æ håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers

Tana, altså. Æ vet ikke helt, æ. Det e liksom ikke så mye å si, samtidig som æ vil fortelle alt, æ vil være detaljorientert og monoman til det sykelige, æ vil fortelle dokker om hver eneste gang æ stoppe opp og ser på skyan, på himmelen, på alle bjørketrærne. Æ vil nevne alle de små tingan fra jobb, de rare kundan, det dukka opp en buss med tyskera, «kan du si 75.45 på tysk», æ satse på den lille tysken æ kan, sir «Danke» og håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers.

Eller mannen som kom vandranes inn og lukta bål og skog, han hadde en rallarhatt og lurte på om æ kunne fikse nokka på et smykke han hadde kjøpt for et halvt år siden, æ ordna det, og satte et lengre kjede på smykket han kjøpte nu, «så treng du ikke komme tilbake om et halvt år,» han letta på hatten sin da han gikk og æ tror kanskje æ rødma litt, det skal ikke så mye til.

Æ fortalte twitter at æ tror æ e halvforelska i halvparten av kundan mine, men bare i ti-femten minutt av gangen – det gjør jobben hyggeligere, og noen ganga smile dem så bredt at det e vanskelig å la være.

Av og til e dem ikke så hyggelig, men det gjør ikke så mye fra eller til, av og til e dem vanskelig og klage over at dela av bronsesmykkan e svart, at bronsen e lakkert, at sølvet oksidere, det ene med det andre. Æ prøve stort sett å smile pent, likevel, si ja og ha og late som om det bryr mæ at dem e bæsate; høflig høflig, dessuten dukke det bestandig opp hyggeligere folk rett etterpå, det går sæ til.

Æ kan fortelle dokker om noen av de fineste ungan i verden, om at en av de beste treåringan i verden har bestemt sæ for at æ e «Han Siri», og æ syns det e litt fint. Dem hadde kjørt på ferie til Skellefteå og han hadde lurt på om æ kom til å være der når dem kom fram.

Og æ e flinkere – har æ konkludert med, både på jobb og ellers – til å flørte med treåringa enn tredveåringa, æ vet ikke helt ka det sir om nokka som helst – det e neppe et spesielt bra tegn, men det forklare jo ett og anna.

Kordan kan man egentlig finne ord for de tingan her? Det finnes ikke en enkel måte, en setning æ kan bruke for å forklare at æ elske drømman æ har her, at æ drømme det samme om og om igjen, både her og ellers, men i Tana føles det naturlig på en helt anna måte. Æ e ikke et Tana-menneske på den rette måten, æ e ikke så oppsatt på matauk og turglede og alt det der, men Tana. Æ mene, æ syns det e fint å være her sjøl om æ knapt spis frukt fordi mesteparten av frukten dem selg e dårlig allerede når den kommer fram.

Æ tror æ hadde blitt gal av å skulle bo her i lengden, men det e nokka ubeskrivelig deilig i å jobbe et sted kor folk av og til automatisk antar at du snakke samisk. (æ skal finne det blogginnlegget, æ skreiv et blogginnlegg fredag den 22. juli, satt på Riddu og skreiv om språk og språkredsel og ka som e galt med mæ og koffor æ burde bli modigere, men det havna litt i bakkant av alt anna, merkelig nok.) Det e fint å kunne se på folk og vite at du har sett dem før, sjøl om vi ikke egentlig kjenne hverandre.

Det e fint å være så langt unna alt, men samtidig å være så nært. Alt føles nærmere her, æ føle mæ åpnere, og æ skulle ønske æ kunne dele, men æ vet ikke kordan æ skulle gått fram med det. Du finn mæ på sølvsmia om du leite, skreiv æ i juni, og du finn mæ fortsatt her, en stund til, du treng ikke leite engang. Men æ vet ikke om æ vil bli funnet, æ vet ikke om æ hadde turt å møte noen når æ e sånn her, når æ blir halvveis forelska i folk æ selg smykka til og smile så bredt til små barn at æ nesten føle æ må unnskylde mæ ovenfor foreldran demmes.

Æ tror det e best å være aleina, av og til, akkurat nu e det best å være aleina. Sjøl om æ savne.

Va det nokka æ sa?

Eller va det ho dama på jobben som snudde sæ til tenåringsdattera si og hveste «hold nu stilt!» da ho klaga over at ho ikke kom til å ha en sølje å ha på sæ under konfirmasjonen siden vi ikke hadde den ho ville ha («Nei dessverre, æ vet ikke katti vi får inn nye, men vi skal få inn den samme typen, ja, selvfølgelig.»). Æ hadde litt lyst til å si «om du snakke sånn til ho en gang til e æ nødt til å be dæ om å gå,» men det hadde vært upassanes, og konfirmasjonsstress e slitsomt for alle.

Æ øve mæ, tror æ e blitt flinkere, på å snakke med unga, og blir litt trist hver gang foreldran demmes sir at dem må slutte å plage mæ eller at dem skal slutte å ta på ting. Æ like ikke at dem dundre hendern sine – som bestandig e klissate – i alle glassmontran og -døran vi har, men har vi en kurv med stein på disken så e det ingenting galt i at dem ser på dem, har vi en kurv med ringa på disken gjør det ingenting at dem prøve å finne en som passe, mens dem spør mæ om kordan vi kan lage sølvet sånn at det blir vridd, og fortell mæ at dem så på TV, på Farmen, kordan man kan lage en kule av en sånn sølvring, man må bare gjøre sånn og sånn.

Æ sage øsken og prøve å tenke mæ til ka ørestopper (den greia som e bak på øredobba med stikk) e på engelsk; æ takke pent hver gang noen sir vi har så mye fint, av og til sir æ «ja, vi prøve nu,» og prøve å ikke bli litt bitter hver gang dem ikke kjøpe nokka likevel. Æ tømme og fylle poleringsmaskinen, og huske koden på alarmen best når æ ikke tenke på det, men bare lar fingran slå den inn på automatikken. Æ blir glad hver gang det kommer engelsktalanes turista i butikken, særlig amerikanera, og positivt overraska hver gang noen snakke samisk til mæ. Æ glemme som oftest – mellom hver gang – kor fint det e å jobbe et sted kor æ kan bruke morsmålet mitt så ofte som æ kan her, æ blir litt trist hver gang det vise sæ at en kunde æ har snakka norsk med kan samisk.

Æ montere øsken på komsekule og vente på den rette kunden som vil høre alle de fine forklaringen æ kan på ka alle de forskjellige smykkan e symbola for. Æ skal selge smykkan vårres på Riddu Riđđu i år igjen, og æ glede mæ til det også. Æ smile pent til alle kundan, prøve i hvert fall, og vente på dem som glemme at æ gjør det fordi æ får betalt for å være serviceinnstilt. Av og til sir æ ting til kundan man ikke burde si, men som oftest beherske æ mæ, æ vente fortsatt på laksefiskeran som skal kjøpe gava til kone og barn som vente der hjemme, dem gjør mæ glad. Dem og de finske kundan som blir så glad når det vise sæ at æ kan samisk.

Noen ganga spør folk kæm sin datter æ e, og noen ganga vet dem det allerede, «å, så du e her og jobbe igjen?,» «Jada, æ e her æ.» Æ sykle til og fra jobb og kjenne det stort sett hele tida i beinan, det e tross alt en halv mil hver vei og æ sykle ikke ellers, dessuten e alt under tiendegir nederlag, så det tar litt på. Æ får lyst til å kjefte på ungan æ ser som sykle rundt ellers, vil si til dem at sykkelhjelmen hjelpe faktisk ikke når du har den plassert så langt bak at hele panna di e bar, men æ lar være, for så tantate e æ ikke enda. Enda.

Æ like å se alle de her folkan æ har sett hvert eneste år, sjøl om æ ikke vet kæm dem e, egentlig, æ vet bare at dem jobbe på samvirkelaget, at dem kommer innom sølvsmia, at dem bor her, det e fint. Stedet e så lite at til og med æ, som ikke e her i mer enn to måneda, maks, kan kjenne igjen folk. Æ e dårlig på navn, men æ huske stort sett kæm æ burde hilse på, kæm æ ikke egentlig kjenne. Stort sett.

Æ skulle ønske æ kunne gå på 4 roser og sitte der og se ut vinduet og tenke på ingenting, æ skulle ønske æ kunne dele et bittelite øyeblikk med de folkan som kjenne mæ, at æ hadde hatt noen her som hadde skjønt koffor æ vil le av enkelte ting, ting som ikke egentlig e morsom med mindre man har den konteksten æ har dem i, men det går bra. Alt går bra, og innen slutten av måneden kommer æ til å slutte å lure på om det va nokka æ sa, for æ snakke aldri så mye mens æ e her, det e det som e så fint med Tana.

alle gode ting e seks tilfeldige punkta

Ting æ ikke skjønne: koffor man har sånne innstillinge at folk man ikke e venna med på facebook ikke kan sende dæ meldinge. (æ va nysgjerrig på nokka, men det får være måte på kor mye man skal anstrenge sæ for å stille teite spørsmål.)

Andre ting æ ikke skjønne: kor æ har gjort av alle konvoluttan æ eie. Æ skal nemlig sende inn en søknad i morra, rekommandert, så da treng æ nokka å putte den i. Ikke det at æ tror det e så mye vits i å søke, siden æ prøvde i fjor og det gikk skit, men alle gode ting e tre, så kanskje til neste år.

Så skjønne æ heller ikke kor lang tid det kan ta å svare på en epost når æ skulle få svar på den til/på/i løpet av torsdag, men det skal æ ikke tenke på før imorra, fordi æ akkurat nu har nok med å tenke på konvolutta og neglelakkfjerner og noen billedteksta – som æ har fiksa og dermed ikke treng å tenke mer på – og kanskje den teite tingen æ skulle spørre om, men som æ nu ikke gidd å spørre om likevel. Og litt sånt.

Og i går natt, mens æ tok siste nattugla hjem og merka kor sulten æ va – æ tror det e en instinktiv reaksjon av magen min hver gang æ tar siste nattugla hjem? – satt æ og så ut vinduet på bussen, på den fulle, søte russen og alle folkan som vandra avgårde, og tenkte at æ ikke egentlig vil ha en kjæreste, men æ vil ha noen æ kan vandre gatelangs med midt på lyse vårnatta mens vi hold hverandre i hendern og snakke om teite ting.

Uansett, mens æ venta på bussen, sammen med en hyggelig fyr som het Stian som æ møtte i bursdagsfeiringa til Ida og imponerte/skremte med min oversikt over tidligere tiders forfatterstudenta, overhørte æ en fyr som satt og la ut for kompisen sin om kor deilig det va å sove i sin egen seng. «Faen altså, det e så bra, å sove i sin egen seng, heller enn å bli med ei eller anna dame. Det man burde gjøre e å finne ei, på byen, kline med ho, alt sånt, og så bli med ho hjem, for så å dra hjem sjøl, og legge sæ i sin egen seng.» (parafrasert, sikkert) Ungdommen nu til dags, altså, alt dem tenke på.

Ellers har æ fått sommerjobben min tilbake (det tok bare et år før æ ombestemte mæ). Hele juni, og de siste uken i august skal æ jobbe på sølvsmia igjen, og det blir fint, tror æ nok. I hvert fall fordi det blir penga, og æ sannsynligvis skal en tur til USA til høsten, og penga pluss USA-tur e en bra kombinasjon.

(moralen her? Siri like unge gutta. *facepalm*)

Pokker. Æ fant fram Adressebøkene, men så la æ dem igjen nede i campingvogna (og der e ikke æ nu), og nu har æ et plutselig behov for å lese. (sjøl om æ egentlig vil ha «Alberto Giacometti skriver» (æ tror det va det diktet het) Det va bare fordi æ plutselig kom på linja «den trege def-tasten på nokiatelefonen min» («det jeg ikke fikk sagt fordi en tekstmelding ikke kan overstige 160 tegn og den trege def-tasten på nokiatelefonen min» nokka sånt, æ huske teite linje). Vi va i Vadsø i går, på torsdag, og kjørte forbi G. Gulliksens gate (fordi æ ville se kirka på litt nærmere hold, vi kikka litt på innvandrermonumentet også, lurte på koffor det ikke e en samisk vimpel der (det e litt rart)), og æ smilte, sa «så gøy, Geir Gulliksen har fått en egen gate» og mora mi sa «det e han forfattern din, e det ikke? Han du bluppa?» («Blurba, mamma, en blurb, ikke en blupp»)1 I følge foreldran mine har æ forfattera, æ tror lista demmes e nokka sånt som Johan Harstad (småironisk, all den tid æ bare har lest noen av novellen), Nils-Øivind Haagensen (duh), Geir Gulliksen (dobbel-duh) og Bjørn Gabrielsen (sukksukksukk). Det e litt fint og litt søtt og litt typisk. Kanskje litt typate også, æ tror æ har en type, en forfattertype. Og det e litt rart at forfattertypen min, den andre kan tolke sæ fram til, stort sett består av menn, men ka kan man gjøre. Dessuten blir vel valget av samtidige kvinnelige forfattera enten Selma Lønning Aarø eller… Selma Lønning Aarø? Trude Marstein, kanskje? Æ burde lese flere norske, kvinnelige forfattera.

Æ har samla mæ en noenlunde imponeranes haug med kvitteringe æ har skribla på, men det e nokka tilfredsstillanes i å komme hjem fra jobb og vite at æ har nokka anna å vise til enn en haug med smil ingen huske (og enkelte som sitt igjen). Æ innså plutselig at æ endelig e gammel nok for den her jobben, æ oppdaga det når min minste medarbeider (ungen til søskenebarnet mitt, ni år yngre enn mæ, utrolig pratsom) på ett tidspunkt totalt mista poenget i en vits og kunden egentlig endte opp med å le av ho, ikke av sæ sjøl. (så ung har æ aldri vært. livsløgn, med en smule sannhet) Æ tror hemmeligheten ligg i å høre alt, men å bli god på å late som om du ikke høre nokka (da slipp du å prøve å le). Hemmeligheten ligg i å kunne smile sjøl når noen sir «har dokker åpent så lenge? Da kan æ jo komme en tur til» (Ikke riktig måte å være en god kunde på) samtidig som du, når noen sir «e du fortsatt på jobb? Går du aldri hjem», svare «Æ venta jo bare på at dokker skulle dukke opp igjen».

Uansett, en av lappan sir «my thing with identity is that I will never say anything new about it, but I keep (having to) rehash(ing) it, because I keep getting confronted with it & with my difficulties to accept my own identity as is, because so few other(s)/(Others) people get it. And that’s frustrating and exhilarating at once; it’s exciting and exhausting to constantly re-evaluate who you are.» Og det e sånne tanka, sånne øyeblikk som får mæ til å bli litt ekstra forelska i hjernen min. På en anna lapp står det «(last night I dreamt of Mississippi ♥) æ har ingenting å si, men så mye å gi uttrykk for. egentlig burde æ skrive den lange «koffor æ elske Tana»-utgreinga, men det føles så åpenbart at æ ikke vil si det. Det e den minst kompliserte delen av identiteten min. ♥ »

Og cluet til å handle med småbarn, eller å selge ting til småbarn (og min definisjon av småbarn inkludere plutselig alle under femten. æ e gammel) ligg i å oppføre dæ akkurat som du ville gjort med voksne, fordi det som oftest ikke finnes nokka unga hate mer enn folk som snakke til dem som om dem e små og teit. (hvilket jo e ironisk, all den tid dem e små og teit, men) Æ oppdaga det når min minste medarbeider solgte nokka til en gutt som va kanskje ni og snakka til han på en måte æ knapt klare å bruke med to-åringa2, og om blikk kunne drepe (så hadde æ vært overarbeida akkurat nu). Ho e definitivt ikke gammel nok til sånt. (æ derimot, handla med en femtenåring (kanskje? La oss si han va seksten, så føle æ mæ ikke *så* gammel og skitten) og tenkte «du kommer til å bli så sjarmeranes når du blir eldre». Det smilet, og de øyan, og krølla. æ fikk litt lyst å klappe han på hodet, særlig når han kom inn sammen med tre småunga (faktiske småunga, av yngre-enn-åtte aldersgruppa) og tydeligvis va verdens snilleste barnevakt.)

(Æ har søn-, man-, tirs-, tors- og fredag igjen å jobbe (antakeligvis, fridagen min e ikke definert enda), æ vil nesten ikke slutte. Men min tyske medarbeider (tysk, dårlig engelsk, litt fransk, veldig søt, ganske stille, ler av vitsan mine) har sin siste arbeidsdag i morra (og da har æ fri), og æ tror at uten ho blir det ikke fullt så gøy. Det e bryllup på neste lørdag (æ vurdere en mix-CD i gave, pluss litt til, æ vet ikke helt), det kan hende vi kjøre på søndagskveld: broren min og kjæresten hannes flyr fra Vadsø på søndagskveld, og det e en viss sannsynlighet for at vi pakke ferdig på søndag og drar da, sånn at vi e i Tromsø i løpet av mandagsformiddag. It remains to be seen. Æ tror det kommer an på kor fyllesyk vi (ahaha) e.)

You were as much in my hands
As water or darkness or nothing
Can ever be held

It’s just flashes that we own
Little snapshots
Made from breath and from bone
(Jeffrey Foucault – Northbound 35 (også en del av en av lappan mine)

1bluppa høres skittent ut

2Siris barnefilosofi: så lenge du snakke til dem som du gjør til et voksent menneske vil dem på ett eller anna tidspunkt bli voksne menneska. Æ e ikke så god med småunga (les: folk under femten). Æ e ikke så god på voksne heller.

egentlig mente æ å skrive nokka om coverversjona av sanga

«… men jeg kom jo hele veien fra Østfold for å ta bilder?»
«Da skulle du nok ha ringt først»
(«Det var en spøk»)

(noen ganga så skulle livet ha kommet med en sånn ba-dum-ching-lyd. bare av og til.)

Det e bursdagen til bestemora mi i dag, ho e ikke død enda, vi vet ikke helt, men. Man tar det man får. (dog, æ tok mæsjøl i å tenke «om ho dør nu, så kunne kanskje Tore ha holdt (?) begravelsen, det hadde vært fint.» Av og til får man favorittpresta, sånt som skjer1.) Det e forsåvidt virkelig ikke en måte å avslutte det her avsnittet på. Hei verden, æ har det fint, bestemora mi e fortsatt i live.

I dag, da æ sykla til og fra jobb i duskregn, hørte æ på Ashlee Simpson. Og tok mæ i å fortsatt lure på koffor Danny J. Pellicer ga ho en to-er for den nyeste plata hennes. Æ mene, greit nok, det e ikke orkestralt og vakkert og evigvaranes og dypt, men det e gøy! Shiny happy music! Og innafor sin kategori syns æ det e bedre enn en toer. Greit nok, det e ikke et popkulturelt mesterverk (som Justified), men det hadde i det minste fortjent en treer eller firer. (æ føle at æ burde legge til at æ akkurat nu, as I write this, høre på Bolero. Du vet, det klassiske mesterverket av kjedsommelige repetisjona som e utrolig vakkert. Æ tror det funke dårlig som muzak; sukk, æ vil ha den på jobb.) Og forøvrig e æ av den mening at Karthago burde ødelegges folk som sir «æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ va tre forskjellige persona» e teit. Æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ hadde evnen til å høre på en hel masse forskjellig uten å anta at det ikke går an. (æ tror det e fordi æ ikke klare å se skillelinjan, sånn bortsett fra musikk æ like/musikk æ ikke like. (Goddamn Lonely Love til Rule Breaker til Bolero til All Hands On The Bad One til Traveling Again til Forever and Ever, Amen til OK, greit nok, æ mangle seriøst mye rock i samlinga mi, men det høre jo alle andre på. I’ll leave that to the expertise.) (les: Drive-By Truckers til Ashlee Simpson til Ravel til Sleater-Kinney til Dar Williams til Randy Travis. Så det så.) Æ vet ikke, æ e poengløs. (hmm, Sleater-Kinney til Dar Williams ende opp med å dekke over ganske mye feministisk musikk, antar æ, men æ vet ikke helt kor for eksempel Jason Mraz ende opp i det hele (i Ashlee Simpson-området? Det virke slemt)

Eller, æ hadde et poeng, tidlig i sommer, sånn rundt bursdagen min (ahaha, æ måtte nettopp skru ned lyden på Bolero, den nådde det høylytte punktet), da æ lagde mæ en bursdagsmix som endte opp med den provisoriske tittelen «(Fordi det e )sommer[lig], sol og Siri( fylle femogtyve)» Det starta veldig enkelt, men så prøvde æ å trekke historiske linje (hmm, overgangen fra Bolero til Bitch & Animal – Croquet funka faktisk overraskanes bra. Det tredje (og siste) albumet demmes e dog ikke nokka særlig. Det første hadde potensiale, det andre e fantastisk, men det tredje gjør at æ egentlig e glad til for at dem dumpa hverandre), så det blei en slags merkelig blanding. Men det blei en merkelig blanding av ting som gjør mæ lykkelig. Så her:

det får være måte på kor mye tekst æ skal tvinge på dokker

«take back everything you said, you never meant a word of it»

[that fickle little bitch romance]

I forigår starta æ på jobb halv ni. Yeah baby. Det va helt greit, fram til mine to første kunda kom. Mine to første kunda va fra Russland (godt voksne russera på sykkelferie! æ har aldri), og dem snakka russisk. Og tysk. Dårlig tysk. (sprechen sie deutsch? *… hands*) Vi klarte oss overraskanes bra, men det va ikke så enkelt å skulle forklare kor langt det e til Alta. (dessuten e æ ikke sikker på kor langt det e. Det e tre tima til Lakselv, I know that much) Uansett.

(My cock made your mouth, for it needed a home) (æææææ bare. Æ har lest den linja fjorten ganga nu, og den e fortsatt like hysterisk morsom)

Æ hadde fri fra jobb i dag (woo!), men sykla til Tanabru (det e ærlig talt mer logisk med Tanabru enn Tana bru, men det e litt fantastisk at plassen fikk navn etter brua) for å kjøpe DN og litt mat, æ brukte opp filmen i fisheye-kameraet mitt på turen (endelig, æ har ikke tatt bilda på minst ett år). Uansett, mens æ va i butikken så æ forsida på Sagat. Forsida på Sagat har følgende sitat i KRIGSTYPA: – Helt greit å kalles fjellfinn.

Og æ blei så sint at æ ikke gidda å lese resten. Det e helt greit at kæm det nu enn va syns det e helt greit å bli kalt fjellfinn, men det drit æ i. Æ vil ikke bli kalt fjellfinn, æ foretrekke at folk ikke bruke ordet fjellfinn i det hele tatt, eller i det minste ikke når dem e sammen med mæ – det e ikke et ord æ noensinne har identifisert mæ med og æ syns ikke det e en akseptabel terminologi. Så æ ser helst at vilt fremmede menneska æ aldri har snakka med (antar æ, siden æ jo ikke vet kæm som sa det) ikke står fram og kreve at æ skal synes det e helt greit. Æ skjønne ikke kordan folk faktisk klare å bruke logikk av typen «Æ syns det e helt greit, derfor skjønne æ ikke at andre skal forulempes av det». Det hete faktisk «Æ syns det e helt greit, men det e fordi mine opplevelsa og konnotasjona og menneskelige erfaring gjør at æ har et synspunkt som tilsir at det e helt greit, og derfor kan æ hverken anta eller kreve at alle andre også skal syns det e helt greit.» Men det e jo selvfølgelig mye å håpe på.

Forsida på Finnmarken derimot, erklære at to utflytta tidligere tilflytta Tanabeboera (kanskje Tanaværinga?) e overraska fordi ungdom dem undervise på Lillehammer syns det e mye morsommere å dra på skitura enn ungdom dem underviste i Tana, dessuten va det et overveldanes antall Tanaungdom som ikke engang eide ski. Det e nesten så æ vil ta mæ jobb i Finnmarken bare for å få muligheten til å bedrive den typen banebrytanes journalistikk. (æ disse ikke Finnmarken, æ e bare så fornøyd med det lokale fokuset, på både makro- og mikronivå. Dessuten har æ de siste syv åran hatt et lite håp om at dem skulle gjøre mæ til dagens sommergjest en gang; æ pugga til og med fram et svar på spørsmålet dem stille om kæm som e drømmemannen: en nynorskbrukanes storbybeboanes ubevisst feministisk laksefiskende akademiker med småbysinn – og et bibliotek. (som gjerne kan være same i tillegg, så klart) Æ vet dog enda ikke helt kæm æ eventuelt vil gi en sommerrose til, men det finn man vel ut av:D)

Æ tenkte det kanskje va mer å si, men inntil videre tror æ ikke det e det. Kanskje seinere ♥

[the thing is, I swear I’d burn this city down to show you the lights, but I wouldn’t have to, ’cause it’s never dark when I’m here]

I’ll be your best kept secret and your biggest mistake

(someone saw you causing a commotion on the gurney again?)

I går smilte æ til en mann som i et øyeblikk eller tre glemte at æ faktisk får betalt for å smile til folk. Du kunne se det på han, og æ lot det bli med tanken; i dag holdt æ åpent i femten minutta ekstra, brukte minst syv av dem på å pakke inn to små pyritt-bita til femogtyve krone stykket, smilte, sa «vi kan ta rødt bånd på pakken til Mari, så kan du si at det e fordi ho e som en marihøne?» og den lille gutten – som nesten va på gråten fordi han ville kjøpe en gave til, men han ville bare ha gava til minst fem hundre krone og faren hannes tok en alvorsprat med han på trappa vårres og æ blei nesten litt lei mæ for at æ aldri blir far – æ pakka dem inn for sa «Det var lurt, da husker jeg det ihvertfall!» Faren hannes virka litt brydd, litt som om han ville beklage, si «æ vet det e teit å ville ha to små steina innpakka, beklager at du ikke får stenge», men det gjør ingenting, æ vil heller glede en cirka-syvåring enn å sykle hjem. Mannen på Mega smilte til mæ så æ nesten glemte at han også får betalt for å smile; han snakke søring, og æ har så lyst til å spørre ka han gjør her. Æ har vært på jobb i to uke, tror æ?, og gjenkjenne allerede enkelte kunda, æ har et vagt håp om at alle gode ting e tre når det gjeld enkelte ting, men. Man kan jo bare håpe.

Det regne, æ e aleina, æ må bytte laken på senga; alle tegn peke i retning av at bestemora mi kommer til å dø før heller enn siden (æ lo av mæsjøl på sykkelturen hjem: vi e en troanes familie, vi e troanes til litt av hvert, så lukka æ munnen, så det ikke skulle fly småkryp inn, æ treng vindusviskera til ansiktet mitt), æ hadde psykosomatisk magepine, men æ tok en smertestillanes; vi solgte for en hel masse i dag, æ sendte en melding til søskenebarnsjefen min, ho ringte tilbake tre tima etterpå og sa «tulle du?», vi kom fram til at minst en tredjedel av salget va kniva, æ tror æ solgte minst fem av dem. I morra e det Tanamarked, så vi e spent på om det kommer kunda (det e ganske langt til Langnes (heh), men de fleste må jo forbi Tana Bru, men så vet man aldri, ikke det, vi har nok å gjøre om det ikke kommer noen. Kanskje det dukke opp folk som treng en bryllupsgave i siste liten? Tenk at fiskeriministeren ikke inviterte statsministern i bryllupet sitt, men heller inviterte hele Austertana (det vil si de tyve stykkan som bor der), Finnmarken va skuffa. Finnmarken e sjarmeranes på måta æ ikke helt klare å definere), og æ e litt spent på været, det har en egen evne til å være vakkert akkuat da, men kæm vet?

Æ lo av mæsjøl i morrest når æ holdt på å komme seint på jobb fordi æ ikke klarte å slutte å lese nokka, æ lo enda mer når æ innså at den ene tingen æ glemte å kjøpe mens æ fortsatt hadde en bil i umiddelbar nærhet va egg. Av alle ting som e upraktisk på sykkel. Jaja, æ får finne noen å mase på. Æ syns fingran mine fortsatt lukte av laks, men æ tror ikke dem gjør det; når æ kom på jobb lurte æ på om æ e begynt å lukte plastikk, men det va en lekk flaske (det skulle visstnok dufte sitrongress eller nokka, ikke plastikk). Vi selg anti-myggsåpe, og minst tre ganga daglig får æ smile bredt og si «Æ garantere ingenting, men av og til treng man jo all hjelpa man kan få», i dag erklærte æ mæsjøl for å være en myggpingle.

Æ har lyst å kjøpe et Dresden Dolls-album eller to, æ vet ikke helt kordan det skjedde, bortsett fra at Amanda Palmer visstnok e verdens tøffeste dame og han mannen som hete Brian og har et etternavn æ ikke kan stave av og til bruke kvinneklær og i bunn og grunn e æ ganske enkel, bare på muligens uvanlige måta.

Æ e dårlig på øyemål («det kan da umulig være mer enn hundre personer her?» «… ok»), bortsett fra på å gjette ringstørrelsa, i ni av ti tilfella e det akkurat riktig størrelse, i det siste tilfelle e det ett nummer fra eller til.

Alt e fragmenta, men æ får mæ ikke til å lage en helhetlig narrasjon av det hele, det går ikke; det e ikke derfor æ e her. Æ brukte formiddagen på å nynne «When I Die» til mæsjøl, mens æ vaska alle utstillingsvinduan og pirka på Black Design-tingan (man kan da ikke be mæ om å rydde opp i sånt? jaja), Tanaværingen født og oppvokst i Tromsø, som Helen sa, æ tror ho forsto, men ja, det e ikke så logisk; most of my life I’ve been rambling free, when I die I wanna go back home. It could be said that a girl like me ain’t nothing but a prodigal son.

Æ må huske å trekke opp klokka før æ legg mæ.