kanskje si. (Æ ser for mæ en sånn lekepistol som skyt ut bittesmå plastkule, bortsett fra at pistolen e en penis og plastkulen e granateplefrø, og det hele e et vakkert surrealistisk kunstverk. Også hjelpe det veldig lite at æ i tillegg prøve å regne inn rekyl (en rekyl?) og sånt. Hjernen min!)

(og æ elske det faktum at æ faktisk har en «penis»-tag på bloggen min. Så upassanes!)

—

alt det her e skriveboksresta æ vil oppevare et sted, dem e litt usammenhenganes, og det e ganske mange av dem