sånn ser det av og til ut inni hodet mitt? [blunkesmiley]

Det va den pokkers blunkesmileyen. Det va det! Det va det! (æ leste innom det her blogginnlegget fra totusenoglengesiden, med Hans Sande, og kom på det diktet han leste opp som æ har parafrasert i det blogginnlegget, sjøl om det diktet som egentlig satt sæ fast va nokka om at man vet man e blitt gammel når man trekk ut grå hår fra pungen, det e jo helt pinlig at det e det æ går rundt og huske syv år seinere; det va en opplesning, med samiske forfattera og andre forfattera, Ole Korneliussen va der (og nu skulle æ si at han kalte mæ mademoiselle, men det gjorde han ikke (det va noen andre, flere år seinere), men han gjorde nokka tilsvaranes uten at æ huske akkurat ka det va, æ blei litt pinlig berørt og litt fnisate, æ va toogtyve, sukk) og det va da æ blei så irritert på Morten fordi han va konferansier og sa at «man skulle tro gud og hvermann nomineres til Nordisk råds litteraturpris» og æ bare «… dust.» fordi det hadde vært riktigere å gi biblioteket masse kred for å hanke inn fire (tror æ) Nordisk råds litteraturprisnominerte forfattera heller enn å si nokka banalt om at alle kan nomineres, og det plage mæ fortsatt litt, ja, det e ganske teit, men det finnes sånne detalja æ e opphengt i, æ blir fortsatt pinlig berørt av nokka dumt æ sa en gang på videregående, én dum ting æ sa én gang og noen ganga ligg æ og skal sove og så får æ ikke sove fordi æ e travelt opptatt med å være full av skamrødme fordi æ ikke skjønne ka æ tenkte på da æ sa det, herregud menneske, kordan kunne du si nokka sånt, du burde ha gjort det klarere ka du mente, argh!) Og det va ikke egentlig den pokkers blunkesmileyen i en spesifikk setting, altså, det va mer blunkesmileyen som fenomen – æ bruke den sjelden, aldri, æ tror æ kan telle på en hånd kor ofte æ har brukt den uten at det e ment ironisk i en samtale med noen som vet at æ ikke bruke den – noen ganga ser æ på blunkesmileyen når noen har brukt den og lure på ka dem egentlig tenkte at den skulle signalisere, men æ konkluderte etterhvert med at æ må slutte å anta at noen bruke blunkesmileyen som dem ville blunka i virkeligheta, særlig fordi om enkelte menneska blunke like mye i virkeligheta som dem gjør i kommunikasjonsbasert tekst hadde dem endt opp med overdimensjonerte øyemuskla, dét hadde vært et syn!, æ ser for mæ nokka fiskeaktig mest av alt; blunkesmileyen e ment som en du vet at æ kødde, sant? tror æ, den e ikke nødvendigvis ment som æ blunke til dæ fordi … vel, koffor blunke man til menneska, eh? *wink wink nudge nudge*, men av og til e det fristanes å lese den sånn, sjøl når man vet at det ikke e ment sånn. Det e vel nærmest resepsjonsteori det også, du kan mene ka pokker du vil med den blunkesmileyen, men æ tolke den som æ sjøl har lyst til (og æ velge å tolke den dithen at du elske mæ fordi en liten del av mæ fortsatt går på barneskolen, og i går tok æ mæsjøl i å tenke at den eneste grunnen til å la håret vokse måtte være om æ fant noen som ville trekke i det, ka du mene med at man det året man fylle niogtyve burde være kommet forbi stadiet med å ville trekke noen i musefletten, eller kanskje riktigere at man sjøl vil bli trukket i musefletten; inntil videre vil æ klippe av mæ alt håret, men frisøren min – mennesket æ stole mest på om æ hadde sagt nokka sånt som «ka som helst, bare det e kort og for øyeblikket helle æ litt i retning av at alt som ikke kan maskinklippes e litt for langt, argh» – hold til i Varangerbotn og det e altfor langt å reise til Varangerbotn for å få klipt håret, ett sted går faktisk grensa og æ tror det e sånn cirka ved flyturen når det gjeld en eventuell hårklipp), og resepsjonsteori skal man ikke kimse av, sjøl om æ ikke huske nokka som helst av den, egentlig, bortsett fra at stjernan e de samme overalt, men stjernebildan e forskjellig – alle i verden ser det dem vil se, Orions belte e de tre sønnan til månen e en gul ost e en såra kriger e nokka helt anna enn det du tror – men det e jo nokka befrianes hyggelig i at leseren har definisjonsmakta, sjøl om æ tror at æ om æ skreiv nokka ikke hadde syntes det va like gøy, æ blir av og til litt bekymra for kordan folk kan [feil]tolke alt æ har skrevet her, for æ tror ikke nødvendigvis det e like lettolka bestandig, men som leser virke det fint, æ vet at verket ditt egentlig handle om atombombe og krig, men æ tenkte mest på alle blomstermetaforan du brukte og det synes æ va hyggelig, så hah, ta den din litteraturjypling – sånn kan det også være, ikke sant, æ tror æ skal gå inn for i større grad å lese ting i trass, eller å gjøre en trassig lesing av nokka, Lord of the Flies handle om sikkerhet til havs og nødvendigheta av å passe godt på konkylien sin (den boka har æ ikke lest siden andreåret på videregående, æ huske knapt ka den handle om, for et dårlig eksempel), man kan tolke rosa elefanta inn i alt så lenge man kan argumentere for koffor dem e der, og det e det æ av og til vil gjøre, enhver bok handle om rosa elefanta til det motsatte e bevist, synd for dæ om du e uenig (noen ganga tenke at det hadde vært fint med fag kor man kan sette streka under svaran sine, tesen kan ikke motbevises, du vinn, hurra) – men ofte e det fint med usikkerhetsmomentan også likevel.

æ dånedimpe litt, inni mæ

På et tidspunkt, sånn cirka rundt tolv på kvelden, kanskje litt etter, sendte æ en melding til Gunhild og Thoralf: «Æ sitt i samme sofa som Terje Dragseth, Das Beckwerk og Øyvind Rimbereid. Livet mitt har nådd sitt litterære høydepunkt så langt:>» – det æ ikke visste da, men som skjedde kanskje tre kvarter seinere va at sistnevnte herre klarte å erklære «men det betyr at jeg eier deg», korpå han stoppa opp og innså kor upassanes det va og æ svarte «det va kanskje litt tidlig å begynne med sånt.» Hvilket igjen fikk mæ til å innse at når noen sir nokka upassanes, så e æ tydeligvis nødt til å svare med nokka minst like upassanes, stort sett uansett kæm som sir det. Dog må det sies, om enn ikke av andre grunna enn at Rimbereid virke som en sympatisk mann og æ ikke har lyst til å fjerne all konteksten fra den upassanes setninga hannes, at æ sa «æ e vel førerhunden din for kvelden» etter at æ lovte å følge han bort på Perez (etter at den fjerde personen, kanskje, hadde sagt at «ja, vi skal bort dit, det e veldig enkelt å finne fram, klare du det?»). Det fine va jo at når vi kom på Perez, så sa æ til Morten «nu kan æ fortelle alle vennan mine at æ har gått en tur med Øyvind Rimbereid.» (for så å følge opp med «alle vennan mine kommer til å si «kæm e det?'») Uansett. Beckwerket tok mæ i hånda når han gikk, sa «mademoiselle» og om æ hadde vært av dånedimptypen, så hadde æ dånedimpa. Beckwerket hadde vært på Rødtind (tror æ) i dag, så æ måtte jo si at han, på sine få daga i Tromsø, hadde vært på flere fjelltura enn æ har tatt i hele livet mitt. Det e litt imponeranes.

Ellers kan æ krysse av «ende opp på hotellromnachspiel (om enn klokka to) med [folk] og [upassanes substansa]» på den store lista over ting æ må gjøre før æ dør, hvilket jo e litt gøy. Og mens æ venta på siste nattugla, havna æ i prat med ei jente som etterhvert sa «æ like luhkkaen din», hvilket fikk mæ til å konkludere at ho va et vettig menneske. Kåfjordsame og alt, ho ga mæ til og med en klem da ho skulle av bussen, det va litt søtt. Og æ så Knut Nærum, men antasta han ikke; hørte på Kjell Askildsen, blei kjempesjarmert; heia på vinneren av poesislammen; innså at æ virkelig ikke vet kæm Anniken Annexstad e, men at æ ikke syns nokka særlig om ho (navnet e sånn at æ først tenke «ho ja» for så å innse at æ ikke helt vet koffor æ tenke det. Sånt plage mæ); snakka drit om [universitetsansatt], hvilket va uendelig tilfredsstillanes; fortalte Lars O. Haugen 1. at æ likte Waterboys-anmeldelsen hannes i Finnmarken i sommer (det va verdt det bare for å se ansiktsuttrykket hannes), 2. at æ e ordkalottfrivillig og litteraturgroupie1. Det førte til en absurd samtale som endte opp med dronta og geirfugla (eller? Ka dem het? Dem som døde ut fordi dem va for dum til å leve). Vakkert va det.

Og når æ gikk av nattugla og vandra hjemover, mens æ så opp mot stjernan og tenkte på det foreleseren min sa om Iser og stjernehimmelen (stjernan e bestandig de samme, det e kulturan som variere ka du ser i mellomromman mellom stjernan, sånn e det også med teksten, de blanks som finnes der vil fylles ut av leseren, og sjøl om teksten e den samme, vil blanks være forskjellig fra person til person) og reint generelt reflekterte litt over verden og kor fornøyelig den e («om dokker noensinne spille konsert i Tromsø love æ å komme»), så stoppa æ opp, snudde mæ rundt og stirra rett opp på Orions belte. Æ e så dårlig på stjernehimmelen, æ huske aldri ka som e kor (eller ka som e ka), men Orions belte e bestandig en sikker vinner, og det føltes som den perfekte avslutninga på kvelden. (sånn bortsett fra at æ kommer til å avslutte kvelden med å ligge i senga og lure på om æ e trøtt og utsulta, eller om æ har fått i mæ nok passiv røyk til å være litt høy. Sove skal æ uansett)

1Det høres forsåvidt også både upassanes og noget suspekt ut, men æ sa det ikke bare til han (og det kunne vel ikke falle mæ inn å legge an på Morten), og det va nesten logisk. Nesten. Æ e kanskje bare litt upassanes av mæ.

(ps. det va ei dame på VT som sa «vent, e du Siri med bloggen? Æ havna faktisk innom der i dag […] samisk og lesbisk […]» og æ innså plutselig at æ føle mæ ukomfortabel med å være erklært lesbisk. Elisa prøvde å få mæ til å erklære mæ biseksuell, men det føles heller ikke rett. Æ tror æ e erklært forvirra, kan ikke det også være en kategori? (eller, som æ innså at æ e ifølge fjasboka mi: kjønnsløs og uinteressert. (bortsett fra at det jo også e feil, for æ e jo tross alt ikke uinteressert, æ e bare. lat? nu skal æ slutte å snakke))) (Nu blir vel Thoralf glad?) sannsynligheta for at æ e en smule høy føles mye større etter det avsnittet der, sukk