Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

Et identitetsmessig puslespill, samisk. Passer best for barn over 16 år.

En frase æ stadig vende tilbake til, fordi æ ikke har et fornuftig sted å bruke den, og ikke egentlig huske kor den kom fra – æ tenkte på nokka og det virka fornuftig, men passa ikke i konteksten når æ tenkte mæ om – e «et identitetsmessig puslespill.» Æ tror det va i en ganske lang intern utgreiing om nokka samisk æ landa på den – med en tanke om nokka sånt som at man sikkert kunne fjerna det samiske i mæ, men det hadde endt opp som et puslespill kor så mange av bitan mangla at du ikke lenger ser ka bildet egentlig skal forestille.

For æ tenke på det av og til, og særlig i Tromsø, i det siste, kor samisk e æ? Kæm blir æ om du tar bort alt det samiske. Det e nokka æ har snakka om før, æ vet, men det føles jo som verdens lengste liste. Om du tar bort det samiske måtte du fjerna morsmålet mitt, minst femti prosent av studian mine og mer enn det av alt akademisk æ har skrevet, minst 1/3 av det ikke-akademiske æ har skrevet, omtrent 1/3 (minst, vil æ anta) av bloggen min, omtrent alle pengan æ har tjent i hele mitt liv (bortsett fra i perioden æ jobba på Lampehuset), alt æ noensinne har vært medlem i bortsett fra Bokklubbens barn. Du måtte tatt bort begge jobban til foreldran mine og alle samtalan vi har hatt (siden dem e på samisk), du måtte fjerna gudmora mi, du måtte tatt bort plassen hjertet mitt tilhøre (Seida) og plassan dem e fra, du måtte ha fjerna ukjente andela av besteforeldran mine, men sånn omtrent alt som e igjen etter mormora mi – siden ho har stått for kofte-, sjal- og etc-produksjon – du måtte tatt bort jobben til onkelen min (kor æ har jobba hver sommer i tolv-tretten år), og du måtte tatt bort nokka sånt som nitti prosent av alle reisan æ har vært på i hele mitt liv, samt gudan vet kor mange av de voksne menneskan æ har møtt i barndommen.

Og det e jo ikke som om det blir helt blankt om du tar bort det, men æ kan ikke se ka det e som blir igjen. Ikke fordi æ vil være melodramatisk, ikke fordi æ ikke kan være norsk – æ kan være mer norsk enn du ane, om det e det om å gjøre, men det e ikke det om å gjøre – men fordi de tingan æ definere mæ ut fra – bortsett kanskje, ironisk nok, fra de fleste bøkern æ har lest opp gjennom livet – e samisk og samisk-tilknytta og samisk-relevant. Det faktum at æ har vært i Australia, Kina, Japan og mer eller mindre hver eneste tur til USA e samisk-relevant, på ståanes fot vil æ si med sikkerhet at de eneste ikke-samisk-relevante reisan æ har vært på e to reise, til Berlin og Aberdeen/Edinburgh/York (og Venezia, men ikke egentlig, fordi vi besøkte folk vi antakeligvis ikke hadde kjent om det ikke va for det samiske).

Æ vet æ har nevnt det før, men Ani DiFranco har en sang med linja «every time I move, I make a woman’s movement» – og det e sånn det e, æ e kanskje ikke aktivt samisk hundre prosent av tida, men om æ røre på mæ e det som regel en samisk rørelse. Og det hadde vært enklere å la være å tenke på det, å ikke reagere på alle de her tingan man kan reagere på, å ikke tenke på det, men æ vet fortsatt ikke kordan æ skal få til det, og æ har ikke egentlig et behov for å prøve å få det til heller. Æ like å være samisk, æ like at det e en del av identiteten min, æ syns det e viktigere «å komme ut av skapet» som same i enhver forsamling kor det ikke e helt unaturlig enn å skulle komme ut av skapet som ka-det-nu-enn-e-æ-e (queer? aseksuell? (æ har konkludert med at det hadde vært like greit! :D)).

Og alt det her e totalt irrelevant, men æ tenkte på den fine frasen med det identitetsmessige puslespillet og det e der æ e: mitt identitetsmessige puslespill e et maleri av Claude Monet og om du ikke inkludere det samiske, men bare ser på alt det andre ser du ikke ka det skal være. Så får det så være at akkurat den metaforen føre til at æ gjør mæ best på avstand – det va ikke helt intendert, men det e vel tidvis sant det også.

VG: tør der andre har vett til å la være

I går hadde VG en sak fra landsmøtet til Frp om et eller anna Sametingsrelatert – det e nokka med representasjon på landsmøtet eller ikke, som så vidt æ skjønne e problematisk siden Frp ikke like Sametinget – og den saken hadde følgende tittel: «Partitopper lapper til: Kniver om same-sak»

Ha ha ha. Sant? Det interessante e jo at om du klikke på linken nu, så får du opp en side med tittelen «Partitopper kniver om same-sak» – tenk at noen til og med hos VG innså at en lapp-spøk egentlig e litt for teit til at dem burde gjøre det. Hos VG liksom, du vet det e lavmål når til og med dem burde skamme sæ.

Man kan forøvrig legge merke til at billedteksten sir «Frps generalsekretær Geir Mo (t.v) og partiets innvandringspolitiske talsmann Per Willy Amundsen er uenige om samer skal få stemmerett på landsmøtene deres.» Nu e æ jo ingen tilhenger av Frp, uten at det burde overraske noen, men snakk om å tolke dem i verst mulig mening. Æ skjønne ikke sama som syns det e greit å stemme på Frp, men dem finnes, og æ tror ikke – nekte å tro – at Frp har noen problema med det. Æ tror Frp, som de fleste andre parti, vil ha så mange velgera som mulig, og om dem vinn velgera på å ville legge ned Sametinget, så e nu det helt greit – sånn bortsett fra at det sir ting om landet æ ikke vil tenke på, men det e mitt problem, ikke Frp sitt – men dem e da ikke dum nok til å si «vi vil ikke ha sama her.» Og dem hadde nu ikke nekta sama stemmerett uansett, det nekte æ å tro på.

Det e dog ikke poenget, men en passanes distraksjon og enda et bevis på at Norges største avis ikke har noen problema med også å være Norges dummeste.

Poenget va at æ klaga på twitter, som æ ofte gjør når folk/media/ka som helst oppføre sæ teit. Og så ringte Sameradioen i dag og ville at æ skulle uttale mæ om det, så æ gjorde det (dum nok til å si ja, bestandig). Og et av spørsmålan journalisten stilte va «men e ikke vi sikker nok som sama til at vi ikke blir såra av det her?» Svaret mitt va «Æ vil ikke snakke for noen andre, og det e forhåpentligvis ingen som blir såra av det, men man må likevel kunne reagere når en så stor medieaktør oppføre sæ på den måten.»

Og det her e poenget mitt, med store bokstava fordi æ skjønne det e vanskelig: Æ BLIR IKKE SÅRA. Æ E IKKE DYPT SÅRA OG VONBRÅTEN (sjøl om det e favorittfrasen min i verden).

Æ kjenne det ikke på sjølfølelsen når VG e teit. Æ kjenne det ikke på sjøltilliten min når Kiwi oppføre sæ som hodeløse kyllinga. Æ reagere på det, fordi det e naturlig å reagere når andre oppføre sæ som tullinga. Og det e ikke unaturlig å ville påpeke at dem oppføre sæ som tullinga. Særlig når dem antakeligvis oppføre sæ som tullinga fordi dem ikke har vett til å tenke sæ om.

Æ blir ikke såra, æ e ikke sint, æ e ikke spesielt trist. Æ blir litt trist når æ tenke på utdanningsnivået til nordmenn flest når journalistan oppføre sæ sånn, men æ e ikke trist på egne vegne.

Det e ikke mæ det her går utover, det e folk som ikke kan oppføre sæ ordentlig det går utover.

Æ reagere fordi æ e et fornuftig menneske. Æ reagere fordi det tydeligvis aldri tar slutt på teite folk som gjør teite ting og av og til må noen kunne fortelle dem at dem e teit. Æ reagere fordi æ ikke klare å la være. Æ reagere fordi æ håpe at noen andre skal se reaksjonen min og tenke «vet du, det har du helt rett i, det der va teit.»

I verste fall reagere æ fordi æ håpe noen ser reaksjonen min og tenke «herregud, som du overreagere,» men etterhvert ende opp med å tenke på det og innser at æ ikke overreagere, at det e en logisk reaksjon, og kanskje vedkommende endre sæ, om enn bare bittelitt, om enn bare i offentligheta.

Æ har ingen tro på at nordmenn kommer til å slutte å være idiota når det gjeld samiske ting med det første.

Æ tror egentlig Norge e verdens beste land å være urfolk i (men det e fordi konkurransen e jævlig liten og landet vinn mest fordi dem aldri har skutt ned sama, så ikke rop for høyt hurra), men det betyr fortsatt ikke at det e spesielt greit. Særlig ikke når man må være omringa av nordmenn som ikke tenke.

implisitt i alt æ skriv e at æ ikke tror æ vet alt

Æ skulle si nokka mer om språkkonferansen, i går, fordi den har gitt mæ ting å tenke på, men alle de tingan e så ullen at æ ikke egentlig klare å formulere nokka om det. Æ e ikke helt i stand til å se de store linjen i den enda, muligens fordi æ har en tendens til å henge mæ opp i detalja. Og fordi det e så mye æ ikke vet, ikke har kjennskap til, innad i det samiske, i språkarbeidet og i det hele tatt. Sympatia og antipatia, samarbeid og motarbeid, alle de her relasjonan som har vart i tiår, alle de her folkan som har jobba fram og tilbake med alt dem har gjort så lenge dem har vært aktiv i arbeidslivet og før det også.

Æ regne det som regel for implisitt i alt æ skriv at æ ikke tror æ vet alt – det e nok en svakhet i det æ skriv at det ikke kommer tydeligere fram, oftere – at æ heller ikke påberope mæ å ha forstått alt, men at æ, med det utgangspunktet æ har og de tingan æ plukka med mæ, har endt opp med noen tanka og at æ bruke bloggen som et sted for å få utløp for de tankan, i et håp om at noen enten kan fortelle mæ kordan ting e, eller bare at æ skal kunne skrive mæ til en økt forståelse av alt som e; en økt forståelse for kordan ting heng sammen ved å skrive ned de sammenhengan æ ser og muligens plukke opp noen flere.

Det e ikke som om det bestandig fungere, men det e like mye også en notatfunksjon for min egen del, fordi æ kan skrive ned ting æ plukka opp på språkkonferansen og så, i sommer for eksempel, om æ e på et interessant seminar på Riddu Riđđu, kan æ tenke «men det va æ jo innom før en gang» og så finn æ det blogginnlegget og linke de to tingan sammen og skjønne litt mer av kordan verden heng sammen.

Det e kanskje ikke en styrke å gjøre det i offentligheta, det finnes ting æ har sagt som æ blir pinlig berørt av – tenk at æ syns det va et menneske verdt å høre på! – som æ gjerne skulle sett usagt, men inntil videre velge æ å tro på kumulativ kunnskap, æ velge å tro at det hjelpe mæsjøl – og kanskje noen andre, men det e en bonus – å skrive tankan mine mens dem enda e delvis utenkt, før æ kan konkludere. Æ hadde nok vært en bedre blogger, eller i det minste en enklere blogger å forholde sæ til, om æ skreiv om ting æ va sikker på, om folk kunne ta mæ på det som e feil, sånn at vi kunne endt opp i klinsj, men det e ikke interessant for mæ, tror æ.

Og æ e ikke gammel nok, æ har ikke virka som same lenge nok, til å vite kæm æ skal høre på, koffor æ skal gjøre det; kæm æ ikke skal høre på, koffor æ ikke skal gjøre det; kordan miljøa som e fornuftig; kordan miljøa som bare e sjølforskyldt og egenrådig. Æ e ikke gammel nok til å være høflig nok til å ville høre på folk som ikke engasjere mæ. Og det kan æ ikke påberope mæ stort lenger, æ vet det, det når et punkt kor det ungdommelige overmotet bare blir voksen arroganse og tro på egen fortreffelighet. Og æ vil ikke bare tro på min egen fortreffelighet, men æ vil stole på min egen generasjon, og noen ganga e det greit å ikke vite ting om tiår tilbake, for kanskje vet ikke de andre heller ting om tiår vi ikke va født i.

Æ vil være optimistisk nok til å tro at det går bra, eller i det minste til å tro at det ikke går bare til helvete, æ vil ha troa på folk uansett kor dem jobbe og ka dem gjør, og det kommer til å gjøre at æ står lagelig til for å bli motbevist i min optimisme, men æ tror ikke æ kan være redd for det? Æ må heller bli såra og vonbroten i ettertid enn å være skeptisk og kynisk innstilt på forhånd (sjøl om æ gjerne skulle unngått begge dela)?

Det e nokka sånt, nokka deromkring æ tenke på, og derfor e det ikke så greit å skulle formulere nokka vettig om språkkonferansen, det må komme mer: what happened always adjusts to fit what happened after that.

Det forvaltningsområdet, og den avisa.

Æ e i avisa i dag. I iTromsø, som tidligere nevnt. Æ trodde det skulle være en litt annerledes sak enn det det endte opp som, men det e nu greit nok, æ står fortsatt for alt æ sa.

Men æ satt på bussen og tenkte på alt og ingenting og innså plutselig en ting: æ skjønne ikke ka folk som sir at Tromsø ikke e samisk basere de uttalelsan på. Både empirisk og i det hele tatt. Æ forstår rett og slett ikke ka ikke-samisk betyr, i den her sammenhengen? E det en mangel på rein? E det det at dem ikke høre samisk hver eneste gang dem bevege sæ utfor huset sitt? E det en mangel av folk med samisk utseende, samisk påkledning, samisk uniformering på en hvilken som helst måte folk nu ser etter samiske identitetsmarkøra på?

Det e jo, nær sagt selvfølgelig, et spørsmål som også kan sendes andre veien: ka e det som gjør Tromsø synlig samisk?, men likevel. Æ syns bevisbyrden havne hos dem som sir nei (syns æ, selvfølgelig, fordi æ e same og ethvert sted æ har oppholdt mæ i mine nesten tretti år i live så langt ikke kan være ikke-samisk, bare i kraft av at æ har oppholdt mæ her i nesten tretti år), men æ forstår ikke ka bevisan demmes e? Og om det nu e en eller anna idé om nokka synlig samisk, ka slags synlig samisk e det dem forvente sæ?

E Tromsø ikke-samisk fordi det aldri tidligere har vært skilta på samisk her, fordi det e først nu noen har sagt at dem syns det e en god idé? E Tromsø ikke-samisk fordi det ikke passe inn i ideen om et typisk samisk sted? Uten at æ vet, eller skal begi mæ inn på, ka tromsøværinga flest ville legge i en sånn definisjon, fordi æ antar tromsøværinga flest ikke har vært de plassan dem ville regne som typisk samisk (les: Kautokeino og Karasjok), men at det likevel e nokka Karakeino/Kautosjok-aktig som e grunnlaget for demmes idé om ka som e samisk. E Tromsø ikke-samisk fordi vi har sølvsmie men ingen som lage samiske smykka? E Tromsø ikke-samisk fordi vi bare har en NRK Sápmi-journalist, og dermed ikke kan sies å ha et ordentlig lokalkontor? (Æ føle, totalt uten grunnlag, at et lokalkontor treng å bestå av minst to journalista før det e et ordentlig lokalkontor.) E Tromsø ikke-samisk fordi man kan gå en hel uke uten å se en eneste ekte same? (her vil æ legge til nokka med at å se etter sama i Tromsø e litt som å se etter homofile i Tromsø: du treng en vei å få en fot innafor, da oppdage du at dem e overalt, men om du ikke vet kor du skal begynne, så ser du dem ikke med mindre dem kline med sin likekjønna kjæreste rett foran trynet ditt, og det gjør dem neppe så veldig ofte. Ikke det, æ tror ikke det at to sama som kline gjør dem lettere å identifisere som sama, så metaforen ramle sammen inni der et sted.)

Æ forstår ikke, rett og slett, kordan folk kan si at Tromsø e ikke-samisk, fordi æ ikke skjønne ka dem begrunne det med?

Og æ føle et behov for å klargjøre et punkt: da æ sa «Det er kommet fram holdninger som jeg ikke har trengt å forholde meg til tidligere» mente æ ikke, som noen i kommentarfeltet sa, at «Det hun mener å si er at Tromsøfolk er blitt mer rasistiske i den senere tid», men at æ aldri tidligere har behøvd å se på Tromsø på den måten det framstår nu. Det betyr ikke at æ har hatt en ideell samisk oppvekst i Tromsø, men bortsett fra den typiske samemobbinga man blir utsatt for, så har æ aldri trengt, eller følt et behov for, å tenke at folk i Tromsø – i et vidt, snevert perspektiv – ikke vil ha mæ her. Det e det æ mene. Æ har bodd i den her byen og levd i den her byen og alle probleman æ har med den her byen e basert på ting som ikke heng sammen med at æ e samisk og at Tromsø ikke vil være det.

Det e ikke før nu, når æ plutselig oppdage, igjen og igjen, at samemobbinga æ blei utsatt for som ung heng sammen med at ungan æ vokste opp sammen med hadde foreldra som med sikkerhet vet at Tromsø e ikke-samisk, og at dem, i større eller mindre grad og med større eller mindre grad av bevissthet, har latt det skinne gjennom i oppdragelsen av ungan sine. Det e det æ mene med at æ ikke har trengt å forholde mæ til det her tidligere, det æ mene e at æ trodde ungan dine va teit fordi dem va ung, men så visste det sæ at dem va teit fordi du har oppdratt dem sånn.

Og derfor vil æ at Tromsø skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk, fordi det kanskje – forhåpentligvis, og æ krysse fingran – kan bety at ungan til ungan dine får en skolegang som gjør at dem får vaska av sæ de idiotiske idean du, mer eller mindre bevisst, har prenta inn i dine unga. Æ vet det e mye å håpe på, men pokker heller, æ e en ukuelig optimist.

æ visste du kom til å være her

På lørdagsmorran tok æ bussen til byen, halv ti, og på bussen traff æ May-Lise. Det første May-Lise sa da ho så mæ va «æ visste du kom til å være her.» Og æ smilte og vi snakka om påskeferie og sånt, fine ting.

Æ får høre det av og til, en gang i blant, med jevne mellomrom – «æ visste du kom til å være her,» som oftest på bussen, men av og til ellers også. Og ikke på sånne plassa kor man med sikkerhet kan anta at æ kommer til å være (det e ikke så ofte noen sir det om dem kommer inn på 4 roser og æ sitt der (her)), men steda kor man kunne bli genuint overraska over at vi plutselig va, samtidig.

«Æ visste du kom til å være her,» og det e nokka beroliganes i det. Det e visstnok det æ arva hos grandonkelen min (tror æ det va).

En folkefiende (i tl;dr-versjon)

postskrevet pre-script: æ vet ikke koffor æ bruke herregud og bannskap så mye i den her teksten, det e nesten litt påfallanes; æ velge å skylde på Ragnar Olsen som definitivt hadde gitt Ibsen en god dose nordnorsk språkbruk.

Æ vil så gjerne finne en genial inngang til den her teksten, et lite, briljant poeng som gjør like mye for å pirre leselysta som ideen om en scenografi som e elleve meter høy og består av tre plan gjør for å få dæ til å ville se et teaterstykke.1 Det føles liksom som det minste «En folkefiende» fortjene, etter at æ har snakka om det så mye i det siste.

Det her e nesten del en, om selve stykket

Men i mangel av en briljant innledning får dokker følgende: æ va på premieren på «En folkefiende» i går, og æ likte det skikkelig godt. Etter første akt tvitra æ «Å, dem hadde endra på premisset for replikken æ fikk ondt i magen av:( Men æ vil trykke på repeatknappen og se alt på nytt, fra første rad!» og «(har bare sett første akt av «En folkefiende» så langt, men det nærme sæ nokka vakkert, æ har litt trua! (kryss i taket!))», pluss en facebookoppdatering av typen «Æ tror det her kan bli nokka! ♥»2. Og etter andre akt tvitra æ «Æ e solgt! På alt bortsett fra Petra, men herregud, En folkefiende va… Sukk! Kommer sikkert en usannsynlig lang tekst imorra! Tommel opp!» og «(æ like at æ kan bruke entusiastiske utropstegn på et teaterstykke, det e en stund siden sist, æ trodde det va mæ det va nokka galt med…)» (æ innså etterhvert at det e sånt æ like å ta vare på, og twitter e jo ubrukelig for langstidslagring, derfor tilbakelenkinga).

Det va, æ bare, æ har mest lyst til å gå og se det igjen i dag. (bortsett fra at æ ikke får posta det her før lenge etter kveldens forestilling, men I PRINSIPPET.) Æ har mest lyst til å se det om og om igjen fra alle mulige seta i salen. Vi satt helt ytterst på høyre side, og scenografien gjorde at det av og til va ting vi ikke fikk helt med oss, noen ganga snurra scenen sånn at ting æ gjerne skulle sett forsvant litt. Stort sett gikk det bra, og det va langt ifra så ille at det blei påtrenganes, men det etterlot mæ med et ønske om å se det på nytt, fra en anna vinkel. Æ tenkte æ skulle si at æ anbefale å sitte et sted, men æ vet ikke kor det skulle vært, æ tror det e det samme uansett. Bare sett dæ ned et sted.

Æ va litt skeptisk til Ulla Marie Broch, kan æ si det?, til og med før æ visste kordan rolle ho skulle spille3 men æ blei litt mindre skeptisk da æ så traileren HT la ut, og oppdaga at ho spille ordføreren. Og enhver skepsis va totalt unødvendig, for rolletolkninga hennes va nydelig! Og æ likte at ho hadde en sånn skikkelig forferdelig dialekt, en forfina dialekt fra helvete, med innslag av riksmål (seriøst: efter og nu og det ene med det andre)! Men så, i enkelte scena, når det brast litt for ho – med en bror som Tomas Stockmann skal det visst ikke så mye til – klarte ho ikke holde sæ og peisa på med skikkelig nordnorsk. Det e kanskje ikke så vanlig nu lenger med den typen folk, i hvert fall ikke blant folk på min alder (håpe æ. herregud, det hadde vært trist4), men det e nokka gjenkjennbart i det likevel.

Og ordføreren passe utmerket som kvinne, sånn bortsett fra i to små ting æ reagerte på: den tynne teen og forholdet til jobben, det altoppslukanes, «ho stakkars har jo ingen familie, ho bare jobbe» – det virke uungåelig at det får et anna preg når det e en kvinne det e snakk om; æ finn det vanskeligere å tro at en kvinne hold sæ unna kjøtt på grunn av fordøyelsen, at ho foretrekk brød og te fordi det e sunnere. Men så blei Petronella spilt som en kvinne som ville ha kontroll på alt, så da e det kanskje ikke utenkelig at et særdeles kontrollert inntak av mat e en del av det; æ tror dialekta også e en del av det: sjøl om man e i Nord-Norge treng man jo ikke snakke som om man e av uforskamma bondeslekt.5

Anmelderen i iTromsø mente at for mange av karakteran va for flat og komisk, men æ tror ikke æ e enig med han, bortsett fra i tilfellet Petra (og kanskje litt i tilfellet Billing, men æ ♥ Marius Lien, så det e ikke så godt å si). De andre karakteran e typate, men Petra blei for enkel. Æ vet ikke, klarte ikke å konkludere med, om det e fordi æ ikke likte måten Julia Bache-Wiig spille ho, eller om karakteren bare ikke va nokka særlig. Æ klarte ikke egentlig å danne mæ et bilde av ho da æ leste stykket heller, men i Bache-Wiigs skikkelse blir ho for agitatorisk; for mye pappajente, for lite flersidig karakter, og det sjøl om dem har gjort romansen med Hovstad til en mye større del enn æ oppfatta den i min lesing av stykket.

En av de tingan æ likte med Petra va dialekten, ho snakka vestlandsk, mens småsøsknan hennes snakka nordnorsk – det va et fint, lite grep som underbygde historien om at familien Stockmann hadde endt opp på Vestlandet. Hos Ibsen sjøl har dem jo måttet holde ut i det ubermhjertige Nord, men sånn kan man jo ikke ha det på HT, så her kom dem tilbake nordover, endelig. Og har bodd nordpå lenge nok til at småungan snakke nordnorsk, mens storesøstra hold sæ til den dialekten ho e vokst opp med. Æ likte det.

Det va noen som sa, så æ, etter første publikumsprøven, at dem ikke kunne se for sæ kordan HT skulle redde inn det der, så æ vet ikke om det bare e det at vi har vidt forskjellig smak i teater, eller om HT faktisk klarte å redde sæ inn, men det va langt fra katastrofalt. Det balanserte, med koreografien og alt det der, tidvis på eggen til å være katastrofalt, det skal ikke så mye til for at det tippe over, men det gjorde ikke det. Bevegelsen i scenan fungerte, æ likte bevegelsen i det, æ likte de koreograferte delan, i hvert fall stort sett. Æ skal ikke nødvendigvis si mæ uenig i at Billing va litt for… mye, han også, noen ganga. Han va ikke fullt så flat som Petra, men æ tror ikke han unnslapp, siden han sto for veldig mange av de koreograferte delan. Æ like Marius Lien, sjøl om æ har sett overraskanes få av stykkan han har spilt i, og nu skulle æ prøve å si nokka fornuftig, men egentlig vil æ bare se stykket en gang til for å prøve å danne mæ et klarere bilde av ka æ syns om han.

Og æ trodde nesten ikke at æ noensinne kom til å si det her, men æ likte karakteren til Kristian Fr. Figenschow jr! Æ virkelig likte han! Han fungerte så bra som påståelige, hyggelige Stockmann. Og æ satte skikkelig pris på det ene lille grepet dem hadde foretatt helt på slutten, det va sånn en fin menneskeliggjøring av karakteren, det lille øyeblikket kor han sett sæ på kofferten og kjempe mot tåran, før han klare å slå sæ sammen med familien igjen, i den her uforståelige gleden av «vi e så langt nede som vi kan være, hurra, la oss danse!» (æ håpe spoiler-skjuleren min fungere som ønska..)

Sidespor: Da æ leste stykket, blei æ slått av kor kort tidsperioden det hele foregikk i va, og tenkte «men kjære dæ, Stockmann, om du bare vente i tre måneda, til kurbadsesongen e på sitt beste, så kommer alle til å se at du har rett, fordi folk til stadighet blir syk av kurbadet!» Til og med æ innser at det hadde blitt et ganske dårlig teaterstykke av det, men frustrasjonen va likevel tilstede under lesinga og under oppsettinga: ja, du har rett og ingen tror på dæ, men om du gir det bittelitt tid kommer alle til å se at du har rett.

Æ likte redaktør Hovstad, og æ likte måten Terje Skonseng Naudeer spilte han (æ e litt svak for fyren – sjøl om æ ikke har sett en eneste episode av Himmelblå, eller kanskje fordi? – æ tror det e håret hannes som gjør det, i hvert fall sånn som det e i det her stykket). Det va nesten så karakteren minte om.. enkelte ansvarlige redaktøra æ har hatt et noget anstrengt forhold til i min tid som avisleser. En mann som vil blåse åpen hjernan til folket og gi dem nokka nytt, så lenge det ikke strid for mye mot det som kommer til å glede ansvarshavende og annonsøra. Sånne som kan ha ryggmarg så det hold, men helst når dem tale minoriteten midt i mot, for det får jo være måte på kor mye (Folkebudet) folket skal måtte tåle av kravstore minoriteta. En skikkelig omgjengelig fyr, men bare så lenge du faktisk har han på din side, en god gammeldags opportunist, akkurat som avisredaktøra skal være. (e æ bitter? Aldri!)

Æ likte Nils Utsi, nær sagt selvfølgelig, og måten kaptein Horster kommer og går og ikke e spesielt bekymra hverken fra eller til, men bare e en bra fyr – det e nokka med måten han balansere de andre, måten han e den snille onkelen fra Amerika, Stockmannans deus ex machina når dem treng en. Æ likte Maryon Eilertsen også, i den forholdsvis lille rollen som [enka til?] garvemester Kiil, og æ likte at dem hadde gjort den rollen til en kvinnerolle – æ like at dem hadde jevna ut kjønnsfordelinga – også blant barneskuespilleran, for i stykket va vel begge de minste ungan gutta? – uten at det føltes påtvunget, uten at det føltes unaturlig. Æ tror egentlig det hadde føltes mer unaturlig om de eneste kvinnelige karakteran i stykket va Katrine og Petra.

Og æ elska Guri Johnson. Æ e skikkelig svak for Guri Johnson sånn til vanlig, men æ syns ofte ho ende opp i fjollate rolla som mest av alt gjør mæ litt trist, fordi æ vil se ho i nokka ordentlig – og nu spilte ho i nokka ordentlig! Æ likte kombinasjonen av det mennesket i huset som må tenke på litt mer enn bare ka som e rett og galt, men også en dame som e villig til å stå stødig sammen med mannen sin når det behøves. Og så va æ litt glad for at ho ikke hadde samme hårfrisyren som på pressebildan, den va i overkant firkanta, ho va mykere i kantan nu, æ tror det passa.

Sånn ellers likte æ hårfrisyran, som jo e skikkelig outrert på enkelte, særlig Petronella og Billing, men også Hovstad, og delvis hos Aslaksen – som hadde en slags fiskefinne i bakhodet (ikke bokstavelig talt: håret hannes va forma litt sånn), som for å vise at han e litt tvilsom, men altfor full av måtehold til å skulle ha crazy hår som de andre.

Det va noen småting som plaga mæ, som det faktum at dela av stykket led under dårlig diksjon, æ syns av og til replikkan forsvant litt i dragsuget av for mange ytringe og litt for mye bråk – dessverre ikke bare på sånne plassa kor Ibsen sjøl hadde skrevet dem i en kakofoni. Men æ tror kanskje æ begynne å nærme mæ gammel dame-takta med sånt, æ vil aller helst at alle skal snakke i sånn skikkelig gammeldags radioteater-stil, kor alt e så overtydelig at du blir pinlig berørt. Det e ikke så ille, men bittelitt mer luft – både på inn- og utpust, fnis – hadde kanskje gjort sæ. Æ hadde vært villig til å sitte der i tre minutta ekstra om det betød at æ hadde fått med mæ mer av det dem sa.

Dem snubla i replikkan noen ganga, noen av dem (æ tror de fleste av skuespilleran med mange replikka gjorde det, både Petronella og Stockmann og Hovstad), men det va ikke påfallanes mye (det va ærlig talt akkurat nok til at æ har lyst å se det en gang til, litt seinere, for å se om alt har satt sæ bedre). (moralen så langt e «Siri har lyst til å se det minst en gang til,» ja.)

Også va æ litt trist fordi dem tok bort den delen som ga mæ ondt i magen – på den gode måten – da æ leste stykket, og æ vet ikke egentlig om æ syns endringan gjorde det verdt det. Men det va en bitteliten bit, og det va sånn en Siri-ting å like, så æ kan skjønne at dem valgte å endre på det. Det blei mer helhetlig som dem spilte det, men likevel, de fine fine bildan inni hodet mitt blei litt trist.

Og folkemøtet! Æ elska måten dem hadde arrangert folkemøtet, sjøl om det va litt vanskelig, fordi det – for å få den rette deltakende følelsen – kreve at publikum handle stikk i strid med sympatian sine. Æ har litt lyst til å se stykket en gang til av den grunn også, for å kunne delta der, på den måten folket skal delta under folkemøtet – sjøl om det sikkert kommer til å virke litt rart om æ e den eneste ikke-skuespilleren som klappe. Pyttsann! Det va forresten litt fornøyelig, fordi æ satt på en benk, og John Gustavsen satt to rada foran mæ, og da Nils Utsi som kaptein Horster gikk forbi, stoppa han litt opp ved John, sa «Bures» og gikk videre (pappa fortalte at han også hadde stoppa Nils, sagt «det blir på søndag» og Nils hadde svart «Søndag, ja, OK» (men på samisk)) – det blir en fascineranes form for skuespill, når man nesten bryt den fjerde veggen, men ikke helt, for det e da ingenting som tyde på at kaptein Horster ikke kan snakke samisk? Ka skulle det være?

(det her e nesten del to, om en samisk drøm æ har)

Snakke om samisk, folkemøtet fikk mæ til å tenke på språkforvaltningsområdediskusjonen. Fordi det e akkurat sånn den e. Folk e idiota, og burde ikke ha uttalerett, men så skal dem liksom ha det likevel, fordi vi har ytringsfrihet og alt det der tullet, og så blir det bare rot av det. Æ mene, det hadde ikke krevd mange grepan for å endre folkemøtet til å handle om en innlemmelse av Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. (Bortsett fra, som faren min sa etterpå, «æ hadde ikke vært så kategorisk avvisanes til folket som Stockmann,» men han hadde sikkert tenkt det. Æ tenke det i hvert fall.)

Langs de samme linjan, innså æ, mens æ leste stykket, at æ slit litt med Stockmann sin idé om at minoriteten bestandig har rett (og det sjøl om æ tilhøre en minoritet som bestandig har rett!), og den linja om at den sterkeste mannen i verden e han som står mest aleina – det blir for enkelt. (Haha, kan man si sånt om Ibsen?) Det e vanskelig å formulere, syns æ, men.. OK, æ tilhøre en sånn minoritet? En sånn kor vi som oftest har rett, men sjelden blir hørt av andre. (Og det her e en latterlig grov forenkling av alle samiske saka noensinne, ja, bear with me) Og det e en minoritetstilstand som e konstant og kontinuerlig, vi – æ – slipp ikke unna den (vil ærlig talt ikke slippe unna, men kunne uansett ikke unnslippe, om æ mot all formodning ville), og det e sterkt. Det e vanskelig, å være i den kontinuerlige minoritetsposisjonen, å av og til havne i situasjona kor du like gjerne kunne vært Stockmann, kor det e dæ mot alle de andre (men kor alle andre ikke e mot dæ, egentlig, dem vil bare at du skal forklare, dem vil at du skal forsvare koffor dokker bestandig skal være så hårsår, være så vanskelig, være så kravstor, men herregud, det e jo ikke som om dem angrip dæ personlig, det må du jo forstå, det e jo en kjempestor forskjell), og det finnes neppe så mange av oss som e Stockmann i sånne situasjona. Det finnes neppe så mange av oss som vil stå der helt aleina, mot den teite røkla der, men vi kan stå sammen mot den.

Æ vet ikke, det e en komplisert klump av tråda det der, æ klare ikke helt å nøste opp i dem, men det e nokka der. Æ får satse på at noen som e smartere enn mæ kan ta tak i det (eller i det minste noen som e flinkere på Ibsen-tolkning).6

Æ tror ikke det skal så mange grep til for å endre hele «En folkefiende» til å handle om en litt stor by som eventuelt kunne innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk; om den ene personen som sir «E ikke det her en god idé?» Om folket som e teit og e mot, uten at dem vet nokka, om redaktøra som slår opp «Skiltkrigen» men glemme å informere om ka de faktiske konsekvensan ville vært, Stockmann-familien kunne vært en liten samisk organisasjon (kanskje Noereh!, for å ta et skikkelig vilkårlig eksempel), Katrine e ikke egentlig mot, men å, Tomas, må vi nu krangle med dáža igjen – og Petra som e helt for, Petra som sikkert har laga hele befri sameland-bloggen! Redaktøren kunne vært, ja, nei, det skal æ ikke si, men folket har ytringsfrihet, særlig på vårres nettside, eller ka? Journalisten vil ha kommentara, men like dem spiss.

Aslaksen e skapsame; ja, han e same, men han like ikke å snakke om det, ka man skal vandre rundt og være så samisk for hele tida?, det blir jo aldri nokka fornuftig av det, folk blir så sint; men om det hele skal være moderat, innenfor grense, så e han med, kanskje, men ikke om, herregud, ikke om Petra e med på skuta, ka i all verden e det der, sånt spøke man ikke med! Og kaptein Horster? Han e Nils Utsi uansett han, bare med litt flere historia fra Stilla og noen gode gamle ČSV-frasa han overrekk ungdommen (haha, nu blei æ nesten helt rørt her æ sitt).

Og det du må gjøre da, for å få til det, e å få Beaivváš til å sette det opp som jubileumsforestilling; drit i «Min duoddarat,» gi oss «En folkefiende» med samisk vri! Ja, det e nu bare en idé. Men tenk dæ det, fy faen for pokker, tenk dæ det!

—-
1Det her e selvfølgelig et dårlig bilde for folk som bare blir enda mer skeptisk til et teaterstykke som har en scene som e elleve meter høy, men æ vet ikke om æ vil vedkjenne mæ at det finnes sånne folk.

2Som fikk Inga til å lure på om æ kanskje hadde nokka spennanes æ hadde glemt å fortelle ho. Sukk. Hei, æ hete Siri, æ har ikke kjæreste, æ har teaterstykka… (det visste sæ dog at Inga trodde æ hadde skrevet nokka genialt, så det blei en comedy of errors kor poenget e at ingen antar æ e i ferd med å få mæ kjæreste)

3Æ prøvde å finne ut koffor, men æ vet ikke, man kan sikkert se for sæ at det e fordi æ e.. skeptisk til søringa som skal komme til byen og stjele rolla fra flinke folk nordfra som fortjene dem minst like mye? (OK, det e ikke derfor. Æ vet ikke. Fordi skepsis e min standardinnstilling til det meste æ ikke kjenne fra før av?)

4Ikke det, det va forsåvidt en sånn opplevelse æ hadde en gang æ hørte på en ungdomspartidebatt kor Kirsti Bergstø deltok – æ blei helt pinlig berørt hver gang ho åpna munnen. Æ kan fortsatt ikke skjønne ka det va ho holdt på med, og i TROMSØ, av alle plassa. Sært.

5Æ skreiv den setninga og så lurte æ litt på om æ skulle føle mæ truffet, men pøh, æ tror æ stamme fra uforskamma bondeslekt (eller, besteforeldran mine hadde kyr og saua og slo høy, sjøl om vi e sama!), så det går vel greit.

6Det e en merkelig form for ansvarsfraskrivelse å si at noen som e smartere enn mæ får ta sæ av det, det blir for enkelt, æ vet det. Det æ mene e at æ ikke klare å løse det på egenhånd, på stående fot, æ treng en diskusjonspartner. Eller noen som faktisk e smartere enn mæ i akkurat de tingan, som kan forklare mæ ka det e æ prøve å få fram.