æ dånedimpe litt, inni mæ

På et tidspunkt, sånn cirka rundt tolv på kvelden, kanskje litt etter, sendte æ en melding til Gunhild og Thoralf: «Æ sitt i samme sofa som Terje Dragseth, Das Beckwerk og Øyvind Rimbereid. Livet mitt har nådd sitt litterære høydepunkt så langt:>» – det æ ikke visste da, men som skjedde kanskje tre kvarter seinere va at sistnevnte herre klarte å erklære «men det betyr at jeg eier deg», korpå han stoppa opp og innså kor upassanes det va og æ svarte «det va kanskje litt tidlig å begynne med sånt.» Hvilket igjen fikk mæ til å innse at når noen sir nokka upassanes, så e æ tydeligvis nødt til å svare med nokka minst like upassanes, stort sett uansett kæm som sir det. Dog må det sies, om enn ikke av andre grunna enn at Rimbereid virke som en sympatisk mann og æ ikke har lyst til å fjerne all konteksten fra den upassanes setninga hannes, at æ sa «æ e vel førerhunden din for kvelden» etter at æ lovte å følge han bort på Perez (etter at den fjerde personen, kanskje, hadde sagt at «ja, vi skal bort dit, det e veldig enkelt å finne fram, klare du det?»). Det fine va jo at når vi kom på Perez, så sa æ til Morten «nu kan æ fortelle alle vennan mine at æ har gått en tur med Øyvind Rimbereid.» (for så å følge opp med «alle vennan mine kommer til å si «kæm e det?'») Uansett. Beckwerket tok mæ i hånda når han gikk, sa «mademoiselle» og om æ hadde vært av dånedimptypen, så hadde æ dånedimpa. Beckwerket hadde vært på Rødtind (tror æ) i dag, så æ måtte jo si at han, på sine få daga i Tromsø, hadde vært på flere fjelltura enn æ har tatt i hele livet mitt. Det e litt imponeranes.

Ellers kan æ krysse av «ende opp på hotellromnachspiel (om enn klokka to) med [folk] og [upassanes substansa]» på den store lista over ting æ må gjøre før æ dør, hvilket jo e litt gøy. Og mens æ venta på siste nattugla, havna æ i prat med ei jente som etterhvert sa «æ like luhkkaen din», hvilket fikk mæ til å konkludere at ho va et vettig menneske. Kåfjordsame og alt, ho ga mæ til og med en klem da ho skulle av bussen, det va litt søtt. Og æ så Knut Nærum, men antasta han ikke; hørte på Kjell Askildsen, blei kjempesjarmert; heia på vinneren av poesislammen; innså at æ virkelig ikke vet kæm Anniken Annexstad e, men at æ ikke syns nokka særlig om ho (navnet e sånn at æ først tenke «ho ja» for så å innse at æ ikke helt vet koffor æ tenke det. Sånt plage mæ); snakka drit om [universitetsansatt], hvilket va uendelig tilfredsstillanes; fortalte Lars O. Haugen 1. at æ likte Waterboys-anmeldelsen hannes i Finnmarken i sommer (det va verdt det bare for å se ansiktsuttrykket hannes), 2. at æ e ordkalottfrivillig og litteraturgroupie1. Det førte til en absurd samtale som endte opp med dronta og geirfugla (eller? Ka dem het? Dem som døde ut fordi dem va for dum til å leve). Vakkert va det.

Og når æ gikk av nattugla og vandra hjemover, mens æ så opp mot stjernan og tenkte på det foreleseren min sa om Iser og stjernehimmelen (stjernan e bestandig de samme, det e kulturan som variere ka du ser i mellomromman mellom stjernan, sånn e det også med teksten, de blanks som finnes der vil fylles ut av leseren, og sjøl om teksten e den samme, vil blanks være forskjellig fra person til person) og reint generelt reflekterte litt over verden og kor fornøyelig den e («om dokker noensinne spille konsert i Tromsø love æ å komme»), så stoppa æ opp, snudde mæ rundt og stirra rett opp på Orions belte. Æ e så dårlig på stjernehimmelen, æ huske aldri ka som e kor (eller ka som e ka), men Orions belte e bestandig en sikker vinner, og det føltes som den perfekte avslutninga på kvelden. (sånn bortsett fra at æ kommer til å avslutte kvelden med å ligge i senga og lure på om æ e trøtt og utsulta, eller om æ har fått i mæ nok passiv røyk til å være litt høy. Sove skal æ uansett)

1Det høres forsåvidt også både upassanes og noget suspekt ut, men æ sa det ikke bare til han (og det kunne vel ikke falle mæ inn å legge an på Morten), og det va nesten logisk. Nesten. Æ e kanskje bare litt upassanes av mæ.

(ps. det va ei dame på VT som sa «vent, e du Siri med bloggen? Æ havna faktisk innom der i dag […] samisk og lesbisk […]» og æ innså plutselig at æ føle mæ ukomfortabel med å være erklært lesbisk. Elisa prøvde å få mæ til å erklære mæ biseksuell, men det føles heller ikke rett. Æ tror æ e erklært forvirra, kan ikke det også være en kategori? (eller, som æ innså at æ e ifølge fjasboka mi: kjønnsløs og uinteressert. (bortsett fra at det jo også e feil, for æ e jo tross alt ikke uinteressert, æ e bare. lat? nu skal æ slutte å snakke))) (Nu blir vel Thoralf glad?) sannsynligheta for at æ e en smule høy føles mye større etter det avsnittet der, sukk

det finnes mange kafea i Tromsø, e vel hovedpoenget mitt.

Kjære Utropia,

æ vet at vi like Morgenbladet. Og det finnes det jo mange gode grunna til. Men. Æ syns vi burde like Dagens Næringsliv. (sjøl om vi ikke e BI-studenta. eller jus-studenta. eller andre ekle ting.)

Det fordi Dagens Næringsliv har:

  • fantastiske fotografa
  • fantastiske layout-ansvarlige
  • geniale overskrifte
  • På nattbordet-spalta
  • Kjetil AlstadheimC sine «skisser»
  • Bjørn Gabrielsen, Øyvor Dalane Vik, Ane Farsethås og andre folk med minst like morsomme navn og like gode skriveevna
  • Norges beste musikkanmeldelsa (helt sant! Hver gang en CD blir anmeldt i Dagens Næringsliv får æ lyst til å kjøpe den, bare for å se nøyaktig ka det e anmeldern mene)
  • Norges beste lørdagsavis
  • den der fine spalta på tredjesida i avisa hver lørdag som æ aldri huske ka hete
  • Bjørn Gabrielsen (ja, han e verdt å nevne [minst] to ganga)

Så det så.

Forresten, om noen får sæ til å nevne VG (igjen) neste gang æ klage over overskriftan vårres (og ja, det kommer nok til å skje igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen), så går æ. Og da tror æ ikke æ kommer tilbake. For det finnes da vitterlig mange nok avise i Norge til at vi ikke treng å forholde oss til bare Morgenbladet og VG?

leservennlig hilsen,
Siri

(æ fikk skryt for kåseriet mitt av en av favorittforeleseran mine! [og her skulle det stå nokka kryptisk, men æ prøve å bli et bedre menneske, så æ droppa det:D])

Og for første gang har æ vært på Kaffebønna! (den nye, på Stortorget) Fordi Kaffe&Lars va stengt (igjen:/) og Verdensteaterkaféen e for mørk til at man kan lese ting (dessuten føle æ mæ ikke helt komfortabel med å gå dit aleina, all den tid alle de kulturkapitalsk sterke folkan i Tromsø heng der, og dem e aldri aleina) og Aunegården har kanskje Tromsøs beste kake (det har dem), men dem har til gjengjeld også Tromsøs styggeste kaffe, så det ødelegg litt av poenget med kaffe&avis på lørdagskvelden. Så æ dro på Kaffebønna, for den va tom for folk (ikke så rart, egentlig, siden den som regel ser stengt ut hver gang æ går forbi. Æ skjønne ikke helt åpningstiden demmes) og godt opplyst, også hadde dem god kaffe. Så da har æ et lørdagskveldsalternativ neste gang Kaffe&Lars e stengt.

(æ tenkte på Circa også, men dit går man definitivt ikke aleina; Solid gjelds ikke, for dit drar æ aldri med mindre æ blir dratt med; Artur funke, men der drikk æ aldri kaffe, så æ va bekymra for dårlige valg (og æ har ingen plana om å bli full på egenhånd (det hørtes rart ut)); G e jo totalt utafor diskusjonen, det samme gjeld Le Mirage (æ har altfor få studiepoeng til å være der); Perez kunne kanskje gått, men æ har enda ikke vært der, og vet ikke om lørdagskvelden e beste tidspunkt å prøve på; Driv går æ ikke til med mindre noen drar mæ dit (:D); kinokafeen og det som før het Teaterkafeen (men som hete nokka anna nu, Sånn? et eller anna sånt) glemme æ bestandig å tenke på; og æ tror det va alle kafean i sentrum? Jimmis regnes ikke, for æ skjønne enda ikke helt ka konseptet demmes e, og Kaffebønna nede ved Nerstranda stenge så forbanna tidlig at æ ikke en gang tenke på muligheten til å dra dit. Kanskje skulle æ bare ha gått på Abboteke bar og prøvd å finne noen som ville kjøpe mæ drinka, men æ tror utringinga mi va for beskjeden til at det hadde gått bra.)

ps. I følge den her utelivsguiden for Tromsø treng man bare 180 studiepoeng for å henge på Le Mirage, så da har æ tydeligvis mange nok allikavel!