om samiske opprør og kulturredaktøra

Regn det her som punkt en av fjortenhundre æ vil skrive. Regn det her som en midlertidig lovnad om å komme tilbake til Kautokeino-opprøret, bortsett fra en ting æ innså etter å ha tenkt på det, for det va det æ sa til alle når dem lurte på ka æ mente om den, «æ må tenke på det», fordi æ va skjelven, og æ tror sjela mæ gikk i småbita og æ skalv, bokstavelig talt. Men det æ innså va at æ kan ikke se på det som bare en film. Det e historie[n min], det e ting der – Læstadius pekte sæ ut på måta æ ikke hadde tenkt på før – som har påvirka situasjona helt fram til mæ (og det e der æ treff på problema med tankegangen om at nutida ikke burde måtte beklage fortida. Fordi den har påvirka nutida mi, sjøl om den ikke har hatt en lettbeviselig direkte innvirkning, det e ting der, viktige ting, og det e dårlig gjort at det bare e æ (i motsetning til dokker, og i det her tilfelle alle dokker som ikke e sama) som skal påvirkes av det) og det gjør at det hele va overveldanes. Det gjør mæ villig til å gråte skamløse tåra og det gjør mæ villig til å si at det her e min grunnlegganes essensialisme. Æ e en grunnlegganes essensialist, sjøl om æ like det aldri så lite.

(sant det e fint å vite at det der bare e prologen på alt æ burde skrive om den filmen? tenk så mye mer komplisert det kan rekke å bli)

[ting æ noterte] «… og [du] ser rart på mæ – all qualities I like in a man.» «man skal ikke kaste den første steinen i glasshuset uten først å ha fjernet glassbjelken i sitt eget øye» «Åndssnobber er kortvokste, tykkfalne menn som hører på Wagner og leser tunge tekster på tysk» [«I’d be Cinderella if [you gave me an awesome way to end this sentence]»]

[ting æ sa] «vent litt, Inge ga mæ et kompliment, æ må bare nyte det ferdig»
(Inge fant tittel på kåseriet mitt etter at æ sjøl hadde gitt opp, nokka som vel bevise at også æ har bruk for kulturredaktøra:>)

[tekst på skjerm:] «eg vil vere som filmfestivalen»
[ting æ sa] «Ka da, kort og intens?»
[tekst på skjerm, parafrasert] «og då tenkjer eg ikkje på kort og intens»

så mye kjærlighet at du aller helst vil gråte

Hei. God jul! og andre intetsiganes uttrykk for generell glede og gode ønska. (nitti prosent av alle bloggan æ les e på engelsk, og alle e veldig politisk korrekt og sir «blabla god jul! Til dem som feire! God dag til alle andre!» og det slår mæ igjen og igjen at det virke litt passivt-aggressivt, egentlig. Det e ett eller anna med det som får mæ til å tenke at det e mer enn bitanke, «å nei, æ må inkludere alle de slitsomme folkan som ikke tror på det samme som mæ.» Æ vet ikke, men æ tenke hovedsaklig at æ feire jul, derfor e det naturlig for mæ å si god jul, og anta at folk flest har vett nok til å skjønne at æ ikke prøve å tvinge på dem en feiring dem ikke tror på, men heller et håp om at dem også har en god dag, en god «jippi, sola snur!»-fest, eller ka som helst. Æ har kanskje for stor tiltro til folk flest.1)

det her e en repetisjon av det æ skreiv på engelsk tidligere i dag [det e egentlig en trallala, bloggen min blir importert til facebook-greie, mest av alt, æ får nesten litt dårlig samvittighet…] (øh, pluss en hel masse ekstra babbel. Gud som æ prate. Unnskyld!

destruktivt deilig og distraheranes

Æ tror at æ, i løpet av de siste to dagan, har truffet omtrent alle mine favorittmenneska i Tromsø, inkludert min nyeste favoritt, fantastiske lille Bjørnar, som fikk mæ til å sukke henført som bare det. Det va en god kveld på søndag, med burger på Blårock og kaffe (og mer kaffe) på VT, så va det en god dag på Sånn og hos Therese og på Blårock (igjen) og på Circa (og visstnok på VT, men etter at æ tok sistebussen hjem).

det her blei langt, og egentlig ganske uinteressant, frykte æ

takknemlighet og teater

Egentlig burde æ sove, fordi æ skal være med på å intervjue Jan Kjærstad i morra, men så vil æ skrive nokka stort og vakkert om at det e Thanksgiving, og at uansett kor idiotisk det e som konsept, så e det min favoritthøytid (æ har hørt om så langt), fordi 1. det e viktig å huske ka man e takknemlig for, og 2. hot damn e maten god! Det e en kombinasjon av de to punktan, det ene kan liksom ikke være uten det andre. Søtpoteta med marshmallows og gresskarpai og kalkun med stuffing og gresskarpai og masse sånne småretta som må være med og gresskarpai. Seriøst, gresskarpai e helt fantastisk. Og alle tingan æ e takknemlig for, æ har ikke tid til å liste opp alt, men æ vil skrive en kort oppsummert versjon.
Fordi æ e takknemlig:

  • for at Tale fikk jobben som ansvarlig redaktør, fordi ho e flink på en måte æ ikke hadde vært, og fordi det ga mæ muligheten til å være forelska i syv uke. (æ kan være forelska i et land, om æ vil)
  • for at kjærlighetsaffæren med USA gikk så fantastisk godt, for at æ unngikk alle store katastrofa og uheldige situasjona, fordi æ fikk starte året mitt på den måten
  • for alle de hyggelige folkan som e dukka opp/æ oppdaga i løpet av året, Gunhild og Inge og Tale og [du, fordi æ glemte dæ], og for alle som har vært der lenge, Thoralf og Stian og Øystein og Therese og [du, fordi æ glemte dæ], og for dem som har eksistert så lenge æ kan huske, Gøril og Tor Håvard. Og alle dem som kom, så og forsvant
  • for alle mulighetan æ får, sjøl når det virke som om ting har gått på trynet
  • for at æ e blitt modigere, sakte men sikkert, og lykkeligere
  • for at æ har et sted kor hjertet mitt føle sæ hjemme, samtidig som æ kan føle mæ hjemme overalt
  • for alle bøkern æ fant, alle CD-an som dukka opp og alle de små tingan som endre livet mitt på måta æ ikke kan stadfeste
  • for kaffe, for sjelefred, for øyeblikk kor æ kan se ut av vinduet og vite at æ e grunnlegganes lykkelig
  • for alle de tilfeldige forbipasseringan som gjør mæ litt lykkeligere akkurat der og da (les: sukk, pene folk og interessante folk og folk som les på ting som får mæ til å smile
  • for at æ endte opp med den historien æ har, fordi æ blei den personen æ blir, fordi æ har den bakgrunnen æ får, fordi slekta mi eksistere, fordi æ får være her og nu.
  • for eksistensen av gresskarpai og pumpkin spice latte (det e ikke som om æ får drukket det i år, men den finnes. det hold) og melkesjokolade. Og spekelaks og reintunge og ting som får mæ til å føle historien min i magen.
  • fordi æ e i live – og det e ganske stort i sæ sjøl

Det va vel klissate nok?

Egentlig ville æ si nokka anna også, om at æ va og så på Gođus [Vekselsang], og at det i sæ sjøl ikke va nokka særlig (godt nok, bedre enn frykta, gode øyeblikk; æ skulle også ønske dem hadde oppdatert historien litt, den skal visstnok foregå på 70-tallet, det forklare mye), men at æ blei hyperoppmerksom på en hel masse ting æ ikke hadde tenkt på ellers, fordi æ så den med Inge og Marius. Det va øyeblikk når æ hadde lyst til å lene mæ mot dem og si «akkurat det der henvise til [sånn og sånn]; når dem sir [det og det] e det fordi [ting og greier]», alle de her detaljan som æ vet, som man kanskje kan anta at folk som ser på samisk teater har kjennskap til, små kulturelle henvisninge som ikke betyr nokka som helst med mindre du e inni kulturen. Og det, mer enn stykket i sæ sjøl, gjorde det ekstra interessant, fordi æ så alt med andre øya, med norske øya, og det har æ ikke prøvd før. Men samtidig va det litt slitsomt også, fordi æ følgte ekstra godt med, fordi æ tenkte «å nei, det der skjønne dem ikke, ka kommer dem til å tenke nu?», fordi æ følte et behov for å forsvare de valgan æ antok dem ikke kom til å forstå. Og det. Det e vanskelig.

Takke mæ til Jan Kjærstad, som fikk mæ til å tenke tanka om skriveredskapa, om naken hud (Joep sa «vi burde sitte og klemme hverandre mens vi intervjue han»), om radikal politisk kunst, om en hel masse små ting æ ikke visste at æ burde tenke på. Det e så deilig når sånt skjer.

Dude, kor e reinsdyran mine?

Æ e ikke narsissistisk nok til å ville høre på min egen stemme på radioen, men æ e narsissistisk (dæven kor mange s-a man får pressa inn i det ene ordet) nok til å oversette det æ sa på radioen. Dog til bokmål, som definitivt ikke e det æ hadde snakka om æ snakka norsk på radioen. (dialekt på samisk e mye mindre problematisk enn dialekt på norsk. Interessant.) Men uansett, her kommer den fine teksten som æ ga en tittel ingen fikk vite, og som høres enda bedre ut på samisk. («dude» e et ord som fungere veldig fint på samisk, faktisk)

Dude, kor e reinsdyran mine

til ære for Askild, som har bursdag