Frode Grytten, kor blei det av dæ i alt mylderet?

Og æ leste Frode Grytten, en novelle æ bare har tenkt på – ikke gjenlest – i snart to år (kanskje flere, muligens færre, men to år virke som en fin tidsperiode, lenge nok til at det e imponeranes), om en trist mann på sytti, nesten, sekstini, som e forelska i en dame som e for ung, ung, en mann som vil ha ho (som vil at ho skal møte han, møte han, møte han og æ tenkte «å», tenkte at det hadde æ glemt, om æ noensinne hadde huska det), men som har innsett (kanskje?) at det e over, og æ tenke at æ e som han mannen, æ sammenligne mæsjøl med en søtti år gammel mann, og det kan man vel ikke gjøre. Sekstini år gamle menn hadde nok ledd av mæ om æ sa at æ sammenligna mæ med dem (bortsett fra dem som e på gamlehjem med bestemora mi, dem hadde nok ikke sagt nokka som helst, hadde antakeligvis krangla på at dem ikke e så gammel, som bestemora mi gjorde når ho fylte åttifem, «det gjør æ vel ikke det, så gammel kan æ umulig være!»), æ som bare e treogtyve, det e ikke som om treogtyve i det hele tatt ligne på sekstini-søtti, ligne ikke i det hele tatt, ka vet vel æ? Men æ tenke at æ vil heller være sekstini, men ikke som æ tenkte når æ va ti og tenkte at æ ville sove til æ va eldre, til verden va enklere (og hadde æ visst da, visst som da æ fant julebrevet mora mi skreiv den jula, kor ho i en innskutt bisetning nevnte at «Siri hold sæ for sæ sjøl, men det går vel over», og det gjorde det jo, etter tolv år, så hadde æ kanskje ikke vært som æ e, og æ vet ikke ka æ hadde valgt, og det kan man jo ikke tenke sæ uansett), æ vil heller være sekstini fordi æ e sikker på at æ egentlig e for bitter til å være treogtyve, om æ hadde vært sekstini og så bitter som æ e (om æ kunne si at æ e forelska, tenk at man kan bli forelska når man e sekstini!, men ho e for ung til å skjønne, for ung til å ville – hadde æ sagt det nu hadde ho vel måtte være tretten, og det blir for ille, sjøl for mæ, sjøl om æ mentalt føle mæ tretten oftere enn æ like) så hadde æ i det minste hatt flere år å spre bitterheta utover, og det må jo være å foretrekke, æ tror den mengden bitterhet æ har passe fint for noen som e sekstini, da hadde den blitt ganske liten per år, for den e for stor for treogtyve. Og egentlig e æ ikke bitter, egentlig, æ bare tror ikke på evigheta1, e bare usikker på om æ noensinne vil leve for noen, om æ har lyst til å si at om du går fra mæ, så dør æ; æ har aldri vært en fan av melodrama og kjærlighet e jo bare melodrama – men problemet ligg i at mangeln på kjærlighet e minst like melodramatisk, og da e man like langt, kanskje vil æ bestandig bare sette mæsjøl først, sånn som æ gjør i setninga og alt allerede (æ og du, aldri du og mæ), æ tenke bare på mæsjøl (sjøl om det ikke e sant) og kanskje e det sånn æ vil ha det, sjøl om æ av og til tenke at æ kanskje kunne ha tenkt på noen andre også, men hver gang æ skal konstruere kjærlighetsforhold kommer det et øyeblikk kor æ også konstruere slutten, og den kommer aldri i det vi begge dør i samme øyeblikk (på forskjellige gamlehjem tre tima fra hverandre, vil æ i det hele tatt ha kjærlighet om æ ikke kan få kjærlighet som den?), den kommer når æ sir takk og farvel, og det e ikke bare fordi alt æ konstruere må ha begynnelse-midte-slutt, for gudan vet at det ikke e sant.

Og hele tekstfila teksten befinn sæ på hete «alt e Frode Grytten sin feil» og det virke merkelig passanes. Men han e tilgitt, alt e tilgitt, Frode, sjøl om du nesten fikk mæ til å skrike med historien om den gamle mannen og flyet (Thoralf fortalte mæ ka Den gamle mannen og havet handla om, æ fikk egentlig ikke lyst til å lese Hemingway), kanskje va det ideen om at livet tar slutt hver gang man flyr (kor mange flytura har æ vært på, sendt foreldran mine på, kor æ har tenkt «nu, nu e det over.» og æ vet aldri ka æ syns om det, bortsett fra den gangen i London kor æ ikke ville at det skulle være over om det va over (æ tror det va fordi Gøril va med, fordi det hadde vært for ille), så æ vandra rundt, og fant bønnerommet, kikka inn og så alle mannfolkan som lå på kne og ba, tenkte at mine bønna aldri ville bli hørt i samme rom som dem, men kjente at det holdt at dem ba, at æ kunne kjenne pulsen min i fingertuppan, det hold, æ vet ikke koffor, men det e det nærmeste æ kommer gudstro, pulsen i fingertuppan og negla på bittesmå babyfingra), eller kanskje e det bare den sekstini år gamle mannen som minne mæ om mæ på treogtyve, og æ skjønne ikke kordan det går an, men sånn e det nu en gang, og da får det være.

1Det eneste æ har lovt evigheta til så langt e Klassekampen, og sjøl da va det med prefikset «and I don’t believe in eternity», til og med med en avis må æ si at evighet e en fiks konstruksjon men æ tror ikke det du, æ vet ikke om æ tror på til døden skiller oss ad engang, ihvertfall ikke hos folk flest, kanskje noen, men ikke så mange, ikke hos flertallet, så evighet e å forlange mye. Og forøvrig vet æ ikke kordan det går med mæ og Klassekampen i lengden, det e vanskelig. Kan man si det (det kan man vel), «Kjære Klassekampen (æ må slutte å besjele avise, av alle ting), æ elske dæ, men det e vanskelig. Eller skal man si som Jan Erik Vold, æ elske dæ og det e håpløst (æ vet ikke om æ gir opp)? Kjærlig[kjølig?] hilsen, Siri» Kor mye enklere hadde livet mitt vært med en uendelig mengde avisabonnement og en uendelig mengde tid til å lese dem?

(og alle bøkern mine, æ rydda i bokhylla, så nu e det dobbelte rade igjen, med bøker på toppen også, og æ putta inn tre bøker og fant seks nye, fant så mange at æ blei takknemlig hver gang æ hadde lest en av dem, for det ga mer tid til å lese alle bøkern æ enda ikke har lest, og æ vet at alle eie bøker dem kjøpte uten egentlige plana om å lese dem, æ har et tobindsverk av Dostojevskij æ tenke det om, men æ har tre bind med Camilla Collett og fjortentusenmilliona (sånn cirka) side med faglitteratur æ frivillig har plukka med mæ (da føle æ mæ voksen, sjøl om det e teit), og flere poesibøker enn æ trodde (masse norsk poesi, rart, og æ eie [minst] fire eksemplara av Enkelte dikt om du tell med den som e i Adressebøkene, en av dem e gave fra Gøril og to e kjøpt på posesalg, tiltenkt som gave til en ubestemt noen en dag, vi får se.), og alt anna, romana og novellesamlinge og klassiske ting (Jane Austen og Racine) og Bitchfest og fantasylitteratur og historiske romana og Pere Goriot på både norsk og engelsk og mer Meg Cabot enn æ egentlig vil innrømme, samt mer norsk samtidslitteratur enn æ trodde, det e en salig blanding og om man kunne bade i bøker som Onkel Skrue bade i penga så hadde æ gjort det, fordi æ elske dem alle, både de uleste (en dag, Johan Harstad, en dag, æ love, så skal du sprette ut av mylderet, alle syvhundreogørti sidan av dæ) og de utleste (Jørgen + Anne = Sant og Børnerim og andre vers (på dansk) fordi æ e enkel sånn sett). Bøker+Siri=Sant, og det tør æ og vedde både evigheta og dødsadskillelse på, æ og du, sidetallet som aldri tar slutt, æ og du for alltid.)

(Påska va fin. Og æ tenkte en gang at om æ kunne påta mæ all verdens lidelse for at all verden skulle slippe, så hadde æ gjort det, men nu vet æ ikke lenger, for smerteterskeln min e så lav. Æ og Arundhati Roy kommer godt overens (a viable, die-able age), hele familien spilte TP og vi vant, jippi)

egentlig danse æ ikke i det hele tatt, men æ kasta kanskje begge arman opp i været.

Se Siri
Se Siri danse «æ får 8876 krone tilbake på skatten»-dansen
Se Siri danse «og i tillegg tjene æ masse penga på Sameradio-greia»-dansen
(se Siri danse den underordna «og æ skal sende en reiseregning og få enda litt mer penga»-dansen)
Se det hele kuliminere i «gjett om æ skal ut på tur!»-dansen

(forresten kan du også se Siri danse «pokker, foreldran mine fant endelig ut om Geir Gulliksen-greia»-dansen)

Og æ virre mellom en «hihi, Tromsø får OL-søknaden»-tilstand og «OL? Som om det kommer til å gå bra»-tilstand. (mest e det litt hihi.)

Æ spis på en blodfattig blodappelsin, æ har nytt Nemi, nytt M og en ny utgave av Vagant1, og i påskeferien skal æ lese Arundathi Roy, Judith Butler og se på TV-seria æ e litt på etterskudd med, samt – og det her e min favoritt – kose med babya. Og om verden e god så skal æ ikke ut på tur i det hele tatt, bortsett fra Tromsø-Tana-Tromsø da, men det gjelds ikke (for æ skal lage CD’a til turen og mora mi glede sæ allerede…)

\o/

1Æ føle mæ generelt sett for dum til å lese Vagant, men dem hadde greier om Judith Butler, og nu e det faen mæ på tide at æ les kjønnsteori. Fordi æ e en jævel på å late som om æ vet ka æ snakke om når det gjeld kjønnsteori, så da må æ bli fantastisk når æ faktisk vet ka æ snakke om. Forøvrig innså æ, i løpet av en samtale med Thoralf, at en plass kor æ kan kombinere urfolkslitteraturstudia med kjønnsstudia hadde vært min akademiske våte drøm. Det og et redaktør-studie, for æ tror æ kunne vært en skikkelig god litterær redaktør, men æ hadde trengt alvorlige mengda øvelse først.

ps for noen bruker ord som om de er valuta, kapital, noe man skal være sparsommelig med, men jeg, jeg drysser om meg, presser inn så mye som mulig, en tekst skal være et overflødighetshorn av linjer som kan
fragmenteres, slik at folk kan plukke ut sin favorittsammensetting og si «der, det er språket slik jeg liker det», jeg vil at alle skal finne noe de liker, det er derfor jeg bruker så mange ord.

(og noen ganga dukke det opp en setning som føles som livsvisdom, om ikke det hadde hørtes så pretensiøst ut, uten at æ har tenkt over det, uten at den va forberedt, og det e det fineste, hei, æ har ord!, noen ganga heng dem sammen på måta æ like.)

sånt som arbeidsviljen min, og deadlinerespekten.

iTunes spille Death Cab for Cutie (æ vet ikke helt koffor, fordi det endelig e på tide at æ oppdage dem? nokka sånt) og iPoden spille en finfin samling med tolv sanga som passe perfekt sammen (dem gikk på shuffle&repeat all i minst tre tima..) og æ innså endelig at til påska skal æ lese Arundhati Roy og The God of Small Things for det har æ tenkt på ganske lenge, og det passe å gjøre det i påska.

Æ les på en biografi om Edie Sedgwick og det e fascineranes. Æ bit på innsiden av leppan mine hele tida. Det e kanskje nesten snart vår. Æ kjøpte en tre-pakning med Moleskine-notatbøker og snakka med dama som va på jobb på Ark, dem skal utvide og da blir det visstnok mer engelsk litteratur. Æ vet enda ikke kor æ kan få tak i engelsk poesi (ikke i Tromsø, e vel det eneste svaret), men da kan æ i det minste få kjøpt A Confederacy of Dunces når æ endelig skal lese den.

Det e bare detalja, men det føles som om det ligg nokka stort under der et sted. Det må bare graves fram først.

og egentlig skulle æ snakke om den første jenta æ va forelska i…

Geir Gulliksen kommer til Tromsø på fredag. :) (ja, det e så fint at det til og med fortjene en sånn smiley som bestandig får mæ til å tenke at æ ser litt hjerneskada ut1) Og atter en gang får æ den store gleden av å overvære forfatterstudiestudentan. (så lenge ingen snakke om jakke laga av avkappa forhud, så kommer æ til å si mæ fornøyd. Siste runden førte til at kravan blei senka ganske alvorlig.)

Men det æ egentlig skulle si (bortsett fra at æ sendte Frithjof en melding og sa «om du fortsatt har mange tomme sider igjen, så kan du jo eventuelt bruke en av dem på Geir Gulliksen, for forfattergreier e jo bestandig gøy. Æ melde mæ dog ikke frivillig, for det eneste æ vil spørre han om e «kan æ få en klem?» :D») va at æ e så glad over at æ kan blogge på dialekt og at ingen kan klage på det. Æ kunne ha skrevet på bokmål, eller halvhjerta nynorsk for den saks skyld, men æ slipp, fordi verden e fin og ingen kan bestemme kordan æ skal formulere mæ på bloggen min. Og dermed har heller ingen rett til å klage på det. Problemet kommer bare når æ skal kommentere andre sine blogga, ka gjør æ da? Bokmål? En gang æ skreiv på dialekt fikk æ beskjed om å snakke norsk av en anna tilfeldig lj-bruker, så æ skreiv det på nytt og fornærma han i tillegg (ordan «lille» og «søringhjerne» blei kanskje brukt). Æ har jo ikke lyst til å ta mæ friheta, som sådan, i andre sine blogga, men faktum e at så lenge det ikke e en seriøs tekst, så føle æ mæ utilpass så lenge æ må skrive på bokmål. Det tar så lang tid før det flyt rett, og som regel gjør det ikke det i det hele tatt. Det innså æ når æ fant ut at det e mye hyggeligere å re-lese ting æ har skrevet på bloggen enn ting æ har skrevet i Utropia. (re-lese får mæ til å tenke på «post-forkjøla» og Derrida og sånt:>) Uansett, det va bare det.

1det absurde e jo at når andre bruke dem, så tenke æ ikke det. Men om æ sjøl en sjelden gang benytte mæ av :) i stedet for min sedvanlige :> så syns æ det ser skikkelig teit ut. (grunnen til at æ i det hele tatt begynte med :> smilien va fordi æ va 13-14-15 og ville være spesiell. Jepp.)

og det va ikke bildet engang, bare alt æ projiserte på det. Sukk.

Æ får ikke sove. Og æ har seks episoda til av Ugly Betty på datamaskinen. Og æ skal stå opp om fem tima for å være med foreldran mine på universitetet, i et fånyttes forsøk på å få gjort nokka vettig.

Mitt nye favorittord e fryd. Fryd! Fordi det e et sånt ord som føles og høres ut som det det beskriv, og æ like sånne ord. Fryd!

Og æ e så teit. (og æ tenkte at æ skulle være mindre kryptisk – både spesifikt i det her tilfellet og reint generelt – men æ innså at æ ikke vil. Eller, det vil si, æ vil være mindre kryptisk – det e et dårlig tegn når æ til og med forvirre mæsjøl – men æ vil ikke si «æ så et bilde i avisa og så fortapte æ mæ i tanka om ting æ prøve å ikke tenke på. Og derfor e æ teit.» For det e greit nok at vi alle vet at æ e teit – og det gjør vi jo – men æ vil ikke nødvendigvis at folk skal vite koffor æ e teit, for det e som regel enda mer banalt enn man kunne frykte/håpe på.)

Æ prøvde å finne ut av ka æ kan kalle den nye laptopen min, for den treng jo et navn, må vite; det e litt fint å fundere på sånt. All den tid iPoden hete Maius Matteus (den første) tror æ dataen treng et litt mindre pretensiøst navn. Æ e litt svak for Steinar, egentlig, men det blir muligens for lite pretensiøst igjen1.

Dessuten drømte æ at Dagbladet på boksiden sine, kor dem har den der «fem bøker du bør lese»-spalta, hadde en greie som het «fem blogger du ikke visste du burde lese» også va den her en av dem. Og det va traumatisk og min første tanke va «å gud, æ må slette alt som står der!» (e det rart æ e kryptisk? Ikke det at det hjelpe, for det e ikke veldig vanskelig å dekryptere om man har en viss anelse om kæm ka kor det e snakk om.)

1dessuten hjelpe det ikke at hodet mitt en gang i blant bryt ut med «Steinar Vatne fra Slemmestad!». Som æ snakka med på Løvparade i oktober i fjor, og som tydeligvis har gjort så stort inntrykk på underbevisstheta mi at den fortsatt minnes han med jevne mellomrom. Det må ha vært all vinen han sølte på mæ. (også syns han æ va søt fordi æ satt oppå en benk og vifta med beinan.)

Du kan ikke bevise at æ faktisk har googla mæsjøl.

Blogg om Samisk litteratur. Jahaja. Det va jo kanskje å ta litt sterkt i, men for all del, om noen mene det faktum at æ hevde at æ en dag skal skrive den neste store samiske romanen e verdt en sådann tittel, så skal ikke æ krangle. Og her får æ skryt for oversettelsestalentet mitt. Jippi!

Forøvrig e det litt, ikke ironisk, men småteit, kanskje, at den ene anmeldelsen æ brukte tjue minutta på å skrive sørge for at navnet mitt dukke opp overalt. (sjøl om æ aldrialdrialdri kommer til å angre på tittelen (resten av greia har æ glemt allerede), mest fordi «misogyn, men god» høres så fint ut. Og æ hold fortsatt fast ved at Cathrine Krøger stjal tittelen min når ho ga anmeldelsen av Løvekvinnen tittelen «Gammelmodig, men god».)

Forøvrig (og en vakker dag skal æ bli ferdig med å bruke det ordet hele tida. kanskje) e æ egentlig glad til for at æ har et (meget) begrensa antall lesera på bloggen min, særlig siden æ stort sett ikke gidd å tenke mæ om to ganga før æ skriv nokka.

Og ellers har æ tanka om Marianne eiluA og Martine Aurdal og teite uttalelsa, men det hele bunne egentlig ut i at om Marianne eiluA får bruke rumpa si som publisitet (og det syns jo Martine Aurdal va tøft, sjøl om Marianne eiluA takka for oppmerksomheta ved å si at alle norske feminista, bortsett fra ho sjøl vel og merke, va sjølopptatt) så må jo Lene Alexandra Øyen også være et feministikon, all den tid ho basere hele sin post-Robinson karriere på puppan sine. Og dermed e vel også Paris Hilton et feministikon, siden ho basere alt ho gjør på sæ sjøl. Den såkalte radiobomba velge æ å ikke tenke på, bortsett fra en viss fascinasjon med det noen nevnte om at det jo va interessant at ho kommer med det når Blodsbånd går på kino (og forsåvidt også når Some Of Us Will Make It e kommet ganske nylig). (va det diffust nok til at æ ikke blir saksøkt? Æ har ærlig talt ikke lyst til at en rettssak skal være årsaken til at æ plutselig får ørtenhundre lesera.) Om all PR e god PR så må jo alle involverte sies å ha fått sin PR på det rette tidspunktet. Egentlig bryr æ mæ ikke, æ har bare ikke så mye anna å tenke på akkurat nu, siden æ ikke gjør nokka vettig:>