queer

by

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

by

Et identitetsmessig puslespill, samisk. Passer best for barn over 16 år.

En frase æ stadig vende tilbake til, fordi æ ikke har et fornuftig sted å bruke den, og ikke egentlig huske kor den kom fra – æ tenkte på nokka og det virka fornuftig, men passa ikke i konteksten når æ tenkte mæ om – e «et identitetsmessig puslespill.» Æ tror det va i en ganske lang intern utgreiing om nokka samisk æ landa på den – med en tanke om nokka sånt som at man sikkert kunne fjerna det samiske i mæ, men det hadde endt opp som et puslespill kor så mange av bitan mangla at du ikke lenger ser ka bildet egentlig skal forestille.

For æ tenke på det av og til, og særlig i Tromsø, i det siste, kor samisk e æ? Kæm blir æ om du tar bort alt det samiske. Det e nokka æ har snakka om før, æ vet, men det føles jo som verdens lengste liste. Om du tar bort det samiske måtte du fjerna morsmålet mitt, minst femti prosent av studian mine og mer enn det av alt akademisk æ har skrevet, minst 1/3 av det ikke-akademiske æ har skrevet, omtrent 1/3 (minst, vil æ anta) av bloggen min, omtrent alle pengan æ har tjent i hele mitt liv (bortsett fra i perioden æ jobba på Lampehuset), alt æ noensinne har vært medlem i bortsett fra Bokklubbens barn. Du måtte tatt bort begge jobban til foreldran mine og alle samtalan vi har hatt (siden dem e på samisk), du måtte fjerna gudmora mi, du måtte tatt bort plassen hjertet mitt tilhøre (Seida) og plassan dem e fra, du måtte ha fjerna ukjente andela av besteforeldran mine, men sånn omtrent alt som e igjen etter mormora mi – siden ho har stått for kofte-, sjal- og etc-produksjon – du måtte tatt bort jobben til onkelen min (kor æ har jobba hver sommer i tolv-tretten år), og du måtte tatt bort nokka sånt som nitti prosent av alle reisan æ har vært på i hele mitt liv, samt gudan vet kor mange av de voksne menneskan æ har møtt i barndommen.

Og det e jo ikke som om det blir helt blankt om du tar bort det, men æ kan ikke se ka det e som blir igjen. Ikke fordi æ vil være melodramatisk, ikke fordi æ ikke kan være norsk – æ kan være mer norsk enn du ane, om det e det om å gjøre, men det e ikke det om å gjøre – men fordi de tingan æ definere mæ ut fra – bortsett kanskje, ironisk nok, fra de fleste bøkern æ har lest opp gjennom livet – e samisk og samisk-tilknytta og samisk-relevant. Det faktum at æ har vært i Australia, Kina, Japan og mer eller mindre hver eneste tur til USA e samisk-relevant, på ståanes fot vil æ si med sikkerhet at de eneste ikke-samisk-relevante reisan æ har vært på e to reise, til Berlin og Aberdeen/Edinburgh/York (og Venezia, men ikke egentlig, fordi vi besøkte folk vi antakeligvis ikke hadde kjent om det ikke va for det samiske).

Æ vet æ har nevnt det før, men Ani DiFranco har en sang med linja «every time I move, I make a woman’s movement» – og det e sånn det e, æ e kanskje ikke aktivt samisk hundre prosent av tida, men om æ røre på mæ e det som regel en samisk rørelse. Og det hadde vært enklere å la være å tenke på det, å ikke reagere på alle de her tingan man kan reagere på, å ikke tenke på det, men æ vet fortsatt ikke kordan æ skal få til det, og æ har ikke egentlig et behov for å prøve å få det til heller. Æ like å være samisk, æ like at det e en del av identiteten min, æ syns det e viktigere «å komme ut av skapet» som same i enhver forsamling kor det ikke e helt unaturlig enn å skulle komme ut av skapet som ka-det-nu-enn-e-æ-e (queer? aseksuell? (æ har konkludert med at det hadde vært like greit! :D)).

Og alt det her e totalt irrelevant, men æ tenkte på den fine frasen med det identitetsmessige puslespillet og det e der æ e: mitt identitetsmessige puslespill e et maleri av Claude Monet og om du ikke inkludere det samiske, men bare ser på alt det andre ser du ikke ka det skal være. Så får det så være at akkurat den metaforen føre til at æ gjør mæ best på avstand – det va ikke helt intendert, men det e vel tidvis sant det også.

by

fordela og ulempa ved menn. (stort sett fordela.)

Det e litt trist at den siste avisa e ute, fordi æ har verdens mest perfekte ab via:

hørt fra korrekturleseren
– Jeg kan jo ikke være hemmelig forelsket i noen som har dysleksi!

(kor langt kan æ egentlig trekke den?) Uansett, æ tenkte på det i kveld, på tur fra bussen, og semi-komponerte et blogginnlegg om greier. Dessverre avspora blogginnlegget da æ tok mæsjøl i å tenke «egentlig e den her diskursen tegnet på et vesentlig paradigmeskifte». Fordi det e om mulig den mest kompliserte måten æ noensinne har tenkt at æ ikke [lenger] e prinsipiell motstander av tanken på å.. øh? prøve menn? (litt sånn, testkjøring?) Æ vetta faen. (ikke det at det egentlig e en sammenheng mellom den hemmelige forelskelsen (som jo, som æ sa til Kjersti, egentlig, på det her tidspunktet, bare e hemmelig for personen det gjeld, hvilket jo e litt teit, men veldig passanes) og resten, sånn bortsett fra at alt i verden heng sammen og e relativt.) (Gøril sa «men koffor e du hemmelig forelska i [noen]» og æ bare «… fordi jo teitere han oppføre sæ, jo mer sjarmert blir æ.» så billig.)

Ellers fant æ linja «nytelse for nytelsens skyld? Vi er da ikke delfiner!» og om æ huske rett va den totalt kontekstløs når æ plutselig tenkte på den også.

Også va det «spørsmålet æ skal bli flinkere til å stille: Ka [i all verden] tenke du om mæ som gjør at du får dæ til å anta at æ ikke vet det?» (fordi æ tror det e et viktig, kanskje det viktigste, feministisk poeng. For det e ikke nødvendigvis bestandig min måte å tenke på som må endres, og noen ganga må man tillate sæ å stille kritiske spørsmål også til folk man like.

Og til slutt, fra onsdagskvelden, da æ va på tur hjem fra redaksjonsmøtet, «med hjertet i hånda, og hjertet på utsida, og hjertet i halsen, og hjertet på ermet, og hjertet mitt i så mange dela at æ ikke lenger vet ka æ e.» (da æ gikk, eller da æ skulle gå, endte æ opp med å holde i hendern til Gaute og Inge, og plutselig va det eneste æ egentlig kunne si «æ e verdens heldigste jente.» Fordi æ e det ♥ )