æ e en liten smule bifil

Æ tror trikset med å forholde sæ til fulle folk e at æ egentlig blir full sjøl og. Pseudo-fyll da, siden æ ikke drikk1, men æ påvirkes av det økanes alkoholnivået til de andre, æ blir dummere og dummere, og det eneste som får mæ til å stoppe opp e tanken på at samtalen vi har nu, e det en viss sannsynlighet for at alle andre enn mæ har glemt til i morra. (e det rart man vil bli bibliotekar/nasjonalarkivet?) Og egentlig så e det helt sant, som æ sa tidlig på kvelden, at æ like fulle folk, fordi fulle folk ofte glemme den beskyttanes ramma som ofte ligg rundt samtala, og det e ganske befrianes deilig, å ikke være den eneste som sir for mye.

Men samtidig, så gjør øyeblikk som
Ho: Men e du en rumpe- eller puppe-mann?
Han: Nja, det e jo som Derrida sir…
(og «Å, så det e litt som Ole Brumm!» «Nu merke æ at æ blei både litt kåt og litt kvalm…»)
(og ja, vi e kommet til det punktet i studian vårres kor vi i fullt alvor gjør bruk av Derrida for å forklare at man kan like både puppa og rumpe, uten at det ene nødvendigvis treng å være mest framtredanes.)

Og det va snakk om dame i dress (sexy eller ikke?) og menn i dress (og menn i kofte, men, øh, det va bare mæ) og høye, mørke, muskuløse menn (en dag vil æ treffe han fyren!) og «Nu må du si at æ e søt, yndig og smart!» og en særdeles uheldig visitt innom Bridget Jones.

Og Gunhild sa «Du vet, det va bare et øyeblikk, men man kan leve lenge på dem» og det. Det fungere så bra. Fordi det fikk mæ til å innse at æ akkurat nu e forelska, men det e mest i de øyeblikkan som dukke opp, av og til, som gjør sæ gjeldanes, som e så fin at æ blir litt ør, smil som æ ikke kan plassere, som æ bare må plukke med mæ og tenke på i etterkant, om æ tenke på dem i det hele tatt, bortsett fra når æ smile litt, til mæsjøl, for mæsjøl, i noen korte øyeblikk når æ e forelska, uten egentlig å være det hele tida.

Men mest av alt, aller mest, så slo æ fast, en gang for alle, at æ e et tekst-basert menneske, om du vil. Æ føle mæ mest komfortabel med utlevering av den her sorten (æ vet ikke ka æ utlevere, men æ sir for mye, la oss si at æ e full) når æ kan gjøre det skriftlig, når æ kan late som om det ikke egentlig gjeld mæ2, det e bare ting æ skriv, fordi æ like å skrive.

Det æ egentlig skulle gjøre va å lime inn de avsnittan her, fordi æ skreiv dem ned mens æ venta på bussen, inspirert delvis av samtalen i løpet av kvelden og delvis av Thoralf som sa «Siri, du e en frik, men vi like dæ allikavel» (eller nokka sånt, æ e pseudo-full, æ får lov å parafrasere). (Og det e litt teit, kanskje, men, æ har et uavklart forhold til kjønn, særlig nu, uten at æ vet koffor, og den linja va liksom akkurat det trengte å høre, for det e ikke så farlig ka æ ende opp med å tenke, fordi det finnes fantastiske menneska i verden som kommer til å like mæ uansett, som har vent sæ til å like mæ allerede, og det holder):

Æ e en liten smule bifil. Ok, det e en idiotisk ting å si, men det e sant. På Kinsey-skalaen, om den nu e laga på feil grunnlag eller ikke, e æ omkring en forholdsvis solid åtte. Mest fordi æ ikke tror noen kan være en eller ti (mest fordi æ tenke at du må jo kunne tenke at noen av ditt eget kjønn/det andre kjønnet e pen/tiltrekkanes, og det virke ikke som om det e rom for det engang om du e en eller ti), og mest fordi det aldri har virka, på mæ, som en god idé å totalt avvise nokka som helst. Et av de første spørsmålan æ fikk, av en venn, når æ kom ut av skapet (som bifil den gangen, det va en gradvis overgang) va om æ trodde æ kom til å ende opp med en Marius eller en Maria, og æ svarte at det visste æ ikke. Æ vet fortsatt ikke, æ e hovedsaklig tiltrukket av kvinne, men om æ treff en mann, om det en dag skulle skje, på ordentlig, så vil æ ikke tilbringe resten av livet med en evig anger om at æ ikke torde å prøve, koffor i all verden skulle æ ville mæsjøl så ondt?

Det æ tiltrekkes av hos menn og kvinne (og alt i mellom de to fastlagte sosiale konstruksjonan, for det e der æ ligg i kjønnspolitikken) e ikke det de fleste heterofile menn og kvinne vil tiltrekkes av. Æ e svak for androgynitet, en spesiell type femininitet hos menn, en viss form for butche kvinne, alle tingan i mellom de delan. Æ kan ikke sette fingern på ka æ like, æ kan ikke beskrive drømmepersonen min, det e visse selvsagte dela, men dem e få, og resten e situasjonsavhengig.3 Og hver gang æ prøve å liste opp ting, så kommer æ til et punkt kor æ sir «men det motsatte av den e også tiltrekkanes, og det motsatte av nesten alt æ har sagt så langt kan også være tiltrekkanes», fordi æ operere med en ja takk, begge deler-tankegang, kanskje, eller fordi æ e enkel å glede.

Æ vet ikke, alt det her heng sammen på måta, alt heng litt i at æ også, tidligere, tenkte «æ e ikke kroppen min» og tre daga seinere tenkte æ «æ e i kroppen min på en måte æ ikke har vært før» og det heng ikke sammen, men kanskje, av og til, så e æ personifiseringa av at motsetninga tiltrekkes av hverandre, sjøl om det bare e tankan mine som aldri blir enig, men som tenke «Det går fint, æ like dæ allikavel».

(herregud som æ kan prate.)

1ren løgn, nokka folk kanskje ikke vet. Men ja, æ drikk ikke, fordi æ ikke like smaken av øl, vin og andre ting som e enkelt tilgjengelig. Æ kunne gjerne drikke mæ full på mojitos og caipirinha, men det blir vel dyrt

2Det e den ene delen i A Heartbreaking Work of Staggering Genious æ stadig vende tilbake til, når hovedpersonen sir at han, når han har skrevet nokka, når han har fortalt nokka om sæ sjøl, så regne han den delen som en avslutta del av sæ; ja, det va det han tenkte, men nu når han har sagt/skrevet det, så e det over, så e den tanken avslutta. Den sendes ut i verden, og e ikke lenger hannes. Det e som forfattera som har innsett at når dem har skrevet ferdig, så kan dem ikke lenger styre kordan folk les det dem sir, og da e det kanskje like greit å vinke farvel mens du enda sitt med makta?

3Man skal aldri si aldri, men tanken på noen som skriv dårlig, i både grammatikk og generell språkførsel e nesten utenkelig. Det strid mot prinsippan mine. Og æ vet det høres fordomsfullt ut, men det e en av få fordomma æ tør stå for. (som i at andre fordomma æ har gjerne må utfordres, at dem e ubevisst og ubehjelpelig til dem påpekes, ikke at æ ikke har andre fordomma, så kulturrelativistisk kommer ikke engang æ til å klare å bli.) men bortsett fra det, så like æ intelligente, smarte menneska (og nei, ikke nødvendigvis studiesmart heller, ikke universitetsintellektuell, sjøl om det bestandig hjelpe). Og det e strengt tatt der det stoppe. Æ tror ikke æ kunne ha inngått et langvarig forhold til noen som har et radikalt forskjellig politisk standpunkt, fordi politikken min e verdian mine, og æ kan ikke tilbringe livet mitt, tror æ, med noen som mene at et ufødt foster e verdt mer enn en kvinnes sjølverdi. (men samtidig, abort bør være den siste løsninga uansett, fordi folk treng ordentlig seksualundervisning og enkelt tilgjengelig prevensjon og ja, lenge leve RU-486)

øøøh. Det måtte vel sies. Alt sammen.

Grunn # 448 (rundt regna) for koffor æ ♥ eeeeelske ♥ 1 Bjørn Gabrielsen:

Det er bare det at Montefiore, sett med rent litterære øyne, skriver som en ku.

DN, 8.10.07, om Simon Sebag Montefiores Den unge Stalin.

Også e det en bitteliten del av nokka æ vurdere å skrive om til et ordentlig leserinnlegg til Nordlys: Bladet Tromsø – et reaksjonært menighetsblad for høyrevridde besteborgere. (Men æ tror ikke æ hadde tatt med akkurat det uansett, all den tid æ jo har et ønske om å bli tatt seriøst. Æ begynne å nærme mæ aldern kor æ ikke lenger kan være en obsternasig drittunge, fra nu av blir det regna som drittsekktendensa, og det e jo en viss forskjell. SUKK! Ka skjedde med ungdommen min?)

Og etter å ha vært på Ordkalotten og hørt på Kjartan Fløgstad, så kom æ fram til at han har kjempesmå øya, og kjempemye hår. (også hadde æ litt lyst til å spørre ka han egentlig tenke om å ha Aslak Nore som sønn, men æ tror ikke han hadde satt pris på om æ eventuelt sa «Ja, det hende at æ ser bilda av sønnen din, også får æ mest lyst til å banke han til han hold kjeft. For så å eventuelt lage han te og dytte på han småkake.» Aslak Nore påføre mæ kompliserte følelsa.)

Forsåvidt, som en videreføring av det. Kæm hadde du hatt lyst til å si «Hold kjeft og vær deilig» til?
Personlig hold æ en knapp på Unge Høyre-gutta. Og Aslak Nore (som sa han stemte Venstre). Men det e ett eller anna med den typen, det e kanskje mest det at det e de deiligste guttan æ kan tenke mæ. Som i at ordet deilig e litt vanskelig å sette på menn, men Unge Høyre-gutta e most likely to succeed i så måte? Æ vet ikke. Æ bare glede mæ til den dagen æ kan bruke det i en krangel. Tenk så fantastisk å bare kunne frese «Kan du vær så snill holde kjeft og bare være deilig?!» til noen! Æ mene, det må jo være det ultimate i hersketeknikk.

Æ føle at hele det her bloginnlegget treng en disclaimer om at æ har brukt mye tid på å tenke på kjønnsrollemønster og sånt, og da særlig litt sånn av femtitallstypen, i det siste. Den delen av mæ som blir litt !!! når noen e sterk og domineranes har fått veldig mye plass å boltre sæ på, bare fordi æ e så fascinert at æ ikke klare å la være. Det gjør mæ forøvrig ikke til en dårlig feminist, men en god abstrakt tenker. Eller nokka sånt. (det e ikke som om æ vil at menn skal kreve at kona demmes skal ha middagen på bordet og favorittdrinken hannes i hånda når han kommer hjem, æ e bare uendelig fascinert over at det går an. æ tror kanskje æ har mer lyst på hushjelp enn kone..)

1Ja, som en anna fjortenåring, med hjerta og det hele

æ skal ikke lyve, nu e vi så full at vi e på det stadiet kor vi beføle hverandre…

Æ nådde plutselig det punktet kor det e så mye å si at æ ikke helt får til å si nokka som helst. Typisk.

OK, et ærlig forsøk:

Æ har datamaskin. Fine blanke datamaskinen min.
Tale fortalte mæ at noen hadde fortalt ho at dem syns æ va den personen i Utropia som va flinkest til å skrive. (den setninga der va tydeligvis ikke ment å skulle være et eksempel på det.) (æ kunne nesten kjenne at det varma hjertet mitt, sånn semi-bokstavelig. Æ treng mer skryt:>)
Æ drakk mojito på lørdag, det har æ ikke gjort på lenge (mmmm, sprit).
Æ e nesten begynt på kåserian mine.
Æ skal stå opp om litt over fire tima.
Æ kom til å tenke på en bitteliten episode (fra en gang for lenge siden) og nu heng den fast i mæ.
Æ e bitt av facebook-dilla, så til de grader. Jippi:D (æ fant facebook-sida til Sigrid Hvidsten og hadde lyst til å sende ho en melding og si at æ elske plateanmeldelsan hennes, men æ prøve å ikke gjøre sånne ting etter midnatt. For det e så mye som virke som en god idé etter midnatt.)
Æ blei shanghaia i kveld, når æ satt på Verdensteaterkafeen og ante fred og ingen fare, plutselig va æ omringa av fulle folk som kunne finne på å briste ut i Åge Aleksandersen-sanga katti som helst. Det va mindre traumatisk enn det kanskje høres ut:D

(dog, setninga «sperm smake som småbarn!» tror æ kanskje æ kunne levd et langt og lykkelig liv uten.)

det e sånt som skjer når tre uka med tanka kommer på en gang.

for æ finn plutselig mæsjøl overalt, i ting som ikke va ment for at æ skulle finne det og tenke på mæsjøl, i en overskrift som ”gammelmodig, men god” og æ tenke på min egen overskrift; i et dikt med ordan «side opp og side ned» og æ tenke at det e mæ – for det e jo nesten mæ, sjøl om æ ikke kan være sideoppsidened, så e det fortsatt et egennavn i en sammenheng, æ e den eneste som hete det – sjøl om æ helst hete Siri; æ finn mæsjøl overalt men det e ikke mæ, e ikke ment for mæ, det e ment for nokka anna, ment som nokka anna, det e bare æ som trekk konnotasjona til mæsjøl i alt æ les, som alle andre trekk konnotasjona til sæsjøl i alt dem les og man kan aldri lese den samme teksten to ganga, ihvertfall ikke om man e dekonstruksjonist eller bare destruktiv, æ vet ikke ka æ e, æ leite bare etter mæsjøl, ikke meninga med livet eller nokka sånt.

iscenesettelse

det slutta å snø, nu regne det. hele tida.

Det æ skulle skrive om her en dag, før æ blei distrahert av at det snødde og før æ blei distrahert av eksamen og før æ blei distrahert av bursdagen min og sommerferien min, som æ så vidt nevnte va nokka æ kom til å tenke på mens æ leste Frode Grytten. Det vil si Popsongar skrevet av Frode Grytten1. For det va en novelle der som handla om en mann, en av mange novelle som handla om menn, men i den her novella tok den nevnte mannen et bad. Og mens han lå i badekaret la han merke til at penisen hannes duppa i vannet som en badeand. Det va da æ febrilsk prøvde å høres ut som om æ hadde fått nokka i halsen fordi det lille latterutbruddet ikke passa sæ på et offentlig sted. Men det som skjedde va at æ fortapte mæ i tanka om penisa, eller rettere sagt, om det e sant at en penis ville duppe i vannet som en badeand – dog en badeand som sitt fast i nokka. Og siden æ ikke har en penis2 vurderte æ mulighetan for en undersøkelse av det her. Men æ innså fort at det vel kanskje ville være vanskelig å finne en mann som e villig til å hjelpe mæ – sjøl om man jo aldri kan være sikker, det finnes nok noen som mer enn gjerne kunne tenke sæ å framskaffe fotografisk bevis enten for eller mot, men det va ikke poenget – fordi det ikke akkurat e nokka man kan starte en samtale med. «Unnskyld mæ, kan æ få være med dæ hjem og se om penisen din duppe som en badeand?» e muligens ikke tidenes sjekketriks. Særlig ikke når man i tillegg, som lesbisk kvinne, ikke har et veldig forhold til penisa i det hele tatt. Men æ tenkte på det her, ganske lenge også, fordi. Æ e ærlig talt ikke helt sikker på koffor, men æ gjorde nu det.

Forresten vil æ bare påpeke at Popsongar va en meget god bok, og æ like alt fra titteln til omslaget til det faktum at æ bare har hørt en av sangan han har basert novellan på. Og at en av de siste novellan, den som handle om en 76 (eller 79, æ huske ikke helt) år gammel mann, nesten fikk mæ til å skrike. (Og æ kjente mæ igjen, på en måte. Eller kanskje æ bare tenkte at æ en dag vil kjenne mæ igjen? Kanskje æ kjenne igjen det æ kommer til å bli. Æ vet ikke, vet bare at æ har en forkjærlighet for teksta om gammel, tapt kjærlighet og bitre tanka om ting som kunne vært, selv om, eller kanskje fordi, det e mitt rake motstykke.)

Det andre æ ville si va at, og æ tror det va mens æ leste Grytten, tror det, men siden det e gått noen daga e æ ikke lenger sikker, æ fant ut at æ vil bruke ordet gneldre. Eller, æ ville, mens æ fortsatt va sint og sur og kunne kjenne hodepinen som bygde sæ opp fra kjeven når æ beit tennern sammen fordi æ va lei av alt, æ ville bruke ordet gneldre til noen, æ ville spørre dem «ka du gneldre om? Ka fan e det du gneldre for nu?» Æ ville bruke det og kjenne gleden over å være slem bre sæ inni magen min, den gleden som virke litt besk, men på en måte som gjør det verdt det. Og sjøl om det gikk over, sommerferien hjalp, bursdagen hjalp, det e over og det hjalp, så vet æ at æ kommer til å lagre det et sted og en dag når noen e teit, når noen gneldre, så skal æ se på dem og si det. Æ skal vente på riktig øyeblikk og så skal æ si det. (Og personen som får høre det vil antakeligvis aldri tenke over det, vil aldri vite kor lenge æ hadde venta på det, vil aldri forstå, men æ vet. Og æ glede mæ allerede)

Og det va det æ ville si før æ blei distrahert av snøen.

Therese spurte mæ om æ ikke har tenkt å ta lappen snart, og æ sa nei. Fordi æ like å ta bussen, og hver gang æ ser for mæ at æ skal kjøre, så e det lange tura over endeløs ødemark i USA eller Canada eller et sted som ikke e Norge. Æ kan se lange kjøretura i Finnmark – opp forbi Vardø, fra Vadsø til Kirkenes til grensa tilbake, se om æ ser en bjørn ved Grense Jakobselv, til Alta til helleristninga og Lakselv og den svingate veien, den gamle kirka, den lange strekninga over slettan, til Nordkapp og tilbake, via Karasjok Kautokeino Karesuando på både svensk og finsk side – men som regel e det land langt borte og ikke kjøring rundt i Tromsø. Kor man skal kjøre i Tromsø? Fra Storelva til Eidkjosen til Ersfjord til Kattfjord til Sommarøya til Håkøya tilbake, til Hamna til Kroken til Stakkevollan til Gimle til sydspissen til nordsia til Langnes til sentrum? Kjedelig.

Og på torsdag – og en vakker dag skal æ slutte å skrive ukedaga med store bokstava, ihvertfall på norsk – skal æ på Flyt for å spise hamburger og håpe at æ får se blodåran til Jørgen. Jepp.

1 Og en vakker dag skal æ bryte med instinktet som gjør at det bestandig står Frody Gretten, fordi æ ikke e helt sikker på kor det kommer fra, men dog, Frode Grytten, det e ikke, skal ikke være, så vanskelig å skrive.

2 Æ har, for ordens skyld, ikke badekar heller, men æ føle at det kanskje ville være enklere å få tilgang til.