Å gi den samiske vreden en plattform

Æ traff på Anne Oterholm på Kulturrådets årskonferanse, som æ deltok på fordi den i år hadde temaet «Samisk vrede» og som vi alle vet e jo det sånt æ like. Anne va læreren min på andreåret på forfatterstudiet, så æ vurderte nesten å ikke hilse på ho, ens ærend for å slippe å svare på spørsmålet «skriv du fortsatt?»

For svaret e jo åpenbart nei. Æ sa «du vet, fast jobb» og ho sa «ser den» og sa at ho likevel synes æ burde skrive fordi det prosjektet æ skreiv på e et ho synes burde finnes i verden. Og æ e jo i og for sæ enig. Ikke bare om akkurat det prosjektet, men æ e sjølhøytidelig nok til å tenke at ting æ skriv av og til burde finnes i verden fordi det e ingen andre som skriv dem, ingen andre som dele mitt utgangspunkt, veldig få andre som bevege sæ i det rommet æ bevege mæ i (som vi har vært inne på før: en same gjør nokka nerdate e automatisk = nokka veldig få andre gjør, det e ikke det at mine interessa e så smal og ulidelig interessant), og det e grunn nok til å fortsette å oppholde mæ der.

Flesteparten av grunnan til at det har blitt så stilt e kjempebanal: æ skriv best på offentlige plassa, men æ gidd ikke drasse med mæ en datamaskin (og æ blogge best når æ skriv på tastatur for da går fingran nesten like fort som hjernen), æ gidd ikke tenke på ting når æ ikke e på jobb, æ foretrekk å diktere blogginnlegg og dype tanka når æ står i dusjen og enn så lenge finnes ingen som e villig til å transkribere det for mæ. Æ blei ikke lei det samiske, men æ visste ikke lenger kordan æ skulle si nokka æ ikke allerede har sagt i minst fjorten blogginnlegg før. Men det funke ikke sånn: fra nu av tilgir æ mæsjøl alle repetisjona. Æ blir aldri ferdig med å snakke om det samiske og da må æ gjenta mæsjøl. Da må æ tenke de samme tankan om igjen.

Æ va på Kulturrådets årskonferanse og hørte nordmenn fra etablissementet si at det e viktig å gi vreden en platform. Den samiske, æ tror ikke dem vil arrangere årskonferanse om sinte kommentarfeltmenn. Den velbegrunna vreden, den som e kunst av Carola Grahn. Kunst dem lage bærenett av, kunst dem kan låne tittelen på. Den samiske vreden fascinere dem fordi dem kan forstå den – se, kolonialisme! Se verdens ondskap! Se se se de sure saman, det e lov å være sur når pokkers Siv Jensen e en idiot, statsbudsjett eller ikke, når Siv Jensen kler sæ ut som indianer mens oljefondet støtte undergravinga av indiansk kultur, sånt kan man være vred over – men æ vet ikke om dem skjønne. Torill Olsen/Jensen/Hansen?, nokka sånt, sa at den samiske vreden e en advarsel, og hver gang ho snakke himle æ med øyan, sorry ass, men ho laga en kjempebanal dokumentar om helbreding kor ho skjærte i sæ sjøl for så å prøve å stoppe blod, enhver idiot forstår jo at det ikke fungere, ka slags guddom stoppe blodet i et sår du har laga for å kunne stoppe blodet i det?, ikke en æ hadde orka å tro på, og av og til skal det ikke så mye til for at æ slutte å ta folk alvorlig og når æ først har slutta så begynne æ ikke igjen, æ vet det e et usympatisk trekk – men vreden e en advarsel sa ho og æ bare «hæ? Om ka?», for æ tror ho tenkte ho skulle holde et flammanes innlegg, men det va mer en flau bris.

Det e i og for sæ klart at den samiske vreden e et tegn på at ting e uperfekt, og man treng ikke være sosialantropolog for å se at måten staten behandle oss e utilfredsstillanes – særlig sant med en konservativ drittregjering men ikke mye mindre sant med en mindre høyrevridd fjottregjering (kæm e alle de her folkan som stole på politikera?, æ skjønne ikke kordan dem får det til) – men ka tror dokker blir de reelle konsekvensan? Kanskje vi lenke oss sammen et sted eller ti i tilfelle for mange naturinngrep, kanskje havne en bråte av oss i fengsel for ting alle fornuftige menneska burde skjønne man må slippe å krangle for, kanskje stevne vi staten for menneskerettighetsdomstolen for brudd på paragraf 108, kanskje proteststemme vi til valg, blir Sametinget mer ytterligåanes (og dermed enda lettere for regjeringa å ignorere), kanskje kanskje kanskje. Og æ sier ikke at vi treng å ta lærdom av baskiske separatista, det e vesentlige forskjella mellom Norge og Spania, heldigvis. Vi må forklare andre urfolk at nei, situasjonen i Norge e ikke lyserød og perfekt, må vi forklare at ja, det finnes lovparagrafa og eldgamle retta, men det hjelpe lite når staten ignorere alt.

«Vi ville gi den samiske vreden en plattform», sa en av ikke-saman på scenen i går, «det e viktig at vi får høre om den», og der har du oss: urfolkssinne som e akkurat legitimt og velfungeranes nok til at det gjør sæ som årskonferansetema. Dem e full av vrede, men dem gjør det så vakkert, det e så forståelig, klart dem e sint, dem e jo tvangsfornorska («hadde du vært stolt av å stamme fra vikinga?», spurte ei æ kjenne mæ en gang, for femten år siden, og det tenke æ fortsatt på, æ vet at #notallnordmenn, men mange nok). Mathias Danbolt skulle gi den ene halvdelen av den akademiske avslutninga, og han snakka om vårres hundreårsjubileum og så snakka han om det danske hundreårsjubileet som også skjer i år, hundre år siden dem solgte kolonien [ett-eller-anna] til … USA?, noen, hundre år siden man kunne vaske av sæ den stolte norsk-danske slavehandeltradisjonen, men det gidd vi ikke snakke om i Norge, fordi hallo, vi va undertrykt av danskan, det va ikke som om folk reiste fra Tromsø for å kunne dra til langtvekkistan for å selge slava, dét va ikke vårres feil. Ikke va forsnorskninga noen sin feil heller, ka kan vel vi gjøre med ka forfedran vårres har gjort galt, arvesynden e avskaffa, vi e jo ikke katolikka her i landet.

Det e ikke fornorskning at folk ikke lære samisk på skolen, det e et resultat av uheldige lærerprioriteringe og -utdanningsmangel, man kan ikke tvinge folk til å være samisklærera; det e ikke fornorskning at samisk kunst ikke finnes i kunstinstitusjona i Norge, man må prioritere pengebruken knallhardt og det finnes bestandige viktige verk å anskaffe; det e ikke fornorskning at oversettelse av materiale til samisk ikke prioriteres før noen blir sint og krangle på det, det e oversettermangel og man må jo prioritere; det e ikke fornorskning at Saemien sijte og Beaivváš og RiddoDuottarMuseat ikke får penga til nye bygg, det e knallhard prioritering av verdien av offentlige bygg og kor det e mest logisk å sette dem opp (Snåsa, Kautokeino og Karasjok e ikke bærekraftige plassa å bygge på); det e ikke fornorskning at finansministeren troppe opp i et halvhjerta indianerkostyme mens pengan ho e ansvarlig for brukes til å ødelegge urfolksjord, det e karneval og karneval e gøy og liminalfasen betyr at det ikke e lov med kritiske diskursa, ærlig talt; det e ikke fornorskning, for det har vi slutta med, det har vi sagt e et tilbakelagt kapittel, det har til og med KONGEN beklaga, det e politikk og politikk e demokrati og det e så få samer igjen at det ville være optimistisk å tro at vi e nokka man må ta hensyn til i et demokrati. Men det e greit at vi e sint, vi e så søt når vi vise vrede.

fornorskning og formidling

På torsdag, i det som e en av de beste jobban æ har hatt på ganske lenge, snakka æ i en knapp halvtime med Susanne Amalie om samisk og å bruke samisk språk. Og sånt får man betalt for. NRK Sápmi arrangerte en kort dagskonferanse om samisk språk i en ny mediehverdag, og for å sette tonen inviterte dem oss, så vi satte tonen så høyt at det knapt va noen andre som nådde opp (skreiv ho med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet).

Det va en fin samtale, sjøl om æ åpenbart e inhabil så det står etter, og sjøl om æ synes vi ikke fikk gravd oss ned i alle tingan vi kunne gravd oss ned i, så fikk vi likevel sagt mye nok til at opptil flere menneska fikk nye språkerfaringe (det va tre stykka som sa det direkte til mæ, så æ tror vi gjorde en bra jobb).

For min egen del sneia samtalen bare så vidt innom nokka æ har tenkt litt på i det siste, om fornorskning og formidling, og det va greit at den bare sneia innom, for det va ikke det vi skulle snakke om, men det æ har tenkt på e nokka som det her:

i regionavisa for øyeblikket e det to-tre menn som diskutere fornorskninga, voksne majoritetskulturelle akademikermenn som krangle om ett eller anna fornorskningsrelatert æ har sett dem e uenig om, men ikke har gidda å sette mæ inn i. Under Bibliotekmøtet i Tromsø, i begynnelsen av mars, deltok æ på et seminar kordet deltok en anna akademiker – også han en voksen, majoritetskulturell akademikermann (men så vidt æ vet ikke av dem som for øyeblikket diskutere fornorskning i avisa), men av og til lar æ være å holde det mot folk, og det hjelpe på når han underveis i seminaret i en bisetning skøyt inn en linje som «fornorskningspolitikken, som gikk fra 1850 til … vi kan jo si 2015?», og æ blei så glad, for folk kan si at den aktive fornorskningspolitikken blei skrudd av på 50-tallet så mye dem vil, men det blir jo ikke sant av den grunn –

en av mine favorittfunfacts som bare e morsom om du e same og vant til å le fordi det eneste alternativet e å gråte eller drepe noen (dokker vet nu skalaen tåra—–øksemord, dem e nærmere enn man kanskje skulle tro) [for dem som skulle finne på å bli bekymra e det her mest av alt en Ani DiFranco-pastisj, ikke et uttrykk for at nokon kjem til å omkomme] e at Finnefondet, som i sin tid blei brukt for å oppmuntre lærera til å mer effektivt fornorske skolebarn, i sin historie fikk mer penga enn det samiske formål får nu. Ikke bare mene statsbudsjettkreasjonistan gang på gang at opera e en viktigere del av Norge enn samer, dem synes det e greit at Norge opp gjennom åran har sørga for mer penga til fornorskning enn det motsatte. Som sagt, alternativet e enten ¯\_(ツ)_/¯ eller at noen dør, og sjøl om det ville åpna opp for mye tid til lesing e æ strengt tatt pasifist.

Så, altså: la rike hvite menn krangle om den historiske fornorskninga, vi her og nu – æ og Susanne og Isalill og folk som e yngre enn oss og folk som e eldre enn oss – prøve å få bukt med de strukturelle etterlatenskapan. Det e derfor det e mer interessant å høre oss snakke om språk og identitet enn å høre på forskera, dem sitt fortsatt fast i et akademiamønster for kordan de her tingan skal gjøres, skal forstås, mens vi sitt midt i det og sier, i hennes tilfelle, «æ vil at ungan mine skal ha et bedre samiskspråklig utgangspunkt enn det æ hadde» og i mitt tilfelle «æ vil bli flinkere i samisk enn det æ e nu» og i fellesskap «det her e strukturan som e i veien for oss, vi blir ikke kvitt de bærebjelkan, men vi kan omkalfatre og gjøre rom her, og sånn, og flytte det dit, og i det minste kreve at den her historiske uretten blir retta opp i, så får vi ta alt det andre etterhvert»,

det va derfor æ ikke synes det e interessant å spørre Susanne koffor ho vil snakke samisk med ungan sine, det skjønne æ, skjønne alle, gjør vi ikke?, det interessante e å spørre kordan man gjør det? Å snakke morsmål uten morsmålserfaring, fordi gollegiella, hjertespråket, og den delen vet æ ikke så mye om, bare det æ antar mæ til, og til og mæ æ kan anta for mye (… sa ho, med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet), fordi æ har et anna grunnlag, har et hjemmespråk, et morsmål æ av og til mangle morsmålskompetanse i, men å skrive samisk for mæ føles bestandig litt som å skrive et kjærleiksbrev, det e nært og intimt, fordi det e så begrensa kæm som kan lese det, å snakke samisk e å snakke nærere og mer intimt, e stemmen min som går en halv oktav eller nokka ned, fordi det e språket mitt, sjøl når æ må bruke norsk for å snakke om det, for å forklare det, fordi æ mangle et begrepsapparat på samisk for de følelsan æ får når æ snakke samisk.

Det e derfor æ bestemte mæ for at det e språkgjenreising, ikke språkrevitalisering, å kalle det revitalisering e ansvarsfraskrivelse fra dem som e skyld i fornorskninga. Språkrevitalisering får det til å høres ut som om språket bare døde helt av sæ sjøl, det e nokka passivt i språkdød, som om vi ikke har vært flink nok til å passe på og så gikk det hen og ramla overbord, så nu må vi drive livreddanes virksomhet. Når fakta e at språket ikke e der språket burde være fordi noen andre, noen utafor, nordmenn, norske forskera og lærera og myndigheta kom og ødela det, kom og tok med sæ så mye av det som mulig, vi ante fred og ingen fare helt til noen kom og begynte med brent språk-taktikka, så nu må vi gjenreise. Vi har det vi har, det vi berga unna, det vi redda med oss, det dem aldri fikk tak i, og vi gjenreise basert på det, vi gjenreise. Vi e offer for fornorskningspolitikk, men vi e ikke offer av den grunn, vi har et språk, vi har et levanes aktivt språk, vi bruke og misbruke det, vi gjør som vi vil med det, Susanne drep samisk gramatikk hver gang ho snakke med ungan sine, og æ drep samisk gramatikk bare for gøy, men alternativet e at vi bare bruke norsk, og enhver idiot skjønne at det ikke e et alternativ.

Vi e offer for den strukturelle rasismen som fortsatt omgir oss, og alle som ikke ser det e assimilert, men det betyr ikke at vi sitt fast i en offerrolle, det betyr bare at vi ser strukturan, og noen må påpeke dem, og det e oss. Og en av dem va Lars Magne Andreassen, som også holdt et innlegg på konferansen, som starta innlegget sitt med å si at han skulle være overskriftsbasert og bombastisk (han sa ikke bombastisk, men æ tolka bombastisk, fordi det e det æ like å være), og at han va den sure lulesamen, igjen. Noen sa det, etterpå, i en samtale vi hadde, «æ synes æ har hørt det samme fra han før» og æ lot være å himle med øyan men prøvde heller å smile så pent æ bare kan og si «det e vel fordi det fortsatt må påpekes», for en ting e å skulle snakke nordsamisk, å kreve sin rett på nordsamisk, men å skulle gjøre det samme på lulesamisk, på sørsamisk? Alt e mindre, alt e vanskeligere. Og æ oppdage stadig at i den slags pansamiske diskusjona føle æ mæ som oftest mer hjemme i argumentasjonen til sørsamer, lulesamer, sjøsamer, minoriteten innenfor minoriteten?

Noen må være den sure samen, sjøl om han sa at han skulle ønske han kunne slippe, at man ikke treng å påpeke alle tingan som e påpekt før, som påpekes om att og om att, en evig runddans av litt e bedre enn ingenting, men det her e udemokratisk, urettferdig, ikke OK, noen må være den sure samen og innad i det samiske blir det oftest en sur sørsame, lulesame, sjøsame, bysame (æ vet dokker sier men koffor en identitet til? pansamisme all the way, ass, men for noen av oss e det asfalt og svevestøv og baristi, samisk høykultur på scener og galleri, og helst ikke påskefestival om vi kan slippe). Og det e jo ofte man ikke vil være den sure samen (og ofte man vil det, om man e av den typen), men det æ ville si va «det e så kjipt at du må ta ansvar for det, at du blir invitert for å være i opposisjon, men æ tror alternativet e at ingenting skjer, at ingen ser det, og om det e alternativet e æ glad du e her»

for det va det æ innså etter konferansen, da folk sa at æ og Susanne hadde sagt ting dem aldri hadde tenkt over før, og æ lot være å si «ka i all verden har du tenkt på i livet så langt?» fordi æ noen ganga eie tilløp til høflighet, æ tygde litt på det en stund før æ kom på ka det minte mæ om, og ikke overraskanes va det et sitat fra Sherman Alexie, fra novella «Dear John Wayne» (æ sverge på at æ har lest andre av novellan hannes også, det e bare det at det e favoritten), kor Etta Joseph sier «I know so much more about you than you will ever know about me».

Det e det som e sannheta: vi sitt her, og vi vet alt om kordan man kan/skal være en ekte nordmann, vi kunne vært det, vi kan agere nordmenn ved behov, snakke om landslag og nasjonstaten og rosemaling, de der norske greian. Og noen av oss sitt her og vet så mye mer om de saman som tror dem e ekte samer enn de saman vet om oss, de kjernesamiske områdan, det kjernesamiske arbeidslivet, det kjernesamiske språket, vi kan agere majoritetsamisk kultur, vi vet så mye mer om den enn vi strengt tatt treng å vite (men vi vet i det minste mer om samisk kultur enn det nordmenn gjør, vi vet ofte mer om norsk kultur enn nordmenn gjør, vi e så god på kulturforståelse at det e helt sprøtt at nordmenn fortsatt tror dem e bedre enn oss), og vi vet så mye mer om dokker enn dokker noensinne kommer til å skjønne om oss. Det e derfor vi e sur, fordi det må påpekes om att og om att, og æ tror ikke engang det e et sinne æ får lov til å påberope mæ, semi-kjernesamisk som æ e – æ har lovt mamma å flytte til Tana når æ blir gammel, Tana e hjemme sånn som samisk e hjemme, men det e andre språk æ formulere mæ bedre i, det e byen som har identiteten min – men æ vil være der i den grad æ kan være der, være en av dem som sier «jo, det e sagt før, men den eneste grunnen til at det blir sagt igjen e at det ikke e blitt bedre» og så prøve å være en av dem som kan gjøre det bedre, eller i det minste være en av dem som åpne et rom for nokka mer, åpne for at det ikke e bare, men både.

Så all ære til historikeran, det e godt vi har dem, det e fint dem kan se på kordan verden va, ka som skjedde den gang da, ka vi hadde før vi blei nødt til å begynne språkgjenreisinga, og all ære til akademikera, kor hadde æ vært uten dem (sannsynligvis ikke engang i live, tenk), men ikke bli så innbarka i teorien at dokker glemme at det finnes resultata ute i verden som også treng å bli rydda opp i. Vi e godt i gang, men æ tror ikke vi takke nei til nyttige allierte.

A: I know so much more about you than you will ever know about me.
Q: Miss Joseph, I am a leading authority, no, I am the, the leading authority in the field …
A: Mr Cox, Spencer. For the last one hundred and eighteen years, I have lived in your world, your white world. In order to survive, to thrive, I have to be white for fifty-seven minutes of every hour.
Q: How about the other three minutes?
A: That, sir, is when I get to be Indian, and you have no idea, no concept, no possible way of knowing what happens in those three minutes.
Q: Then tell me. That’s what I’m here for.
A: Oh, no, no, no. Those three minutes belong to us. They are very secret. You’ve colonized Indian land but I am not about to let you colonize my heart and mind.
– Sherman Alexie – «Dear John Wayne», fra The Toughest Indian in the World

Egentlig skulle det her være et forelska Ára-innlegg.. Det kommer seinere!

I dag tenke æ på Jokkmokk, i et sosialantropologisk perspektiv, muligens deltakanes, men mest sannsynligvis utenforstående – fordi det e så mye æ ikke forstår. (Det va Daniel som sa det, da æ fortalte han at æ va på Jokkmokksmarknaden for første gang, «du ser vel på det som en sosialantropologisk undersøkelse?» og æ svarte ja, selvfølgelig.) E det ikke det æ gjør? Sjøl om æ aldri har studert sosialantropologi (hvilket egentlig va et ganske dumt valg, når æ tenke mæ om – ny bachelor?), så har æ vel bestandig vært av den observeranes typen, mer eller mindre frivillig (som regel mer).

Men Jokkmokk, altså. Det va fascineranes å være der, litt fornøyelig hver gang æ traff noen som foreldran mine ikke visste kæm e (… du vet du e same når… etc), æ fikk noen komplimenta for kåserian mine (det e fint å være i samiske områda når man til stadighet får komplimenta for ting), etc etc. Og æ hørte rykta om at det foregår en konflikt i Jokkmokk. En samisk en, selvfølgelig.

Så vidt æ har forstått (og det e jo ikke så mye), så e Jokkmokk kanskje mest ikke-nordsamisk, men så e nordsamisk blitt ganske innflytelsesrikt likevel (pga antall språkflinke og sånt, vil æ anta), og det syns de ikke-nordsamiske saman e kjipt, så dem har gått hen og starta sin egen lule(?)samiske forening, i tillegg til den [nord]samiske organisasjonen som allerede finnes. Det e skikkelig deprimeranes, men det eneste lyspunktet – om du spør mæ, så vidt æ forsto – va at det stort sett va de voksne menneskan som holdt på med det der, folk som e omtrent på alder med foreldran vårres (om vi nu antar at de fleste av dokker e cirka like gammel som mæ, pluss/minus). Håpet mitt da e jo selvfølgelig at de yngre saman e litt mer på «en same e en same e en same»-linja, men ka vet vel æ? (Om ikke-nordsamisk/sama vet æ ingenting, sukk)

Ryktebørsen fortell også at kronprinsesse Victoria, som har en lule(?)samisk kofte ho har fått i gave, hadde fått beskjed om at ho ikke skulle ta den på sæ (æ antar ho fikk beskjeden på hakket høfligere vis, det virke upassanes å si til en kronprinsesse at «Du får ikke ta på dæ den der!») (for ordens skyld: vi hørte det fra noen som hadde spurt kronprinsessa om koffor ho ikke hadde på sæ kofta, så det e ikke fjortendehåndsinformasjon, men nærmere førstehånds) (for dobbelt ordens skyld: selvfølgelig sir æ ikke kæm som sa det).

Også leste æ i et sameopplysningsblad fra 2003 (så det kan jo hende at det har endra sæ siden da) at en ungdom sa at i Jokkmokk måtte man velge: enten e man samisk, eller så e man svensk. Og en anna person (som jobbe med sånt) nevnte at ungdommen i Jokkmokk snakke svensk med hverandre, sjøl når dem kan samisk.

(Sånn reint språkmessig tenkte æ på nokka Elle Sofe, Sigbjørn og æ snakka litt om: det her med at ungdom i Kautokeino (og Karasjok), som snakke skikkelig samisk, som kan det ordentlig, som har et ordforråd æ bare kan drømme om, men som blande inn en hel masse norsk i språket sitt, av grunna æ ikke helt kan forstå. Og det e ikke språklek av typen æ gjerne kan bedrive, kor man kan vri og vende på ordan i de språkan man kan sånn at man ende opp med nokka helt anna (som setninga «min gumpus!» på norsk og på samisk, og oss/dem-tenking – sånne ting) – det e latskap. Eller et ønske om å.. æ vet ikke, engang? Det e nokka, men mest av alt e det litt fælt.)

Så æ tenke på Jokkmokk fordi det e så mye æ ikke kan, det e så mye æ ikke forstår, og det e jo ikke sånt man kan lese sæ til (i motsetning til ka som faktisk ligg i at Tromsø blir en del av forvaltningsområdet for samisk språk, hint hint jævla Tromsøtullinga), man må finne noen man kan spørre – men ærlig talt, kor finn æ et menneske som vil være Jokkmokksinformanten min? (Eller bare svenskesamainformanten min?) Æ vet ikke, men æ tror æ treng en. Æ treng en samementor, sjøl om det nok hadde vært uendelig deprimeranes («nei, Siri, det e ikke sånn at alle syns en same e en same e en same, og sørsaman like ikke nordsama og folk hate dæ fordi du ikke kan språket ordentlig og fordi du e en elitebysametulling som tror du vet best»).

Æ skal tenke på nokka hyggeligere resten av dagen, det skal æ.

eksamenshelvete og meme-mæ’ing.

La oss ikke snakke om kjønn&urfolkseksamenen min, den e til å gråte av. (Seriøst. Mora mi leste oppgaven og sa «… det der kan man jo skrive en doktorgradsavhandling om.» Æ, derimot, skal skrive cirka 3500 ord. Det e håpløst. Men æ, som Jan Erik Vold, gir ikke opp.

I stedet for satse æ på en teit meme, fordi æ har lyst. (den første noensinne på den her lj’en, faktisk)

brukernavet mitt er ______ fordi _____

sideoppsidened, uten at æ helt huske ka begrunnelsen va. Eller, jo, det va nok mest fordi æ kan skrive side opp og side ned om det meste. Og fordi det gir et visst inntrykk av å være litt useriøst, og det like æ. (Fordi æ har et veldig sånt «min blogg, mine tanka»-forhold til det hele. Æ vet at andre les det, men om æ plutselig vil skrive 3500 ord om nokka totalt irrelevant, så gjør æ det. Fordi æ mest av alt syns det e viktig å underholde mæsjøl. Det e ikke som om æ tvinge noen til å lese nokka.)

navnet mitt er _____ fordi ______

Siri Gaski, fordi æ e kjedelig. Eventuelt fordi æ hete det. Alt ettersom:D (på den engelske lj’en min e det «bad shoes, good books», men æ ville at den norske skulle være mer logisk, egentlig. Det e ett eller anna med… målgruppa?)

livejournalen min heter _____ fordi _____

«store verk – med fotnoter – og popmusikk» fordi det va nokka Jan Kjærstad sa når han va i Tromsø, og det virka som en god oppsummering av mæ. (æ tror han brukte det for å forklare en av hovedpersonan sine) Fordi æ like fotnote og har et håp om å skrive store verk, og fordi æ også like popmusikk, eller ting som ligne på det (sett i kulturell verdi og sånt)
(undertittelen «det tar aldri slutt» heng igjen fra da den het «side opp og side ned», fordi æ e ute av stand til å holde kjeft. sjølinnsikt e fint:D)

vennelista mi heter _____ fordi ____

«og ingen hold kjeft» fordi æ like folk som snakke mye. Såpass enkelt, faktisk:>

standardbrukerbildet mitt er ____ fordi _____

det smilanes sjølportrettet, fordi bloggen min stort sett handle om mæ, og siden æ foretrekke folk som presentere sæ med bilde av sæsjøl i online-sammenhenga (ihvertfall i ting som blogga, ihvertfall når navnet demmes e knytta til den; i anonymiserte blogga tenke æ ikke så mye på det) virke det bare rett og rimelig å gjøre det samme sjøl. Dessuten e æ jo uendelig søt. Samt at æ like grønntonan. (og nesa mi. æ like nesa mi, æ vet ikke helt ka det sir om mæ)

I could make you happy you know, if you weren’t already.

Æ satt iTunes på shuffle, på alle sangan æ ikke har hørt på enda (fem og tjue tusen av dem, cirka. SUKK!), og det va fint og vakkert, og så spilte den en Ani DiFranco-sang, så æ satt den på shuffle på alle Ani DiFranco-sangan æ ikke har hørt på enda (sånn bortsett fra at æ har hørt dem femhundreganga før, men ikke i den her versjonen av iTunes, alle femhundreogørten sangan), og. Snakk om deprimeranes vakker spilleliste (Most of the Time, Bodily, Grey, Untouchable Face, Sick of Me, In the Margins, alle sangan som får mæ til å tenke «favoritten min!»). Men poenget va egentlig bare at den spilte Living in Clip-versjonen av «Untouchable Face» og æ tok mæsjøl i å tenke «… faen.», for av alle sangan i verden å tenke «akkurat sånn e det!», så. Det kunne ha vært nokka litt mindre stereotypt, sant?

I could do a lot of things, and I do

Men la oss ta den linja som utgangspunkt for nokka litt mindre teit (æ e egentlig ikke forelska lenger, skjønne du, det e det merkeligste. Æ e en utprega pragmatiker?, som, i det æ innså at det va poengløst, fikk det hele til å gå over, og æ vet det høres idiotisk ut, men, min mentale tilstand e idioti og lignanes stort sett hele tida.), sjøl om æ ikke tror æ e i stand til å skrive om gave-kultur på en logisk måte. Og ideen om gava fortjene logikk og retorikk på et nivå æ ikke e i stand til å inneha akkurat nu. Fordi det finnes (nogenlunde utbredt?) forskning på gaven i et urfolksperspektiv (start med Rauna Kuokkanen og Britt Kramvig, men det finnes andre, ikke-skandinaviske, forskera som skriv om det samme).

Og tanken med de her gavan e at dem ikke brukes som (la oss si) majoritetskulturen ser på det: du gir en gave for å få en gave, du invitere noen på middag fordi det betyr at dem invitere dæ seinere. Du gir gava (uansett ka slags gave det e, en faktisk ting, nokka verdifullt, nokka billig, tida di, tankan dine, historien din) til folk du vil gi gava til, som et håndfast bevis på at du sett pris på dem. Personlig va det en aha-opplevelse av de sjeldne, fordi det e akkurat sånn det e. Tanken på at en gave e for dyr har bestandig slått mæ som litt teit/uforståelig. Om æ har penga nok til at æ kan kjøpe den gaven uten å tenke på ka den koste, så e det ikke fordi æ tenke «Hah, om æ kjøpe dæ den her greia som koste [x antall krone], blir du nødt til å kjøpe mæ nokka like dyrt i gjengjeld!» Det æ tenke e «se, en greie! En greie æ tror [person A] vil sette pris på! Jippi!»

Det e derfor æ bestandig blir overraska når æ låne noen en ubetydelig pengesum og dem insistere på å betale tilbake. Det e liksom ikke nokka vits i. Æ har penga, og om mine penga kan føre til at du kan ta en buss/kjøpe en kaffe/gjøre nokka som gjør dæ glad i det øyeblikket, så syns æ ærlig talt det e verdt det. Og en del av det e en idé om at jo mer æ gir til verden, jo mer får æ tilbake. Ikke nødvendigvis fra den ene personen æ har vært snill med, men i generell godhet. Det e den eneste formen for reciprocity æ treng. Det va det æ baserte mæ på før æ dro til USA, sjøl om det høres rart ut. Æ tenkte, før æ dro, «æ har gitt så mye godt til verden at [æ fortjene at] den her turen kommer til å gå bra.» Og den gjorde det, så det lå tydeligvis nokka i det. (og/men, selvfølgelig, æ e i den priviligerte posisjonen at æ kan bruke penga uten å bekymre mæ for kordan det går, og det e mange som ikke e det, men æ tror det e en del av tanken, det treng ikke nødvendigvis være snakk om monetær lykke.)

(men samtidig (og merk, æ snakke i parantesa når æ e litt flau, av og til?) så e det faktum at det føles så naturlig for mæ å gjøre sånt, en del av mæ tror at det e like naturlig for alle andre. også blir æ litt såra når det vise sæ at det ikke e det. Situasjona kor æ ende opp med å tenke «om æ va dæ, så hadde æ gjort X nu, men det. du gidd tydeligvis ikke», og det e dårlig gjort, og æ minne mæsjøl på det, men allikavel. Sukk. Alt skal være så vanskelig.)

(det e litt på den her måten. det va ei jente i den ene forelesninga mi som hadde et framlegg om gavekulturen (og at enkelte urfolksforskningsområda hadde en budsjettpost for «gifts», fordi det va en så akseptert del av framgangsmåten), og når ho va ferdig, når æ satt der og tenkte «oi» og «hm» og «ååå» og sånt, så ville æ gi ho ett eller anna, fordi det virka logisk. som en takk. Æ kan ha lyst til å gi bort ting til folk æ ikke egentlig kjenne, bare fordi det føles naturlig der og da. Det e nokka i at noen ganga, når æ les en skrekkelig god bok, så e mitt første instinkt å gi den videre.) ((æ hadde muntligframlegg om ett dikt. Æ analyserte det. Og det va litt gøy da, fordi alle de andre snakka om svære, store tema og perspektiva og greier, og æ bare «ett dikt. femten minutt. comp.lit. til I die, fuckers!» bortsett fra at det ikke va akkurat sånn, men gud, folkens, æ elske diktanalyse, og det hadde æ helt glemt. Og det va et fantastisk dikt, æ tror det hjelpe på))

På tirsdag endte æ opp på kafé med Alexander i to tima, på torsdag endte æ opp på kafé med Inge i to tima, så æ har et vagt håp om at det dukke opp en fantastisk mann (eller et fantastisk menneske, æ e ærlig talt ikke kravstor til kjønn) til i morra en gang, bare for å gjøre uka komplett:>

think I’m going for a walk now, I feel a little unsteady
I want nobody to follow me, except maybe you
[…]
she’s not really my type, but I think you two are forever
and I hate to say it, but you’re perfect together
so fuck you
and your untouchable face
and fuck you
for existing in the first place

om samiske opprør og kulturredaktøra

Regn det her som punkt en av fjortenhundre æ vil skrive. Regn det her som en midlertidig lovnad om å komme tilbake til Kautokeino-opprøret, bortsett fra en ting æ innså etter å ha tenkt på det, for det va det æ sa til alle når dem lurte på ka æ mente om den, «æ må tenke på det», fordi æ va skjelven, og æ tror sjela mæ gikk i småbita og æ skalv, bokstavelig talt. Men det æ innså va at æ kan ikke se på det som bare en film. Det e historie[n min], det e ting der – Læstadius pekte sæ ut på måta æ ikke hadde tenkt på før – som har påvirka situasjona helt fram til mæ (og det e der æ treff på problema med tankegangen om at nutida ikke burde måtte beklage fortida. Fordi den har påvirka nutida mi, sjøl om den ikke har hatt en lettbeviselig direkte innvirkning, det e ting der, viktige ting, og det e dårlig gjort at det bare e æ (i motsetning til dokker, og i det her tilfelle alle dokker som ikke e sama) som skal påvirkes av det) og det gjør at det hele va overveldanes. Det gjør mæ villig til å gråte skamløse tåra og det gjør mæ villig til å si at det her e min grunnlegganes essensialisme. Æ e en grunnlegganes essensialist, sjøl om æ like det aldri så lite.

(sant det e fint å vite at det der bare e prologen på alt æ burde skrive om den filmen? tenk så mye mer komplisert det kan rekke å bli)

[ting æ noterte] «… og [du] ser rart på mæ – all qualities I like in a man.» «man skal ikke kaste den første steinen i glasshuset uten først å ha fjernet glassbjelken i sitt eget øye» «Åndssnobber er kortvokste, tykkfalne menn som hører på Wagner og leser tunge tekster på tysk» [«I’d be Cinderella if [you gave me an awesome way to end this sentence]»]

[ting æ sa] «vent litt, Inge ga mæ et kompliment, æ må bare nyte det ferdig»
(Inge fant tittel på kåseriet mitt etter at æ sjøl hadde gitt opp, nokka som vel bevise at også æ har bruk for kulturredaktøra:>)

[tekst på skjerm:] «eg vil vere som filmfestivalen»
[ting æ sa] «Ka da, kort og intens?»
[tekst på skjerm, parafrasert] «og då tenkjer eg ikkje på kort og intens»

så mye kjærlighet at du aller helst vil gråte

Hei. God jul! og andre intetsiganes uttrykk for generell glede og gode ønska. (nitti prosent av alle bloggan æ les e på engelsk, og alle e veldig politisk korrekt og sir «blabla god jul! Til dem som feire! God dag til alle andre!» og det slår mæ igjen og igjen at det virke litt passivt-aggressivt, egentlig. Det e ett eller anna med det som får mæ til å tenke at det e mer enn bitanke, «å nei, æ må inkludere alle de slitsomme folkan som ikke tror på det samme som mæ.» Æ vet ikke, men æ tenke hovedsaklig at æ feire jul, derfor e det naturlig for mæ å si god jul, og anta at folk flest har vett nok til å skjønne at æ ikke prøve å tvinge på dem en feiring dem ikke tror på, men heller et håp om at dem også har en god dag, en god «jippi, sola snur!»-fest, eller ka som helst. Æ har kanskje for stor tiltro til folk flest.1)

det her e en repetisjon av det æ skreiv på engelsk tidligere i dag [det e egentlig en trallala, bloggen min blir importert til facebook-greie, mest av alt, æ får nesten litt dårlig samvittighet…] (øh, pluss en hel masse ekstra babbel. Gud som æ prate. Unnskyld!