Til Noereh!, ein førebels rapport om ein språkkonferanse arrangert av Sametinget

Æ vurderte å skrive hele greia på nynorsk – eller, rettere sagt, «nynorsk,» siden æ har litt sjølinnsikt språklig sett – men æ tror den eneste grunnen til at det virke som en god idé e det faktum at æ virkelig virkelig burde gå og legge mæ ganske snart. Så det skal æ ikke gjøre.

Men æ har vært på første dag av språkkonferansen til Sametinget, om samisk språk. Æ merke at æ e litt tilhenger av at konferansa skal hete nokka, når æ tenke mæ om, fordi samisk språkkonferanse høres rart ut når det e sånn. Det høres ut som om oppfølgeren burde hete «En samisk språkkonferanse til» eller nokka sånt. («Og du trodde du aldri mer trengte å gå på en samisk språkkonferanse [LOL]»)

Det va mye norsk språk ute og gikk, men det får nu være. Det som va litt verre va at dem hadde simultantolkning alle veia, men ikke da folk i salen skulle si ting, fordi mikrofonan tolkan hørte på va av den bordfaste typen, så da måtte dem oversette sine egne spørsmål. Og det e jo litt ugreit. Ordføreren i Kautokeino sa det, at han reagerte på at han va på en samisk språkkonferanse og blei tvunget til å snakke norsk.

Sånn ellers va konklusjonen at alle slit og det går til helvete og vi treng en hel masse ting vi ikke har men som vi burde ha. (derav hjertesukket tidligere i dag) Reindrifta sørge over all terminologien som forsvinn, det e stadig færre som tar samisk som andrespråk på skolen, ungdommen i de sikreste samiske språkområdan kan ikke snakke ordentlig samisk lenger, lulesamisk ungdom snakke som dem skriv og skrivemåten e ikke laga for å passe sammen med den faktiske uttalen, politifolk blir beskyldt for tjenesteavvik når dem snakke samisk til folk og den ikke-samisktalende medbetjenten ikke vet ka dem sir, ingen har penga nok og samisk e uansett bare akseptabelt for kommunan så lenge det ikke koste dem nokka, folk e livredd for å bruke språket på grunn av språkpolitiet, men vi kan heller ikke sette vår lit til ting som giellatekno sjøl om dem e fin, samisk språk ende opp som en profesjon, ikke nokka man bruke – skriftspråket blir nokka man oversett til, ikke nokka som e.

Men det som slo mæ mest, til slutt, va det at alle sammen sir «vi treng» og dem treng flere språkfolk, dem treng språkbrukera, dem treng ungdom, dem treng folk som tør å hoppe i det, dem treng penga, dem treng ressursa, dem treng og dem treng og vi må ha.

Og et sted innimellom der går det en gylden middelvei mellom at samisk ikke skal koste kommunan nokka og at vi skal få det vi vil ha – vitale samiske språk som har brukera og e brukanes – og æ skjønne ikke kordan man skal finne den middelveien.

Æ skjønne ikke kordan vi noensinne skal ha nok kompetanse og nok penga til å få til alle de her tingan vi treng for å tro på at språket skal overleve, og det e egentlig så enkelt som akkurat det. Æ tror det finnes et utall menneska på den konferansen som e utrolig mye smartere enn mæ når det gjeld alt av språk, og æ tror dem har helt rett i alt dem sir, æ tror vi treng alle de her tingan.

Men æ tror ikke vi får dem.

Og æ tror, kjære Noereh!, at det e der vi kommer inn og det e der vi slit nokka så voldsomt, og det e det der vi kommer til å slite med om tyve år – om vi fortsatt eksistere, bank i bordet (kor gammel blei egentlig Davvi nuorra?) – for det blir aldri nok og det kommer aldri til å bli enkelt å lære samisk og være samisk, æ tror ikke det. Det kommer aldri til å være nokka vi ikke treng å snakke om med folk som ikke forstår oss og som ikke vil forstå oss, fordi dem kommer bestandig til å spørre.

Men vi har et bankanes hjerte i midten av verden, sir dem, vi har et bankanes hjerte og et ukjent antall flinke folk og det kommer aldri til å bli lett, men kjære Noereh!, æ tror det kommer til å være verdt det hver gang det blir bittelitt lettere. Vi e et lite folk på alle mulige måta, koffor skulle vi tro på store fremskritt?