æ skal ikke lyve, nu e vi så full at vi e på det stadiet kor vi beføle hverandre…

Æ nådde plutselig det punktet kor det e så mye å si at æ ikke helt får til å si nokka som helst. Typisk.

OK, et ærlig forsøk:

Æ har datamaskin. Fine blanke datamaskinen min.
Tale fortalte mæ at noen hadde fortalt ho at dem syns æ va den personen i Utropia som va flinkest til å skrive. (den setninga der va tydeligvis ikke ment å skulle være et eksempel på det.) (æ kunne nesten kjenne at det varma hjertet mitt, sånn semi-bokstavelig. Æ treng mer skryt:>)
Æ drakk mojito på lørdag, det har æ ikke gjort på lenge (mmmm, sprit).
Æ e nesten begynt på kåserian mine.
Æ skal stå opp om litt over fire tima.
Æ kom til å tenke på en bitteliten episode (fra en gang for lenge siden) og nu heng den fast i mæ.
Æ e bitt av facebook-dilla, så til de grader. Jippi:D (æ fant facebook-sida til Sigrid Hvidsten og hadde lyst til å sende ho en melding og si at æ elske plateanmeldelsan hennes, men æ prøve å ikke gjøre sånne ting etter midnatt. For det e så mye som virke som en god idé etter midnatt.)
Æ blei shanghaia i kveld, når æ satt på Verdensteaterkafeen og ante fred og ingen fare, plutselig va æ omringa av fulle folk som kunne finne på å briste ut i Åge Aleksandersen-sanga katti som helst. Det va mindre traumatisk enn det kanskje høres ut:D

(dog, setninga «sperm smake som småbarn!» tror æ kanskje æ kunne levd et langt og lykkelig liv uten.)

det e sånt som skjer når tre uka med tanka kommer på en gang.

for æ finn plutselig mæsjøl overalt, i ting som ikke va ment for at æ skulle finne det og tenke på mæsjøl, i en overskrift som ”gammelmodig, men god” og æ tenke på min egen overskrift; i et dikt med ordan «side opp og side ned» og æ tenke at det e mæ – for det e jo nesten mæ, sjøl om æ ikke kan være sideoppsidened, så e det fortsatt et egennavn i en sammenheng, æ e den eneste som hete det – sjøl om æ helst hete Siri; æ finn mæsjøl overalt men det e ikke mæ, e ikke ment for mæ, det e ment for nokka anna, ment som nokka anna, det e bare æ som trekk konnotasjona til mæsjøl i alt æ les, som alle andre trekk konnotasjona til sæsjøl i alt dem les og man kan aldri lese den samme teksten to ganga, ihvertfall ikke om man e dekonstruksjonist eller bare destruktiv, æ vet ikke ka æ e, æ leite bare etter mæsjøl, ikke meninga med livet eller nokka sånt.

iscenesettelse

det slutta å snø, nu regne det. hele tida.

Det æ skulle skrive om her en dag, før æ blei distrahert av at det snødde og før æ blei distrahert av eksamen og før æ blei distrahert av bursdagen min og sommerferien min, som æ så vidt nevnte va nokka æ kom til å tenke på mens æ leste Frode Grytten. Det vil si Popsongar skrevet av Frode Grytten1. For det va en novelle der som handla om en mann, en av mange novelle som handla om menn, men i den her novella tok den nevnte mannen et bad. Og mens han lå i badekaret la han merke til at penisen hannes duppa i vannet som en badeand. Det va da æ febrilsk prøvde å høres ut som om æ hadde fått nokka i halsen fordi det lille latterutbruddet ikke passa sæ på et offentlig sted. Men det som skjedde va at æ fortapte mæ i tanka om penisa, eller rettere sagt, om det e sant at en penis ville duppe i vannet som en badeand – dog en badeand som sitt fast i nokka. Og siden æ ikke har en penis2 vurderte æ mulighetan for en undersøkelse av det her. Men æ innså fort at det vel kanskje ville være vanskelig å finne en mann som e villig til å hjelpe mæ – sjøl om man jo aldri kan være sikker, det finnes nok noen som mer enn gjerne kunne tenke sæ å framskaffe fotografisk bevis enten for eller mot, men det va ikke poenget – fordi det ikke akkurat e nokka man kan starte en samtale med. «Unnskyld mæ, kan æ få være med dæ hjem og se om penisen din duppe som en badeand?» e muligens ikke tidenes sjekketriks. Særlig ikke når man i tillegg, som lesbisk kvinne, ikke har et veldig forhold til penisa i det hele tatt. Men æ tenkte på det her, ganske lenge også, fordi. Æ e ærlig talt ikke helt sikker på koffor, men æ gjorde nu det.

Forresten vil æ bare påpeke at Popsongar va en meget god bok, og æ like alt fra titteln til omslaget til det faktum at æ bare har hørt en av sangan han har basert novellan på. Og at en av de siste novellan, den som handle om en 76 (eller 79, æ huske ikke helt) år gammel mann, nesten fikk mæ til å skrike. (Og æ kjente mæ igjen, på en måte. Eller kanskje æ bare tenkte at æ en dag vil kjenne mæ igjen? Kanskje æ kjenne igjen det æ kommer til å bli. Æ vet ikke, vet bare at æ har en forkjærlighet for teksta om gammel, tapt kjærlighet og bitre tanka om ting som kunne vært, selv om, eller kanskje fordi, det e mitt rake motstykke.)

Det andre æ ville si va at, og æ tror det va mens æ leste Grytten, tror det, men siden det e gått noen daga e æ ikke lenger sikker, æ fant ut at æ vil bruke ordet gneldre. Eller, æ ville, mens æ fortsatt va sint og sur og kunne kjenne hodepinen som bygde sæ opp fra kjeven når æ beit tennern sammen fordi æ va lei av alt, æ ville bruke ordet gneldre til noen, æ ville spørre dem «ka du gneldre om? Ka fan e det du gneldre for nu?» Æ ville bruke det og kjenne gleden over å være slem bre sæ inni magen min, den gleden som virke litt besk, men på en måte som gjør det verdt det. Og sjøl om det gikk over, sommerferien hjalp, bursdagen hjalp, det e over og det hjalp, så vet æ at æ kommer til å lagre det et sted og en dag når noen e teit, når noen gneldre, så skal æ se på dem og si det. Æ skal vente på riktig øyeblikk og så skal æ si det. (Og personen som får høre det vil antakeligvis aldri tenke over det, vil aldri vite kor lenge æ hadde venta på det, vil aldri forstå, men æ vet. Og æ glede mæ allerede)

Og det va det æ ville si før æ blei distrahert av snøen.

Therese spurte mæ om æ ikke har tenkt å ta lappen snart, og æ sa nei. Fordi æ like å ta bussen, og hver gang æ ser for mæ at æ skal kjøre, så e det lange tura over endeløs ødemark i USA eller Canada eller et sted som ikke e Norge. Æ kan se lange kjøretura i Finnmark – opp forbi Vardø, fra Vadsø til Kirkenes til grensa tilbake, se om æ ser en bjørn ved Grense Jakobselv, til Alta til helleristninga og Lakselv og den svingate veien, den gamle kirka, den lange strekninga over slettan, til Nordkapp og tilbake, via Karasjok Kautokeino Karesuando på både svensk og finsk side – men som regel e det land langt borte og ikke kjøring rundt i Tromsø. Kor man skal kjøre i Tromsø? Fra Storelva til Eidkjosen til Ersfjord til Kattfjord til Sommarøya til Håkøya tilbake, til Hamna til Kroken til Stakkevollan til Gimle til sydspissen til nordsia til Langnes til sentrum? Kjedelig.

Og på torsdag – og en vakker dag skal æ slutte å skrive ukedaga med store bokstava, ihvertfall på norsk – skal æ på Flyt for å spise hamburger og håpe at æ får se blodåran til Jørgen. Jepp.

1 Og en vakker dag skal æ bryte med instinktet som gjør at det bestandig står Frody Gretten, fordi æ ikke e helt sikker på kor det kommer fra, men dog, Frode Grytten, det e ikke, skal ikke være, så vanskelig å skrive.

2 Æ har, for ordens skyld, ikke badekar heller, men æ føle at det kanskje ville være enklere å få tilgang til.