Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

are your words in my mouth when I read them in your language

Æ starta dagen – i en vid definisjon av å starte dagen kor vi egentlig regne det å være på universitetet, gå på C8 og kjøpe en enkel latte som starten på dagen, og ignorere dusj-frokost etc – med å sette mæ ned og lese Hélène Cixous, Love Itself in the Letterbox. Æ leste bare de to første kapitlan, men det va da en god start, om ikke anna? I baksideteksten e Cixous definert som «one of the world’s leading writers,» æ har hatt ho på pensum en gang, tror æ – æ huske ikke helt kæm av de der vanskelige franske teoretikeran æ faktisk hadde på pensum og kæm æ bare har hatt mareritt om i etterkant – men den her boka kjøpte æ på posesalg på Akademisk kvarter under fagboksalget demmes. Ikke fordi det va Cixous, men fordi den handla om kjærleik, og det e tydeligvis et av kriterian mine for å kjøpe fagbøker nu til dags. Eller, da blir det vel «fagbøker.» (Æ kjøpte dog How to Read a Poem og noen andre faktiske fagbøker, så det va ikke bare selvhjelpsfag.)

Æ vet ikke om ho e en leading writer, men æ like måten ho bruke tegnsetting på, eller, rettere sagt, ikke bruke den – det gjør at alle setningan av og til ramle over hverandre, ja, det finnes punktum, men komma e det ikke så farlig med, du skjønne vel såpass uten hjelp? Eller kanskje kjærlighet e litt sånn, at den ramle over sæsjøl i et forsøk på å få dæ til å forstå? (kan vi skylde den forrige setninga på at æ har starta dagen med det her?)

Æ vet ikke om det e en god bok, men den har fine tanka, og vakre setninga, som: I will never forget this is the first time that I tell you this memory, you say. (p. 4)

Og den snakke om det å lese den andre, som vel i det her tilfellet e noen man har et forhold til, men æ syns dela av det passa bra på leseopplevelsen i det hele tatt, det å lese poesien til noen og plutselig føle dæ så nært dem at det virke litt upassanes: Your language – I always come back to it – is well guarded, I try to part your lips with my tongue or else it’s you on my lips, I no longer know what is inside what is outside, are your words in my mouth when I read them in your language, the slightest touch of a syllable has the mysterious power of a penetration. (p. 6, min utheving)

I remember your arrival in the office. I remember the other being that you appeared to be to me then when I had just read the poems with a freedom for which you might reproach me. I had licked them from head to toe, chewed ruminated without paying, they were mine, and suddenly they were yours, they were something of your person that I had taken pleasure with behind your back I had helped myself, as if I had gone into the wrong bedroom, I slept in your bed, your dreams came to me, thereupon you enter, you turn on the light, it’s not as if I could say: I thought you were dead. I was with your poems and I had no need of you. (p. 12, min utheving)

…she doesn’t know how to read French, she can emit forty-eight love sounds, they are musical versions of again and always… (p. 19)

…at the corner of a dream and a waking, everything has already been told-and-forgotten, the sentence now has the charm of the Refound Ones, those unknown faces that one recognizes, those formulas that tickle sleeping memory. (p. 23)

Og siden æ bruke dagen i dag på å være dritnervøs, fortsatt, (og ikke gjøre det æ burde, enda, men først bare les Cixous), virka det her merkelig passanes: One twitches and fidgets. One feels impossible and gives up. (p. 25)

Så va det ting om mat, det andre kapittelet handla om mat, om mora hennes som snakke om the cauliflower of the Lautaret, og ho spinne videre på det der, snakke mer om det, og æ vet ikke kordan side av det her sitatet æ eventuelt tilhøre, men begge dela virke litt fin: I know a person for whom the habit of dining with someone is a staggering blow to the latter’s possibility of ever being a legendary character for us. For me, it’s the opposite. I have a passionate curiosity to the point of jealousy about what you eat, about what you eat every day, about what we have eaten together, about what we have never eaten together, about what we will one day eat together. (p. 27) Og så likte æ, kjente mæ igjen i – via omveia og litt sånt – det her sitatet, sjøl om æ kanskje ikke kultivere det sjøl, men. Omveia: I betray myself with rosy-fat-cheeked plump characters even as I cultivate slenderness. (p. 22)

Og så leste æ det her og tenkte på noen, men det kan man jo ikke si til folk: se, akkurat sånn e det når du les ting æ skriv, din dust, hold dæ unna: If you had called me my soul, if you said to me «your soul is delicious it’s as if when I read your letters I am drinking your soul,» I would have been disgusted, I would have felt offended, threatened, I would have headed for the door. (p. 28)

Little words, for example? No. You never sent me what in French we call un petit mot, «a little word,» as Albertine does to the narrator and vice versa. Between us no «little words.» Brief, sharp, strong words. (p. 46)

…I want you to come I don’t want to ask you to come I am asking nothing of you… (p. 46)

Og til slutt, uten sammenheng, egentlig, siden det e første gangen æ les den her boka, men æ tenkte på Roland Barthes da æ leste de to siste setningan, fordi det e det æ tenke hver gang æ blar litt i A Lover’s Discourse: I found the most beautiful sentence imaginable in words of the world in one of the volumes of the In Search of Lost Time, not very long ago. I don’t know how I failed to notice it earlier. And one thinks one is reading. (p. 47)

Blabla, det burde sikkert være mer kontekst her, æ vet ikke, nokka fornuftig, men nei, hei – æ leste en bok og markerte noen setninge æ likte, her ser du flesteparten av dem, æ ville dele. Så enkelt va det, ka?

To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

Det første og siste avsnittet heng sammen, de to i midten gjør ikke det.

Ah! Det e altfor tidlig på morran til at æ kan sitte og lese avisa og sukke tungt og henført – dessuten burde æ lese ferdig The Well Wrought Urn fordi æ har forelesning om en time i stedet for å sukke tungt og teit over ting æ ikke kan unngå å sukke av. Men, sukk, Klassekampen har Geir Gulliksen på den ene sida og Flamme forlag på den andre og æ vet enda ikke helt om æ like Olav Østrem og måten han skriv på, men. Det faktum at æ må tenke etter e egentlig godt nok i sæ sjøl.

I går va æ omringa av folk æ like, folk som får mæ til å smile og dem dukka stadig opp og æ smilte stadig mer og det va plutselig ikke så farlig at æ ikke kom mæ hjemmefra før tre (æ hadde planan klar: film, pensumlesing, middag, bursdagsselskap, litteraten, hjem, pensumlesing; æ kryssa av bursdagsselskap og litteraten på den lista) – det e derfor æ e eksepsjonelt dårlig på liste over ting æ må gjøre. Sukk. Og æ lo og lo, av Tor Håvard, med Tor Håvard, med Sigbjørn og Lene og Hilde Kat. og alle de andre æ ikke egentlig snakka med men bare smilte til når dem gikk forbi. Æ prøvde å bestemme mæ for om æ likte måten Agnes Ravatn skreiv på, æ tror det, men æ har (merkelig nok) en svakhet for lange, kronglate setninga mer enn den korte, uthugga stilen, tror æ. (overraske det noen?)

Æ skal på forelesning snart og når den e over (æ håpe det går bra, æ håpe foreleseren like mæ, æ håpe æ huske å spørre om kompendiet æ skal ha lest til neste gang) skal æ på Verdensteatret og lese julehefta. Eller bare juleheftet æ skal oversette – æ må kjøpe en skrivebok til arbeidet – Kapteinens jul. Æ takka nei til Pondus, fordi æ tror den treng en større grad av samisk språkferdighet enn æ innehar. Æ stille spørsmål og sett spørsmålstegn (det e en viktig forskjell der kjære folk, husk den) ved det faktum at folk tror æ kan sånt her, men det e vel nokka i det der med «æ blei nervøs, så æ svarte ja.» Æ vet æ har et sikkerhetsnett, så æ svarte ja. (du skulle bare ønske sikkerhetsnettet ditt, språklig sett, samisk sett, va like sikkert som mitt) Men så æ skal på VT og knote med Kapteinens jul, æ skal se Dracula i kveld, æ håpe på selskap, men vet ikke av kæm. Det kommer, det kommer. (æ vurderte, et kort øyeblikk eller en liten stund i går kveld, å spørre [noen], men. Æ tror tanken min kor om fint det kunne vært e hakket for rosenrød til at det burde prøves. Æ like de rosenrøde tankan bedre enn alt det andre. uansett, det va en avsporing)

Ellers har æ en tanke om nokka, nokka språklig, eller tekstlig, eller bare. Gudan vet, skriftlig? Uansett. Ett eller anna med at æ virkelig like folk som skriv stødig og bra og nesten objektivt (æ tror æ hovedsakelig mene anmeldelsa). Måten Magnus skriv på e bunnsolid, måten Tord og Joep og Cathrine Krøger og Øyvor Dalane Vik og Ane Farsethås og Susanne Christensen skriv e så solid og forankra og æ blir så imponert av at det går an. Men samtidig så les æ Bjørn Gabrielsen og Roland Barthes og Nils-Øivind Haagensen og Egon Holstad for den saks skyld (æ har vokst opp med Egon Holstad, vet du) (og det e nokka så absurd deilig med den kombinasjonen av folk) og kjenne det i magen, i beinan, æ kroe mæ, æ sitt og bit mæsjøl i leppen eller hendern eller ka som helst (tyggeleka til folket) og blir helt fysisk forandra av det, full av glede. Æ vil lese det høyt og æ vil vifte med arman og æ vil tvinge det på folk æ aldri har snakka med før. Og det e egentlig det som e med mæ: æ sett pris på flinke folk, gode ting, solid arbeid, men mest av alt, mer enn nokka anna, så like æ gode retorikera, æ like folk med setninga som murvegga, som sir ting æ kræsje i (head first) som får mæ til å stoppe opp og si «ka va det du sa?» Æ like folk som trekk mæ gjennom teksten, som gjør mæ til den lettovertalte personen æ bestandig har hatt lyst til å være, som overbevise mæ om at æ burde jakte på den hvite kaninen eller ka slags metafor du nu enn vil ta livet av, alt det der – andre jente får kjempe med valget mellom trygge menn og tøffe menn, æ kjempe med teksten, mot teksten, i teksten.