populærkultur

by

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

by

TIFF og ting som Tromsø internasjonale filmfestival.

Det føles galt at det går for lang tid mellom filmfestivalen og det forelska blogginnlegget, og nu e det gått en uke, og stort lenger enn det kan man ikke vente – ikke fordi forelskelsen går over, men fordi hukommelsen e dårlig.

I år så æ:

Det e en sørgelig kort liste, særlig med tanke på at æ så seks av de filman som frivilligvisninge før festivalen i det hele tatt va begynt. Det betyr at æ så ni filma i løpet av hele festivaluka, hvilket e ny personlig rekord, sånn omvendt. I tillegg så æ ikke film på tirsdag og onsdag, fordi æ hadde frivilligjobbing som stedsansvarlig fra 10-17 (eller 8.45-17, på tirsdagen), og sov som et mareritt, sånn at æ stort sett bare gikk hjem og la mæ. I tillegg va æ syk på søndag, da æ spydde og sov i cirka tyve tima. Så egentlig så æ ni filma på tre daga, og det e jo ikke så ille, i hvert fall ikke når man tar i betraktning at æ, på fredagen, så én (1) film. Og det va ikke stumfilmkonserten en gang! (Den som fikk terningkast seks av Tord i iTromsø)

Det va dog på fredag æ (etter å ha sovet til ti og holdt mæ i senga til ett, trallala) så Run if You Can med Ida, droppa å stille mæ i rushticketskø til Fortellinger fra saunaen med Gøril (fordi ho sto nesten fremst i køa, og æ kom fram til at æ ville følt mæ som en drittsekk og en dust om æ skulle bølle mæ inn sammen med ho), spiste sushi på Rå med Oda og hang på 4 roser en stund med ho og Ida; for første gang har æ brukt tid på å være sosial under TIFF – etter å, i alle år, ha hørt rykta om at det e en del av festivalopplevelsen, det også. Æ e fortsatt litt skeptisk, men det va ganske hyggelig, såpass skal æ innrømme.

På lørdag va æ også sosial, men da fikk æ tid til fire filma (en klokka ni på morran og tre på rappen på kvelden), så fredagen va mest et utslag av særdeles dårlig planlegging. Samt at ting, som Metropolis, hørtes gøy ut, men varte i over to tima, og æ eie ikke tålmodighet under filmfestivalen.

Æ tror dog æ va ganske heldig med årets utvalg av filma, sjøl om det e en finfin liste med ting æ e mer eller mindre bitter over at æ gikk glipp av – som For the Love of Movies, som æ til og med hadde billett til på søndagen:( – og æ e veldig glad for at æ fikk sett både Bran Nue Dae og Nuummioq, æ anbefale begge, særlig til andre med urfolksinteresse.

Bran Nue Dae e en musikal fra Australia, med aboriginera i de fleste rollan – og æ vet det høres ganske kleint ut, men det va kjempegøy og poengtert på samme tid, samt at den ene låta («There’s Nothing I Would Rather Be») sitt igjen som min nye themesong, om æ skulle hatt nokka sånt.

Nuummioq e den første filmen som e produsert på Grønland (eller kanskje Grønlands første spillefilm, æ huske ikke helt), og sjøl om den hadde en del filmtekniske småfeil – ille nok til at også æ beit mæ merke i dem – va historien framifrå, og skuespillerprestasjonan til å gråte av, til og med i såpass stor grad at æ nesten begynte å gråte under en helt anna film fordi æ plutselig kom på den ene scenen i båten og det va så sørgelig. I tillegg va måten språket blei brukt veldig fin, og sånn som æ sjøl kjenne den fra en slekt med både norsk- og samisktalanes (og finsk- og tysk- og tidvis fransktalanes) folk. Og besteforeldran i filmen va også litt til å gråte av, dem minte mæ om mine egne besteforeldre.

Æ likte ikke Loose Cannons, men det va nok hovedsaklig fordi den skulle avslutte kvelden som besto av Nuummioq, Bright Star og Three – det e mye å kreve av en film, og den feila monumentalt. Den va heldigvis ikke så dårlig som den italienske homofilmen æ så på TIFF i fjor, men det skal ganske mye til. (A Day at the Beach eller ka den nu enn het e så langt den eneste filmen æ har sett som va så dårlig at æ tvitra underveis i den for å klage min nød)

Machete Maidens Unleashed! kunne blitt en skikkelig interessant dokumentar, men den tok til takke med å være en skikkelig fanboydokumentar. Det kan æ jo selvfølgelig ikke stoppe den fra å være, men det plaga mæ at det dukka opp en masse interessante ting som forblei nevnt i bisetninge. Og det va en feministisk åre i filmen som kunne vært undersøkt mye mer, men æ tror filmskaperan feiga ut.

Den filmen som deprimerte mæ mest va nok Exit Through the Gift Shop, det æ satt igjen med e at kunst e håpløst eller meningsløst. Æ beskreiv den til noen som dokumentarversjonen av Inception, den e bygd opp sånn at du ikke vet ka som egentlig e sant og ka som e iscenesatt. Den anbefales, og æ tror alle andre likte den mye bedre enn det æ gjorde. Eller, æ tror ikke det e en vanlig reaksjon å syns den e deprimeranes, så den e verdt å se.

Bright Star va den vakreste tårepersen æ noensinne har sett, den e på mange måta definisjonen av en jentefilm, men den va utsøkt og briljant. Dessuten va det fint å følge opp en sånn film, kor de to elskende knapt kan ta på hverandre, med Three, Tom Tykwers nyeste tyskspråklige film, kor folk har sæ i øst og vest. TIFF-katalogen advarte mot eksplisitte sexscena, men dem va nesten skuffanes tam (klarere: når en festivalkatalog advare mot sånt ser æ for mæ SM og bondage og erigerte penisa i øst og vest, hytt og pine). Det va dog en veldig tilfredsstillanes – *rimshot* – film, og det gikk som æ ville at det skulle gå. Det kunne forresten gått på samme måte i Run If You Can, men æ tror filmskaperan feiga ut (eller at den litt overraskanes slutten va demmes måte å gjøre det samme på).

I Am A Terrorist har en skikkelig misvisanes tittel, den e fransk, ikke tysk, og den handle om en 11 år gammel jente som rømme hjemmefra med urnen som innehold aska til den avdøde bestemora. Den va ikke helt som forventa, og det va dela av den som ikke føltes som om dem hang sammen med resten – litt som om regissøren va usikker på kor dokumentarisk ho ville at det skulle være – men æ likte den, nær sagt selvfølgelig, æ har jo en svakhet for filma som handle om barn og ungdom. (Den minte mæ litt om den polske filmen fra fjorårets festival, Sztuczki, men æ likte den polske filmen bedre.) I så måte va Winter’s Bone festivalens andre ungdomsfilm for min del – æ hadde lyst å få med mæ flere, særlig Hands Up, men æ va som sagt ganske håpløs i år – og den va fæl. Og fantastisk. Den går forøvrig på kino for øyeblikket, så den burde alle se!

Årets overraskelse for min del va Littlerock, en film æ ikke hadde spesielt store forventninge til, og ikke egentlig visste ka va – men det va fornøyelig. Den handle om et japansk søskenpar som e på tur i USA, og ende opp i Littlerock, fordi bilen dem lånt går gaiken. Han snakke litt engelsk, ho kan ingenting, men blir likevel igjen i byen når broren reise videre. Æ hadde sovet i tre tima natta før, filmen starta halv elleve på kvelden, men æ holdt mæ våken gjennom hele, og et stort bedre kompliment kan æ ikke gi. Det e ikke en film som kommer til å bli publikumsfavoritt eller nokka, men det e akkurat den typen film fra USA æ vente å se på TIFF, sånt som æ aldri i verden hadde fått med mæ ellers.

Og det passe vel bra som foranledning til å klage min nød over publikumsfavoritten: Black Swan. Æ tvile ikke på at det e en bra film – hovedgrunnen til at æ ikke så den under festivalen va fordi den va sykt utsolgt og æ visste at den kommer på kino snart, da vil æ heller bruke tida mi på nokka æ neppe kommer til å se igjen – men det e et sørgelig atypisk valg av favoritt. Tidligere års vinnera finnes her, og æ kan ikke se for mæ at Black Swan kommer til å sitte komfortabelt sammen med dem. Sukk. (æ vet, æ e bæsate, men. Sukk.)

Sånn ellers? Ong-bak va gøy, men i overkant lang; Sonata for Viola va en dokumentar, den va ikke kjedelig, men den va ikke veldig interessant heller (for mæ, som et menneske som ikke egentlig har et forhold til klassisk musikk); æ likte How I Ended This Summer, sjøl om æ på et tidspunkt trodde den skulle tippe over i en homo-bdsm-greie (æ va nesten litt skuffa når den ikke gjorde det…); æ e ikke spesielt utprega fan av Werner Herzog eller David Lynch, så æ stilte mæ ganske likegyldig til My Son, My Son, What Have Ye Done, men æ så den nu i hvert fall. That’s something, som dem sir.

Sosialiseringa va hyggelig, selskapet va godt, filman va bra, maten va god (æ e ganske blakk nu), frivilligjobben va morsom som vanlig (æ vil ha jobb i TIFF, det hadde vært gøy det!), festivalforelskelsen dukka opp i år igjen (les: den ene personen æ blir betatt av hver festival, ikke den generelle følelsen av å være forelska i festivalen, sjøl om den va der den også) (i år snakka æ med han! <3); æ kom mæ ikke på noen av festan i år heller, men alt vel alt vel.

Æ endte forresten opp med et nytt nyttårsforsett: æ skal se minst fem Arthaus-distribuerte filma før sommeren. Starta på torsdag med Fortellinger fra saunaen og nu glede æ mæ til resten av årets første halvår. (den filmen fortjene et eget blogginnlegg, men kort oppsummert: se den! Og fortell mæ om du får med dæ katti den ene personen som snakke samisk dukke opp – det e min nye funderingsgreie: høre nordmenn forskjell på samisk og finsk?)

Det finnes mye mer å si (selvfølgelig, det e jo æ som skriv), men det får holde.

Tl;dr-versjonen: ♥ TIFF ♥ (eller &tiff; yeah)

sånn ellers skulle æ ønske verden inneholdt litt færre menn som får huden min til å krympe sæ og litt flere menn som gjør mæ glad, men æ skjønne at det e mye å be om

by

I wrote on a postcard I may or may not send [Paradise Hotel]

Det regne, og det skal visstnok snø, etterhvert, kanskje sner det også, kæm vet – æ har ikke sett den vulkanske asken enda, tror æ, men det kommer kanskje? Alle flyan står på bakken og plutselig skulle halvparten av folkan æ kjenne ut på tur, men det skjer jo ikke. Æ hold fortsatt en knapp på at vulkansk aske e tidenes mest fantastiske grunn til koffor man ikke kan reise (det e sånt man kan fortelle om til sine metaforiske barnebarn!), men æ skjønne at det e kjipt å helst skulle vært i Tromsø/Moskva/Tromsø/New York/verden men ikke komme sæ dit.

Æ har klart å ikle mæ neglelakk (som ikke e ødelagt), matchanes smykka (øredobb og halskjede) og parfyme på en og samme gang – det e en eller anna form for feminin bragd æ aldri tror æ har vært i nærheten av å klare tidligere.

Og når vi snakke om feminine bragda: æ har brukt de siste dagan på å se på Paradise Hotel. Det begynte med en tilfeldig forbizapping for en eller to uke siden, æ endte opp med å se på hele episoden fordi det føles litt som å se et surrealistisk teaterstykke. Også så æ en hel episode i forigårs og så så æ en hel episode i går og æ merke at æ e litt sjarmert. Ikke av deltakeran, nei, æ legg all skyld på den eller dem som står for klippinga. Det e kryssklipping av en anna verden, særlig populær e typen: «Emil er vannmann, vannmannen er hardtarbeidende» [klipp til: Emil ligg i en sofa, med pute over hodet, og snorke høylytt]. Og dem sir ting, i de innklippa intervjusituasjonan som æ ikke skjønne at folk kan få sæ til å innrømme i godt selskap og omtrent 90% av det hele innebær at en eller flere av dem e sprengkåt. Og dem snakke om spillet som om det skulle være livsviktig, «jeg kommer aldri til å svikte deg» og i forigårs skulle dem kåre Miss Paradise. Det innebar selvfølgelig en strippestang, samt et enkelt spørsmål om samfunnstilstanden.

Alle jenten va dritgod på strippestangdansing – hvilket fikk mæ til å slå fast at det antakeligvis e et gen æ mangle helt – men til gjengjeld va det bare en av dem som kunne svare på kordan parti Barack Obama tilhøre (og ho sa «demokratisk» hvilket jo e litt feil, i og med at de færreste parti nok vil si at dem e udemokratisk), så det betyr at det egentlig bare e en av deltakeran som vet at Barack Obama e demokrat. Og det e jo.. greit nok/helt forferdelig. Æ trodde det va basiskunnskap, men æ har ofte slått mæ til ro med at alt æ tror e feil, så æ kan godt fortsette. Men det imponeranes va reaksjonen til han ene fyren, Stian, på det faktum at ho ene jenta, Caroline, kunne svaret: «jeg bare.. hva ellers har du inni der [hodet], når du går rundt og vet sånt, liksom?» (han virka imponert, det va ikke det, det va ikke kunnskapshat, men det va så mye genuin overraskelse i det at æ blei litt overraska.)

Og det æ lure på e: Kor e de folkan sånn ellers? Kordan finn dem hverandre? Ka gjør dem? E dem studenta? KA STUDERE DEM? (psykologi og nokka-med-media?) Ka vet dem, om dem ikke vet ting om presidenten i USA? Æ mene, reint faktisk, ka slags kunnskap e dem i besittelse av som gjør at dem ikke vet kordan parti presidenten i USA tilhøre, at den kunnskapen virke unødvendig? Æ kan skjønne at folk ikke les bøker, at dem ikke les avise, at dem les Cosmopolitan og FHM og kanskje bare ser på bildan og sminketipsan, men ka dem snakke med hverandre om? Æ e uendelig fascinert over de her menneskan som e så forskjellig fra mæ at æ ikke helt kan skjønne kordan dem eksistere. Og æ e stappfull av fordomma, men dem virke så blid! Og så dum! (men det gjør mæ ingenting at dem e dum, om man kan si det sånn, dem e autonome vesen som kan tenke på det dem sjøl vil, æ fordømme faktisk ikke – sjøl om det virke sånn, æ vet det) Og æ lure på om dem stemme ved Stortingsvalg? Æ lure på om dem tenke på politikk (utover å melde sæ inn i facebookgruppe?), om dem har et bevisst forhold til verden? E dem klimaskeptikera? Ka tror dem på? Kæm tror dem på?

Æ vet ikke helt, men æ e litt sjarmert, men sjarmert på måten man blir sjarmert av småunga, æ kan respektere at dem finnes som individa (selvfølgelig, det e et ekstremt fåtall menneska som ikke fortjene respekt på individnivå, herregud), men æ e forundra over at dem finnes og æ lure på ka slags kontekst dem blei skapt i? Har dem universitetsutdanna foreldre? Har dem foreldra? I «Soap Star Joe» syng Liz Phair «They say he’s sprung from the skull of Athena/Think about your own head./And the headache he gave» og det e det æ sitt igjen med: kor kom dokker fra og kordan blir æ kvitt den her eksistensielle hodepinen? Og kan æ putte dokker i lomma og ha underholdning æ kan trekke fram hver gang æ føle et behov for å se en verden æ aldri kommer til å ta del i?

by

(æ e ikke full, men æ kunne like gjerne vært det)

Æ kom fram til, på gåturen hjem etter bussturen til busstoppet, at om æ skulle forelske mæ, så måtte det vært nu, i morra, med en gang – for hjertet mitt e så stort, og så åpent, at æ vet ikke kordan æ skulle unngått det, om det dukka opp en mulighet. (Det gjør det jo neppe, så der va forbeholdet, men hvisomatte)

Bare fordi æ har sett så mye film, æ har brukt brekkjern på sjela mi, fjerna ribbeinan, og nu e det fritt fram, ingen hinder – æ har grått og ledd og sukka og stønna oppgitt og vridd mæ i setet og holdt mæ fast i armlena, æ har gitt mæ ende over, igjen og igjen og igjen, æ har oppdaga øyeblikk og æ har sett ting æ ikke visste æ ville se, og om æ skulle bli forelska, om æ skulle elske, så hadde æ gjort det best nu.

Det e så mange muligheta, og æ grip dem, æ ignorere folk til fordel for film, æ ser menneska og kjenne at det hjelpe på, det gjør alt bedre, men filmen!, livet!, filmen! – har du sett på maken? Har du sett nokka så sårt som gamle dame som miste sønnan sine (barn skal ikke dø før foreldran sine, det vet vi jo), menn som gråter og kvinner som gråter og øyeblikk av så inderlig fortvilelse at æ ikke vet om æ skal le eller gråte, æ vet ikke, æ vet ikke, men æ elske.

Æ e forelska, i filmfestivalen, i Tromsø når æ går på kino klokka ni på lørdagsmorran og ser at halvparten av de andre folkan på bussen strene i samme retning som mæsjøl, når æ høre at dem sir «jo, vi så den filmen, og den filmen og vi skal kanskje se den filmen» og det e så mye å velge i, og språket! Tenk å kunne se en film om noen som oversette, men som ikke bare oversette, men som oversette sammen med folk, en som skriv og en som les og folk som sir «bør det ikke være et komma der?» «tror du ikke det ordet hadde passa bedre enn det her ordet?» og det va det æ tenkte, her for en stund siden, at kjærlighet hadde vært, for mæ: noen æ kan diskutere kommaplassering med, noen som hadde skjønt nødvendigheten av diskusjonen (se kommaet som en metafor, men også bokstavelig), tenk på det – tenk å elske noen som elske språket like høyt som dæ, like høyt som du; bare tanken gjør litt ondt (altfor optimistisk).

Æ kunne elska alle på den her festivalen og fortsatt hatt plass i hjertet, fordi filmen bryt mæ opp og filmen gir rom og filmen åpne for tanka æ ikke visste at æ va i stand til å tenke og æ elske så intenst at æ vet at æ kommer til å sove bort halve neste uke, æ kommer til å være utslått, men i morra, i morra e det fortsatt en mulighet for at æ blir forelska, om æ skulle bli forelska (det skal æ jo ikke), så kunne æ blitt det i morra, fordi verden står åpen og filmen begynne snart og det hadde vært nokka om vi så den sammen, eller ka?

by

Når nostalgien får råde

Allsang på grensen til det uutholdbare

20 Teddy uten filter
Hålogaland teater
Med: Maria Haukaas Storeng, Kristian Fr. Figenschow Jr., Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Mikkel Gaup, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Ida Holten Worsøe, Sverre Kjelsberg og et 15 manns orkester.
Av: Ragnar Olsen, Iren Reppen, Sverre Kjelsberg, musikalsk leder Bernt Simen Lund og ensemblet.

wherein undertegnede har skrevet en anmeldelse – om man kan kalle det noe slikt – av HT’s 20 Teddy uten filter.