Ellisiv Lindkvist e tøffere enn både dæ og toget.

[Her skulle det vært to linje som blei utveksla av mæ og Jørn, men han ga mæ ikke lov til å si det til noen, så æ lar være. Men dem skulle vært her, bare sånn at folk e klar over det.]

Her: ta noen bita av min anmeldels av Alt jeg skriver er sant, dog ikke av selve anmeldelsen, for det her e bare alle bitan som ikke fikk være med:

En virkelighet hvor kvinner ikke trenger ville ha barn, eller forhold, bare sex.
Hvorfor høres det så dystopisk ut?
[det mene æ også, som et helt ordentlig spørsmål. Fordi æ skreiv det, også så æ på det og kunne ikke tenke anna enn «å gud, så deprimeranes». Men menn gjør jo sånt, og da e det liksom greit (fordi dem e jo menn må vite, dem treng å spy sperma over massan. æsj.), men det virke så rart om en dame skulle gjøre det samme.]

flere bruddstykka av anmeldelsen som blei for lang

min verden de siste ti ukan.

Hei! Æ e tilbake. Og greier.

Æ hadde egentlig plana om å skrive en lang greie (fordi det e det æ gjør), men så endte æ opp med å intervjue Dag Solstad på torsdag, og så våkna æ på søndag og va syk, så inntil videre e æ bare semi-død. (æ skreiv nesten same-død. æ e kanskje det også:D)

Egentlig skulle æ ikke intervjue Solstad i det hele tatt, men det første som skjedde når æ kom vandranes inn på desken på torsdag va at Inge hang sæ rundt halsen på mæ og sa «værsååååsnill», og det e ikke som om æ kan si nei til en jomfru mann i nød (ihvertfall ikke en med krølla), så det gikk som det måtte gå:> Men fantastisk nok gikk intervjuet ganske bra, dog e æ glad for at Inge blei med, sånn at æ ikke trengte å gjøre det helt aleina – da e det en viss sannsynlighet for at æ hadde satsa på Tor Håvard sin «du kan drikke dæ til mot»-plan og endt opp med. vel. katastrofale følga.

Sommern va lang, men æ fikk ikke lest halvparten av bøkern æ ville lese, men æ leste alle Harry Potter-bøkern (inkludert den siste, som æ leste (les: skreik mæ gjennom) fra fem på ettermiddagen til halv tolv på kvelden.), litt Jane Austen, en dæsj forferdelige bøker (OK, æ har oppdaga min favorittsjanger nest etter YA: Paranormal Romance. Det e så billig, og så gøy!), og litt andre ting som æ helt har glemt nu. Det blei rundt tyve tilsammen, langt fra så mye som æ vanligvis les. Men til gjengjeld så æ alle seks sesongan av Sex & The City. Gudan vet koffor, men når æ først va ferdig med den første sesongen kom æ fram til at det va like greit å bare tvinge mæ gjennom resten også. Merkelig nok så va ikke skohandlanes, cosmopolitandrikkanes, overurbane kvinne nokka æ klarte å identifisere mæ med. Særlig ikke når hele serien har et noget ubehagelig (for min del) forhold til ikke-tradisjonelle seksualiteta og sånt. (Nei, det hjelpe ikke at den ene bestevennen til Carrie e homo, ikke når han stort sett e den eneste. Og måten lesbiske blei framstilt på va merkelig.) Dead Like Me derimot va kjempegøy, og Friday Night Lights (som æ har åtte episoda igjen av) e den mest fantastiske TV-serien æ har sett, på tross av at den handle om amerikansk fotball. Og snart, snart skal æ glede min indre nerd (som egentlig e ganske sammenfallanes med min ytre nerd) og begynne å se på Stargate: Atlantis. Æ tror det e på tide.

Ellers så har æ kommet fram til en forholdsvis merkelig konklusjon om min egen seksualitet, men det får vi ta seinere, det og Jeffrey Foucault-sangen æ skal tvinge alle i verden til å høre på, akkurat nu skal æ seriøst vurdere å legge mæ. Æ e så trøtt!

SAMEHELVETE! og palestinaskjerf.

Til den personen som i Dagbladet Fredag (ja, æ vet, æ burde ikke lese det, for det e så ut og tre år siden og gudan vet ka) presterte å si at det e ironisk å bruke palestinaskjerf og en «I ♥ NY»-t-skjorte samtidig: Æ håpe du råtne. Eller i det minste at du drar hodet ditt ut av de kroppsdelan du har pressa det inn i, for du e så teit at æ egentlig bare syns synd på dæ, hadde det ikke vært for at æ har et sånt intenst ønske om å bruke tarman dine til å lage et stort hjerte med USA inni.

Og når vi snakke om klær og sånt, æ bladde i Riddu-avisa i dag og kom endelig fram til ka det e med Nina Erdahl sin same-fashion som plage mæ. I det siste har æ ganske ofte havna i samtala om de her kristne grupperingan som e veldig aktiv på det med å vise at dem kan være både kul og kristen samtidig, og det e nokka av det lignanes æ får følelsen av med den same-moten. Den e så veldig in your face med å rope «Æ E SAME, MEN Æ KAN VÆRE SKIKKELIG KUL ALLIKAVEL, BARE SE KOR KUL Æ E! Se den fancye måten æ bruke samebeltet mitt og samesøljan mine og sameskoan mine og samelua mi og samevottan mine, samtidig som æ e skikkelig hipp og kul og har på mæ AKKURAT SAMME KLÆR SOM ALLE VANLIGE – DOG SKIKKELIG KULE – NORDMENN! Det må bety at æ e skikkelig stolt av at æ e same, samtidig som æ også sir at æ e hipp og kul og ikke sånn teit same som nordmenn flest forbinde med sama, SÅ DET SÅ!» (eller nokka deromkring, og æ vurderte å skrive alt i store bokstava, for det føles litt som om alt ropes med store bokstava, men æ gidda ikke)

Og æ blir litt sliten av det, særlig siden det føles som om det sies i veldig store bokstava, særlig siden det føles som om noen har et enormt behov for virkelig å mate dæ med teskje sånn at du skjønne det, særlig siden æ egentlig ikke syns det e så fantastisk stort å bruke same-ting sammen med ikke-same-ting, fordi en overvekt av klærn som finnes e ikke-samisk. Også virke det som om det ligg en slags redsel for å bruke kofta i det, at man i stedet for å ikle sæ den (og det e jo et helt prosjekt i sæ sjøl, æ tror ikke æ kommer til å anse mæsjøl som voksen før æ faktisk kan kle den på mæ helt aleina), bare tar de enkle delan og bruke dem.

Og videre i det ligg det en slags kommersialisering, men klokka e halv seks på morran, æ har tenkt på det her i tre år, og det finnes ikke en måte i verden æ kan si det på uten at noen blir fornærma. Og det æ egentlig, til slutt, slo mæ til ro med, e at æ e essensialist. Og det e en jævlig billig måte å slippe unna alt på, men noen ganga så kan man ikke forklare, uansett kor gjerne man vil. (æ tror det e der mitt litteraturanalytiske grunnlag ligg, æ har bestandig bært på den kunnskapen om nokka æ ikke kan forklare, og da fungere ikke realfag uansett, for der burde X til slutt ende opp som ett eller anna tall, ikke bare som en armbevegelse som omfavne alt, som sir «æ skjønne akkurat ka æ mene, men æ kan ikke si det til dæ».)

verden e urettferdig.

Skal vi se. I Dagbladet for noen daga siden va det en forholdvis kort artikkel om en mann som va dømt til ubetinga fengsel, æ huske ikke kor lenge, for å ha torturert, eller ihvertfall mishandla, en anna mann. Den dømte mannen måtte også betale 30.000 i erstatning til den andre mannen. Den dømte hadde, sammen med to venna, gått til angrep på den andre mannen fordi vedkommende hadde voldtatt dama hannes. Artikkeln sa ingenting om korvidt han blei dømt for det, og om dama fikk 30.000 i erstatning, men siden verden e som den e, så vil æ anta at det ville være urettferdig overfor den stakkars mannen som jo tross alt blei mishandla på det groveste. (Æ e virkelig ikke for selvjustis, men æ kan kjenne blodtrykket mitt øke faretruanes mye når æ prøve å forstå kordan det kan være rettferdig.)

Uansett. (eller ikke uansett, uansett e den eneste måten æ kan si «æ må slutte å tenke på det her, ellers så kommer æ til å skrike») Æ spiste burger med Therese og Susanne i dag og det va hyggelig, som vanlig; sjøl om æ måtte slå mæ til ro med at æ ikke hadde noen historia som kunne veies opp mot leilighete i Albania og graviditet. Noen ganga e det like greit å la være:D Og mens æ satt på Kaffe&Lars, nokka æ gjorde en god stund, så æ ei dame som satt og leste Atlas Shrugged, mens ho drakk et glass rødvin. Sukk mitt hjerte.

I andre avisnyheter, på tirsdag fant æ et bittelite stykke av en anmeldelse av Øyvind Rønning, om Oh Susannas Short Stories kor det sto følgende: «Suzie har ikke nådd popularitetsnivået til musikalske søstre som Gillian Welch og Neko Case, men det bør være et tidsspørsmål (vel, det må tilføyes at jeg skrev noe av det samme da hun ga ut sitt forrige album i 2003…).» Hihi:D

Forøvrig vil æ bare uttrykke min irritasjon ovenfor den butikken som har begynt å selge klær med UCLA-trykk (det e sikkert Bikbok eller nokka sånn jævelskap). Mest fordi æ, hver gang æ ser dem, tenke «Men! Alle vet jo at det e UCSB som e greia! Det e da vel ingen som bryr sæ om UCLA!» Nokka som jo bare tyde på at æ blei hjernevaska allerede som femåring (da bodde vi i ett år i Santa Barbara, eller Goleta for å være helt korrekt, men det e nesten det samme, og faren min jobba på UCSB, som da e University of California, Santa Barbara, logisk nok). Samt at det også e nokka med at de her universitetstrykkan e sjarmeranes når dem e til salgs på universitetet (Harvard og University of Texas, Austin, har de største suvenirsjappen æ noensinne har sett på et universitetscampus, eller i USA i det hele tatt), men det blir så teit når annahver jente i aldern 12-19 vandre rundt på UCLA på rumpa eller ryggen eller over puppan, særlig siden minst halvparten av dem sikkert ikke vet ka det står for en gang. Det e kanskje bare æ som har overdrevne mengda respekt for læringssteda generelt sett, men æ e nu engang oppdratt på den måten:>

og i morra skal æ ha på mæ kofte!

Og så tenkte æ på nokka upassanes, men det treng vi ikke snakke om.

I dag hadde æ plana som gikk bra og plana som gikk mindre bra, men æ kjøpte og leste en bok om autisme (lenge leve bøker på 230 side!) og den va fin og interessant, så alt i alt jevne det sæ ut. Æ vil finne flere bøker om synestesi, men det finnes visst bare YA-romana om det. (Det finnes ingen god norsk oversettelse av young adult-romana, eller så e mine konnotasjona til ordet ungdomsromana altfor fordomsfull. En av de to.)

Æ e forresten litt opphengt i den her Oslo-greia med flagg i barnetoget. Fordi æ kan kjenne blodtrykket mitt øke når æ tenke på at dem ikke ville ha samiske flagg, og så blir æ bare oppbrakt når dem ikke syns at andre flagg burde være tilstede i det hele tatt. Fordi det æ tenke e som følger: Det e 17. mai. 17. mai e den norske nasjonaldagen. Det vet enhver idiot. Alle feire fordi det e den norske nasjonaldagen og fordi vi e opplært til at vi skal det. Men ikke alle som feire e norsk. Om noen da vil feire den norske nasjonaldagen, samtidig som dem vise at dem har tilhørighet i et anna land/en anna kultur, så feire dem jo fortsatt den norske nasjonaldagen. Det e ikke som om æ bruke det samiske flagget for å si «det e 17. mai, æ syns Norge e teit og vil ikke bli et lykkelig menneske før det opprettes en egen samisk stat». Æ bruke det fordi æ e same, fordi æ vil vise det og fordi æ ikke kan vandre rundt og vifte med samiske flagg sånn til hverdags (æ kan, men æ føle ikke et stort behov for det, ikke engang på 6. februar). Så lenge det e en flaggdag og æ ikke flagge med nokka skikkelig upassanes (av typen sørstatsflagg, naziflagg, den typen ting), så burde det vel være nok at æ flagge? (dessuten føles det litt deilig å vifte med det samiske flagget når æ vet at folk æ ikke like politisk (les: Kristoffer Kanestrøm, som vel gikk ut på ett eller anna tidspunkt og erklærte misnøye) ikke like det)

Og i går, når æ va på bussen hjem, traff æ på ei godt voksen dame som æ av og til prate med. Vi treffes som regel på busstoppet eller på bussen og sånt, og samtalan vårres omhandle som regel buss og kollektivtilbud og det utrolig stygge busskuret vi har fått i Durmålsveien. Første gangen vi bonda (e ikke det et godt norsk ord?) va det fordi æ gikk på trynet på isen og ho såvidt unngikk det, så vi stavra oss oppover bakken og klaga vårres nød. I går når æ traff ho va ho først veldig fornøyd med at ho kom sæ til og fra giæverbukta på en bussbillett (nokka som jo e veldig godt gjort, all den tid Tromsbuss e noen forbanna idiota som mene at en time e tid nok til alt du må rekke (To og en halv time! I Portland, St Paul, San Fransisco, Washington DC, Boston. Så det så)), også la ho ut om at ho måtte kjøpe kremfløte i går fordi ho skulle utover i dag, allerede i halv ni-tida, også kom ho ikke hjem før seint på kvelden, og da måtte ho jo lage marsipankake til i morra. Så æ sa at «ja, det må man jo ha på 17. mai» og det va omtrent min eneste deltagelse i samtalen, samt noen ja og ha.

Men greia e at æ syns det e så fint. Æ vet ingenting om ho, bortsett fra at ho tar buss, og ho vet enda mindre om mæ, men så treffes vi, også får æ sånne små oppdateringe. Og æ like det, fordi æ e nært uutholdelig nysgjerrig og egentlig vil vite alt om alle1, og så har den her dama dukka opp og fortell mæ ting. Det e litt som å lese bloggen til noen du ikke kjenne, men som e fra samme by som dæ sjøl – du heng som regel ikke med i navn og sånt, men du skjønne referansan og du vet at det kan dukke opp noen du kjenne.

Og autismeboka fikk mæ til å tenke på nokka i måten æ forhold mæ til menneska, og greia e at æ vet akkurat koffor det e sånn, men det føles vanskelig å skulle forklare det på en måte som gjør det helt klart at det ikke e noen sin feil som sådan. Sjølinnsikt e fint. Og mitt mål for mitt firogtyvende år her på jord (det blir kanskje mitt femogtyvende om man skal telle på den måten) e å bli et sjølaktualisert menneske, æ treng bare lista over ting som vise at man e det.

1og det e som regel da folk legg til at dem jo ikke vil vite absolutt alt, fordi det hadde vært ekkelt. Men æ tror egentlig æ vil vite alt det ekle også. Æ slo mæ tidlig til ro med at om æ skulle snoke i livan til folk, så fikk æ bare akseptere at æ av og til fant ut ting æ egentlig hadde klart mæ uten å vite.

Cassadaga betyr «water beneath the rocks» og e en by i Florida og New York.

Æ har ikke spist frokost, men æ importere Bright Eyes-CD’en æ skal anmelde for Utropia. (Æ vil starte anmeldelsen med «kjære Bright Eyes. Æ pleide å hate dæ.», men. Vi får se. Og forsåvidt burde anmeldelsen vært ferdig til i dag (I like deadlines, I like waving at them as they fly by), men den blir ihvertfall ferdig før mandag. kanskje) Æ har forsåvidt også stått opp (før tolvtofire på ettermiddagen, ja, det e en bragd), og æ e på universitetet. Men æ e litt sulten (sjøl om æ spiste middag midnatt), så æ vet ikke helt.

Ellers skal æ spise kake på Aunegården, høre på Stian Landgaard og Helene Uri, kanskje dra på utstillingsåpning, lese ferdig The Member of the Wedding (av Carson McCullers) (fordi æ har lyst til å se kordan det går), lese videre på A People’s History of the United States (om æ får tid) og gjøre andre greier (som å stirre ut vindua og sånt). I går derimot, sov æ, lenge, sto opp, spiste frokost (katti slutte det å være frokost?), dro på kafé og dro hjem igjen. Samt at æ begynte på The Member of the Wedding da, og tenkte for mye1 og sånt.

Visste du forresten at om man på japansk vil si at man like Siri Gaski, så kan man si «Siri Gaski ga ski»? Alt man lære (på facebook)! (og at det i dag e åtte år sida Columbine, bursdagen til Hitler, Gro Harlem Brundtland, Edie Sedgwick (så perfekt, æ e akkurat ferdig med biografien hennes!) og Andy Serkis, samt også den amerikanske nasjonaldagen for marijuana-bruk? Wikipedia for alltid<3)

1bare greier.

mmmmm, kjola. og sånt

Halvnakne menn! Dame med skikkelig stive brystvorte! Slåsskampa! Ka mer vil du egentlig ha i en film?
Sånn bortsett fra kvalitet og ting da, men det e da virkelig ikke derfor folk ser på 300.

Uansett. Poenget va ikke de halvnakne mannfolkan. Poenget va en samtale på lørdag, kor Tor Håvard fortalte mæ at han vil ha en mann med arr, men et pent arr, må vite, og tatovering, gjerne på skuldra, som går litt opp i nakken og sånt (og arret skal helst være synlig, men ikke for markant, sånn cirka rundt kjeven passe fint). Og så sa æ «også må han skrive nynorsk og være akademiker. Og ikke realfagsakademiker, for det gjelds ikke (korpå Tor Håvard sa «men det gjør ingenting om han kan realfag», for han e en sånn utålelig person som e flink i alt), men en ordentlig en, i et fag uten fasitsvar», og så sa Tor Håvard «ja.» og så satt vi begge og så ut i lufta mens vi tenkte på den mannen. Æ vet ikke helt om han finnes, men du verden som æ hadde sikla om han gjorde det.

Seinere på kvelden sa æ «æ vil ha en kjæreste som går i kjola, og som har en tatovering på leggen (fordi jente flest ikke har skuldra til å ha tatoveringe)» og Tor Håvard sa «da blir æ sjalu» så æ lovte han å ikke gni det for mye i ansiktet hannes.

Men alvorlig talt, det e altfor få jente her på jord som går i kjola (æ mene, personlig gjør æ det ikke fordi kroppsformen min ser skikkelig rar ut i kjola, dessuten e æ ikke så feminin, skjørt går såvidt, av og til), og æ skulle ønske det fantes flere. Mest fordi det e gøy å sukke henført etter dem. Noen ganga tenke æ fortsatt på den kjolen dem hadde en sommer på H&M, den som fikk mæ til å tenke at om æ så ei jente i en sånn, så hadde æ blitt hodestups forelska. Æ så aldri noen som hadde den på sæ.