samisk litteratur

by

Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

by

Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

by

Ka e galt med litt godsinna kannibalisme blant venna?

I går fikk æ tre eksemplara av Nordnorsk magasin i posten – en for hver tekst, sjøl om æ syns det virke litt i overkant, men hurra likevel – og æ bladde mæ gjennom det, så litt på artikkelen min, kikka på bokanmeldelsan, alt det der. Så på tittelen til anmeldelsen min av Henning Howlid Wærps E8 nord og tenkte «å, det skulle æ ikke gjort» – og la bort hele bladet med en litt uggen følelse i magen.

Faren min stakk av med en av de tre eksemplaran. Og æ tenkte «å nei, nu les han bokanmeldelsan mine; uff, den tittelen.» Så sa han «så bra de anmeldelsan va!» og bla bla bla godt anslag og Øystein Rottem-stil og æ bare «å. oi.»1 Og så leste æ dem igjen sjøl, og ja, tittelen på den ene anmeldelsen e litt upassanes – den andre e upassanes på helt andre måta, men den står æ for – men jo, anmeldelsan e faktisk blant de bedre æ har skrevet. (Sjøl om æ nok e et stykke unna Øystein Rottem, men det kommer sæ vel.) Så nu e æ litt mindre redd for å treffe på HHW i gangan på universitetet. (Æ hadde marerittvisjona, etter å ha lest tittelen, før æ kom på at anmeldelsen e bra, om at han skulle legge mæ for hat og at æ aldri skal få en jobb i den her byen igjen, alt det der. Æ tillegg muligens de lokale litteraturprofessoran i overkant mye makt.)

I så måte sa æ jo på twitter for en stund siden at «Æ har veldig få livsambisjona, men her e min ene: om ti år skal folk kunne kalle mæ en fremragende samisk kulturkritiker. Det vil æ få til.» Bare sånn at det står svart på hvitt et sted som ikke e verdens flyktigste nettside. Æ står for den, og om æ ikke har klart det i løpet av de neste ti åran får æ finne mæ en anna karriere. (Sjøl om æ ikke vet ka anna æ dug til.)

Og så va æ på UB i går og lånte Ruth Behar-boka æ nevnte, The Vulnerable Observer; æ har så langt bare lest det første kapittelet, men det e fantastisk! Og ganske relevant, sjøl om æ ikke e antropolog, men å skulle skrive om både sæsjøl og nokka man observere e jo ikke så langt unna det man (æ? vi?) gjør som samisk kultur.. bærer? viter? forsker? observatør? kritiker? Ka pokker man nu enn kalle undersjangeren same/sjølopptatt/kulturinteressert. Æ kunne ikke streke under ting i den, siden det e en biblioteksbok, men æ skal komme tilbake til den. Og om resten av boka e på samme nivå så tror æ nesten æ må anskaffe den til privat eie, det va så flott! Og så va den veldig lettlest også, på den akademiske måten som e så gøy når folk får den til. Så nokka godt kom det vel ut av den teite boka æ skumma mæ gjennom i går.

For øvrig traff æ Ida i går, og vi lo av en lang rekke teite ting, men konklusjonen va uansett at æ skal vurdere å sette en automatisk signatur på eposten min, sånn at absolutt alt æ sende avsluttes med «ps: æ elske dæ.» Tenk så mye pinlig det kunne ført med sæ! Forøvrig la vi også store plana om at æ burde sende noen på twitter en melding med «@brukernavn hei, æ vil spise hjernen din for å bli så smart som det du e» – eller den mer diskré «æ lure på om @brukernavn hadde hatt nokka mot det om æ spiste hjernen hannes for å bli så smart som han e?»2

Og så klarte Ida å fortelle mæ at æ ikke e skummel. Det spørs om mannen som plutselig ende opp uten hjerne hadde vært enig i det!

1Æ skjønne jo at det ikke høres så imponeranes ut at faren min like ting æ skriv, siden han ikke e så langt unna å være programforplikta å like alt æ gjør, men han e ikke av typen som hadde sagt sånt om han ikke mente det – ekte sama har ikke tid til å gi komplimenta i hytt og vær:D

2For ordens skyld, i tilfelle noen e litt ekstra dum: det e ikke @brukernavn sin hjerne æ vil spise, kæm nu det enn e, men æ tenkte æ ikke skulle si kæm det va snakk om – sånn i fall æ vil at han skal ta mæ alvorlig en dag. (men nu e æ ekstra frista til å tagge blogginnlegget med navnet hannes, for litt lolsubtilitet)