Skiltskytter, sinne, Siste kveld med mamma og alt samisk. Som vanlig.

Æ begynte på det her blogginnlegget i juli, rett etter Riddu Riđđu, men gjennomføringsevnen på akkurat det lå omtrent like høyt i kurs som gjennomføringsevnen på alt anna det her året (ikke så veldig e gjennomgangstemaet, uten at æ helt vet koffor). Men det begynte cirka som at æ har litt lyst til å sende en epost til Per Ivar Jensen og si nokka sånt som hei, du huske det sikkert ikke, men æ sendte dæ noen spørsmål i forbindelse med fjorårets festivalavis for Riddu Riđđu. En av de tingan du sa da va at du e både litt stolt og litt flau over å ha skrevet «Skiltskytter», og at det er overraskende mange som har et forhold til den, sjøl så lenge etterpå. Æ va på konserten på lørdag, og må si at æ både e utrolig glad for å ha fått det med mæ, samtidig som æ nu e enda bitrere over at æ aldri så teaterstykket da dokker spilte det. Men æ har et lite spørsmål, om man nu kan stille oppfølgningsspørsmål ett år etter det opprinnelige spørsmålet: Kordan va det å spille live på Riddu Riđđu? Og kanskje særlig: Kordan va det å spille «Skiltskytter», til allsang, på Riddusletta? Det her e kanskje teater/kultur/konsertversjonen av sportsklisjeen «hva føler du nå?», men kordan va det å få den responsen fra publikum nu, sjøl elleve år etter det opprinnelige teaterstykket?

Som publikummer må æ si at æ tror den konserten va nokka av det mest fantastiske æ har vært med på – og det føles som en klisjé det også, men æ klare ikke å finne andre ord for å beskrive det, det føles nærmest som juks å bare si at det va fantastisk, det blir for enkelt. Det æ kanskje mene e at sjøl som ikke-sjøsame (men elvesame, «og elva renn ut i sjøen» som æ har argumentert en og anna gang i det siste) kunne æ skjønne, tror æ, kordan det teaterstykket æ så konturan av på scenen på lørdagen kunne skape eller befeste en stolthet over det man e. Og det sjøl om sangan i sæ sjøl kanskje ikke e sublim populærkultur (sjøl om æ har nynna på «čappa čiččit, čappa čappa čiččit» oftere enn sunt kan være de siste ukan, så sangan sitt i det minste), men blandinga av profanitet og stolthet – å gjøre narr av det man elsker, så å si – e nokka av det som fascinere mæ mest i kultur, og e nokka av det æ oftest savne i samiske kulturuttrykk (kanskje særlig i litteraturen, som e det æ i hovedsak er interessert i (det e begynt å føles som nokka æ sier så ofte at det ikke lenger e sant, æ vet ikke om æ mene det)). Så kanskje et spørsmål til e: Koffor hadde ikke «Siste kveld med mamma» større innvirkning på samiske kulturuttrykk? Kor e all humoren i det samiske?

Ulempen med de spørsmålan e jo at æ e for ung til å stille dem, æ vet ingenting om den kritiske mottakelsen av Siste kveld med mamma, bortsett fra det Totalteatret sjøl sier om den (det fantes ingen ivrige teaterbloggera tidlig på 2000-tallet, dem finnes vel knapt nu, så det e jo ikke så rart). Men om æ skulle gjette – og det e jo det æ basere blogginga mi på: gjetting og synsing – vil æ anta at den ikke traff i de ikke-sjøsamiske områdan. Ka skal Kautokeinosama med noen som nettopp har oppdaga at dem e same, for i Kautokeino har dem jo bestandig visst det. I Kautokeino i 1852 visste dem det og i Kautokeino i 1952 visste dem det og i Kautokeino i 2052 kommer dem også til å vite det (fordi dem nekte å slutte å si det, og det e bra og det e plagsomt), og dem bryr sæ kanskje ikke om at Kåfjord og kåfjordinga nettopp har oppdaga det. Men ka vet æ, kanskje Beaivváš va kjempeinteressert i Siste kveld med mamma, kanskje dem samarbeida, æ vet ikke, æ e bare fordomsfull og full av antakelsa.

Og æ vet ikke kor det e blitt av all humoren i det samiske, bortsett fra at æ ser konturan av nokka, kanskje, av å ville være morsom men å ikke få lov, fordi ingen skjønne at det e morsomt. Men det sier æ fordi æ sjøl e gretten, fordi æ nylig e blitt misforstått og det har ingenting for sæ å henge sæ opp i sånt, men Siste kveld med mamma e morsomt, e saklig og usaklig, det mente og det sa og det va ikke redd for å være skråsikker. (det betyr nok at det e sakprosa) (sorry, æ e fortsatt bitter over nokka helt anna)

Men det e jo strengt tatt ikke spørsmål æ forvente at Per Ivar Jensen hverken skal eller skal kunne svare på, det e mest et forsøk på å skrive mæ gjennom ka det va som traff mæ der. I fjor vår skreiv æ et blogginnlegg om skiltskyting og «Skiltskytter», og etter det har æ mer eller mindre ubevisst lært mæ omtrent hele teksten på «Skiltskytter» utenat – æ har bært den med mæ, om man kan si det sånn, gjennom en valgkamp og et valg, gjennom forvaltningsområdeinnlemmelsen og -avlysninga, gjennom en rekke store og små angrep på alt æ e som same, æ har repetert linja «husk, det e dem som e få og det e vi som e mange» som et slags mantra. Og av og til har det slått mæ, igjen, det at det kan finnes folk som ikke ser ironisk på den sangen – sjøl om det kanskje ikke finnes folk som ikke skjønne at den e ironisk, men man vet jo aldri – som regne den som en, om ikke en kampsang, så nokka som ikke e så langt unna.

Og om du hadde sagt for to år sida at æ skulle ende opp med å tenke på «Skiltskytter» som en sang som betyr nokka for mæ ville æ antakeligvis snøfta litt og rista på hodet, for det e ikke en sånn sang. Før det blir det, før du kjenne den på kroppen, før du ser dæ nødt til å leve med ironien i mangel på følelsa nok til å være inderlig, for det e faktisk måte på kor mye man kan leve med hjertet på utsida når det stadig blir skutt på, om enn bare eller kanskje særlig når det e av folk som ikke engang vet at dem skyt. Som tenke at du må tåle såpass, man må da kunne vitse, du må da kunne tåle en spøk, ha ha lol, liksom, ikke vær så hårsår, og LDO vil at vi skal melde inn diskriminering.

Innrapporteringa matche ikke det man vet skjer. Men det e jo fordi det e vanskelig å rapportere inn «det va noen som spør mæ om æ kan joike», «det va noen som ikke visste ka duodji e, æ trodde det va allmennkunnskap?», det va noen som joika etter mæ på bussen kunne æ sagt, men ka med når «æ overhørte en setning på kafé og æ vet ikke ka dem snakka om, men æ føle mæ utrygg», «æ forlot Verdensteatret nærmere klokka ett på natta natt til søndag og i et halvt øyeblikk tenkte æ «faen, æ har på mæ luhkka», og det skjedde ingenting, men hele turen gjennom Storgata gikk æ og va litt nervøs.» Kordan melde du det inn for noen, og kordan kan du tro at det skal ta slutt? Det tar ikke slutt før folk faktisk vet mer enn dem gjør. Og det e derfor alle vi sama må bidra til å lære opp nordmenn i kordan samisk kultur e. Det e slemt av oss å ikke ville være hjelpsom om noen har spørsmål, i stedet for å si «nei, æ joike ikke» kan du si «fordi joik e en bestemt måte å bruke stemmen på og den måten kan ikke æ, dessuten finnes det mange forskjellige forma for joik og sånn og sånn og det og det», for det e jo ikke nordmenn sin feil at dem ikke lære nokka om samisk kultur på skolen, noen må ta ansvar og oftest e det dæ.

Men det gidd æ ikke, det e ingen som betale mæ for å drive voksenopplæring og med mindre den voksenopplæringa e givanes for min egen del kommer æ til å slå en spøk og skifte tema. For det e ingen som kan kreve at æ skal lære noen nokka som helst, dem kan spørre og av og til vil æ kanskje svare, og æ vet at det virke slemt, men det e ikke min feil at du vet så lite om samisk kultur at du ikke engang vet forskjellen på ka som e greit å spørre om og ka som e fornærmanes. Det e ikke min feil og det e ikke mitt ansvar og det e mest bare synd på dæ sjøl om det også går utover mæ, men ka faen skal æ gjøre?

Det æ av og til gjør e å resitere «Skiltskytter» for mæsjøl, bytte ut eg med æ, æ prøve å snakke mæ gjennom den, sakte og bedagelig, snakke som æ hadde snakka ellers, den ligg naturlig i munnen. Det e en tekst som sitt, den e ikke subtil, den e ikke Shakespeariansk i sin poesi eller nokka, men den e effektiv. Den e kontant og den e uredd, og det e æ aldri. Men noen ganga har æ hørt på den, har æ hørt linja «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» gjalle i hodet mitt, som om æ e Rocky, det e «Eye of the Tiger» og Tromsø eller verden eller ka som helst anna e den jævelen som skal overvinnes (æ har dog aldri sett Rocky i sin helhet, æ håpe han vinn til slutt?). Æ har stått i verden, bevæpna med godé idea, endeløse mengda bitterhet og noen klistremerka, og tenkt «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» og alle andre linja i den teksten e ironisk – kor ofte har æ tenkt «for vi, vi e norsk, det vil vi alltid være!» og særlig at det e sant, ka? – men akkurat den, den sitt, ufin bannskap og alt. Skal se den satans jævelen som skal hindre mæ i nokka som helst når æ e i det her humøret, det skjer ikke.

Riddu Riđđu: En festival i sorg og medfølelse.

Kor lang tid vil det ta før æ kan gå tilbake til å ta ting med stoisk ro? Kor lang tid vil det ta før æ ikke nesten bryt sammen i gråt på bussen fordi æ kom til å tenke på nokka, et av de stakkars menneskan, en av vennan mine, et av ansiktan æ så under festivalen, eller en klem æ fikk av noen æ e glad i, som gjør så godt at det gjør ondt?

Æ vet ikke, og akkurat nu føles det som om æ aldri kan tenke på nokka anna enn det her – æ vet det går over om noen daga, etterhvert vil æ le mer enn æ gjør nu, med mindre dårlig samvittighet; etterhvert vil æ kunne tenke på politisk relaterte ting uten å ville gråte. Etterhvert vil æ kunne tenke på Riddu Riđđu uten å tenke på alle de her tingan æ vet folk ikke vil at æ skal tenke.

Stakkars Ragnhild som måtte avslutte festivallederkarrieren sin med det her; stakkars Nina som ikke fikk vist fram alt det fine arbeidet ho og urfolksdesigneran hadde gjort; stakkars Indigenous Youth Gathering (IYG) som ikke fikk vist fram samarbeidet dem har avla fram i løpet av en uke – i det som bruke å være festivalens gladeste sceneshow; stakkars Totalteatret som har gjeninnøvd dela av et ti år gammelt stykke men som ikke fikk en scene å vise det fram på.

Om æ hadde sagt nokka av det til noen av dem ville dem nok sagt at sympatien min e feilretta: send den til Utøya, til Oslo, til folkan i Tromsø som aldri kommer hjem igjen, til alle dem som fortjene det mer enn folk som har det bra, etter forholdan. Men det e det her Riddu gjør med mæ: det treff hjertet mitt, og æ vil at festivalen skal ha det bra, at alle deltakeran skal ha det bra. Æ vil ikke snakke med vennan mine og høre at dem har bedrevet frenetisk oppringing til familien sin for å forsikre sæ om at alle e i orden.

Og æ har ikke dårlig samvittighet for at æ sende sympatien min i retninge som kanskje kan virke mindre legitim enn andre, det e den her måten æ forhold mæ til verden på. Æ klare ikke å ta inn 68 døde ungdomma på nokka anna enn et abstrakt plan, men æ kan se på festivalen og tenke på alt som blir avbrutt. Sjøl om æ vet, og e enig i, at avbrytelsen e det beste valget.

Og det e det som e poenget, her, om æ har ett: æ e så imponert over måten Riddu gjennomførte. Om 22. juli 2011 blir en sånn dato vi bær med oss for alltid, som det ugjenkallelig kommer til å bli, kan æ for evig og alltid holde fast på at den fredagen va æ på Riddusletta, omringa av urfolksfellesskap og kjærlighet, sjøl i nasjonen Norges mørkeste øyeblikk. Æ hørte på Niko Valkeapää, Violet Road, Blue King Brown, Timbuktu og Damn!, og æ gjorde det sammen med en hel masse folk æ like, enten dem vet det eller ikke.

Og på lørdagen, da vi våkna til nyhetan om at mørket va så mye mørkere enn vi kunne se for oss, så hadde vi fellesskapet da også. Det va en selsom opplevelse å gå på Riddusletta lørdag formiddag, å ha små samtala med folk, å gråte på skuldra til noen æ ikke hadde trodd æ kunne gjøre sånt med, å se sympati i alle ansiktan bortsett fra de yngste, som ikke va full av anna enn en enorm livsglede.

Og å pakke bort alle varan æ hadde håpa å få solgt, å pakke bilen ferdig, så vi kunne kjøre rett etter minnekonserten – men å være der, å få høre Ánde Somby lede oss gjennom en av de vakreste konsertopplevelsan æ har hatt, å få en liten smakebit av ka IYG e godt for, ka dem gjør, å se grønlandsk maskedans sammen med tradisjonelle newzealandske dansera (æ vil si haka, men vet ikke nok til å vite om det dekke alt), å se nesten alt vi hadde fått se på lørdagen – og litt til – men i et miniformat, i en fantastisk konsert som må være arrangert på rekordtid.

Å vite at all respekten æ har for Riddu, som et møtested, som en mulighet for fellesskap, e velbegrunna: det e en festival som klare å gjøre det mørkeste mørket til nokka håpefullt; en festival som snur på femøringen, åpne døra for alle som vil komme inn og lot oss være sammen i gråten og frykten. Æ e glad for at dem lot programmet gå som planlagt på fredagen, men æ e enda mer glad for at dem klarte å gjøre lørdagen til nokka verdig og verdt å huske, at vi fikk en avslutning, et fellesskap, en sjanse til å være sammen, så godt det lot sæ gjøre.

Det føles uendelig godt å kunne holde fast ved vissheten om Riddu nu, og æ kan ikke egentlig gi uttrykk for takknemligheten min på riktig måte, æ vet ikke kordan æ skal si de tingan æ bær med mæ, men det her e en start. Da festivalen starta gleda æ mæ til å kunne blogge om Riddu, til å kunne være litt kritisk, veldig glad, litt sjarmert, litt småforelska, bittelitt bitter, til å prøve å fange korte øyeblikk i i overkant lange setninge, alle de her detaljan. Og æ glede mæ fortsatt, men først må alt rammes inn i den her takknemligheta over å ha vært på Riddu når verden blei forandra, å føle mæ trygg og lykkelig på en festival som føles bitteliten og intim og så uendelig viktig, samtidig. Resten kommer seinere, når det ikke føles galt å snakke om det, når det føles riktig å kunne le av ting – det kommer tilbake snart, men inntil da vil æ bare si takk: mu ruoktu lea mu váimmus, dávjá dat lea festivallávddi lahka.

Det e midt på natta og vi les tekst

20110525-023901.jpg

20110525-024039.jpg

Hei! Klokka e midt på natta og vi korrekturles festivalavis. Pluss at æ har nådd det punktet kor æ spis fordi det e mat foran mæ, uten tanke for om æ e sulten eller ikke. Det e fint, men det e en stund siden æ har vært våken så lenge (sånn bortsett fra at sist va på lørdag, men det va bursdagen min og derfor gjelds det ikke). Eller, det e lenge siden æ har vært våken så lenge mens æ faktisk hadde intensjona om å gjøre fornuftige ting. (å skrive koherent og fornuftig kan æ aldri, men til og med æ ser at det her e eksepsjonelt usammenhenganes.)

Det e fint med sånt pirkearbeid, sjøl om æ skulle ønske det ikke blei så seint; det e det æ savne med Utropia, de gangan æ fortsatt tar mæ i å savne Utropia (for øyeblikket e æ helt oppgitt fordi den inkompetente nyhetsredaktøren plutselig e blitt nestleder i Studentparlamentet – herregud, det e så pinlig, og for en mangel på respekt for både studentdemokratiet og studentavisa! (men det e jo en helt anna sak)), arbeidet med å sette avisa, med å se på siden og si «Blir det bedre om vi flytte den dit og endre fargen på det til sånn?» «Kan vi bytte rekkefølgen på det? Tror du sida flyt bedre om sånn og sånn?» og «Den setninga må skrives om, derfor må hele sideoppsettet endres.» Det e sånt æ like, sjøl om æ ikke e en lysende layoutstjerne eller nokka sånt, men i samspill med noen som kan det: om æ kan levere en tekst æ føle mæ trygg på – ikke nødvendigvis egenskrevet, men korrigert så godt det kan gjøres – og den settes av noen som kan jobben sin, den følelsen e helt fantastisk.

Det e bare litt synd at det som regel skjer nærmere midnatt:D

(æ like at det midnattspassende blogginnlegget kom midt på dagen, mens det her e nattevaktsposten – det e nokka her om at man e mer koherent når man e ensom og sørgelig enn når man e korrekturlesanes. (nokka sånt, æ vetta pokker ka æ snakke om akkurat nu!))

Det e fredag og æ e usaklig.

Æ har bursdag imorra! Det e helt absurd kor æ glede mæ, særlig siden æ ikke har plana for dagen. Eller, æ har plana, men dem består i at æ skal henge på 4 roser hele dagen/kvelden, bortsett fra den lille tida æ skal gå på HT for å se siste forestilling av «En folkefiende,» hvilket, ja, om noen hold tellinga, e tredje gangen æ ser stykket.

I løpet av dagen har æ vært på Tromsø museum, for å høre på programslippet til Riddu Riđđu, æ har hengt på 4 roser med Gøril, og litt med Marcel Proust, fordi æ nyt mæ gjennom første bind av På sporet av den tapte tid, æ har fått to eposta om jobba æ har gjort som æ skal få penga for, æ har fått brev fra NFF om at æ må krysse fingran 7. juni (vel, «kryss fingran»-delen va implisitt), og i går vant æ en bok fordi æ likte Cappelen Damm på facebook. Æ ga bort nesten alle kontantan æ hadde til folk som trengte dem (folk æ kjenne som trengte dem), og glemte å hente ut flere i minibanken, så nu har æ god samvittighet og lite kontanta. Hvilket vel e veldig mye bedre enn om det gikk andre veien, så det går sæ til.

Og i hele dag har æ brukt en allkunne.no-button, fordi det virka rett og rimelig (min kjære mor mente det va passanes). Og æ har hørt Bernt Bjørn representere Totalteatret og resitere «Skiltskytter,» fordi – o jubel og stormende glede! – Totalteatret skal framføre dela av «Siste kveld med mamma» på Riddu Riđđu i sommer!

Æ fikk bursdagsgava fra Gøril – fordi æ maste mæ til å få dem i dag sånn at æ ikke treng å ta dem med mæ på teater imorra :D – og det va to bøker og to sesonga med TV-seria, og vi diskuterte fine ting som verden og folk og kjærlighet og va ganske misantropisk. Det va fint. Og æ fikk klage min nød over teite ting æ føle æ ikke burde klage min nød over, men som æ likevel hadde et behov for å klage på, og vi konkluderte med at enkelte ting e bedre enn andre – og at vi forsåvidt også e bedre enn andre. (æ hadde glemt kor befrianes deilig det e å klage sin nød til noen som har kjent dæ kjempelenge, alle de her tingan som e implisitt og som dem forstår likevel.)

Og sånn ellers brygge æ på et blogginnlegg om godeste Proust, men det e vanskelig fordi æ har lest cirka 150 side og så langt tror æ at æ har hatt lyst til å sitere nærmere sytti av dem. Æ slit litt med akkurat den reaksjonen fordi det føles så forferdelig stereotypt, æ les Proust og oppdage sannheten om mitt eget liv, lzm. Det e jo greit å vite at man kan passe inn i noen litteraturstudentstereotypia. Dessuten har æ konkludert med at det e fint at æ les han først nu, ellers hadde æ definitivt endt opp med å syns at det va en god idé å studere fransk, og det tror æ ikke hadde vært en god idé.

Sånn ellers har æ blitt et gående menneske, plutselig, uten at æ helt vet koffor – eller, jo, æ vet litt av det, det va derfor æ klaga min nød til Gøril – til en så stor grad at æ syns det virka fornuftig å gå tur i dag også, sjøl om det regna. Nu har det slutta, så æ vurdere det, men først må æ finne neglelakkfjerneren. Samt tenke litt mer på kordan farge som passe å ha på neglan når man fylle åttogtyve. Alle de store spørsmålan her i verden, altså.

halvgjort og håpløs [ikke veldig flatteranes]

I dag e æ stressa og psykosomatisk. Æ har en vag følelse av hjerteflimmer og en definitiv følelse av at æ har glemt omtrent alt æ burde huske, pluss at all kommunikasjonen min blir helt feil. Egentlig har æ så god kontroll som æ kan ha på alt æ skal gjøre til festivalavisa, men den i kombinasjon med andre ting gjør at æ føle mæ halvgjort og håpløs.

Folk e vanskelig å forholde sæ til og æ glemme at æ har tendensa til å uttrykke mæ på måta som ikke akkurat kan sies å være glassklar; i går kveld hadde æ kontroll, men i dag forsvant den.

I går kveld prøvde æ nokka nytt, og det fungerte overraskanes bra. Æ fikk en iPhone til jul, og sånn cirka dagen etterpå va den grodd fast i hånda mi. Det e djevelsk praktisk, men æ e et ekstremt fragmentert menneske om æ ikke passe på mæsjøl, og æ e ikke veldig flink til å passe på mæsjøl.

Så i går kveld dro æ på kafé (eller på 4 roser), uten hverken datamaskin eller iPhone (men med iPoden, selvfølgelig). Æ leste noen avise, en del i How the Garcia Girls Lost their Accents av Julia Alvarez, æ skreiv ned teite ting i en skrivebok og fine sitata i en anna («English was then still a party favor for me – crack open the dictionary, find out if I’d just been insulted, praised, admonished, criticized.» «He grinned, dimples making parenthesis at the corners of his lips as if his smile were a secret between us.» «Perhaps if Rudy had acted a little more as if lovemaking were a workshop of sorts, things might have moved more swiftly toward his desired conclusion. But the guy had no sense of connotation in bed.»), æ hørte på Ára og Kris Delmhorst sin Strange Conversation, æ satt og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting, og det va så forferdelig fantastisk at æ vet ikke ka.

Æ hadde glemt at æ trives veldig fint inni mitt eget hode i perioda, og æ klare ikke helt å slappe av når æ vet at hele verden e en tynn touchscreen unna til ethvert tidspunkt. For det kunne jo hende det har skjedd nokka, kanskje noen har svart på en epost, kanskje noen har sagt nokka fint, kanskje Norsk tipping ringe sjøl om æ ikke har tippa lotto noensinne. Man vet aldri, men æ skal øve mæ mer på å klare mæ uten den kunnskapen i lengre perioda av gangen. Og æ e så rastløs at det må skje under tvang, ved å legge igjen alle tingan som kan distrahere mæ og forlate dem, for ellers kommer æ til å komme på bare en ting æ må undersøke, og så går alt ad undas igjen.

Det e vanskelig å være lett å distrahere, men æ tror æ skal gjenta eksperimentet – det finnes ingen som syns æ e så uunnværlig.

Et (mislykka) forsøk på rosablogging.

Rosablogg neste!

I dag har æ prøvd, ganske forgjeves, å være Ridduavisflink, fordi æ har to ting som må skrives og det føles som å trekke tenner. Eller, det gjør ikke det, for det får man gjort hos tannlegen og det her må æ fikse helt sjøl og det går ad undas.

Derav rosablogginga. Fordi æ ga opp, og gikk en tur. Og innså at æ va kledd som. Vel, som noen som ikke burde få lov til å kle på sæ sjøl. Til og med om man ignorere de hvite sokkan og grå joggeskoan. Æ gjorde kanskje et varig inntrykk på noen med den fine lilla strømpebuksa, det brune skjørtet og den blå hettegenseren æ stjal for noen år siden fra en fyr som syns det e helt logisk å bo i Wien. (Det står Oregon på den, æ advarte han om at han aldri kom til å få den tilbake, han sa det va greit.)

Særlig hjalp det nok også at æ endte opp med å høre på Sleater-Kinney – etter å ha vakla mellom det og Ray LaMontagne, for det e to helt logiske ting å velge mellom (æ satte dem i det minste ikke på en felles shuffle!) – og dermed trampa avgårde litt ekstra fort, i hvert fall et stykke – sånn til æ innså at æ ikke kom til å komme mæ opp bakkan igjen om æ skulle starte så hardt.

Men det gjorde ting bedre, det intense behovet for å bruke knyttneven min i ansiktet på noen – en spesifikk person, ikke et generelt voldelig ønske! – gikk over og nu føle æ mæ skikkelig sunn. Eller i det minste relativt sunn. Forholdvis mye sunnere enn om æ bare hadde holdt mæ hjemme og endt opp med å finne ut av kordan man kan vri rundt halsen på noen gjennom en dataskjerm. (det hadde vært et teknologisk gjennombrudd, men menneskeheten hadde minska betraktelig veldig fort.)

(æ tror kanskje ikke rosabloggera bruke tennern til å åpne gjenstridige neglelakkflaske, så æ kommer nok aldri til å bli en vellykka sort – sjøl om fargen e ganske rosa!)

Dessuten vet æ ikke helt om rosabloggera drar på samiske språkkonferansa? Og får litt småpanikk fordi dem innser at dem har sagt ja til å snakke om anmelderskriveri – på samisk! – på årsmøtet til de samiske faglitterære forfatteran og oversetteran (dog, å si at æ sa ja e å overdrive, faren min sa «æ har bestemt at du skal snakke om [sånt]» og æ sa «… å ja. OK.» og valgte å ikke tenke så mye på at nesten alle medlemman e gammel nok til å være foreldran mine (sånn i tillegg til dem som faktisk e foreldran mine) og at æ liksom skal fortelle dem kordan ting skal være, iik)? Men det e nu ikke før den 28. mai, så æ har god tid på mæ! Og på språkkonferansen kommer det så mye smarte folk at æ ikke treng å si nokka som helst, æ skal bare lære – og kanskje snakke litt om Noereh! om æ treff på noen som treng å høre om oss.

Den samiske smerten, redux (eller redusert).

Et av mine favorittblogginnlegg gjennom tidene – som ikke e skrevet av mæsjøl (ærlighet e en dyd! …?) – e Susanne Amalie sitt om den samiske smerten, fordi ho har så rett. Det har hendt at æ har tenkt – eller til og med sagt – at nokka har vært «bra til å være samisk» (sjøl om det e en sånn frase som æ nok hadde reagert på om man bytta ut samisk med omtrent ka som helst anna), av og til har æ kanskje gått så langt som til å påpeke at nokka va bra i det store og hele, ikke engang avhengig av etnisitet (det skjer riktig nok ikke veldig ofte).

Så da kan æ kanskje innrømme at det va med en viss bakgrunn i den samiske smerten æ gikk hen og kjøpte en konsertbillett til to hundre krone – og det va med studentrabatt! – til en konsert æ knapt va sikker på om æ kom til å like. Alt man gjør for det samiske, altså. For det va Rundbergsøsknan som skulle holde en bykonsert av Riddu Riđđu-konserten fra i fjor sommer: Fire brødre og en søster. (OK, egentlig het den 4 brødre og en søster, men i min verden e det bare twittermeldinge og De 4 roser som slipp unna med tall der man skal skrive dem med bokstava)

Så en del av det va jo «hurra, Riddu Riđđu!», fordi det e viktig å støtte opp om ting man like (sjøl om æ, når det kommer til akkurat den festivalen, stort sett har satsa på teoretiske støtte de siste åran, bortsett fra akkurat i fjor), og en del av det va «hurra, flygel til Kåfjord!», sjøl om akkurat det ikke va mitt hovedfokus (æ e litt mer usikker på kåfjordingan i salen – enten har dem veldig lyst på flygel, eller så e dem veldig glad i den kjempemusikalske familien). Mitt hovedfokus va vel egentlig «ok da, pokker heller, æ får gå på konsert og se om æ faktisk like Rundbergan» – det får mæ virkelig til å høres ut som et sympatisk, hyggelig menneske, æ vet.

Sånn i tilfelle du va bekymra visste det sæ etterhvert – eller eventuelt ganske fort – at æ likte dem (og ikke bare nestyngstebroren, som æ jo har hatt en svakhet for siden forrige årtusen eller deromkring, fordela og ulempa med å vokse opp i Tromsø). Det hele starta med at Herborg spilte Árbi, et pianostykke ho laga for og framførte på Riddu Riđđu i 2008, og det va fint det – sjøl om æ ikke e så veldig inne på klassisk musikk, og stort sett slit med å følge med, fordi æ enten blir distrahert og tenke på helt andre ting, eller fordi æ sitt og legg til ord i den fine musikken (se også: jazzfestival).

Etter at ho va ferdig med Árbi, va det tjue minutter pause – nokka som virka litt i overkant lenge, siden pianostykket varte i drøye tjue minutter – for omrigging og sånt, og så va resten av konserten en mer typisk konsert. Sånn bortsett fra at hver av søsknan hadde med sæ minst to instrumenta, og flytta sæ litt rundt omkring alt ettersom ka dem skulle spille på.

Æ hadde vel egentlig ikke et forhold til nokka som helst av musikken dem spilte (bortsett fra ekstranummeret, «I natt jag drömde,» den har til og med æ hørt, sjøl om æ ikke kan teksten), men æ syns det va fint. Æ skulle ønske dem hadde vært litt mer upbeat, men det e tydeligvis en familie som e veldig glad i melankolsk musikk. (Dessuten satt det noen på samme rad som mæ som trampa takten med foten under de raske sangan, og om du noensinne har vært i Storsalen på Kulturhuset skjønne du nu sikkert at hele stolraden rista – det hadde vært litt slitsomt om det skulle vare en hel konsert.)

Høydepunktet for min del kom vel da dem spilte den ene sangen, «Sonja och Siw» (æ tror det va den), og Halvard spilte en mandolinsolo. En mandolinsolo! <3 <3 <3 (Æ e et ganske enkelt menneske å glede, ja – sukk.)

Det va fint, e konklusjonen, og noen ganga e den samiske smerten ikke fullt så smertefull; æ tror det e en av grunnan til at vi stadig utsett oss sjøl for den: det evige håpet om at nokka bra, på ett eller anna tidspunkt, må dukke opp blir av og til innfridd, og da e det verdt det (i hvert fall i det ene tilfellet – av og til e det ikke verdt smerten, men det e nu en helt anna sak).