are your words in my mouth when I read them in your language

Æ starta dagen – i en vid definisjon av å starte dagen kor vi egentlig regne det å være på universitetet, gå på C8 og kjøpe en enkel latte som starten på dagen, og ignorere dusj-frokost etc – med å sette mæ ned og lese Hélène Cixous, Love Itself in the Letterbox. Æ leste bare de to første kapitlan, men det va da en god start, om ikke anna? I baksideteksten e Cixous definert som «one of the world’s leading writers,» æ har hatt ho på pensum en gang, tror æ – æ huske ikke helt kæm av de der vanskelige franske teoretikeran æ faktisk hadde på pensum og kæm æ bare har hatt mareritt om i etterkant – men den her boka kjøpte æ på posesalg på Akademisk kvarter under fagboksalget demmes. Ikke fordi det va Cixous, men fordi den handla om kjærleik, og det e tydeligvis et av kriterian mine for å kjøpe fagbøker nu til dags. Eller, da blir det vel «fagbøker.» (Æ kjøpte dog How to Read a Poem og noen andre faktiske fagbøker, så det va ikke bare selvhjelpsfag.)

Æ vet ikke om ho e en leading writer, men æ like måten ho bruke tegnsetting på, eller, rettere sagt, ikke bruke den – det gjør at alle setningan av og til ramle over hverandre, ja, det finnes punktum, men komma e det ikke så farlig med, du skjønne vel såpass uten hjelp? Eller kanskje kjærlighet e litt sånn, at den ramle over sæsjøl i et forsøk på å få dæ til å forstå? (kan vi skylde den forrige setninga på at æ har starta dagen med det her?)

Æ vet ikke om det e en god bok, men den har fine tanka, og vakre setninga, som: I will never forget this is the first time that I tell you this memory, you say. (p. 4)

Og den snakke om det å lese den andre, som vel i det her tilfellet e noen man har et forhold til, men æ syns dela av det passa bra på leseopplevelsen i det hele tatt, det å lese poesien til noen og plutselig føle dæ så nært dem at det virke litt upassanes: Your language – I always come back to it – is well guarded, I try to part your lips with my tongue or else it’s you on my lips, I no longer know what is inside what is outside, are your words in my mouth when I read them in your language, the slightest touch of a syllable has the mysterious power of a penetration. (p. 6, min utheving)

I remember your arrival in the office. I remember the other being that you appeared to be to me then when I had just read the poems with a freedom for which you might reproach me. I had licked them from head to toe, chewed ruminated without paying, they were mine, and suddenly they were yours, they were something of your person that I had taken pleasure with behind your back I had helped myself, as if I had gone into the wrong bedroom, I slept in your bed, your dreams came to me, thereupon you enter, you turn on the light, it’s not as if I could say: I thought you were dead. I was with your poems and I had no need of you. (p. 12, min utheving)

…she doesn’t know how to read French, she can emit forty-eight love sounds, they are musical versions of again and always… (p. 19)

…at the corner of a dream and a waking, everything has already been told-and-forgotten, the sentence now has the charm of the Refound Ones, those unknown faces that one recognizes, those formulas that tickle sleeping memory. (p. 23)

Og siden æ bruke dagen i dag på å være dritnervøs, fortsatt, (og ikke gjøre det æ burde, enda, men først bare les Cixous), virka det her merkelig passanes: One twitches and fidgets. One feels impossible and gives up. (p. 25)

Så va det ting om mat, det andre kapittelet handla om mat, om mora hennes som snakke om the cauliflower of the Lautaret, og ho spinne videre på det der, snakke mer om det, og æ vet ikke kordan side av det her sitatet æ eventuelt tilhøre, men begge dela virke litt fin: I know a person for whom the habit of dining with someone is a staggering blow to the latter’s possibility of ever being a legendary character for us. For me, it’s the opposite. I have a passionate curiosity to the point of jealousy about what you eat, about what you eat every day, about what we have eaten together, about what we have never eaten together, about what we will one day eat together. (p. 27) Og så likte æ, kjente mæ igjen i – via omveia og litt sånt – det her sitatet, sjøl om æ kanskje ikke kultivere det sjøl, men. Omveia: I betray myself with rosy-fat-cheeked plump characters even as I cultivate slenderness. (p. 22)

Og så leste æ det her og tenkte på noen, men det kan man jo ikke si til folk: se, akkurat sånn e det når du les ting æ skriv, din dust, hold dæ unna: If you had called me my soul, if you said to me «your soul is delicious it’s as if when I read your letters I am drinking your soul,» I would have been disgusted, I would have felt offended, threatened, I would have headed for the door. (p. 28)

Little words, for example? No. You never sent me what in French we call un petit mot, «a little word,» as Albertine does to the narrator and vice versa. Between us no «little words.» Brief, sharp, strong words. (p. 46)

…I want you to come I don’t want to ask you to come I am asking nothing of you… (p. 46)

Og til slutt, uten sammenheng, egentlig, siden det e første gangen æ les den her boka, men æ tenkte på Roland Barthes da æ leste de to siste setningan, fordi det e det æ tenke hver gang æ blar litt i A Lover’s Discourse: I found the most beautiful sentence imaginable in words of the world in one of the volumes of the In Search of Lost Time, not very long ago. I don’t know how I failed to notice it earlier. And one thinks one is reading. (p. 47)

Blabla, det burde sikkert være mer kontekst her, æ vet ikke, nokka fornuftig, men nei, hei – æ leste en bok og markerte noen setninge æ likte, her ser du flesteparten av dem, æ ville dele. Så enkelt va det, ka?

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

–«Maybe you’re just not worth being loved,» he says.

Stockholm syndrome
Daphne Gottlieb – fra/from Kissing Dead Girls

She’d been single for a couple of years when she first feels the knife at her throat. «Don’t move or the girl gets it,» love says, an arm chokeholding her. She doesn’t know what to say. In fact, she can’t say anything with that hand around her throat, but she’s thinking, Funny, that’s not very loving.

«See,» her kidnapper says, «Love makes the world go round.» «It’s a many splendored thing,» her kidnapper continues, «But you–you’ve fallen down on the job. If no one loves you, maybe you shouldn’t be here at all.»

But my friends, she thinks. «Not talking about that,» he says. But my family–«Not the same thing,» he says.

As she walks through her workday, she is wondering why no one notices love holding the knife to her throat. What happens when you have to pee? she asks the kidnapper. «I don’t know, I’ll think of something. Maybe I’ll tie you to the chair.» But I’m at work, she says to him. «We all have our problems,» he says.

«How about that one right there?» her assailant says to her on the subway ride home. He’s sixty years old, she says. «Details, details,» he says. «If you’re going to shoot down every chance you get … Hey! What about her?» She’s pregnant, says the girl. «Fine,» he says. «If you’re not going to work with me here, I am not responsible for what happens next.» He pushes the edge of the blade harder against her throat for emphasis. What kind of tyrant are you, she asks. What if I don’t want to be in love? I have a career, and I have pets and plants and hobbies and friends–«Maybe you’re just not worth being loved,» he says.

She thinks about that. Maybe he’s right. Maybe she’s not worth being loved. As a very young woman, she had fallen madly in love and then had her heart broken and resolved not to lose her heart like that again. A few years later, she fell in love again and found herself doubting that she’d really been in love the first time, since this new love had very little in common with the first love–it was sensible, methodical and not unruly, not impetuous. If one had been love, surely the other could not be. Perhaps she did not know–had never, not ever known love. She did not want to believe that she would never be in love again, but maybe it was true: Maybe she had become entire unlovable with the thickening of her waist, her penchant for drinking orange juice straight our of the jug, maybe she was unacceptable because of her disinterest in most small talk. Maybe you’re right, she says out loud. Might as well just slit my throat. «Maybe I should,» he says, but the voice is faltering, unconvinced, and the knife edges the tiniest bit away from her throat. Look, she says. I don’t mean to be rude, but I have to work in the morning. «Okay,» he says, and steers her to the bed. «Lie down slowly.» They move like a wounded four-legged creature. She pulls back the quilt. Do you have to keep the knife at my throat while I’m sleeping? she asks. «Sorry,» he says. «I think so.»

He tries again. «Aren’t you lonely?» She is fast asleep. He settles in, cleans his nails with the knife.

In the morning, he turns his back while she showers. She sees the back of his ski mask through the shower’s glass doors. She catches him peeking when she gets dressed. Stop that, she says. She thinks she sees him blush under the mask but can’t quite tell.

It was odd, going through her workdays, her weekends with a knife to her throat, riding the subway at the blade’s edge, with him asking, over and over, «What about that one, over there? That one?» She supposed that she’d done stranger things in the name of love.

Over the next few weeks, friends and co-workers remarked that she’d never looked better; why, she was glowing. Was there someone new in her life? You could say that, she’d say, shrugging.

Never expected it to be like this, she thought. Who would have through that the edge of a knife is where you find love? «I heard that,» he said. «And I’m not quite sure what to do about this.» Tell you what, she said. Why don’t we just enjoy it.

She knew it wouldn’t last forever. It couldn’t. But for now, everything was beautiful and new and she liked living in the world like that. In love. And loved.

my life may not be something special, but it’s never been lived before

LIVET

jeg samler liv
som blir til lyd
ingen har joiket meg

jeg trekker ord gjennom munnen
blander dem med spytt
og tvinner dem rundt og rundt med begge hender

jeg som aldri har tvunnet reinsener
syr meg sammen fra innsiden og ut
og samler liv som blir til ord

(Hege Siri, i diktsamlinga et øyeblikk noen tusen år)

Æ stakk av med Utropia sitt lese-eksemplar av Hege Siri sin nye bok, fordi æ ville lese den uten å måtte anmelde den. Eller, rettere sagt, æ ville lese den for å se om æ kanskje vil anmelde den en gang. Æ vet ikke enda – æ tror æ har lest mæ gjennom samlinga fire ganga så langt, men. Dela av den – setninge, fragmenta – treff mæ, oppsummere min samiske eksistens på måta æ kanskje ikke har tenkt på før (i tilfelle det ikke e åpenbart: æ har tenkt ganske mye på den). Andre dela slår mæ som mindre interessant, eller mindre gripanes, delvis, tror æ, fordi den samiske historien vårres e såpass forskjellig, og delvis fordi æ ikke syns diktan fungere så bra. For mæ ihvertfall. (der e problemet, særlig om æ skal anmelde poesi (sånt gjør æ veldig sjelden), æ klare ikke helt å se forskjellen på ka som ikke fungere for min del og ka som ikke fungere i det hele tatt, og det føles som en distinksjon æ burde få til. Dikt e min svakeste side når det gjeld litteratur, æ e ikke så veldig flink med dem.

(eller kanskje det heng sammen?) Æ har hørt på Ani DiFranco, i går og i dag – det vil si, æ e på spor 41 av 233, så det går som det går – og nu vil æ klippe av mæ alt håret, kjøpe mæ nye brilla, etc etc. Æ så på skyggen min i gatelysan i går og tenkte at æ kunne sett ut som en mann – if only if only – og det hadde i grunnen vært litt fint. Æ savne – plutselig, nu mer enn ellers – den perioden da æ kunne passere. Ikke fordi æ vil at folk skal tro at æ e mann, men fordi æ ikke nødvendigvis vil at dem skal tro at æ e dame heller.

(det fine e at æ begynte på den tanken, og så kom Inga, og så snakka vi sammen i tre tima, og va blant anna innom kjønnsidentitet (og seksuell identitet som en videre del av det), og den greia med å være litt uklar.)

Og æ gjorde det i går, mens æ satt her – her på VT, kor æ sitt nu også – og så på de nye studentan som gikk lysløypa og tenkte at dem e jo litt søt, litt søt, veldig høylytt, æ oppdaterte facebook med at æ hadde vært på date med mæsjøl, og det hadde vært hyggeligere om æ ikke så på andre menn. Æ venta på at noen skulle spørre, skulle reagere på den delen med «andre» – kæm e den første mannen, Siri? Jo, det e mæ. Eller, nei, det e det ikke. Æ e ikke mann, æ vil ikke være mann, som sådan, men æ vil ikke ikke være det heller. Og det e hovedgrunnen til at æ skulle ønske æ va slankere, for da kunne æ klipt av mæ alt håret og ligna mer; eller kanskje like mye: da kunne æ ligna mindre på det folk vet æ e. Æ like muligheta, æ like valg, og æ like ikke at min fysiske identitet fjerne den muligheten min mentale identitet like å ha.

(og ellers? «noen ganga ser æ på enkelte menn og tenke «om æ hadde satt mæ på dæ ville du knekke i to.'» Og av alle ting her i verden e æ blitt mye flinkere til å flørte med små barn (det høres så suspekt ut, men det e jo så enkelt å flørte med små barn: du smile til dem, så smile dem tilbake, dokker kikke litt på hverandre, ser bort, ser tilbake, også glise en eller begge frydefullt – så starte man på nytt.), eller kanskje æ bare e blitt mindre redd for dem. Barn e fine greier, sjøl om æ ikke vil ha noen.)