all the reaching trees go the same way [Paradise Hotel v.2]

Æ satt i kantina i dag og hørte på en samtale mellom to jente, kor ho ene hadde vært på fest med eksen sin – mens ho fortsatt va i lag med han – og hadde sett sæ nødt til å be ei anna jente om å holde kjønnsorganan sine litt lenger unna hannes kjønnsorgana. Skal ikke ha nokka av at folk driv på å sitt på fanget til hverandre mens dem har kjæresta, altså.

Etterpå tok æ bussen til byen, og ved Tromsø maritime kom det på en gjeng med videregåendegutta som satt og sto rett foran mæ. Han ene begynte med å nærmest stryke han andre over håret, eller lua da, i det som virka som et kjærtegn. Så bøyde han andre sæ framover, og dro fingran gjennom håret til en av de andre. Og så fortsatte dem, mens dem lo og prøvde å dukke unna hverandre og æ innså at dem dreiv på med sin versjon av å ta tilgang på hverandre1. Og æ så på dem og smilte, syns det va litt søtt med teite ungutta (tenkte «æ e blitt gammel når æ syns videregåendegutta e sjarmeranes»).

I fjor skreiv æ et blogginnlegg om Paradise Hotel, og lurte på kæm de her folkan e og kor dem kommer fra, fordi dem va nesten på min alder men æ kan aldri huske å ha truffet dem (i det metaforiske, større bildet kor dem e representanta for en form for ungdom æ aldri har hatt/møtt). I år e dem stort sett yngre (og æ e enda litt eldre, kanskje?), og man kan tydeligvis finne dem i kantina på Universitetet. Ikke vet æ ka de to jenten studerte, og æ tør ikke anta nokka som helst – og vi har jo ikke en linje for nokka-med-media, så vidt æ vet; med mindre man regne visuell antropologi, men æ tror ikke det e sånt Paradise Hotel-deltakera studere – men de her folkan eksistere.

Kanskje har dem turt å komme ut av skalkeskjulan sine etter at dem begynte å se folk som ligna på sæsjøl på TV? Man skal ikke kimse av å kunne se representasjona av sæ sjøl på TV, det kan ett år gamle Siri som blei fascinert hver gang TV-n snakka samisk skrive under på, kanskje det hjelpe?

På twitter har æ opptil flere ganga sett en «vits» (i ordets absolutt videste forstand, lytehumor e så gøy lzm) som går som følger: «Er man lam fra halsen og ned kan man bli med Lars Monsen på tur. Er man lam fra halsen og opp kan man bli med på Paradise Hotel.» Æ skjønne fortsatt ikke kordan de her folkan kan være så uvitanes, æ skjønne ikke kordan dem ikke kan plukke med sæ kunnskap bare ved å eksistere i verden, æ skjønne ikke kordan man unngår det? Men dem lage god TV-underholdning, i samarbeid med klipperan som burde få medalja så det står etter.

Og æ blir litt trist hver gang noen kaste ut av sæ enda et argument om at dem e det dummeste som finnes på TV og alt det der, at dem e ikke-nyheter (æ vet ikke, æ les tydeligvis helt feil avise til å få med mæ alle Paradise Hotel-nyhetern alle andre blir utsatt for; æ leve også i en boble, den e bare annerledes fra deltakeran sin – den e sikkert annerledes enn din også), at Maren e ei hurpe og at Kim har stygge tenner at det ene med det andre, at Drammen virke forferdelig, alt det der – som om noen skrur på TV-n hver dag, halv ti, og tvinge dem til å se på, som om dem ikke kan la være, men dem like det ikke!

Æ ser på, æ like det (til en viss grad), æ ler av klippinga og flire fordi æ tenke på en universitetsansatt hver gang Kim sir nokka e dUmt (ikke dumt med o, men dUmt, lære dem sånt i Mo i Rana?), æ skjønne ikke kor norsklæreran demmes har vært når så mange av deltakeran får sæ til å si «det er så teit at henne syns sånn og sånn», ka som e galt med ho/hun? Æ skjønne ikke. Æ skjønne ikke, men om det blir for mye skrur æ av, og det helt uten å erklære at alle som deltar e hjernedød og at alle som ser på e idiota. Det e tydeligvis det sikreste tegnet på at æ leve i en boble.

1Å Utropia anno 2008, så mange teite, fine ting du brakte inn i livet mitt. Vi klappa hverandre ikke på hodet, men det va ikke så langt unna. (Samme kroppsdel, andre enden:D)

Ting æ har lært: 29.05-02.06

The Good

«All hail satan, og all hail norsk lov om varemerkebeskyttelse.»
– Roger Tiegs (aka Gorgoroth), i «Forlikte satanister» i DN, tirsdag 02.06.09

Det ville være upresist, for ikke å si direkte feil, å beskrive Dylans sanger som collager i tradisjonell forstand. Dette fordi sangene – med enkelte unntak – ikke synes å ha noen ambisjon om å vise fram spriket i referanser eller betone bruddene mellom ulike uttrykk. For Dylan er poenget snarere sammenfatningen: I hans versjon av tradisjonen står barokkdikteren John Donne og bluespoeten Blind Willie McTell side om side – ikke først som representanter for ulike tider eller kulturelle sfærer, men ganske enkelt som melankolske diktere. Dette er ikke en form for relativisme som handler om å gjøre alt likt, men en poetikk som er beslektet med den Walt Whitman i sin tid lanserte som en del av den kulturelle revolusjon, og som dreier seg om å se det like i det som i utgangspunktet er forskjellig.
– Kaja Schjerven Mollerin, i «Gammel kjærlighet» (anmeldelse av Bob Dylans sangtekster på Together Through Life), Klassekampen, 30.05.09

[…] disse akademikerne synes jammen ikke de er bedre enn noen andre, og nettopp dét er det som gjør dem så ufattelig mye bedre enn alle andre, som kan tenke slik, enda så uovertrufne de er […]
– Jens M. Johansson, i «Sur mann jogger» i DN, 30.05.09

The Bad

Jeg skriver for kidsa. Det er ikke noe komplekst med det.
– Alexander Rybak, i «- Kan bli veldig stor» i DN, 29.05.09

The Incomprehensible

Når jeg surfer [på nettet], så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne.
– Marte Konradsen (student ved Westerdal) i «Digital ADHD» av Frank Lande, i D2, 29.05.09