Ruth Behar

by

Ka e galt med litt godsinna kannibalisme blant venna?

I går fikk æ tre eksemplara av Nordnorsk magasin i posten – en for hver tekst, sjøl om æ syns det virke litt i overkant, men hurra likevel – og æ bladde mæ gjennom det, så litt på artikkelen min, kikka på bokanmeldelsan, alt det der. Så på tittelen til anmeldelsen min av Henning Howlid Wærps E8 nord og tenkte «å, det skulle æ ikke gjort» – og la bort hele bladet med en litt uggen følelse i magen.

Faren min stakk av med en av de tre eksemplaran. Og æ tenkte «å nei, nu les han bokanmeldelsan mine; uff, den tittelen.» Så sa han «så bra de anmeldelsan va!» og bla bla bla godt anslag og Øystein Rottem-stil og æ bare «å. oi.»1 Og så leste æ dem igjen sjøl, og ja, tittelen på den ene anmeldelsen e litt upassanes – den andre e upassanes på helt andre måta, men den står æ for – men jo, anmeldelsan e faktisk blant de bedre æ har skrevet. (Sjøl om æ nok e et stykke unna Øystein Rottem, men det kommer sæ vel.) Så nu e æ litt mindre redd for å treffe på HHW i gangan på universitetet. (Æ hadde marerittvisjona, etter å ha lest tittelen, før æ kom på at anmeldelsen e bra, om at han skulle legge mæ for hat og at æ aldri skal få en jobb i den her byen igjen, alt det der. Æ tillegg muligens de lokale litteraturprofessoran i overkant mye makt.)

I så måte sa æ jo på twitter for en stund siden at «Æ har veldig få livsambisjona, men her e min ene: om ti år skal folk kunne kalle mæ en fremragende samisk kulturkritiker. Det vil æ få til.» Bare sånn at det står svart på hvitt et sted som ikke e verdens flyktigste nettside. Æ står for den, og om æ ikke har klart det i løpet av de neste ti åran får æ finne mæ en anna karriere. (Sjøl om æ ikke vet ka anna æ dug til.)

Og så va æ på UB i går og lånte Ruth Behar-boka æ nevnte, The Vulnerable Observer; æ har så langt bare lest det første kapittelet, men det e fantastisk! Og ganske relevant, sjøl om æ ikke e antropolog, men å skulle skrive om både sæsjøl og nokka man observere e jo ikke så langt unna det man (æ? vi?) gjør som samisk kultur.. bærer? viter? forsker? observatør? kritiker? Ka pokker man nu enn kalle undersjangeren same/sjølopptatt/kulturinteressert. Æ kunne ikke streke under ting i den, siden det e en biblioteksbok, men æ skal komme tilbake til den. Og om resten av boka e på samme nivå så tror æ nesten æ må anskaffe den til privat eie, det va så flott! Og så va den veldig lettlest også, på den akademiske måten som e så gøy når folk får den til. Så nokka godt kom det vel ut av den teite boka æ skumma mæ gjennom i går.

For øvrig traff æ Ida i går, og vi lo av en lang rekke teite ting, men konklusjonen va uansett at æ skal vurdere å sette en automatisk signatur på eposten min, sånn at absolutt alt æ sende avsluttes med «ps: æ elske dæ.» Tenk så mye pinlig det kunne ført med sæ! Forøvrig la vi også store plana om at æ burde sende noen på twitter en melding med «@brukernavn hei, æ vil spise hjernen din for å bli så smart som det du e» – eller den mer diskré «æ lure på om @brukernavn hadde hatt nokka mot det om æ spiste hjernen hannes for å bli så smart som han e?»2

Og så klarte Ida å fortelle mæ at æ ikke e skummel. Det spørs om mannen som plutselig ende opp uten hjerne hadde vært enig i det!

1Æ skjønne jo at det ikke høres så imponeranes ut at faren min like ting æ skriv, siden han ikke e så langt unna å være programforplikta å like alt æ gjør, men han e ikke av typen som hadde sagt sånt om han ikke mente det – ekte sama har ikke tid til å gi komplimenta i hytt og vær:D

2For ordens skyld, i tilfelle noen e litt ekstra dum: det e ikke @brukernavn sin hjerne æ vil spise, kæm nu det enn e, men æ tenkte æ ikke skulle si kæm det va snakk om – sånn i fall æ vil at han skal ta mæ alvorlig en dag. (men nu e æ ekstra frista til å tagge blogginnlegget med navnet hannes, for litt lolsubtilitet)

by

En metodologi som ikke e «aaargh, du teit»

Æ tenkte æ skulle sette mæ ned og lese litt i en semifagbok, for å få hjernen min til å funke igjen. Koselesing med fag som ikke helt e mine, det burde være bra. Men nei, det visste sæ ganske fort at Ronald J. Pelias» A Methodology of the Heart: Evoking Academic & Daily Life ikke va boka for mæ. Æ fant noen fine sitata i den, men æ skumma mæ gjennom mer eller mindre hele på knappe førti minutt. Ikke det, æ betalte tyve krone for den, antakeligvis, som del av et posesalg på Akademisk kvarter for en stund siden, så det va ikke en veldig stor tapt investering.

Men kjedelig va det jo – fordi æ hadde et håp om at den skulle snakke om å kombinere livet og akademia, å kunne være et akademisk begrunna følelsesmenneske, den typen ting. Men den handla stort sett bare om fyren som har skrevet boka. Og han sa i innledninga at han håpa de historian han hadde å fortelle kunne være interessant som en inngangsportal til kordan å være akademisk og menneskelig. Men dem va stort sett bare uinteressant, for mæ. Æ like personlige innganga til akademiske ting – uten at det burde overraske noen – men som en inngang, ikke som et akademisk poeng i sæ sjøl.

Den innehold ting som «Reflexive scholarship comes back around, points to itself in order to say this is where it stands, at least at this moment, with these qualifiers and with these questions.» Og det e fint, men så kommer det liksom ikke nokka vettig etterpå, det kommer ikke nokka mer som bygge på det, det finnes øyeblikk av akademisk teori, men dem blir avslutta før det blir nokka vettig av det.

Æ fant dog et veldig fint sitat, fra Ruth Behar, så kanskje æ heller må se om æ finn The Vulnerable Observer: Anthropology That Breaks Your Heart og se om den kan være litt mer av det æ vil ha, om den kan fortelle mæ kordan æ kan drive vekselsbruk på kæm æ e og ka æ gjør. Sitatet va «scholarship that doesn’t break your heart just isn’t worth doing anymore.» (Egentlig burde æ ha skifta fag for årtie siden, æ burde satsa på nokka uten rom for inkludering av selvet – matte, kanskje? Sånn bortsett fra at æ e uinteressert i matte. Samfunnsplanlegging, det må da være nokka? Kanskje samfunnsplanlegging hadde fått mæ unna den verste sjølopptattheten?)

Problemet nu e at æ ikke helt vet ka æ skal gjøre med den her boka? Skal æ bare legge den igjen på universitetet? Skal æ se om noen æ kjenne vil ha den? (Den har et teaterperspektiv som kanskje e interessant for folk som interessere sæ for sånt, men det e ikke mæ.)

Æ får holde mæ til Hélène Cixous, som æ leste ferdig i går. Det va boka si det.