poetikk

by

Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

by

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.