destruktivt deilig og distraheranes

Æ tror at æ, i løpet av de siste to dagan, har truffet omtrent alle mine favorittmenneska i Tromsø, inkludert min nyeste favoritt, fantastiske lille Bjørnar, som fikk mæ til å sukke henført som bare det. Det va en god kveld på søndag, med burger på Blårock og kaffe (og mer kaffe) på VT, så va det en god dag på Sånn og hos Therese og på Blårock (igjen) og på Circa (og visstnok på VT, men etter at æ tok sistebussen hjem).

det her blei langt, og egentlig ganske uinteressant, frykte æ

takknemlighet og teater

Egentlig burde æ sove, fordi æ skal være med på å intervjue Jan Kjærstad i morra, men så vil æ skrive nokka stort og vakkert om at det e Thanksgiving, og at uansett kor idiotisk det e som konsept, så e det min favoritthøytid (æ har hørt om så langt), fordi 1. det e viktig å huske ka man e takknemlig for, og 2. hot damn e maten god! Det e en kombinasjon av de to punktan, det ene kan liksom ikke være uten det andre. Søtpoteta med marshmallows og gresskarpai og kalkun med stuffing og gresskarpai og masse sånne småretta som må være med og gresskarpai. Seriøst, gresskarpai e helt fantastisk. Og alle tingan æ e takknemlig for, æ har ikke tid til å liste opp alt, men æ vil skrive en kort oppsummert versjon.
Fordi æ e takknemlig:

  • for at Tale fikk jobben som ansvarlig redaktør, fordi ho e flink på en måte æ ikke hadde vært, og fordi det ga mæ muligheten til å være forelska i syv uke. (æ kan være forelska i et land, om æ vil)
  • for at kjærlighetsaffæren med USA gikk så fantastisk godt, for at æ unngikk alle store katastrofa og uheldige situasjona, fordi æ fikk starte året mitt på den måten
  • for alle de hyggelige folkan som e dukka opp/æ oppdaga i løpet av året, Gunhild og Inge og Tale og [du, fordi æ glemte dæ], og for alle som har vært der lenge, Thoralf og Stian og Øystein og Therese og [du, fordi æ glemte dæ], og for dem som har eksistert så lenge æ kan huske, Gøril og Tor Håvard. Og alle dem som kom, så og forsvant
  • for alle mulighetan æ får, sjøl når det virke som om ting har gått på trynet
  • for at æ e blitt modigere, sakte men sikkert, og lykkeligere
  • for at æ har et sted kor hjertet mitt føle sæ hjemme, samtidig som æ kan føle mæ hjemme overalt
  • for alle bøkern æ fant, alle CD-an som dukka opp og alle de små tingan som endre livet mitt på måta æ ikke kan stadfeste
  • for kaffe, for sjelefred, for øyeblikk kor æ kan se ut av vinduet og vite at æ e grunnlegganes lykkelig
  • for alle de tilfeldige forbipasseringan som gjør mæ litt lykkeligere akkurat der og da (les: sukk, pene folk og interessante folk og folk som les på ting som får mæ til å smile
  • for at æ endte opp med den historien æ har, fordi æ blei den personen æ blir, fordi æ har den bakgrunnen æ får, fordi slekta mi eksistere, fordi æ får være her og nu.
  • for eksistensen av gresskarpai og pumpkin spice latte (det e ikke som om æ får drukket det i år, men den finnes. det hold) og melkesjokolade. Og spekelaks og reintunge og ting som får mæ til å føle historien min i magen.
  • fordi æ e i live – og det e ganske stort i sæ sjøl

Det va vel klissate nok?

Egentlig ville æ si nokka anna også, om at æ va og så på Gođus [Vekselsang], og at det i sæ sjøl ikke va nokka særlig (godt nok, bedre enn frykta, gode øyeblikk; æ skulle også ønske dem hadde oppdatert historien litt, den skal visstnok foregå på 70-tallet, det forklare mye), men at æ blei hyperoppmerksom på en hel masse ting æ ikke hadde tenkt på ellers, fordi æ så den med Inge og Marius. Det va øyeblikk når æ hadde lyst til å lene mæ mot dem og si «akkurat det der henvise til [sånn og sånn]; når dem sir [det og det] e det fordi [ting og greier]», alle de her detaljan som æ vet, som man kanskje kan anta at folk som ser på samisk teater har kjennskap til, små kulturelle henvisninge som ikke betyr nokka som helst med mindre du e inni kulturen. Og det, mer enn stykket i sæ sjøl, gjorde det ekstra interessant, fordi æ så alt med andre øya, med norske øya, og det har æ ikke prøvd før. Men samtidig va det litt slitsomt også, fordi æ følgte ekstra godt med, fordi æ tenkte «å nei, det der skjønne dem ikke, ka kommer dem til å tenke nu?», fordi æ følte et behov for å forsvare de valgan æ antok dem ikke kom til å forstå. Og det. Det e vanskelig.

Takke mæ til Jan Kjærstad, som fikk mæ til å tenke tanka om skriveredskapa, om naken hud (Joep sa «vi burde sitte og klemme hverandre mens vi intervjue han»), om radikal politisk kunst, om en hel masse små ting æ ikke visste at æ burde tenke på. Det e så deilig når sånt skjer.

Dude, kor e reinsdyran mine?

Æ e ikke narsissistisk nok til å ville høre på min egen stemme på radioen, men æ e narsissistisk (dæven kor mange s-a man får pressa inn i det ene ordet) nok til å oversette det æ sa på radioen. Dog til bokmål, som definitivt ikke e det æ hadde snakka om æ snakka norsk på radioen. (dialekt på samisk e mye mindre problematisk enn dialekt på norsk. Interessant.) Men uansett, her kommer den fine teksten som æ ga en tittel ingen fikk vite, og som høres enda bedre ut på samisk. («dude» e et ord som fungere veldig fint på samisk, faktisk)

Dude, kor e reinsdyran mine

til ære for Askild, som har bursdag

nokka ligg i munnen min når æ høre på Adjagas, æ tror det e mangelen på stemme.

1. Æ e begynt å tygge nokka infernalsk på leppen mine. Æ vet ikke om det e humør- eller sesongbetont, men det e litt. upraktisk, tror æ?

2. Æ så Egon Holstad mens æ vandra rundt i sentrum og venta på at bussen min skulle gå (den siste bussen fra universitetet korrespondere ikke med nokka som helst her i verden!), og æ visste ikke om æ skulle smile til han, for æ hadde mest lyst til å le, så æ så i asfalten og beit på leppen mine. (hodet mitt hadde i tillegg en sånn dag, en sånn æ vil ikke se på folk-dag)

3. På tross av at æ e ganske sjølsikker når det gjeld skriveegenskapan mine, så ser æ ingen grunn til å klage over at æ plutselig fikk uventa komplimenta (hii, øyerim!), særlig fordi æ etterhvert har innsedd at æ treng «constant reassurance» på at folk like det æ skriv. (det e ganske teit.) Samtidig har æ også innsedd at æ ikke klare å lese Utropia-tekstan mine om igjen. Æ vet ikke koffor, for æ kan bruke timesvis på å lese gamle blogginnlegg (mest fordi æ bruke fem minutta på å finne ut av kæm æ va kryptisk om den gang da). Æ tror det e bokmålet som gjør det. Æ hate bokmål. (løgnløgnløgn, men æ like dialekt bedre, det e sant)

4. Æ tror definitivt kåseriet som kommer på trykk i den her utgaven tilhøre den delen, all den tid det e usammenhenganes, ganske teit og litt infantilt.

5. Æ innså (igjen) at æ burde slutte å være slem med folk, i det minste i bloggen min, siden den tross alt legg igjen elektroniske spor som vare eeeeevig (eller til google implodere), samt at det bestandig e flere enn æ tror som les den (samt at den e usedvanlig enkel å finne om man google mæ, men det visste æ jo fra begynnelsen av, æ bare antok at folk ikke kom til å google mæ), og æ vil jo ikke egentlig fornærme folk. Æ bare føle et behov for å være slem med dem.

6. Sånn som med Torgeir Bråthen og den usedvanlig teite side2-kommentaren han hadde på trykk i Nordlys i dag(/går/mandag). For det første skjønte æ ikke kor han ville hen, egentlig, og for det andre så. ARGH! Drit i å bruke min etniske identitet som et billig poeng i den jævla n-ord-debatten1. Det e – og æ vil bare påpeke at det kreve usedvanlige mengda sjølbeherskelse å ikke bruke store bokstava på det her – en forholdsvis stor forskjell på det å kalla sama for sama og å kalle amerikanske urinnvånera for indianera. SÆRLIG ALL DEN TID DEN ENESTE ÅRSAKEN TIL AT DEM I DET HELE TATT BLEI HETANES INDIANERA VA FORDI COLUMBUS VA EN JÆVLA IDIOT SOM TRODDE HAN VA HAVNA I INDIA! (sjølbeherskelsen min har et smertepunkt, sorry!) Det finnes gode grunna til koffor sama ikke lenger hete lapp eller finn eller et utall andre terma som ikke e spesielt hyggelig, men det finnes ingen gode grunna – såvidt mæ bekjent, men æ e jo ikke en kløpper på samehistorie – til koffor vi ikke skulle hete sama. Så dermed: Kjære Torgeir Bråthen, du e en kjempetosk. No love, Siri.

7. Forøvrig har æ innsedd (I have stared into the abyss, and it looked back into me, eller nokka sånt nerdate) at æ glemme å erklære min kjærlighet for Nordlys, og det e litt synd. Æ mene, æ har lest Nordlys så lenge æ kan huske (seriøst, siden æ kunne lese, sjøl om æ brukte de første åran på å se på bildan og lese tegneserian), og det e liksom ikke tidenes mest imponeranes avis. Men den har jo Tove Myhre og Merethe Ekanger, som har vært heltan mine så lenge æ kan huske, samt Lina Livsdatter (som bestandig har tatt bilda æ like) og Lasse Jangås, som æ like ganske mye. (Og Danny Pellicer, men han e litt ujevn. Dog, når han e god, så e det særs bra.) Og en hel mengde andre menneska som æ ikke bryr mæ om, men som nu e grei nok. (OK, æ lyg, Linda Vaeng Sæbbe e tøff, og man må jo være blind om man ikke like bildan til Yngve Olsen Sæbbe) Det e nesten så æ kan tilgi dem for at Stian Saur tydeligvis jobbe i Nordlys nu. Gud, æ hate måten Stian Saur skriv på.

8. Ehm. Æ får bli snillere fra og med i morra. Æsj.

1Her e mitt radikale standpunkt: det e ingenting galt i ikke å bruke ord som fornærme folk, sjøl om den gruppa folk det eventuelt fornærme ikke e enig i korvidt dem e fornærma eller ikke. Det e heller ikke, merkelig nok, i priviligerte hvite menneska sin makt å bestemme korvidt noen burde føle sæ fornærma eller ikke, uansett kor godt dem mene det. Du kan ikke bestemme ka noen skal legge i et ord du bruke, og om du tar dæ sjøl i stadig å måtte forsvare bruken av ordet, så burde du kanskje revurdere det. Og om det e overdrevent politisk korrekt, så får det så være. Din jævla tosk.

det e liksom en del her mellom linjen som æ ikke sir, men gjerne vil huske.

Mus lei measta miella jearrat «manin leat don nu čappa?», muhto ii dat orron heivemin. (æ kan ikke skrive samisk)

Det va uansett ikke poenget, bortsett fra at et bilde plutselig fikk mæ til å tenke på det (og noen ganga så e det litt fint å kunne samisk, det føles litt som en hemmelighet æ ikke treng å dele med andre, det e et språk lagd for folk med hemmeligheta, eller ihvertfall for hemmelighetan mine). (I en lignanes tanke så gjenfant æ en linje æ skreiv for noen måneda siden: «mu vaimu hállá sámegiela, danin mun eanáš darustan» – hjertet mitt snakke samisk, derfor prate æ som regel norsk. Æ prøve å forstå ka æ mene (for det e ikke det at æ e falsk, eller lyg, men kanskje æ bare ikke e ekte nok), men æ vet ikke helt om æ har grepet på det riktig enda. Æ tror uansett at det e rett, det e nokka beroliganes i å skrive samisk, sjøl om æ vet at grammatikken min e på trynet og at hvert femtende ord blir på norsk eller engelsk fordi æ ikke vet ka det e på samisk.)

Og det va ikke poenget det heller, men det e midt på natta og æ digresjonere for harde livet, fordi æ fortsatt prøve å formulere det æ egentlig skulle si. Æ va i Skibotn, og hilste nesten på kronprinsen og -prinsessa, men det va en teit finsk familie i veien, så det gikk ikke. Men æ smilte for mæsjøl mens æ tenkte på det fineste komplimentet æ fikk, samt kor overbevist æ va om at det en vakker dag skulle bli nokka der (og ja, det e kryptisk), men det e jo selvfølgelig for seint, og det har enda ikke gått opp for mæ, æ tror ikke det kommer til å gjøre det. (Det e fascineranes med sånne ting man e helt sikker på når man e ung, for en del av mæ e fortsatt helt sikker på dem, sjøl om æ vet at det ikke e sånn, ikke kan bli sånn.) Også smilte æ litt ekstra når æ hørte en mann prøve å forklare en anna mann at han måtte snakke høyere og stå nærmere mikrofonen, siden mann1 snakka norsk og mann2 forsto finsk og samisk, så æ ropte «don fertet hallat jitnosebbo!», og så va det noen andre som va barmhjertig og gikk for å leke tolk.

Etter at det va over, så traff æ Therese, og kjøpte en ny Huui-t-skjorte, med teksten attes munnje cummá (gi mæ et kyss), som æ skifta til med en gang æ fikk ta av mæ kofta. Og så gikk det tre minutta før æ faktisk fikk et kyss – på kinnet, av en mann som e over femti og gift, men æ rødma (fordi det e sånn æ ror (øh, dét e Mia Berner-nerding det)) og lo og det hele va litt søtt – fordi æ fikk spørsmål om skjorta funka (av kona hannes) og svarte at æ nettopp hadde tatt den på mæ, så det visste æ ikke enda. (æ e en jævel på å sjarmere menn over femti, samt fulle menn, hvilket jo skulle bety at æ etterhvert kommer til å bli forfulgt av fulle, samiske menn på over femti, eller nokka deromkring. (forøvrig har æ lagd mæ et slags alternativt univers kor æ kommer til å gifte mæ med en samisk mann, få søte, små, samiske barn, blir professor i samiske ting og leve et lykkelig samisk liv, og av alle de ruten livet mitt kunne tatt, så e ikke det den verste, sjøl om æ ikke vil ha barn. eller en mann for den saks skyld. (som regel vil æ ikke ha en mann, men samiske menn i kofte e i en litt anna klasse enn andre menn)))

Det a forøvrig også en hypotese æ delte med Therese – men det e egentlig ikke en hypotese for det e helt sant – nemlig at folk i kofte automatisk blir mye penere, uansett kjønn, alder, etcetc; har man først en kofte på sæ, så vinn man ekstrapoeng lett som bare pokker. (personlig trekk æ fra noen poeng for Kautokeino-kofte, men det e bare fordi æ syns den e så bråkate (men det kommer mest an på kæm som e inni kofta), men det e bare mæ. Også får man bonuspoeng for fine sølje, og ekstra bonuspoeng for fine sølje lagd på smia mi<3)

Og noen ganga så e æ mer samisk enn ellers, fordi æ som regel snakke så mye norsk. Æ blir litt myk av å være sammen med så mange andre sama over lengre perioda (og det e nokka der óg, om minoriteta og tilhørighet, om sama i Karasjok/Kautokeino/Tana og homofile i Castro og en lesbisk jentegjeng i St Paul, men det e en anna sak), og det e fint.

sukk.

«Professoren innser imidlertid at det er politisk vanskelig åstanse [sic!] reindriften i femti til hundre år.» kilde (Ja, for æ ser ingen problema sånn rent teknisk eller økonomisk eller fysisk (såvidt æ vet har dem enda ikke perfeksjonert kryogenisk nedfrysing av rein). Æ e ikke en misantrop, sånn egentlig, æ bare hate menneska av og til. Det e så enkelt å si «reindrifta burde legges ned, men de der teite saman hadde sikkert bare klaga masse på det, så derfor skal æ heller antyde at det burde gjøres, samtidig som æ veldig passivt-aggressivt får fram at æ syns sama e teit fordi dem ikke vil redde verden men bare tenke på sæ sjøl.»)

Det æ egentlig skulle si va at æ føle mæ litt som en ti-åring og litt som en pensjonist, fordi æ har skrapa opp begge knærn mine, samtidig som æ har litt problema med å gå, fordi ankeln min ikke syns nokka om at æ gikk på trynet. (Egentlig gikk æ på magen, heldigvis, æ føle ikke et stort behov for å skrape opp nesa mi i tillegg.) Det e ganske vanskelig å finne en behagelig måte å ligge på når knærn e skrapa opp, men æ sov godt allikavel.

Det va alt. (og det e meget mulig at æ ikke lar høre av mæ resten av sommern, vi får se)