å havne sammen med folk som les dæ så nøye

I meant to write it on the plane
high above my earthly pain
but I slept right through the flight
and that was all

syng Sarah Harmer, og det ironiske – faktisk ironisk, ikke Alanis Morissette-ironisk – e vel at æ sitt på et fly og skriv det her for hånd. Det e ingen vits å sove på en flytur som e over nesten før den starte, som flyturen Tromsø-Kirkenes. Dessuten vet æ ikke om æ får sove (I’ll never sleep again tror æ e en linje et sted, kæm vet, det høres kjent ut), hodet mitt renn snart over, æ har møtt menneska æ aldri har truffet før og æ likte alle sammen, æ glede mæ til å bli kjent med dem på nye måta hver gang, til å se kordan vi skriv, ka vi gjør med tekstan vårres nu.

Det va første samling på studiet, forfatterstudium 1 på UiT, vi starta på torsdag kveld og blei ferdig for drøye to tima siden, klokka e 19.24 på søndag og æ e lykkelig. Æ har ondt i ryggen på måten æ får når æ har sovet for lite; æ klare ikke helt å være fokusert i mer enn en setning av gangen; æ grue mæ allerede til æ må stå opp imorra – og tanken på at æ ikke kan sove lenge før på lørdag eller søndag e ikke bare litt kjip.

Men æ har en skrivebok med notata, svart for informasjon æ vil kunne ha bruk for, lilla for alt som va irrelevant men fint. Eller rock/hipt – fordi æ bruke ordet fint for mye og burde bytte det ut eller roe ned. Æ kan gjøre som Morten, sette super foran alt – det va gøy, det va så mye som va superinteressant, superfint, det fungerte supergodt, super super super – det e godt å høre at andre her de her ordan og frasan som sitt superfast. Uansett, der står det skribla ned sånt som «den kan jo ikke du ha lest fordi den nettopp kom ut, med mindre du har sneket på Terje sin harddisk»; «æ e superfan av å sitte og lese dagbøker»; «koffor har du enkel linjeavstand, det e lettere å se sine egne feilskjær med halvannen»; «plutselig innså æ at æ ikke vet nokka om stemmegafla»; «jeg skjønner at du er glad i termodynamikk, det er faktisk jeg også»; «han ville vel ikke forstyrre» «men det e jo mer forstyrranes når han bare forsvinn.»

(æ like at mange av de sitatan e fra Morten, det virke logisk: han har en sånn måte å uttrykke sæ på som gjør at æ vil huske det – æ smilte da han sa «æ godtar det ikke» og «det godtar æ» for det har æ hørt tidligere, æ gjenkjente det, og æ synes om den måten å forholde sæ til situasjona på, å godta dem eller ikke, enten man kan påvirke dem eller ikke.)

Og æ tror æ skjønne koffor folk vil ta den ene skriveutdanninga etter den andre, å havne sammen med folk som les dæ så nøye va nærmest litt berusanes. Antar æ, edru som æ e. Men på fredag drakk æ et helt glass rosévin, så kæm vet, plutselig e æ Bukowski.

Det æ ikke visste, da æ begynte å skrive det her (et sted i tekstens tilblivelse fløyt vi over fra søndag på flyet til mandag foran datamaskina), va at ting ikke kom til å gå helt som planlagt etter å ha landa i Kirkenes. Æ har aldri sett så tjukk tåke før, det va kjempefascineranes. Æ skulle til Vadsø, være der kvart over ni, være hjemme til rundt halv elleve, på jobb halv ni – en overkommelig plan. Da vi ikke kunne lande i Vadsø satt æ mest og kryssa fingran for at vi ikke kunne lande i Vardø heller, sjøl om det va slemt mot alle som gjerne skulle dit, men sjøl om æ ikke tror mine spede håp utgjorde den store forskjellen for værgudan, havna vi i Båtsfjord. For dem av dokker som e dårlig på Finnmarksgeografi e det her positivt fordi man, for å komme sæ til Vadsø/Vardø(/Hamningberg/Kirkenes/Russland/etc), må kjøre forbi Tana – ergo kunne æ hoppe av bussen i Tanabru og komme mæ til Seida derfra (æ hadde omså nesten vært villig til å gå, men Kristin va snill og venta på mæ, så æ fikk skyss helt hjem).

Poenget med den omstendelige forklaringa av reiseruta e uansett det her: det tar en ganske drøy time (eller knappe to, alt ettersom) å komme sæ fra Båtsfjord til Tanabru, og nesten hele den bussturen satt æ der, i setet ved siden av en mann som leste en bok av John Irving (The Reluctant Midfielder?) og tidvis humra av den (æ ville snu mæ til han, si «det e bra du reagere kroppslig på stoffet, humring og latter betyr at teksten treff kroppen, det e positivt, Morten snakka om det i dag», men æ lot være), og smilte for mæsjøl.

Æ hadde ondt, æ va trøtt, mellom klokka tre og midnatt hadde æ ikke spist nokka anna enn en baguett med mozarella og tomat, så æ va sulten, og likevel klarte æ ikke å slutte å smile. Æ har ikke sovet en ordentlig natts søvn siden tirsdag, men det e verdt det. Æ vet aldri helt om æ stole på mine egne førsteinntrykk av menneska, men æ tror det her blir et bra år, æ tror førsteinntrykket stemme, æ har en følelse av at æ kommer til å bruke hele året på å bli overraska over kordan man forhold sæ til folk når man også må forholde sæ til teksten dem skape. Æ får bare håpe at dem også plukke opp at æ ikke nødvendigvis mene absolutt alt æ til enhver tid sier – æ tror kattungan skal få leve i fred for mæ, uansett ka resultatet av alt det her måtte bli (men æ garantere ingenting, det får være måte på å love sånt som man ikke nødvendigvis kan holde).

fremmed vindu, velkjent følelse

Æ så ut vinduet i dag, og la merke til kordan sola førte til at tretoppan ble reflektert i taket på en bil som sto parkert i en blindgate. Æ så ut vinduet på badet og la merke til en måke som satt på toppen av en pipe, på kordan sola laga linje langs husveggan – æ tenkte litt på Ray Metzker. Æ smugkikka inn vinduan til naboan, æ så en mann og en dame komme gåanes, han bar på en stige.

For en stund siden fortalte æ noen om sommerferien min i USA i fjor, og vedkommende virka nærmest overraska, svarte nokka om ovale weekenda, den typen ferie. Det e ikke poenget, som sådan, men æ tror av og til æ framstille verden som et sted kor æ, om æ først skal reise, vil reise langt. Kor det ikke e vits å dra med mindre man kan bli borte, med mindre man kan bli borte så lenge at man forvente at verden der hjemme har endra sæ til man kommer tilbake.

Det e selvfølgelig ikke sant, det eneste æ vil ha, det eneste æ håpe på når æ e på tur e det her: å kunne se ut vindua æ ikke har sett ut av før.

Æ vil se nokka æ antar e et par vandre gatelangs mens han bær en stige, bare for noen tima seinere å se et anna par vandre gatelangs mens han bær en stige – æ vil lure på om søndaga e den store stigebæringsdagen i Oslo, finnes det en stigebørs på søndaga kor folk kan bytte, min trappestige mot din regulerbare? Æ vil ha det bildet i hodet en stund. Æ vil se småfugla og komme på at æ har glemt at æ savne dem, hver vinter, æ huske ikke på det før dem e tilbake. Æ vil høre en dør lukke sæ og tenke at lyden den lage e akkurat som sangen til den ene fuglen æ ikke huske navnet på «gii die? gii die?»

Æ vil gå forbi to dame som snakke russisk mens æ e midt inni et hipsterhelvete, æ vil tenke «å, heller det» – ta mæsjøl i det, lure på koffor æ antar et større samhold med to tilfeldige russera enn allverdens hipstera? (Æ vet fortsatt ikke, men æ tror det e fordi æ har lært mæsjøl å tenke at russisk = nordområde (det e jo tross alt bare et bittelite land, ka? (æ e i det minste klar over fordomman mine?)))

Æ vil gå gjennom en park, smile til en baby – en baby som hylskreik før den så mæ, stoppa opp mens den nistirra, for så å begynne igjen da æ ikke lenger va synlig for den; æ e som magi – vandre langs en tilfeldig gate og tenke «å, det gatenavnet har æ hørt før! … æ lure på kor æ e?»

Æ e ikke kravstor, æ e enkel å glede, men for øyeblikket har æ fått låne en leilighet som minne mæ om en kombinasjon av huset til bestemora mi og Bluebird guesthouse i Portland (mitt absolutte favorittsted i hele verden, så langt – både byen og guesthouset) så sjøl om æ hadde vært kravstor ville æ hatt det fint.

Og ja, æ har vært her i to hele daga og æ har enda tilgode å ta kontakt med ett eneste ett av alle menneskan æ vil møte mens æ e her, men æ har tre hele og en halv dag igjen, og det går sæ til – æ har fyrt i en peis og sett ut det ene vinduet etter det andre, æ har tenkt tanka æ ikke hadde fått tenkt mens æ va i Tromsø fordi æ ikke hadde kommet på å tenke dem der.

Æ har et lite hav av muligheta igjen, æ e ubekymra, æ e her og det e fint. Det e som oftest alt æ vil ha ut av enhver reise, og det skal ikke så mye til for at æ synes nokka e fint.

Det her e prologen til reisebrevet æ neppe kommer til å skrive.

Æ e tilbake i Tromsø. Det føles merkelig. Æ bevegde mæ endelig ut av huset i dag, etter å ha vært tilbake siden fredag – æ har sovet og sløva og ikke gjort nokka fornuftig – og det va så rart. Det eneste som har skjedd e at 4 roser har fjerna stambordet mitt og satt inn et enormt et – som dog tillate mæ å lage vitsa om at æ e ridderen av det runde bord, så … det jevne sæ ut – og at dela av Storgata e stengt uten at æ helt vet koffor. Men det føles som om æ har vært borte så lenge at alt burde være annerledes.

Det slår mæ nu at æ kanskje burde venta med å vende tilbake til etter at det nye kommunestyret va satt, så kunne æ kjent på skikkelige forandringe. (sukk.) (Det foregikk tydeligvis en eller anna slags feiring på 4 roser, det va i hvert fall mye politiske tryna å se – og bare sånne æ ikke stemme på – og Øyvind Hilmarsen smilte til mæ og æ skjønne ikke koffor men det får være som det vil. Æ e fortsatt ikke gammel nok til å syns at man til enhver tid skal komme overens med folk man e politisk uenig med.) (æ holdt på å være mye mer kategorisk, men æ va med i Utropia og æ likte studentstyreledera som e medlemma i Høyre, så det e kanskje ikke sant. Men det e forskjell på studentpolitikk og ordentlig politikk, sant?)

Det va digresjonen sin det.

Det æ skulle si før den politiske depresjonen kom og tok mæ va at det føles som om alt burde være annerledes, fordi æ har gjort så mye i løpet av de siste [knappe] fem uken, æ kunne like gjerne vært borte i tre måneda. Ikke det at æ kan forklare ka æ har gjort, siden æ stort sett har drukket kaffe, lest bøker og sett på kunst – hvilket ikke e all verdens forskjellig fra det æ vanligvis gjør i Tromsø, men æ har gjort det i plassa som ikke e her. Æ har sett på kunst i New York, Milwaukee, Chicago (æ skulle se på kunst i Portland, men så blei æ distrahert, men æ va i en kinesisk hage, det va en kunstopplevelse på sin egen måte det også), og æ har drukket kaffe hos uavhengige kaffebrenneri og kaffebara over hele landet (og så har æ vært på Starbucks. Ofte. Men æ tror kanskje det blei ganske likt til slutt, mest fordi æ stort sett drakk Starbucks i New York, men resten av turen gjorde æ mitt beste for å få med mæ den lokale koloritten og alt det der).

Og æ har vært på bokhandla ulik alt anna æ har vært i før, bortsett fra Powell’s, som fortsatt e sæ sjøl lik, heldigvis. Bokhandla med fire hylle – fra gulv til tak – med urfolkslitteratur, og seks hylle poesi; bokhandla med hyllemeter på hyllemeter med diverse zina, i varieranes grad av hjemmelagdhet, og resten av hyllemeteran dedikert til tegneseria av forskjellige typa; bokhandla som fokusere på feministisk/feminin litteratur, kvinnelige forfattera som normen; bruktbokhandla større enn de største bokhandlan æ har vært i i Norge (i Tromsø, men Norge også); bokhandla med absolutt alt Sherman Alexie har skrevet, kor Daphne Gottlieb va representert med nesten hele bibliografien sin, kor hele hylle va dedikert til steampunk, til «radical parenting», gjør-det-sjøl og kordan-leve-med-det-du-kan-dyrke-i-hagen-din; bokhandla, ja, men bokhandla kor æ kunne funnet mæsjøl på nye og sære måta.

Og æ blei sjarmert av ideen om å kunne leve et sted kor æ faktisk kunne dyrka ting, kor andre ting enn ville bær og kjedelige grønnsaker gror, utendørs, squash og tomata og krydderurte og fiken og epla og pæra og alt sammen – og det e ikke så eksotisk, egentlig, æ vet jo det, men tenk å ha muligheten til å gjøre sånt? Æ e ikke engang spesielt interessert i hagebruk og sånt, men ideen om å kunne dyrke fram ting som ikke e poteta e helt fantastisk. (æ e enkel å glede, æ vet det.)

Og æ føle mæ som en light-versjon av en drittsekk når æ e trist over å komme tilbake, men det slo mæ – igjen – at det e nokka som ikke e helt riktig i måten æ leve livet mitt på når æ e glad for å reise fra Tromsø og trist over å komme tilbake til Norge – når min første reaksjon da æ hørte norsk på flyplassterminalen i Newark va «æsj, hold kjeft.» (det hjelpe ikke på at det va [voksne] mannlige østlendinga, det e bestandig den minst sympatiske reintroduksjonen til norsk æ kan tenke mæ.) Æ har det fint i Tromsø, ja, men av og til tror æ det e mest fordi æ har havna i en status quo her, æ vet kordan Tromsø funke og æ vet kordan æ funke i Tromsø, men æ utfordre ikke mæsjøl, æ blir ikke utfordra.

Æ mene, æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ savne Norge, ikke bare vennan mine. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ klare å etablere en frokostrutine æ klare å holde mæ til – kontinuerlig reise hjelpe ikke på når det gjeld sånt. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ blir genuint glad over å høre folk snakke norsk.

Men æ gikk på butikken etter å ha vært på 4 roser og traff en samisk bekjent, og det første han gjorde va å strekke fram hånda si, og vi håndhilste. Og det kommer æ vel aldri til å finne noen plassa i USA, og æ vet ikke om æ vil lære mæ å leve uten den typen rutineoppførsel heller.

Det skal ikke være enkelt, men det kunne gjerne vært litt enklere, ja.

Ganske mange ord for å komme med et ganske enkelt poeng

«I love the train,» va det ei dame som sa til mæ mens vi sto og venta på toget i Bellingham. Vi hadde nettopp hørt fløyta, ho hadde sagt «Finally» og vi småprata om at toget bestandig e litt seint ute i forhold til rutetid, men at det e greit å være tidlig ute likevel, sånn i tilfelle.

Æ betalte absurd mye penga for en 50 timers lang reise – eller langreise – i det minste absurd mye til USA å være, men nu har æ vært her lenge nok til at det virke dyrt å betale mer enn ti dollar for måltidan mine (i det minste de mindre måltidan), sjøl om det i norsk sammenheng nærmest e umulig å kunne spise sæ stappmett på mindre enn seksti krone – særlig når maten stort sett e fortreffelig.

Men ja, æ e på tur (en tur inni turen, kanskje?), æ starta fra Bellingham, i bilen til Puck, cirka 07.50, og nu e klokka 17.50 og æ e på toget et sted inni Washington, mellom Everett og Leavenworth. Det ser litt ut som Norge, uten at det gjør så mye fra eller til. Æ har ikke hjemlengsel, men i går hørte æ en måke klage sin nød og det slo mæ at den lyden e nokka æ e vant til å høre.

Det e sånn det føles, som oftest, æ savne ikke ting, men av og til ser æ folk som ligne på folk æ kjenne – eller bare folk æ ser ofte (i bybildet, om du vil) – hovedsaklig på sånne små uidentifiserbare måta, og æ merke kor lenge det e siden æ har opplevd den gjenkjennelseseffekten; sjøl om æ ikke ville gjort nokka stort ut av det i Tromsø, så e det nesten så æ vil smile til de her folkan, smile og si «You remind me of someone I know.»

Folk – folkan æ har besøkt, bodd hos – spør mæ ka æ har gjort, ka æ har sett, og som oftest vet æ ikke ka æ skal svare, for æ har ikke gjort nokka kjempespennanes, men det hold i massevis likevel. Æ har vandra rundt, målløst, full av en glede æ ikke helt klare å gi uttrykk for (ikke uten å stjele halve setninge fra de store norske), bare fordi æ e her, og æ kjenne alle de her fine folkan som underhold mæ på forskjellige måta, folk som e søt og hyggelig og som lar mæ komme på besøk, lar mæ bo hos dem.

Det e det æ stadig vende tilbake til: gleden over å kjenne folk som sir «ja, kom, bli!» helt uten videre, sjøl når æ e forferdelig på å planlegge og ikke helt vet katti æ kommer eller katti æ skal reise videre. Æ e så takknemlig for menneskan som har vært i livet mitt i ti år, eller tiår, som æ kanskje ikke har møtt noensinne eller ikke har sett på flere år, men som likevel syns det e helt naturlig at æ dukke opp på døra demmes sånn nesten helt uten videre; folk som sir «Ja, kom, bli! Og hadde du kommet en måned seinere kunne du deltatt i bryllupet mitt, det va synd.»

Poenget e kanskje at æ ikke vet ka æ har gjort for å fortjene å kjenne så mange fine folk («I must have rescued a house full of orphans to deserve this luck,» va det en gang noen som sa.), men æ e glad for det.

20110928-195140.jpg

Reisebrev fra der æ e til dit æ må.

Æ prøve, æ har prøvd i fire daga å skrive nokka æ kan poste her – æ har gått fra lange sveip innom alt æ har rukket til detaljrike teksta om bittesmå ting æ har opplevd, men æ får det ikke til.

Veldig mange folk i Portland, når dem tar bussen og går av den, så sir dem takk til bussjåføren – et raskt «thank you» eller «have a nice day!» Æ tenke, hver gang æ har vært på en buss de siste dagan, at æ vil gjøre det samme, men det føles unaturlig – som om bussjåføren hadde skjønt at det ikke e sånt æ gjør til vanlig, at æ ikke bruke å være så høflig, at æ stort sett ikke sir nokka.

Æ vurderte å ønske mæ en t-skjorte med teksten «I’m not slow or crazy, I’m just Norwegian and fascinated» fordi æ til stadighet tar mæ i å stirre på ting som nok ikke egentlig e verdt å stirre på – særlig i matvarebutikka og dets like. Æ øve mæ på å huske å si «thank you,» «Excuse me» «Sorry» og æ øve mæ på å svare «fine, thank you» når folk i butikken spør «how are you today?» Æ blir litt sjarmert av at Starbucks tydeligvis bare ansett menn som smile ekstra bredt til kvinnelige kunda, æ tar mæ i å forbanne det faktum at æ e svak for menn med skjegg, for gudan skal vite at det e mange av dem her i byen.

Æ havne i merkelige små small-talk-situasjona og får litt lyst til å si «I’m sorry, I’m Norwegian, I’m no good at these things.» I går ga bussjåføren mæ et kompliment for smykket mitt sammen med dagsbilletten til bussen, æ huske aldri å gi tips i kaffebaran, men æ tipse i overkant mye på restaurant. Alt e billig og det e vanskelig å huske at æ burde leve sparsommelig, men æ prøve – Portland gjelds dog ikke fordi æ hadde plana om å handle ting her, fra Queen Bee Creations, fra Powell’s, fra Sockdreams, men etter det her har æ ingen flere ting æ treng å kjøpe, æ skal kanskje se etter litt klær, men ellers skal æ vandre rundt og kjøpe småting, sende postkort, spise merkelige greier vi ikke får tak i i Norge.

Være et sted som ikke e hjemme, eller hjemme-likt. Æ sir, tar mæsjøl i å si «when I go back to Norway/when I return to Tromsø», sånne ting, ikke «when I get back home» – og man skal ikke legge for mye inn i sånt, men. Tromsø e fint, men det e begrensa, og av og til e alt æ ønske mæ her i verden en by som e stor nok til at æ kan ta bussen og utforske en bydel æ ikke har vært i før – i Tromsø består alle de uutforska bydelan bare av bolighus og matvareforretninge, de samme kjedan som overalt ellers, og æ e blitt mer og mer interessert i arkitektur, men så gøy e det ikke å se på trehus som ligne på hverandre.

Æ skal til Seattle imorra, skal være der i to netter, før æ reise videre til Bellingham; etter det skal æ til Milwaukee og Chicago og etter det vet æ ikke ka æ gjør, vi får se kor mye tid det blir igjen, kor mye penga æ har – men æ drømme litt om Maine, kanskje om Portland, Maine. Eller bare en stat på østkysten kor æ ikke har vært før, det hold, men det hadde underholdt mæ om æ hadde vært innom Portland på begge endan av landet før æ drar tilbake til Tromsø. Eller kanskje æ bare blir i Chicago så lenge venninna mi der tillate mæ å bli, uten at æ vet kor lenge det e – det hadde jo også vært en mulighet.

Æ vil bli i Portland, egentlig, æ vil komme tilbake hit, bli her lenge, lenge nok til at æ kan finne litt ro, lenge nok til at æ kan sette mæ ned og skrive nokka, uten at æ vet ka det skulle vært, men Portland gir mæ lyst til å gjøre ting. Og det e sant at det e en forferdelig typisk «Stuff White People Like«-greie, men æ kan likevel ikke komme unna det faktum at æ like Portland, æ like Oregon, æ like at folk sykle overalt, at det e tilrettelagt for sånt, at alle busstoppan har et identifikasjonsnummer og du kan sende det som tekstmelding til et telefonnummer og få beskjed om katti neste buss dukke opp – det føles som å leve i framtida. Og så går folk av bussen og sir «thank you» og «have a nice day» og bussjåføren sir takk og æ sir takk nesten hver gang noen sir nokka til mæ, takk eller unnskyld eller nokka lignanes og æ smile til fremmede av og til.

Og når æ ikke har hørt på iPoden min på ganske lenge, fordi æ kan høre på folk snakke og det e fint, stort sett, det underhold mæ, når æ ikke har hørt på den tar æ mæsjøl i å nynne på sanga, å gå gatelangs i takt med en melodi æ har nynna på hele dagen, eller å nesten snakke med mæsjøl, men ikke helt, å følge tankerekke uten at æ sjøl følg med på ka æ tenke, å bråstoppe fordi et vakkert menneske eller en absurd hipster gikk forbi, og det more mæ, æ smile til småbarn og æ ser på folk, lar mæ fascinere både av dem og av detalja, alle de her tingan – æ tenke av og til at æ burde ta bilda, mer bilda, men æ kan ikke helt gjøre det håndfast, det æ like med det her landet, æ kan knapt forklare det, men da æ kom til hotellet æ bor på her i Portland havna æ i snakk med en dame som hadde møtt den norske konsulen på Hawaii noen daga tidligere. Det e bare sånt som skjer.

Og det e ikke et ønske om at Norge eller Tromsø skal være nokka anna enn det det e, det e ikke Tromsø som treng forandring, det e æ, og æ lure på kordan det hadde vært å bo i en by som Portland, et sted som Eugene, en stat som Oregon, sånne ting – æ lure på om æ kunne tilpassa mæ den her byen om æ prøvde lenge nok; æ vet ikke om æ noensinne passe sammen med Tromsø, vi bare endte opp sånn. Det e egentlig et spørsmål om å være født sånn eller blitt sånn?

Et identitetsmessig puslespill, samisk. Passer best for barn over 16 år.

En frase æ stadig vende tilbake til, fordi æ ikke har et fornuftig sted å bruke den, og ikke egentlig huske kor den kom fra – æ tenkte på nokka og det virka fornuftig, men passa ikke i konteksten når æ tenkte mæ om – e «et identitetsmessig puslespill.» Æ tror det va i en ganske lang intern utgreiing om nokka samisk æ landa på den – med en tanke om nokka sånt som at man sikkert kunne fjerna det samiske i mæ, men det hadde endt opp som et puslespill kor så mange av bitan mangla at du ikke lenger ser ka bildet egentlig skal forestille.

For æ tenke på det av og til, og særlig i Tromsø, i det siste, kor samisk e æ? Kæm blir æ om du tar bort alt det samiske. Det e nokka æ har snakka om før, æ vet, men det føles jo som verdens lengste liste. Om du tar bort det samiske måtte du fjerna morsmålet mitt, minst femti prosent av studian mine og mer enn det av alt akademisk æ har skrevet, minst 1/3 av det ikke-akademiske æ har skrevet, omtrent 1/3 (minst, vil æ anta) av bloggen min, omtrent alle pengan æ har tjent i hele mitt liv (bortsett fra i perioden æ jobba på Lampehuset), alt æ noensinne har vært medlem i bortsett fra Bokklubbens barn. Du måtte tatt bort begge jobban til foreldran mine og alle samtalan vi har hatt (siden dem e på samisk), du måtte fjerna gudmora mi, du måtte tatt bort plassen hjertet mitt tilhøre (Seida) og plassan dem e fra, du måtte ha fjerna ukjente andela av besteforeldran mine, men sånn omtrent alt som e igjen etter mormora mi – siden ho har stått for kofte-, sjal- og etc-produksjon – du måtte tatt bort jobben til onkelen min (kor æ har jobba hver sommer i tolv-tretten år), og du måtte tatt bort nokka sånt som nitti prosent av alle reisan æ har vært på i hele mitt liv, samt gudan vet kor mange av de voksne menneskan æ har møtt i barndommen.

Og det e jo ikke som om det blir helt blankt om du tar bort det, men æ kan ikke se ka det e som blir igjen. Ikke fordi æ vil være melodramatisk, ikke fordi æ ikke kan være norsk – æ kan være mer norsk enn du ane, om det e det om å gjøre, men det e ikke det om å gjøre – men fordi de tingan æ definere mæ ut fra – bortsett kanskje, ironisk nok, fra de fleste bøkern æ har lest opp gjennom livet – e samisk og samisk-tilknytta og samisk-relevant. Det faktum at æ har vært i Australia, Kina, Japan og mer eller mindre hver eneste tur til USA e samisk-relevant, på ståanes fot vil æ si med sikkerhet at de eneste ikke-samisk-relevante reisan æ har vært på e to reise, til Berlin og Aberdeen/Edinburgh/York (og Venezia, men ikke egentlig, fordi vi besøkte folk vi antakeligvis ikke hadde kjent om det ikke va for det samiske).

Æ vet æ har nevnt det før, men Ani DiFranco har en sang med linja «every time I move, I make a woman’s movement» – og det e sånn det e, æ e kanskje ikke aktivt samisk hundre prosent av tida, men om æ røre på mæ e det som regel en samisk rørelse. Og det hadde vært enklere å la være å tenke på det, å ikke reagere på alle de her tingan man kan reagere på, å ikke tenke på det, men æ vet fortsatt ikke kordan æ skal få til det, og æ har ikke egentlig et behov for å prøve å få det til heller. Æ like å være samisk, æ like at det e en del av identiteten min, æ syns det e viktigere «å komme ut av skapet» som same i enhver forsamling kor det ikke e helt unaturlig enn å skulle komme ut av skapet som ka-det-nu-enn-e-æ-e (queer? aseksuell? (æ har konkludert med at det hadde vært like greit! :D)).

Og alt det her e totalt irrelevant, men æ tenkte på den fine frasen med det identitetsmessige puslespillet og det e der æ e: mitt identitetsmessige puslespill e et maleri av Claude Monet og om du ikke inkludere det samiske, men bare ser på alt det andre ser du ikke ka det skal være. Så får det så være at akkurat den metaforen føre til at æ gjør mæ best på avstand – det va ikke helt intendert, men det e vel tidvis sant det også.

øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted

[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).