go tell your friends I’m still a feminist

æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ

Æ vet ikke ka æ vil si om Oslo, ikke det at det e så mye å si om Oslo – det bor hyggelige folk der, æ like dem, æ savne dem, men Oslo? Æ vet ikke med Oslo, egentlig. Det e en stygg by, med altfor mange veia og asfalterte plasa og overraskanes mange områda som lukte av urin, og det e ikke så attraktivt. Æ stille mæ likegyldig – offensivt likegyldig – til Oslo, men æ like ganske mange av folkan; æ lar mæ fascinere av at dem æ ser på som unike individa i Tromsø, tilhøre en spesifikk Oslo-type, så kjedelig. Æ lar mæ glede over tilfeldige menneskeobservasjona – Magnus Marsdal på sykkel, John Erik Riley med familie på Mövenpick-butikken, Finn Schjøll og Kiki Sørum arm i arm mens dem så inn et butikkvindu i Bogstad-veien; andre, ukjente menneska, tilfeldige ting, små barn, gamle dame, menn i dress – æ lar mæ glede av bokhandla og et postkort som minne mæ om faren min (Tom Martinsen: Cowboy (med caps) lent mot bil langs amerikansk highway), tilfeldige bøker æ ikke klare å la være å kjøpe, noen CD-a æ må ha (selvfølgelig); detalja som hotellrommet mitt, med Olaug Nilssen på veggen og verdens beste lenestol, en vinduskarm man kunne sitte i, sånt æ like.

Et hotellrom som e en av to plassa som har fått mæ til å tenke «skriveferie, her, takk,» der og i Portland, Bluebird Guesthouse, æ vil bo der i en måned og skrive min første roman, æ vil være aleina i Portland og nyte livet – i 90% av mine våkne øyeblikk e det det æ vil gjøre. Æ vil være ensom og melankolsk, vakkert trist og en god kunstner. Æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ skulle også ønske æ kunne være fornøyd som det e. En plutselig sjalusi, overveldanes. Æ vil også kunne gjøre sånt. Æ vil skrive vakre reisebrev fra plassa æ skulle ønske du også va. Æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ. Vil fortelle dæ at æ prøve å smile til fremmede, men ikke får det til. Æ trodde æ så noen, så æ så bort og gikk fort videre. Æ kom til å tenke på når æ va 17 og i Japan, æ vende stadig tilbake til 17-årige mæ i Japan – æ føle mæ mest som mæsjøl på ordentlig i korte øyeblikk, som oftest på reise; ikke fordi æ e falsk ellers – æ håpe æ aldri e falsk – men fordi det e dem æ vende tilbake til for å se mæsjøl, kæm æ e, kæm æ va, kordan æ tror æ ville være; æ har fortrengt mye, eller levd så mye allerede at æ har glemt en hel masse, men de øyeblikkan forblir, kanskje har æ ikke plass til tilfeldige minna fra barneskolen, æ treng plass til tilfeldige minna fra Australia, Venezia, USA USA USA, Dublin, London, Asia, øyeblikk nokka har sagt mæ e viktigere å huske enn hendelsa som knapt fungere som anekdota nu til dags. Æ forkaste lærdommen og tar med mæ min egen livsvisdom, den e ikke så liten som man skulle tro, aldern tatt i betraktning.

avissitata og andre ting som e sjølopptatt

«go west, young man, it’s something you’ve never done before»

Min nye gaysir-profil for øyeblikket sir «æ e usammenhenganes og kjempeteit», fordi æ har kommet fram til at ærlighet e en dyd. Den sir også at på to uka har fem forskjellige persona spurt mæ katti æ skal gi ut bok. Hvilket e kjempesært. Alt e kjempesært. (og æ e blitt kjempeglad i å bruke kjempe som prefiks. Det e så bra) Også kom det en e-post fra Tony Winkler om ting som skjer på Driv, og hver gang æ ser navnet hannes (og det skjer jo oftere enn man skulle tro, siden han virke å være med i absolutt alt av arrangement og festivala) så bynne æ å nynne på «hey Tony, what’s so good about dying? think I might do a little dying today.. [looked in a mirror, saw that little faggot staring back, pulled out a gun and blew himself away]», og det e jo en fin sang, men. Æ føle mæ litt skyldig hver gang æ gjør det:>

Forøvrig har æ en sånn uke (æ tror det blir en sånn uke) kor det eneste æ kan tenke e «komigjenkomigjenkomigjen, elsk mæ! se mæ!» osv. Æ vet ikke helt koffor. Æ drømte at æ fant en fantastisk billig og fin leilighet, kor alle vegga va malt i en farge. Æ ville male den grønn. Og rød. Æ vil bo i et hus med farga.

Det finnes en Greg Brown-sang med tekstlinja «and I say hey baby hey baby hey» (den hete muligens Hey Baby), men hver gang æ tar mæsjøl i å nynne på den, så transformeres den om til den der Gwen Stefani/No Doubt-sangen. Det e litt distraheranes, og ganske deprimeranes.

Æ kom fram til at om man får tak i en av de billigbillettan til London, så e det kanskje mulig å derifra få tak i billigbilletta til USA. Og, OK, æ vet æ ikke kan si at æ har hjemlengsel, all den tid gudan vet kor hjemme e, men det e ikke i USA, men. Æ holdt på å skrike av glede. Æ har et forhold til USA æ ikke helt kan forklare, og æ savne det mer enn æ klare å artikulere. Mer enn æ egentlig innser. Æ hadde en e-post samtale med en æ kjenne, som bor i San Diego og hin sa «you and the us… makes sense in a way.» og det e der det ligg. Æ og USA e. vi funke sammen. (vestkysten mer enn østkysten, men æ skylde New York et besøk som vare i lenger enn en og en halv dag) Vi e ment for hverandre, tror æ, æ og Portland, æ og San Fransisco, æ og Seattle, æ og bittesmå plassa i New England, i St Paul, i Madison, i ensomheta i Washington DC, på et tog fra sted A til sted Å til kor som helst. Og det e nesten litt trist at det e blitt så stereotypt med oss som elske USA (tristere at det e så stereotypt med alle dem som hate USA), men det e ikke nokka æ kan bekymre mæ for. For om det e ett land her i verden æ vil bruke resten av livet mitt på å forundres, forbauses og forbannes over, så e det USA. Det har det bestandig vært, og æ ser ikke for mæ at det tar slutt med det første.

Og. Som om ikke det e nok. Så e hin et så fint pronomen at æ blir litt forelska.

æ elske.

Frithjof spurte mæ om æ ville skrive nokka til neste utgave av Utropia, så æ svarte «et kjærlighetsbrev… men æ e ikke forelska». Men æ har lyst til å være det, æ har lyst til å bli skikkelig forelska i noen, noen som e skikkelig forelska i mæ óg. Men det e så vanskelig1. Så æ tenkte litt på ka æ eventuelt kunne erklære min kjærlighet til. Og det her e det æ kom fram til:

æ elske verden

egentlig danse æ ikke i det hele tatt, men æ kasta kanskje begge arman opp i været.

Se Siri
Se Siri danse «æ får 8876 krone tilbake på skatten»-dansen
Se Siri danse «og i tillegg tjene æ masse penga på Sameradio-greia»-dansen
(se Siri danse den underordna «og æ skal sende en reiseregning og få enda litt mer penga»-dansen)
Se det hele kuliminere i «gjett om æ skal ut på tur!»-dansen

(forresten kan du også se Siri danse «pokker, foreldran mine fant endelig ut om Geir Gulliksen-greia»-dansen)

Og æ virre mellom en «hihi, Tromsø får OL-søknaden»-tilstand og «OL? Som om det kommer til å gå bra»-tilstand. (mest e det litt hihi.)

Æ spis på en blodfattig blodappelsin, æ har nytt Nemi, nytt M og en ny utgave av Vagant1, og i påskeferien skal æ lese Arundathi Roy, Judith Butler og se på TV-seria æ e litt på etterskudd med, samt – og det her e min favoritt – kose med babya. Og om verden e god så skal æ ikke ut på tur i det hele tatt, bortsett fra Tromsø-Tana-Tromsø da, men det gjelds ikke (for æ skal lage CD’a til turen og mora mi glede sæ allerede…)

\o/

1Æ føle mæ generelt sett for dum til å lese Vagant, men dem hadde greier om Judith Butler, og nu e det faen mæ på tide at æ les kjønnsteori. Fordi æ e en jævel på å late som om æ vet ka æ snakke om når det gjeld kjønnsteori, så da må æ bli fantastisk når æ faktisk vet ka æ snakke om. Forøvrig innså æ, i løpet av en samtale med Thoralf, at en plass kor æ kan kombinere urfolkslitteraturstudia med kjønnsstudia hadde vært min akademiske våte drøm. Det og et redaktør-studie, for æ tror æ kunne vært en skikkelig god litterær redaktør, men æ hadde trengt alvorlige mengda øvelse først.

ps for noen bruker ord som om de er valuta, kapital, noe man skal være sparsommelig med, men jeg, jeg drysser om meg, presser inn så mye som mulig, en tekst skal være et overflødighetshorn av linjer som kan
fragmenteres, slik at folk kan plukke ut sin favorittsammensetting og si «der, det er språket slik jeg liker det», jeg vil at alle skal finne noe de liker, det er derfor jeg bruker så mange ord.

(og noen ganga dukke det opp en setning som føles som livsvisdom, om ikke det hadde hørtes så pretensiøst ut, uten at æ har tenkt over det, uten at den va forberedt, og det e det fineste, hei, æ har ord!, noen ganga heng dem sammen på måta æ like.)

ka du les, min herre? ord, ord, ord! (gi mæ Hamlet på nordnorsk!)

Det æ vil ha

1 [æ vil at du skal sende mæ en pakke, æ vil at du
skal dukke opp der æ e, æ vil]

2 [æ vil at du skal smile til mæ, æ vil at du skal
ta mæ med på kafé, æ vil at du skal gi mæ din fulle oppmerksomhet, æ
vil at du skal si noen av de tingan æ har sagt til dæ, æ vil at du
skal mene dem]

3 [æ vil at du skal forstå ka æ vil uten at æ må be
om det]

4 [æ vil at du skal be mæ med på kafé og le av kor
ironisk det egentlig e]

5 [æ vil at æ skal være i stand til å snakke med
folk først, æ vil at æ skal slutte å ønske mæ ting som e poengløst, æ
vil at æ skal finne gleden i de vennan æ har, og ikke i tanken på kor
godt det antatte vennskapet æ tenke for oss kunne vært]

og andre hjerneblødninge

vi spesialisere oss på spisse ting

I dag, da æ kom opp i stua, så lå dagens utgave av Klassekampen på kjøkkenbordet. Æ vet ikke koffor og æ vet ikke om det kommer til å gjenta sæ i morra værsåsnillværsåsnillværsåsnill men æ smilte som en lykkelig baby og tenkte ♥ en hel masse.

Da æ kom på universitetet satt Thoralf, Øystein og Stian på pauserommet (og Marte og Anna, men æ har enda tilgode å snakke med dem) og det første Stian sa va «så, æ hadde måttet ligge på gulvet?»1 og samtalen vårres va fantastisk absurd og det va fint, sjøl om æ tvile på at æ blir med på akedagen.

Da æ kom inn på desken, etter tre måneda og litt til og æ og Jørn prata sammen om ingenting, og Kristian dukka opp og sa «E det godt å være tilbake?» og fortsatte med «æ vet kordan det e» når æ brukte lang tid på å svare. Det e godt, om ikke anna så fordi folk blir glad når dem ser mæ, fordi Clemet ga mæ en fantastisk klem, fordi Jørn sa at en sånn tur kanskje e den beste måten å bli anti-anti-amerikansk på, og han har rett.

Da æ fant ut av kordan æ kan løse problemet med sprittusjan og ønsket om å bruke dem i en skrivebok, æ fant en bok på russisk til 25 krone, med illustrasjona og fyren på bruktbokhandeln sa «æ foreslo nesten dopapir, men da må den være ganske dårlig» når æ hadde svart «nokka anna enn lesing» på spørsmålet hannes om ka æ skulle med en bok på russisk om æ ikke kan russisk, æ dro på opphørssalg og kjøpte ting æ ikke egentlig treng, men vil ha fordi alt e billig og favorittbokhandeln min i hele Tromsø stenge på onsdag.

På lørdag våkna æ og tenkte «koffor e æ her?» fordi av alle plassa i verden kor æ kunne ha vært, av alle plassan i USA kor æ nettopp hadde vært, så e Tromsø et ganske kjedelig alternativ, men nu tenke æ nesten at æ e her fordi æ skal være her. Æ vil reise igjen – det tok en hel uke før ønsket kom tilbake – men inntil videre e det fint her, æ har ting å gjøre. (kunstprosjekt å ødelegge)

1 fordi æ sendte Stian en melding på fredag og sa «æ skulle ønske æ hadde vært i senga di nu. Om ikke anna så fordi æ allerede hadde vært varm. Bare så synd at du hadde måttet ligge på gulvet:D», fordi æ ikke klare å slutte å erklære min udødelige kjærleik for Stian, bare fordi