«take back everything you said, you never meant a word of it»

[that fickle little bitch romance]

I forigår starta æ på jobb halv ni. Yeah baby. Det va helt greit, fram til mine to første kunda kom. Mine to første kunda va fra Russland (godt voksne russera på sykkelferie! æ har aldri), og dem snakka russisk. Og tysk. Dårlig tysk. (sprechen sie deutsch? *… hands*) Vi klarte oss overraskanes bra, men det va ikke så enkelt å skulle forklare kor langt det e til Alta. (dessuten e æ ikke sikker på kor langt det e. Det e tre tima til Lakselv, I know that much) Uansett.

(My cock made your mouth, for it needed a home) (æææææ bare. Æ har lest den linja fjorten ganga nu, og den e fortsatt like hysterisk morsom)

Æ hadde fri fra jobb i dag (woo!), men sykla til Tanabru (det e ærlig talt mer logisk med Tanabru enn Tana bru, men det e litt fantastisk at plassen fikk navn etter brua) for å kjøpe DN og litt mat, æ brukte opp filmen i fisheye-kameraet mitt på turen (endelig, æ har ikke tatt bilda på minst ett år). Uansett, mens æ va i butikken så æ forsida på Sagat. Forsida på Sagat har følgende sitat i KRIGSTYPA: – Helt greit å kalles fjellfinn.

Og æ blei så sint at æ ikke gidda å lese resten. Det e helt greit at kæm det nu enn va syns det e helt greit å bli kalt fjellfinn, men det drit æ i. Æ vil ikke bli kalt fjellfinn, æ foretrekke at folk ikke bruke ordet fjellfinn i det hele tatt, eller i det minste ikke når dem e sammen med mæ – det e ikke et ord æ noensinne har identifisert mæ med og æ syns ikke det e en akseptabel terminologi. Så æ ser helst at vilt fremmede menneska æ aldri har snakka med (antar æ, siden æ jo ikke vet kæm som sa det) ikke står fram og kreve at æ skal synes det e helt greit. Æ skjønne ikke kordan folk faktisk klare å bruke logikk av typen «Æ syns det e helt greit, derfor skjønne æ ikke at andre skal forulempes av det». Det hete faktisk «Æ syns det e helt greit, men det e fordi mine opplevelsa og konnotasjona og menneskelige erfaring gjør at æ har et synspunkt som tilsir at det e helt greit, og derfor kan æ hverken anta eller kreve at alle andre også skal syns det e helt greit.» Men det e jo selvfølgelig mye å håpe på.

Forsida på Finnmarken derimot, erklære at to utflytta tidligere tilflytta Tanabeboera (kanskje Tanaværinga?) e overraska fordi ungdom dem undervise på Lillehammer syns det e mye morsommere å dra på skitura enn ungdom dem underviste i Tana, dessuten va det et overveldanes antall Tanaungdom som ikke engang eide ski. Det e nesten så æ vil ta mæ jobb i Finnmarken bare for å få muligheten til å bedrive den typen banebrytanes journalistikk. (æ disse ikke Finnmarken, æ e bare så fornøyd med det lokale fokuset, på både makro- og mikronivå. Dessuten har æ de siste syv åran hatt et lite håp om at dem skulle gjøre mæ til dagens sommergjest en gang; æ pugga til og med fram et svar på spørsmålet dem stille om kæm som e drømmemannen: en nynorskbrukanes storbybeboanes ubevisst feministisk laksefiskende akademiker med småbysinn – og et bibliotek. (som gjerne kan være same i tillegg, så klart) Æ vet dog enda ikke helt kæm æ eventuelt vil gi en sommerrose til, men det finn man vel ut av:D)

Æ tenkte det kanskje va mer å si, men inntil videre tror æ ikke det e det. Kanskje seinere ♥

[the thing is, I swear I’d burn this city down to show you the lights, but I wouldn’t have to, ’cause it’s never dark when I’m here]

I’ll be your best kept secret and your biggest mistake

(someone saw you causing a commotion on the gurney again?)

I går smilte æ til en mann som i et øyeblikk eller tre glemte at æ faktisk får betalt for å smile til folk. Du kunne se det på han, og æ lot det bli med tanken; i dag holdt æ åpent i femten minutta ekstra, brukte minst syv av dem på å pakke inn to små pyritt-bita til femogtyve krone stykket, smilte, sa «vi kan ta rødt bånd på pakken til Mari, så kan du si at det e fordi ho e som en marihøne?» og den lille gutten – som nesten va på gråten fordi han ville kjøpe en gave til, men han ville bare ha gava til minst fem hundre krone og faren hannes tok en alvorsprat med han på trappa vårres og æ blei nesten litt lei mæ for at æ aldri blir far – æ pakka dem inn for sa «Det var lurt, da husker jeg det ihvertfall!» Faren hannes virka litt brydd, litt som om han ville beklage, si «æ vet det e teit å ville ha to små steina innpakka, beklager at du ikke får stenge», men det gjør ingenting, æ vil heller glede en cirka-syvåring enn å sykle hjem. Mannen på Mega smilte til mæ så æ nesten glemte at han også får betalt for å smile; han snakke søring, og æ har så lyst til å spørre ka han gjør her. Æ har vært på jobb i to uke, tror æ?, og gjenkjenne allerede enkelte kunda, æ har et vagt håp om at alle gode ting e tre når det gjeld enkelte ting, men. Man kan jo bare håpe.

Det regne, æ e aleina, æ må bytte laken på senga; alle tegn peke i retning av at bestemora mi kommer til å dø før heller enn siden (æ lo av mæsjøl på sykkelturen hjem: vi e en troanes familie, vi e troanes til litt av hvert, så lukka æ munnen, så det ikke skulle fly småkryp inn, æ treng vindusviskera til ansiktet mitt), æ hadde psykosomatisk magepine, men æ tok en smertestillanes; vi solgte for en hel masse i dag, æ sendte en melding til søskenebarnsjefen min, ho ringte tilbake tre tima etterpå og sa «tulle du?», vi kom fram til at minst en tredjedel av salget va kniva, æ tror æ solgte minst fem av dem. I morra e det Tanamarked, så vi e spent på om det kommer kunda (det e ganske langt til Langnes (heh), men de fleste må jo forbi Tana Bru, men så vet man aldri, ikke det, vi har nok å gjøre om det ikke kommer noen. Kanskje det dukke opp folk som treng en bryllupsgave i siste liten? Tenk at fiskeriministeren ikke inviterte statsministern i bryllupet sitt, men heller inviterte hele Austertana (det vil si de tyve stykkan som bor der), Finnmarken va skuffa. Finnmarken e sjarmeranes på måta æ ikke helt klare å definere), og æ e litt spent på været, det har en egen evne til å være vakkert akkuat da, men kæm vet?

Æ lo av mæsjøl i morrest når æ holdt på å komme seint på jobb fordi æ ikke klarte å slutte å lese nokka, æ lo enda mer når æ innså at den ene tingen æ glemte å kjøpe mens æ fortsatt hadde en bil i umiddelbar nærhet va egg. Av alle ting som e upraktisk på sykkel. Jaja, æ får finne noen å mase på. Æ syns fingran mine fortsatt lukte av laks, men æ tror ikke dem gjør det; når æ kom på jobb lurte æ på om æ e begynt å lukte plastikk, men det va en lekk flaske (det skulle visstnok dufte sitrongress eller nokka, ikke plastikk). Vi selg anti-myggsåpe, og minst tre ganga daglig får æ smile bredt og si «Æ garantere ingenting, men av og til treng man jo all hjelpa man kan få», i dag erklærte æ mæsjøl for å være en myggpingle.

Æ har lyst å kjøpe et Dresden Dolls-album eller to, æ vet ikke helt kordan det skjedde, bortsett fra at Amanda Palmer visstnok e verdens tøffeste dame og han mannen som hete Brian og har et etternavn æ ikke kan stave av og til bruke kvinneklær og i bunn og grunn e æ ganske enkel, bare på muligens uvanlige måta.

Æ e dårlig på øyemål («det kan da umulig være mer enn hundre personer her?» «… ok»), bortsett fra på å gjette ringstørrelsa, i ni av ti tilfella e det akkurat riktig størrelse, i det siste tilfelle e det ett nummer fra eller til.

Alt e fragmenta, men æ får mæ ikke til å lage en helhetlig narrasjon av det hele, det går ikke; det e ikke derfor æ e her. Æ brukte formiddagen på å nynne «When I Die» til mæsjøl, mens æ vaska alle utstillingsvinduan og pirka på Black Design-tingan (man kan da ikke be mæ om å rydde opp i sånt? jaja), Tanaværingen født og oppvokst i Tromsø, som Helen sa, æ tror ho forsto, men ja, det e ikke så logisk; most of my life I’ve been rambling free, when I die I wanna go back home. It could be said that a girl like me ain’t nothing but a prodigal son.

Æ må huske å trekke opp klokka før æ legg mæ.

æ e stor jente fordi æ kan smile høflig, uansett.

(det her blei skrevet i går, men Telenor sitt mobile bredbånd e en ganske fickle mistress den også, så. du vet.)

«Æ e stor jente fordi æ kan tørke mæ i rompa sjøl.» Sitat slutt.
«Jeg skulle gjerne hatt et smykke med samisk motiv, hvor finner jeg det?» Sitat slutt.
(svaran, i tilfelle du skulle lure, va «så flink du e!» (ka ellers sir man til en.. kanskjefire-åring?) og «… i nesten hele den delen av butikken.» (samiske smykka? Nei, det har vi ikke sett!)
Æ glemte å kjøpe Dagbladet i går (musikkanmeldelsa, vet du), og æ fikk ikke tak i lørdagens Næringsliv, fordi dem gikk rett fra fredag til mandag. Sukk. Narvesen e en fickle mistress og sånt.
Æ så en guttunge på Skiippagurrafestivalen som ligna uhorvelig mye på lillebroren min, bortsett fra at han så enda litt mer slacker-aktig ut, hvilket æ e litt skeptisk til.

Ellers va festivalen som helhet en kald affære, Tana som helhet e en kald affære (Rejoice! Vi har hatt et tosifra antall grada (les: ti) to daga på rad!), men æ hadde på mæ absurde mengda klær, så det gikk bra. Det e hakket verre å innse at æ virkelig ikke kjenne noen her. Eller, verre e det jo ikke, men det e litt rart. (det e så.. merkelig å se de samme gruppan av folk gang på gang på gang (her og i Tromsø og andre plassa) og innse at æ kunne vært venna med dem, egentlig, men æ klarte aldri å knø mæ til det. latskap altså.) Og æ trives godt i mitt eget selskap, men æ har en følelse av at alle andre syns æ ser rar ut når æ vandre rundt aleina i tre daga. Sukk, alle andre e slitsom. (æ kunne vel ha sneket mæ inn i presseteltet, eller nokka, men da hadde æ følt mæ som en juksemaker. Dog, om Finnmarken. Vel, la oss ikke si nokka slemt om Finnmarken:> (æ blei tilbudt jobb i Finnmarken, nesten, av typen «vel, om ho e interessert, så kan ho jo ta kontakt.» Det hadde vært nokka det. Nokka absurd.)

Ellers e æ sikker på at den lille biten med hud som e tatovert lukte forskjellig fra resten av mæ. Æ vet ikke, æ e usammenhenganes og litt.. teit i dag, tror æ, men.

Og Valkyrien Allstars endte opp med å være festivalhøydepunktet, Adjágas va fint, men ikke så fantastisk som dem pleie å være, så da blir det sånn. (sukk sukk sukk)