Et identitetsmessig puslespill, samisk. Passer best for barn over 16 år.

En frase æ stadig vende tilbake til, fordi æ ikke har et fornuftig sted å bruke den, og ikke egentlig huske kor den kom fra – æ tenkte på nokka og det virka fornuftig, men passa ikke i konteksten når æ tenkte mæ om – e «et identitetsmessig puslespill.» Æ tror det va i en ganske lang intern utgreiing om nokka samisk æ landa på den – med en tanke om nokka sånt som at man sikkert kunne fjerna det samiske i mæ, men det hadde endt opp som et puslespill kor så mange av bitan mangla at du ikke lenger ser ka bildet egentlig skal forestille.

For æ tenke på det av og til, og særlig i Tromsø, i det siste, kor samisk e æ? Kæm blir æ om du tar bort alt det samiske. Det e nokka æ har snakka om før, æ vet, men det føles jo som verdens lengste liste. Om du tar bort det samiske måtte du fjerna morsmålet mitt, minst femti prosent av studian mine og mer enn det av alt akademisk æ har skrevet, minst 1/3 av det ikke-akademiske æ har skrevet, omtrent 1/3 (minst, vil æ anta) av bloggen min, omtrent alle pengan æ har tjent i hele mitt liv (bortsett fra i perioden æ jobba på Lampehuset), alt æ noensinne har vært medlem i bortsett fra Bokklubbens barn. Du måtte tatt bort begge jobban til foreldran mine og alle samtalan vi har hatt (siden dem e på samisk), du måtte fjerna gudmora mi, du måtte tatt bort plassen hjertet mitt tilhøre (Seida) og plassan dem e fra, du måtte ha fjerna ukjente andela av besteforeldran mine, men sånn omtrent alt som e igjen etter mormora mi – siden ho har stått for kofte-, sjal- og etc-produksjon – du måtte tatt bort jobben til onkelen min (kor æ har jobba hver sommer i tolv-tretten år), og du måtte tatt bort nokka sånt som nitti prosent av alle reisan æ har vært på i hele mitt liv, samt gudan vet kor mange av de voksne menneskan æ har møtt i barndommen.

Og det e jo ikke som om det blir helt blankt om du tar bort det, men æ kan ikke se ka det e som blir igjen. Ikke fordi æ vil være melodramatisk, ikke fordi æ ikke kan være norsk – æ kan være mer norsk enn du ane, om det e det om å gjøre, men det e ikke det om å gjøre – men fordi de tingan æ definere mæ ut fra – bortsett kanskje, ironisk nok, fra de fleste bøkern æ har lest opp gjennom livet – e samisk og samisk-tilknytta og samisk-relevant. Det faktum at æ har vært i Australia, Kina, Japan og mer eller mindre hver eneste tur til USA e samisk-relevant, på ståanes fot vil æ si med sikkerhet at de eneste ikke-samisk-relevante reisan æ har vært på e to reise, til Berlin og Aberdeen/Edinburgh/York (og Venezia, men ikke egentlig, fordi vi besøkte folk vi antakeligvis ikke hadde kjent om det ikke va for det samiske).

Æ vet æ har nevnt det før, men Ani DiFranco har en sang med linja «every time I move, I make a woman’s movement» – og det e sånn det e, æ e kanskje ikke aktivt samisk hundre prosent av tida, men om æ røre på mæ e det som regel en samisk rørelse. Og det hadde vært enklere å la være å tenke på det, å ikke reagere på alle de her tingan man kan reagere på, å ikke tenke på det, men æ vet fortsatt ikke kordan æ skal få til det, og æ har ikke egentlig et behov for å prøve å få det til heller. Æ like å være samisk, æ like at det e en del av identiteten min, æ syns det e viktigere «å komme ut av skapet» som same i enhver forsamling kor det ikke e helt unaturlig enn å skulle komme ut av skapet som ka-det-nu-enn-e-æ-e (queer? aseksuell? (æ har konkludert med at det hadde vært like greit! :D)).

Og alt det her e totalt irrelevant, men æ tenkte på den fine frasen med det identitetsmessige puslespillet og det e der æ e: mitt identitetsmessige puslespill e et maleri av Claude Monet og om du ikke inkludere det samiske, men bare ser på alt det andre ser du ikke ka det skal være. Så får det så være at akkurat den metaforen føre til at æ gjør mæ best på avstand – det va ikke helt intendert, men det e vel tidvis sant det også.

øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted

[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).

go tell your friends I’m still a feminist

æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ

Æ vet ikke ka æ vil si om Oslo, ikke det at det e så mye å si om Oslo – det bor hyggelige folk der, æ like dem, æ savne dem, men Oslo? Æ vet ikke med Oslo, egentlig. Det e en stygg by, med altfor mange veia og asfalterte plasa og overraskanes mange områda som lukte av urin, og det e ikke så attraktivt. Æ stille mæ likegyldig – offensivt likegyldig – til Oslo, men æ like ganske mange av folkan; æ lar mæ fascinere av at dem æ ser på som unike individa i Tromsø, tilhøre en spesifikk Oslo-type, så kjedelig. Æ lar mæ glede over tilfeldige menneskeobservasjona – Magnus Marsdal på sykkel, John Erik Riley med familie på Mövenpick-butikken, Finn Schjøll og Kiki Sørum arm i arm mens dem så inn et butikkvindu i Bogstad-veien; andre, ukjente menneska, tilfeldige ting, små barn, gamle dame, menn i dress – æ lar mæ glede av bokhandla og et postkort som minne mæ om faren min (Tom Martinsen: Cowboy (med caps) lent mot bil langs amerikansk highway), tilfeldige bøker æ ikke klare å la være å kjøpe, noen CD-a æ må ha (selvfølgelig); detalja som hotellrommet mitt, med Olaug Nilssen på veggen og verdens beste lenestol, en vinduskarm man kunne sitte i, sånt æ like.

Et hotellrom som e en av to plassa som har fått mæ til å tenke «skriveferie, her, takk,» der og i Portland, Bluebird Guesthouse, æ vil bo der i en måned og skrive min første roman, æ vil være aleina i Portland og nyte livet – i 90% av mine våkne øyeblikk e det det æ vil gjøre. Æ vil være ensom og melankolsk, vakkert trist og en god kunstner. Æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ skulle også ønske æ kunne være fornøyd som det e. En plutselig sjalusi, overveldanes. Æ vil også kunne gjøre sånt. Æ vil skrive vakre reisebrev fra plassa æ skulle ønske du også va. Æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ. Vil fortelle dæ at æ prøve å smile til fremmede, men ikke får det til. Æ trodde æ så noen, så æ så bort og gikk fort videre. Æ kom til å tenke på når æ va 17 og i Japan, æ vende stadig tilbake til 17-årige mæ i Japan – æ føle mæ mest som mæsjøl på ordentlig i korte øyeblikk, som oftest på reise; ikke fordi æ e falsk ellers – æ håpe æ aldri e falsk – men fordi det e dem æ vende tilbake til for å se mæsjøl, kæm æ e, kæm æ va, kordan æ tror æ ville være; æ har fortrengt mye, eller levd så mye allerede at æ har glemt en hel masse, men de øyeblikkan forblir, kanskje har æ ikke plass til tilfeldige minna fra barneskolen, æ treng plass til tilfeldige minna fra Australia, Venezia, USA USA USA, Dublin, London, Asia, øyeblikk nokka har sagt mæ e viktigere å huske enn hendelsa som knapt fungere som anekdota nu til dags. Æ forkaste lærdommen og tar med mæ min egen livsvisdom, den e ikke så liten som man skulle tro, aldern tatt i betraktning.

avissitata og andre ting som e sjølopptatt

«go west, young man, it’s something you’ve never done before»

Min nye gaysir-profil for øyeblikket sir «æ e usammenhenganes og kjempeteit», fordi æ har kommet fram til at ærlighet e en dyd. Den sir også at på to uka har fem forskjellige persona spurt mæ katti æ skal gi ut bok. Hvilket e kjempesært. Alt e kjempesært. (og æ e blitt kjempeglad i å bruke kjempe som prefiks. Det e så bra) Også kom det en e-post fra Tony Winkler om ting som skjer på Driv, og hver gang æ ser navnet hannes (og det skjer jo oftere enn man skulle tro, siden han virke å være med i absolutt alt av arrangement og festivala) så bynne æ å nynne på «hey Tony, what’s so good about dying? think I might do a little dying today.. [looked in a mirror, saw that little faggot staring back, pulled out a gun and blew himself away]», og det e jo en fin sang, men. Æ føle mæ litt skyldig hver gang æ gjør det:>

Forøvrig har æ en sånn uke (æ tror det blir en sånn uke) kor det eneste æ kan tenke e «komigjenkomigjenkomigjen, elsk mæ! se mæ!» osv. Æ vet ikke helt koffor. Æ drømte at æ fant en fantastisk billig og fin leilighet, kor alle vegga va malt i en farge. Æ ville male den grønn. Og rød. Æ vil bo i et hus med farga.

Det finnes en Greg Brown-sang med tekstlinja «and I say hey baby hey baby hey» (den hete muligens Hey Baby), men hver gang æ tar mæsjøl i å nynne på den, så transformeres den om til den der Gwen Stefani/No Doubt-sangen. Det e litt distraheranes, og ganske deprimeranes.

Æ kom fram til at om man får tak i en av de billigbillettan til London, så e det kanskje mulig å derifra få tak i billigbilletta til USA. Og, OK, æ vet æ ikke kan si at æ har hjemlengsel, all den tid gudan vet kor hjemme e, men det e ikke i USA, men. Æ holdt på å skrike av glede. Æ har et forhold til USA æ ikke helt kan forklare, og æ savne det mer enn æ klare å artikulere. Mer enn æ egentlig innser. Æ hadde en e-post samtale med en æ kjenne, som bor i San Diego og hin sa «you and the us… makes sense in a way.» og det e der det ligg. Æ og USA e. vi funke sammen. (vestkysten mer enn østkysten, men æ skylde New York et besøk som vare i lenger enn en og en halv dag) Vi e ment for hverandre, tror æ, æ og Portland, æ og San Fransisco, æ og Seattle, æ og bittesmå plassa i New England, i St Paul, i Madison, i ensomheta i Washington DC, på et tog fra sted A til sted Å til kor som helst. Og det e nesten litt trist at det e blitt så stereotypt med oss som elske USA (tristere at det e så stereotypt med alle dem som hate USA), men det e ikke nokka æ kan bekymre mæ for. For om det e ett land her i verden æ vil bruke resten av livet mitt på å forundres, forbauses og forbannes over, så e det USA. Det har det bestandig vært, og æ ser ikke for mæ at det tar slutt med det første.

Og. Som om ikke det e nok. Så e hin et så fint pronomen at æ blir litt forelska.