verden e urettferdig.

Skal vi se. I Dagbladet for noen daga siden va det en forholdvis kort artikkel om en mann som va dømt til ubetinga fengsel, æ huske ikke kor lenge, for å ha torturert, eller ihvertfall mishandla, en anna mann. Den dømte mannen måtte også betale 30.000 i erstatning til den andre mannen. Den dømte hadde, sammen med to venna, gått til angrep på den andre mannen fordi vedkommende hadde voldtatt dama hannes. Artikkeln sa ingenting om korvidt han blei dømt for det, og om dama fikk 30.000 i erstatning, men siden verden e som den e, så vil æ anta at det ville være urettferdig overfor den stakkars mannen som jo tross alt blei mishandla på det groveste. (Æ e virkelig ikke for selvjustis, men æ kan kjenne blodtrykket mitt øke faretruanes mye når æ prøve å forstå kordan det kan være rettferdig.)

Uansett. (eller ikke uansett, uansett e den eneste måten æ kan si «æ må slutte å tenke på det her, ellers så kommer æ til å skrike») Æ spiste burger med Therese og Susanne i dag og det va hyggelig, som vanlig; sjøl om æ måtte slå mæ til ro med at æ ikke hadde noen historia som kunne veies opp mot leilighete i Albania og graviditet. Noen ganga e det like greit å la være:D Og mens æ satt på Kaffe&Lars, nokka æ gjorde en god stund, så æ ei dame som satt og leste Atlas Shrugged, mens ho drakk et glass rødvin. Sukk mitt hjerte.

I andre avisnyheter, på tirsdag fant æ et bittelite stykke av en anmeldelse av Øyvind Rønning, om Oh Susannas Short Stories kor det sto følgende: «Suzie har ikke nådd popularitetsnivået til musikalske søstre som Gillian Welch og Neko Case, men det bør være et tidsspørsmål (vel, det må tilføyes at jeg skrev noe av det samme da hun ga ut sitt forrige album i 2003…).» Hihi:D

Forøvrig vil æ bare uttrykke min irritasjon ovenfor den butikken som har begynt å selge klær med UCLA-trykk (det e sikkert Bikbok eller nokka sånn jævelskap). Mest fordi æ, hver gang æ ser dem, tenke «Men! Alle vet jo at det e UCSB som e greia! Det e da vel ingen som bryr sæ om UCLA!» Nokka som jo bare tyde på at æ blei hjernevaska allerede som femåring (da bodde vi i ett år i Santa Barbara, eller Goleta for å være helt korrekt, men det e nesten det samme, og faren min jobba på UCSB, som da e University of California, Santa Barbara, logisk nok). Samt at det også e nokka med at de her universitetstrykkan e sjarmeranes når dem e til salgs på universitetet (Harvard og University of Texas, Austin, har de største suvenirsjappen æ noensinne har sett på et universitetscampus, eller i USA i det hele tatt), men det blir så teit når annahver jente i aldern 12-19 vandre rundt på UCLA på rumpa eller ryggen eller over puppan, særlig siden minst halvparten av dem sikkert ikke vet ka det står for en gang. Det e kanskje bare æ som har overdrevne mengda respekt for læringssteda generelt sett, men æ e nu engang oppdratt på den måten:>

og i morra skal æ ha på mæ kofte!

Og så tenkte æ på nokka upassanes, men det treng vi ikke snakke om.

I dag hadde æ plana som gikk bra og plana som gikk mindre bra, men æ kjøpte og leste en bok om autisme (lenge leve bøker på 230 side!) og den va fin og interessant, så alt i alt jevne det sæ ut. Æ vil finne flere bøker om synestesi, men det finnes visst bare YA-romana om det. (Det finnes ingen god norsk oversettelse av young adult-romana, eller så e mine konnotasjona til ordet ungdomsromana altfor fordomsfull. En av de to.)

Æ e forresten litt opphengt i den her Oslo-greia med flagg i barnetoget. Fordi æ kan kjenne blodtrykket mitt øke når æ tenke på at dem ikke ville ha samiske flagg, og så blir æ bare oppbrakt når dem ikke syns at andre flagg burde være tilstede i det hele tatt. Fordi det æ tenke e som følger: Det e 17. mai. 17. mai e den norske nasjonaldagen. Det vet enhver idiot. Alle feire fordi det e den norske nasjonaldagen og fordi vi e opplært til at vi skal det. Men ikke alle som feire e norsk. Om noen da vil feire den norske nasjonaldagen, samtidig som dem vise at dem har tilhørighet i et anna land/en anna kultur, så feire dem jo fortsatt den norske nasjonaldagen. Det e ikke som om æ bruke det samiske flagget for å si «det e 17. mai, æ syns Norge e teit og vil ikke bli et lykkelig menneske før det opprettes en egen samisk stat». Æ bruke det fordi æ e same, fordi æ vil vise det og fordi æ ikke kan vandre rundt og vifte med samiske flagg sånn til hverdags (æ kan, men æ føle ikke et stort behov for det, ikke engang på 6. februar). Så lenge det e en flaggdag og æ ikke flagge med nokka skikkelig upassanes (av typen sørstatsflagg, naziflagg, den typen ting), så burde det vel være nok at æ flagge? (dessuten føles det litt deilig å vifte med det samiske flagget når æ vet at folk æ ikke like politisk (les: Kristoffer Kanestrøm, som vel gikk ut på ett eller anna tidspunkt og erklærte misnøye) ikke like det)

Og i går, når æ va på bussen hjem, traff æ på ei godt voksen dame som æ av og til prate med. Vi treffes som regel på busstoppet eller på bussen og sånt, og samtalan vårres omhandle som regel buss og kollektivtilbud og det utrolig stygge busskuret vi har fått i Durmålsveien. Første gangen vi bonda (e ikke det et godt norsk ord?) va det fordi æ gikk på trynet på isen og ho såvidt unngikk det, så vi stavra oss oppover bakken og klaga vårres nød. I går når æ traff ho va ho først veldig fornøyd med at ho kom sæ til og fra giæverbukta på en bussbillett (nokka som jo e veldig godt gjort, all den tid Tromsbuss e noen forbanna idiota som mene at en time e tid nok til alt du må rekke (To og en halv time! I Portland, St Paul, San Fransisco, Washington DC, Boston. Så det så)), også la ho ut om at ho måtte kjøpe kremfløte i går fordi ho skulle utover i dag, allerede i halv ni-tida, også kom ho ikke hjem før seint på kvelden, og da måtte ho jo lage marsipankake til i morra. Så æ sa at «ja, det må man jo ha på 17. mai» og det va omtrent min eneste deltagelse i samtalen, samt noen ja og ha.

Men greia e at æ syns det e så fint. Æ vet ingenting om ho, bortsett fra at ho tar buss, og ho vet enda mindre om mæ, men så treffes vi, også får æ sånne små oppdateringe. Og æ like det, fordi æ e nært uutholdelig nysgjerrig og egentlig vil vite alt om alle1, og så har den her dama dukka opp og fortell mæ ting. Det e litt som å lese bloggen til noen du ikke kjenne, men som e fra samme by som dæ sjøl – du heng som regel ikke med i navn og sånt, men du skjønne referansan og du vet at det kan dukke opp noen du kjenne.

Og autismeboka fikk mæ til å tenke på nokka i måten æ forhold mæ til menneska, og greia e at æ vet akkurat koffor det e sånn, men det føles vanskelig å skulle forklare det på en måte som gjør det helt klart at det ikke e noen sin feil som sådan. Sjølinnsikt e fint. Og mitt mål for mitt firogtyvende år her på jord (det blir kanskje mitt femogtyvende om man skal telle på den måten) e å bli et sjølaktualisert menneske, æ treng bare lista over ting som vise at man e det.

1og det e som regel da folk legg til at dem jo ikke vil vite absolutt alt, fordi det hadde vært ekkelt. Men æ tror egentlig æ vil vite alt det ekle også. Æ slo mæ tidlig til ro med at om æ skulle snoke i livan til folk, så fikk æ bare akseptere at æ av og til fant ut ting æ egentlig hadde klart mæ uten å vite.

Cassadaga betyr «water beneath the rocks» og e en by i Florida og New York.

Æ har ikke spist frokost, men æ importere Bright Eyes-CD’en æ skal anmelde for Utropia. (Æ vil starte anmeldelsen med «kjære Bright Eyes. Æ pleide å hate dæ.», men. Vi får se. Og forsåvidt burde anmeldelsen vært ferdig til i dag (I like deadlines, I like waving at them as they fly by), men den blir ihvertfall ferdig før mandag. kanskje) Æ har forsåvidt også stått opp (før tolvtofire på ettermiddagen, ja, det e en bragd), og æ e på universitetet. Men æ e litt sulten (sjøl om æ spiste middag midnatt), så æ vet ikke helt.

Ellers skal æ spise kake på Aunegården, høre på Stian Landgaard og Helene Uri, kanskje dra på utstillingsåpning, lese ferdig The Member of the Wedding (av Carson McCullers) (fordi æ har lyst til å se kordan det går), lese videre på A People’s History of the United States (om æ får tid) og gjøre andre greier (som å stirre ut vindua og sånt). I går derimot, sov æ, lenge, sto opp, spiste frokost (katti slutte det å være frokost?), dro på kafé og dro hjem igjen. Samt at æ begynte på The Member of the Wedding da, og tenkte for mye1 og sånt.

Visste du forresten at om man på japansk vil si at man like Siri Gaski, så kan man si «Siri Gaski ga ski»? Alt man lære (på facebook)! (og at det i dag e åtte år sida Columbine, bursdagen til Hitler, Gro Harlem Brundtland, Edie Sedgwick (så perfekt, æ e akkurat ferdig med biografien hennes!) og Andy Serkis, samt også den amerikanske nasjonaldagen for marijuana-bruk? Wikipedia for alltid<3)

1bare greier.

mmmmm, kjola. og sånt

Halvnakne menn! Dame med skikkelig stive brystvorte! Slåsskampa! Ka mer vil du egentlig ha i en film?
Sånn bortsett fra kvalitet og ting da, men det e da virkelig ikke derfor folk ser på 300.

Uansett. Poenget va ikke de halvnakne mannfolkan. Poenget va en samtale på lørdag, kor Tor Håvard fortalte mæ at han vil ha en mann med arr, men et pent arr, må vite, og tatovering, gjerne på skuldra, som går litt opp i nakken og sånt (og arret skal helst være synlig, men ikke for markant, sånn cirka rundt kjeven passe fint). Og så sa æ «også må han skrive nynorsk og være akademiker. Og ikke realfagsakademiker, for det gjelds ikke (korpå Tor Håvard sa «men det gjør ingenting om han kan realfag», for han e en sånn utålelig person som e flink i alt), men en ordentlig en, i et fag uten fasitsvar», og så sa Tor Håvard «ja.» og så satt vi begge og så ut i lufta mens vi tenkte på den mannen. Æ vet ikke helt om han finnes, men du verden som æ hadde sikla om han gjorde det.

Seinere på kvelden sa æ «æ vil ha en kjæreste som går i kjola, og som har en tatovering på leggen (fordi jente flest ikke har skuldra til å ha tatoveringe)» og Tor Håvard sa «da blir æ sjalu» så æ lovte han å ikke gni det for mye i ansiktet hannes.

Men alvorlig talt, det e altfor få jente her på jord som går i kjola (æ mene, personlig gjør æ det ikke fordi kroppsformen min ser skikkelig rar ut i kjola, dessuten e æ ikke så feminin, skjørt går såvidt, av og til), og æ skulle ønske det fantes flere. Mest fordi det e gøy å sukke henført etter dem. Noen ganga tenke æ fortsatt på den kjolen dem hadde en sommer på H&M, den som fikk mæ til å tenke at om æ så ei jente i en sånn, så hadde æ blitt hodestups forelska. Æ så aldri noen som hadde den på sæ.

Frode Grytten, kor blei det av dæ i alt mylderet?

Og æ leste Frode Grytten, en novelle æ bare har tenkt på – ikke gjenlest – i snart to år (kanskje flere, muligens færre, men to år virke som en fin tidsperiode, lenge nok til at det e imponeranes), om en trist mann på sytti, nesten, sekstini, som e forelska i en dame som e for ung, ung, en mann som vil ha ho (som vil at ho skal møte han, møte han, møte han og æ tenkte «å», tenkte at det hadde æ glemt, om æ noensinne hadde huska det), men som har innsett (kanskje?) at det e over, og æ tenke at æ e som han mannen, æ sammenligne mæsjøl med en søtti år gammel mann, og det kan man vel ikke gjøre. Sekstini år gamle menn hadde nok ledd av mæ om æ sa at æ sammenligna mæ med dem (bortsett fra dem som e på gamlehjem med bestemora mi, dem hadde nok ikke sagt nokka som helst, hadde antakeligvis krangla på at dem ikke e så gammel, som bestemora mi gjorde når ho fylte åttifem, «det gjør æ vel ikke det, så gammel kan æ umulig være!»), æ som bare e treogtyve, det e ikke som om treogtyve i det hele tatt ligne på sekstini-søtti, ligne ikke i det hele tatt, ka vet vel æ? Men æ tenke at æ vil heller være sekstini, men ikke som æ tenkte når æ va ti og tenkte at æ ville sove til æ va eldre, til verden va enklere (og hadde æ visst da, visst som da æ fant julebrevet mora mi skreiv den jula, kor ho i en innskutt bisetning nevnte at «Siri hold sæ for sæ sjøl, men det går vel over», og det gjorde det jo, etter tolv år, så hadde æ kanskje ikke vært som æ e, og æ vet ikke ka æ hadde valgt, og det kan man jo ikke tenke sæ uansett), æ vil heller være sekstini fordi æ e sikker på at æ egentlig e for bitter til å være treogtyve, om æ hadde vært sekstini og så bitter som æ e (om æ kunne si at æ e forelska, tenk at man kan bli forelska når man e sekstini!, men ho e for ung til å skjønne, for ung til å ville – hadde æ sagt det nu hadde ho vel måtte være tretten, og det blir for ille, sjøl for mæ, sjøl om æ mentalt føle mæ tretten oftere enn æ like) så hadde æ i det minste hatt flere år å spre bitterheta utover, og det må jo være å foretrekke, æ tror den mengden bitterhet æ har passe fint for noen som e sekstini, da hadde den blitt ganske liten per år, for den e for stor for treogtyve. Og egentlig e æ ikke bitter, egentlig, æ bare tror ikke på evigheta1, e bare usikker på om æ noensinne vil leve for noen, om æ har lyst til å si at om du går fra mæ, så dør æ; æ har aldri vært en fan av melodrama og kjærlighet e jo bare melodrama – men problemet ligg i at mangeln på kjærlighet e minst like melodramatisk, og da e man like langt, kanskje vil æ bestandig bare sette mæsjøl først, sånn som æ gjør i setninga og alt allerede (æ og du, aldri du og mæ), æ tenke bare på mæsjøl (sjøl om det ikke e sant) og kanskje e det sånn æ vil ha det, sjøl om æ av og til tenke at æ kanskje kunne ha tenkt på noen andre også, men hver gang æ skal konstruere kjærlighetsforhold kommer det et øyeblikk kor æ også konstruere slutten, og den kommer aldri i det vi begge dør i samme øyeblikk (på forskjellige gamlehjem tre tima fra hverandre, vil æ i det hele tatt ha kjærlighet om æ ikke kan få kjærlighet som den?), den kommer når æ sir takk og farvel, og det e ikke bare fordi alt æ konstruere må ha begynnelse-midte-slutt, for gudan vet at det ikke e sant.

Og hele tekstfila teksten befinn sæ på hete «alt e Frode Grytten sin feil» og det virke merkelig passanes. Men han e tilgitt, alt e tilgitt, Frode, sjøl om du nesten fikk mæ til å skrike med historien om den gamle mannen og flyet (Thoralf fortalte mæ ka Den gamle mannen og havet handla om, æ fikk egentlig ikke lyst til å lese Hemingway), kanskje va det ideen om at livet tar slutt hver gang man flyr (kor mange flytura har æ vært på, sendt foreldran mine på, kor æ har tenkt «nu, nu e det over.» og æ vet aldri ka æ syns om det, bortsett fra den gangen i London kor æ ikke ville at det skulle være over om det va over (æ tror det va fordi Gøril va med, fordi det hadde vært for ille), så æ vandra rundt, og fant bønnerommet, kikka inn og så alle mannfolkan som lå på kne og ba, tenkte at mine bønna aldri ville bli hørt i samme rom som dem, men kjente at det holdt at dem ba, at æ kunne kjenne pulsen min i fingertuppan, det hold, æ vet ikke koffor, men det e det nærmeste æ kommer gudstro, pulsen i fingertuppan og negla på bittesmå babyfingra), eller kanskje e det bare den sekstini år gamle mannen som minne mæ om mæ på treogtyve, og æ skjønne ikke kordan det går an, men sånn e det nu en gang, og da får det være.

1Det eneste æ har lovt evigheta til så langt e Klassekampen, og sjøl da va det med prefikset «and I don’t believe in eternity», til og med med en avis må æ si at evighet e en fiks konstruksjon men æ tror ikke det du, æ vet ikke om æ tror på til døden skiller oss ad engang, ihvertfall ikke hos folk flest, kanskje noen, men ikke så mange, ikke hos flertallet, så evighet e å forlange mye. Og forøvrig vet æ ikke kordan det går med mæ og Klassekampen i lengden, det e vanskelig. Kan man si det (det kan man vel), «Kjære Klassekampen (æ må slutte å besjele avise, av alle ting), æ elske dæ, men det e vanskelig. Eller skal man si som Jan Erik Vold, æ elske dæ og det e håpløst (æ vet ikke om æ gir opp)? Kjærlig[kjølig?] hilsen, Siri» Kor mye enklere hadde livet mitt vært med en uendelig mengde avisabonnement og en uendelig mengde tid til å lese dem?

(og alle bøkern mine, æ rydda i bokhylla, så nu e det dobbelte rade igjen, med bøker på toppen også, og æ putta inn tre bøker og fant seks nye, fant så mange at æ blei takknemlig hver gang æ hadde lest en av dem, for det ga mer tid til å lese alle bøkern æ enda ikke har lest, og æ vet at alle eie bøker dem kjøpte uten egentlige plana om å lese dem, æ har et tobindsverk av Dostojevskij æ tenke det om, men æ har tre bind med Camilla Collett og fjortentusenmilliona (sånn cirka) side med faglitteratur æ frivillig har plukka med mæ (da føle æ mæ voksen, sjøl om det e teit), og flere poesibøker enn æ trodde (masse norsk poesi, rart, og æ eie [minst] fire eksemplara av Enkelte dikt om du tell med den som e i Adressebøkene, en av dem e gave fra Gøril og to e kjøpt på posesalg, tiltenkt som gave til en ubestemt noen en dag, vi får se.), og alt anna, romana og novellesamlinge og klassiske ting (Jane Austen og Racine) og Bitchfest og fantasylitteratur og historiske romana og Pere Goriot på både norsk og engelsk og mer Meg Cabot enn æ egentlig vil innrømme, samt mer norsk samtidslitteratur enn æ trodde, det e en salig blanding og om man kunne bade i bøker som Onkel Skrue bade i penga så hadde æ gjort det, fordi æ elske dem alle, både de uleste (en dag, Johan Harstad, en dag, æ love, så skal du sprette ut av mylderet, alle syvhundreogørti sidan av dæ) og de utleste (Jørgen + Anne = Sant og Børnerim og andre vers (på dansk) fordi æ e enkel sånn sett). Bøker+Siri=Sant, og det tør æ og vedde både evigheta og dødsadskillelse på, æ og du, sidetallet som aldri tar slutt, æ og du for alltid.)

(Påska va fin. Og æ tenkte en gang at om æ kunne påta mæ all verdens lidelse for at all verden skulle slippe, så hadde æ gjort det, men nu vet æ ikke lenger, for smerteterskeln min e så lav. Æ og Arundhati Roy kommer godt overens (a viable, die-able age), hele familien spilte TP og vi vant, jippi)