Katti va det æ sa æ skulle oppdatere imorra? Det begynne vel å bli noen daga siden. Det hadde sæ nemlig sånn at æ trodde æ skulle møte forfatteren æ skulle ta vare på 15.55, og det ga mæ god tid til å si hei og hallo og hør ka som skjedde i går kveld. Men så viste det sæ at min forfatter skulle dukke opp 13.35, og som om ikke det va ille nok fikk æ plutselig to forfattera til, og dem landa 15.55, va ved hotellet 16.15 og skulle være på Café Cora 17.00, og helst litt før, sånn at dem fikk hilst på Morten og sånt først (han skulle lede samtalen).

Så alt va gøy, men ga absolutt ikke tid til å skrive nokka som helst. Og gudan vet ka æ egentlig gjorde på fredag, bortsett fra at æ plutselig dro til Oslo og nu e det mandag og æ sitt på flyplassen (og har ikke nettilgang, så det her postes neppe før en gang på tirsdag). En stemme over høytaleranlegget sa nokka om at et fly til Tromsø e kansellert, men æ hørte ikke kordan fly, så æ antar det ikke e mitt. Sjøl om det visstnok snør i Tromsø, så det hadde kanskje vært like greit å bare bli i Oslo litt lenger. (… muligens ikke, det tar litt tid før snøen smelte igjen, sukk.)

Kor va vi? «Sáhpánat ja olbmot» (Om mus og menn) av Beaivváš (sámi našunalteater) va ikke overveldende imponeranes. Det va ikke det dårligste Beaivváš-stykket æ har sett – æ e ikke helt sikker på ka det egentlig e, men nokka har vært verre enn det der – men det va ikke spesielt bra, og det hjalp ikke at noen av skuespilleran glemte replikkan sine. Det va heller ikke veldig positivt at store dela av tekstinga gikk gaiken. Æ tror dem hadde teknologiproblema, det va hele replikka som ikke dukka opp, og det hoppa generelt litt fram og tilbake. Og det e distraheranes sjøl om man forstår talespråket. Som om ikke det va ille nok, så e språket i tekstinga til å gråte av. Det mangle helt elementære kunnskapa om kor og katti det skal være komma (før navn, etter ja og nei og sånt, etc etc), det e store bokstava der det ikke treng å være store bokstava og det va i det hele tatt et sørgelig skue. Det har stort sett vært ganske dårlig hver gang æ har sett teksta stykka, men det her va et nytt lavmål. I tillegg va det ekstra pinlig fordi det veldig tydelig va en god del folk der som ellers ikke ser på Beaivváš-stykka når dem kommer til byen (æ antar det va Steinbeck som tiltrakk dem), så det e ganske kjipt at introduksjonen demmes til samisk teater blir nokka sånt som det der. (Vi andre går jo på det fordi det e sånt man gjør. Man har da fått en god samisk oppdragelse.)

(Kjære Beaivváš, det her e en dårlig skjult jobbsøknad, æ kan språkvaske ka det måtte være! Æ e kjempeflink i norsk og rettskriving, og æ skjønne samisk, sjøl om æ ikke kan skrive det rett (og æ kan skrive på bokmål, æ love!); æ tilbyr mæ ikke å oversette stykkan til norsk, æ antar dokker har noen som gjør det, men æ kan gjerne språkvaske, for en passanes sum. Dokker treng mæ (virkelig, inderlig), og æ treng jobb. Vi e som skapt for hverandre! (Dessuten e æ glad i dokker, sjøl om æ antakeligvis aldri har sagt nokka som helst som kan indikere det… Man tukte den man elske, og æ kritisere fordi æ vil dokker skal være fantastisk nok til at alle blir glad i dokker? Jepp!))

I tillegg til at alt det va bare sorgen, va selvfølgelig forestillinga akkurat så forsinka at æ ikke fikk hørt på Laila Stien under opplesninga. Æ fikk med mæ de andre, men æ huske ikke lenger kæm det va, for æ va ganske oppsatt på å høre på Laila Stien. Klubb Kuiper va ihvertfall Ragnar Hovland, med ukulele og… nokka anna. Æ har noen opptak på mobiltelefonen, av de tre sangan han sang (eller, i enkelte tilfella, «sang»), pluss noen av tekstan han leste opp, men æ har ikke hørt på dem, så æ vet ikke om det e nokka lyd i det hele tatt. Gøy va det nu uansett! På torsdagen hørte æ på Ragnar Hovland igjen, da i samtale med Endre Lund Eriksen, men den ga mæ ikke så mye. Det skulle handle om reise – siden temaet for festivalen jo va Karavane – men det blei mye «og i den boka e det en reise, og da drar dem dit, ka tenkte du når du skreiv det?» «og i den boka e det jo et oppbrudd (et av undertemaan for festivalen) og koffor skjedde det oppbruddet»; 90% av samtalen va bokspesifikk – de siste 10% handla om da Hovland fikk kreft¹ – og de 90% va ikke så interessant når æ ikke har lest noen av bøkern dem snakka om. (Det e sånt æ e forberedt på, under Ordkalotten, at æ noen ganga kommer til å ramle av fordi æ ikke har lest nokka av den-og-den forfatteren, og det e helt greit, men som regel e det nokka mer i samtalen enn bare «ka va motivasjonen til den-og-den karakteren da dem gjorde det-og-det.»)

Da likte æ samtalen mellom Anne Oterholm, Ingrid Z. Aanestad og Morten Wintervold veldig mye bedre, og det sjøl om æ måtte gå tyve minutt før det va over for å være sikker på at de to førstnevnte fikk middag etter at dem va ferdig (dem va to av forfatteran æ va forfatterkontakt for), æ har ikke lest noen av bøkern dem fokuserte på, Eg kjem med toget og Toget fra Ajaccio [la oss håpe æ huske å fylle den inn], men samtalen handla om sted og spesifisering av sted når man skriv, om menneska og forhold dem imellom, og sånne ting som man kan skjønne sjøl om man ikke har mer å gå på enn det bittelille utdraget forfatteren les i begynnelsen av samtalen.

Æ likte også samtalen mellom Cathrine Knuden og Sigbjørn Skåden, på fredagskvelden – det siste æ rakk før æ måtte på flyplassen – og sjøl om æ e blitt spoila så det syng etter når det gjeld De langtidsboende, tror æ samtalen hadde så mye i sæ at æ heller kommer til å tjene på det når æ endelig les boka. Og det skal æ (æ har hatt halvhjerta plana helt siden den fikk positive anmeldelsa overalt, men nu skal æ definitivt), så æ glede mæ.

Men festivalens definitive høydepunkt og ubestridte nyoppdagelse hvis bøker æ skal sikre mæ asap (Tronsmo hadde ingenting, ellers hadde æ allerede eid noen av dem:/), va den tredje forfatteren æ va forfatterkontakt for: Ursula Andkjær Olsen. Ho va til og med så deilig å høre på at æ torde å bevege mæ ut i Oslos gate en sein lørdagskveld for å høre ho lese en gang til (æ sa hei til ho da æ kom til Caféteatret, og etterpå sa æ at «det va, om mulig, enda bedre andre gangen» (og så tok æ bussen tilbake til hotellet og va fornøyd med verden), og det sjøl om æ e dritdårlig på å gi folk komplimenta. Da må det bety at æ virkelig mene det når æ sir nokka, eller?) Opplesningen hennes e nokka av det mest suggerende æ har vært borti – og det va bare delvis fordi det va på dansk og å høre på dansk over lengre perioda e litt som å se på en båt som gynge på havet – det va nærmest transe-aktig. Og æ tror det e med ho som det va med Ulf Karl Olov Nilsson (UKON, å UKON akk og ve og ♥), at diktan blir enda bedre å lese etter at du har hørt dem bli lest høyt, eller bare har hørt forfatteren lese høyt i det hele tatt, du kan skjønne flyten i språket, høre for dæ kordan typografien påvirke uttalen etc etc. (dessuten va ho søt og dansk og hadde krøllate hår og æ e skikkelig enkel å glede, ja.)

Anna? Karl Larsson og Erlend O. Nødtvedt, førstnevnte va eh, greit nok (æ vet ikke, men han kom etter Ursula A. Olsen og på det tidspunktet va æ fra mæ av litterær forelskelse, gudan vet ka han måtte ha gjort for å imponere ordentlig. Det va bra, og den andre opplesninga – under Klubb Kuiper – va bedre enn den første, men, ja, han va uheldig i plasseringa, æ har begrensa med kjærlighet å gi bort når det gjeld litteratur (løgn, løgn, løgn, men æ va distrahert).), sistnevnte won me over muligens mest fordi æ e skikkelig svak for bergens(område)dialekt, men han hadde også nokka av den suggerende lesemåten som ikke slapp taket før han tok et halvt steg bakover og sa «takk». Og på fredagen hoppa æ opp av senga i rein forferdelse da æ svarte på telefonen og personen i andre enden sa «Hei, dette er Erlend Nødtvedt» (han ringte fordi han og Ursula venta på skyss som ikke kom, fordi æ va teit og ting hadde skjedd, men æ tror det gikk bra, æ sa «æ skal ringe og sjekke, så ringe æ tilbake» og så ringte æ tilbake og så tror æ alt gikk bra, det va ihvertfall ingen som kjefta og æ sa unnskyld.). Ikke det at æ sov, æ va bare litt treg å starte, men etter det va det ihvertfall full fart. Heh.

Og Laila Stien leste på torsdag formiddag og va fantastisk og æ vil bli ho når æ blir stor. (Æ sa «når/om æ blir stor» på twitter, og Ida blei bekymra, men æ mente bare at æ neppe kommer til å bli voksen på ordentlig, æ e for barnslig for sånt:D) Og Ingvild Holvik va fantastisk og Thomas Lundbo snakka så høyt at teknikeren kom og skrudde ned lyden både på høytaleran og i miksebordet, og og og og litteratur, altså. Det e tingen sin det ♥

¹og min første tanke va å, magen min. Nokka sitt igjen. (ti samtidspoesipoeng om du kjenne igjen referansen som ikke e bare Hovland.)