Márkomeannu og samisk kulturs framtid. (sånn nesten)

Det føles litt feil, nesten, å skrive nokka om Márkomeannu uten å ha nevnt Riddu Riđđu anna enn i en bisetning, men det e en forskjell, fordi det æ vil skrive om Riddu Riđđu handle om Jorggáhallan, handle om Elsa Laula Renberg, handle om Totalteatret og konsertversjonen av Siste kveld med mamma – og moderne samiske kulturuttrykk, alt sånt som æ vil skrive ordentlig om.

Ikke det at æ vil skrive uordentlig om Márkomeannu, men Márkomeannu va små øyeblikk, stort sett, æ hang med fine folk og snakka stort sett bare tull – bortsett muligens fra da æ holdt foredraget mitt om samisk debatt i dag og i framtida, sjøl om det va mer tull enn seriøst det også. Eller, ideelt sett skulle det vel være en god blanding, og æ e fornøyd med at æ fikk folk til å le – sånn på ordentlig, uventa latter av typen dem åpenbart ikke kunne holde inne – men æ kunne gjort en bedre jobb. Det va ikke dårlig, det va greit nok, men æ kunne vært flinkere, både mer nyansert og bredere, noen ganga tror æ at æ lar være å dukke ned i ting fordi æ e redd for å kjede folk, bedre da å snakke på overflata. Og det e jo å være i overkant skeptisk til både mæsjøl og andre, å tro at det e best å ikke gå i detalja – æ vet at æ kan snakke uten å kjede andre, æ vet at æ kan formulere mæ på måta som gjør at folk synes det e verdt å høre på, verdt å lese, men æ glemme at folk ikke bor i hodet mitt. At æ e nødt til å forklare ka æ mene, fordi ordan æ bruke ikke nødvendigvis betyr det æ mene for dem som høre dem, æ må spesifisere.

(Æ ville si «men når æ snakker om samer og når æ snakke om samisk, så snakke æ om alle saman og om all samisken, når æ sier at ikke alle samer e reindriftsutøvera så mene æ ikke at alle samer som e reindriftsutøvera e ignorerbar fordi vi har hørt på dem så lenge.» Også ville æ kanskje legge til «og det fremme ikke samisk kultur når du snakke om kor trygg du e i din kultur og at du vil lære alle andre å være så trygg som du e, herrefred Kautohelvete.» men det hadde nok definitivt vært upassanes, så æ lot være. Det æ derimot sa va «æ har gått rundt og vært samisk i Tromsø i niogtyve år og æ har ikke opplevd ett eneste problem på grunn av det – æ vil ikke være normativ, æ vet at det skjer fæle ting, men det må være plass til det også, vi e samisk og det går helt greit.»)

Men uansett, Márkomeannu va gøy og fint og fullt av bra folk (som æ stort sett snakka for lite med, som sæ hør og bør). Og æ trengte bare å gå opp den bratte, bratte bakken til Gállogieddi én gang – det må være den største fordelen med å være artist på akkurat den festivalen. Det va en festival som føltes både større og mindre enn æ hadde forventa, siden æ aldri har vært der før, men bare har sett bilda.

Etter å ha tenkt litt på det, på flyturen fra Evenes til Tromsø (som æ kunne brukt på å stirre på Johan, Helge og Marion mens dem sov, men det får være måte på), konkluderte æ med at æ har tre festivalhøydepunkt. Det første va Lovisa Negga, en fransksamisk elektropopartist (som det står på nettsida hennes). Æ hadde aldri hørt på ho før, og visste ikke ka æ skulle forvente, men det viste sæ ganske raskt at æ tydeligvis digge elektropop – sjøl om æ tror mye av det handle om stemmen til Negga, samt sceneutstrålinga, for begge dela va fabelaktig! Du kan høre ho på wimp eller spotify – sjøl om den stilige lulesamiske sangen dessverre ikke e utgitt enda, e resten vel verdt å høre på! Æ e litt forelska i «Kärlek eller inbillning» og «Stunden äger, ångeren suger» (som æ, da ho spilte konserten, trodde het «Stunden leker, ungen suger» …), og æ har brukt hele dagen i dag på å høre på det av ho som e tilgjengelig på wimp.

Det andre festivalhøydepunktet va egentlig da festivalen va over, når æ fikk skyss tilbake til der æ bodde på lørdagskvelden, klokka va nærmere to, og det va tåkate i verden og bilen dura avgårde, mens folkan som satt i den småsnakka om løst og fast (om spillejobba og litt sånt, det dem hadde gjort på festivalen), og æ satt bakerst og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting – og tilslutt va det bare æ og sjåføren igjen, så æ satt mæ framme sammen med han og vi snakka om festivalen og sånt, og det va så fint at æ nesten hadde lyst til å spørre om han ikke bare kunne kjøre avgårde i den retninga en stund, det hadde vært så perfekt om æ bare kunne sovna i bilen og våkna og vært et helt anna sted. Æ lot være, æ tenkte det va like greit, men æ slo fast at æ har mer lyst på en privatsjåfør enn å ha lappen sjøl, æ vet ikke helt kordan man skal anskaffe sånt – æ burde vel begynne med å tjene mer penga. (jaja)

Det siste festivalhøydepunktet (og egentlig burde Sofia Jannok være på lista, men æ gikk dessverre glipp av store dela av konserten hennes, men æ har hilst på ho for første gang – det va litt gøy, fordi ho sa «Å, e det du!?» og så la ho til «Hör, bandet, här är Siri, hon har översatt mine tekstar fra samiska til engelsk, hon är best på språk!» også blei æ litt full av hjerta) va KOLT Márkomeannu sin performance. Æ har aldri opplevd resultatan av en KOLT-session før, og det va særlig to dela æ likte: det ene va en sangframføring, kor Siri Broch Johansen, Anders Rimpi og Anna Näkkäläjärvi-Länsman sang/joika tre forskjellige sanga sammen, i en kakofoni som fungerte utmerket. Men det som traff mæ va en mockumentary laga av Marja Bål Nango og Elle-Máijá Tailfeathers «(og litt Matti Aikio)», fordi den va akkurat det æ vil ha.

Æ innså det da æ va på tur hjem fra bussen, æ tenkte på festivalhøydepunktan og innså at KOLT, og den filmen, den gjorde akkurat det æ stadig hevde mangle i samiske kulturprodukta. Den va morsom, den gjorde narr av ting, men på en fin måte, en måte som e lov, og æ innså at dem finnes, de folkan æ savne, dem e i ferd med å bli nokka nu, dem danse og lage utstillinge og lage film og presentere kunst og alt det der, og det e ikke nødvendigvis alt dem gjør æ e enig i, men dem e her nu, og det e alt æ har ønska mæ de siste syv åran. Den samiske kulturfremtida e her, og dem e ferdig med å bare være naturromantisk og æ e så fornøyd at dokker ane ikke! Og æ vil skrive om dem for alltid, men samtidig tror æ kanskje at æ burde skrive i den nye tradisjonen. Æ må være en av de stemman æ har savna i samisk litteratur, siden andre tar sæ av andre dela av kulturuttrykkan, men det e jo. Det føles som en teit ting å si, først og fremst, og en teit ting å tenke, men ka faen spare. Altfor mange av de mer eller mindre unge saman som skriv skriv fortsatt i en naturromantisk, kjærlighetspoetisk tradisjon, og det kan æ ikke stoppe dem fra å gjøre (æ skulle ønske æ kunne stoppe dem), så da får æ vel prøve mæ fram sjøl. Det finnes jo tydeligvis plutselig et miljø for sånt, det må man vel utnytte?

(æ har en vag følelse av at siste del av blogginnlegget bevise poenget i andre avsnitt, detalja, Siri, det e ingen som skjønne dæ når du snakke sånn. Men pyttsann.)

Sápmi sessions og «jag saknar ingenting»; eller jo?

Det her e tredje uka æ tenke at æ vil si nokka om Sápmi sessions, den nu-ikke-lenger-så-nye programrekka på SVT 2, 21.30 på torsdaga, men æ har ikke helt visst ka æ skulle si. For det e jo måte på kor vettig et blogginnlegg av typen «elsk elsk elsk elsk» egentlig e. Fordi det e stort sett det æ tenke: «elsk elsk elsk elsk» Æ elske at nokka av det første Inga Juuso fortell Markus Krunegård e at røyken går etter han fordi han e litt horate (og at han blir litt satt ut, men etterhvert svare «ja, det e jo sant») (æ elska den delen fordi det e så typisk for det æ regne for å være typisk samisk: upassanes og flirfullt, men da fikk æ kjeft på twitter fordi æ generaliserte.), og at de her artistan e så villig til å bare hoppe i det og si «OK, la oss se ka det blir til.»

Men det som fikk mæ til å ta bladet fra munnen – ikke mannen, som æ først freudianslippa mæ til, akk og ve! – va det at æ i dag tenkte «men om æ skal si det så spoile æ jo artikkelen æ har på trykk i neste Sámis» og så blei æ litt usikker på om man kan spoile (les: popkulturell terminologi for å spolere handlinga i nokka, av typen «Romeo og Julie dør til slutt,» men som oftest litt mer dagsaktuell) sin egen artikkel? Kanskje ikke. Poenget e uansett at æ har skrevet en artikkel til neste utgave av Sámis, som kommer om ikke så altfor lenge, om samisk musikk. I den artikkelen e poenget at «jag saknar ingenting, eller jo. Jag saknar ingenting, eller jo.. Jag saknar musikk man kan trampe avgårde til.» (Duetten til Markus Krunegård og Inga Juuso «Minusgrader rensar luften» e min nye favorittsang, det e nesten så æ skulle ønske det va minusgrader og æ kunne savne noen.)

Det æ innså i dag e at Sápmi sessions, helt uten at æ har tenkt over det, e i ferd med å fylle behovet mitt for akkurat den typen samisk musikk. Og i tillegg til å være fantastisk vakker samisk musikk innehold den svensk også, og æ like svensk! (vis mæ et språk og æ skal vise dæ et språk æ like da, så æ e ganske billig, men likevel, &svensk;) Også e det ting som at Kristian Anttila i duetten med Niko Valkeapää i dela av sangen syng på samisk, og at det framstilles som den naturligste ting i verden, og om det e en ting æ blir svak i knærne av e det folk som e villig til å hoppe uti ting språklig. Sukk.

Og ikke bare e det musikalsk vakkert, det e sånn en fin måte å snikinnføre litt samisk kunnskap til folk som neppe har det før. Særlig tydelig syns æ det va med Sofia Jannok i gårsdagens episode, men det e meget mulig også fordi ho snakke om det samiske på en måte æ kjenne mæ igjen i (sjøl om vi nok ikke e like mye naturmenneska). Men det e folkeopplysning på en anna måte: «nu har vi det gøy og snakke om ting og greier og om du tilfeldigvis plukke opp nokka nytt e det flott!» Og det e flott!

Selvfølgelig, en programrekke på seks episoda gjør ingen fullverdig samisk musikkrenessanse, men man kan jo håpe på symboleffekt og ringvirkninge i etterkant (om man på enkelte områda insistere på å være en ukuelig optimist, og det gjør æ jo). Og en norsk versjon! Æ kom ikke så mye lenger enn til å se for mæ Ane Brun og Niko Valkeapää (det e et herrens mirakel at æ ikke bare segna om der og da), men ja. Karpe Diem og Inga Juuso? Kaizers og Adjágas? Alle alternativan som finnes, bare tenk på dem!

Det e finfint, e poenget, særlig fordi det – i tillegg til det rent etniske, som jo e grunnen til at æ i utgangspunktet ser på (æ tvitra det i går «Det beste med Sápmi sessions: «[den samiske artisten:] Turnerer over hele verden. [den svenske artisten:] Dritkjent i Sverige.'») – e helt utrolig å se på ka de her folkan får til i løpet av tre daga. En av de tingan i verden æ e svakest for e folk som e skikkelig flink i det dem gjør (en gang kom æ borti frasen «competence kink» og tenkte «å. ja. akkurat. sukk.»), og det e ganske tydelig at de her folkan e det. (Og ikke bare artistan, men programskaperan og alt!) Og æ eie ikke et musikalsk bein i kroppen min, men Sápmi sessions gjør at æ skulle ønske æ gjorde det! Æ vil også havne i en øde fjellhytte sammen med Tobias Fröberg og en eller anna tilfeldig svenske mens vi gjør magiske ting i tre daga og ende opp med en genial sang og et underholdanes tv-program. Sukk. Og elsk elsk elsk. Og du burde se på!

teater og hysteri i arktis

I går så æ «Arktisk hysteri» på HT, med Sara Margrethe Oskal, Kristin Solberg og Anitta Suikkari. Æ vet ikke helt koffor æ trodde stykket va på samisk – sånn bortsett fra at det ikke hadde vært så unaturlig – men det va mest på norsk, med innslag av flerspråklig kakofoni. Æ likte det, sjøl om det prøvde å bite over for mye. Man kunne kanskje sagt at det va mangefasettert, men æ syns det implisere en grad av vellykket mangefasettering dem ikke nødvendigvis fikk til.

Det va likevel en tilfredsstillanes teateropplevelse, og – for å fortsette matmetaforan – det ga mer tyggemotstand enn «Min duoddarat III.» Æ likte at programmet inneholdt en litteraturliste, og inkluderinga av tekstan i stykket. (og æ blei distrahert underveis av en tanke om at man, som en viss form for kulturinteressert same, har en følelse av at man burde ha lest og ha oversikt over all den historiske litteraturen som fins om oss – og at det e en ganske rar idé, for æ kan ikke helt tenke mæ at nordmenn har samme tanken?)

Stykket va ganske oppdelt, og det va ikke så enkelt å se kor det kom til å ende – hvilket jo i og for sæ e positivt, men likevel va litt vanskelig å forholde sæ til – og i noen segmenta ramla æ ut etterhvert, fordi æ syns dem blei litt for lang, men det va mye i det som sitt igjen, som æ tror kommer til å vende tilbake ved seinere anledninge. At æ kan se andre ting, lese en bok, høre et stykke musikk, og trekke linja tilbake til det æ så i «Arktisk hysteri» – det blir del av en kumulativ kulturopplevelse, sjøl om det kanskje ikke va fullkomment i sæ sjøl.

Og æ vet ikke om det e æ som e blitt for pretensiøs for mitt eget beste (om æ nu ikke har vært det hele veien), men det føles mer givanes – og kanskje tilfredsstillanes, i lengden? – enn å se et stykke som e en pakkeopplevelse du ikke tenke på etter at du har pakka det bort.

Dessuten kjente æ igjen en tekst av Rawdna Carita Eira, den om slaktinga, æ e ganske sikker på at den – eller i det minste en versjon av den – va på trykk i Kuiper for noen år siden. Så den kumulative kulturopplevelsen starta allerede mens stykket va underveis, og det e sånn æ like det. (æ vil si nokka om de tre skuespilleran, men æ får ikke til å formulere nokka om det – æ kommer ikke lenger enn til at æ like dem, alle tre, både sammen og hver for sæ, og æ kan ikke egentlig tenke mæ en anna kombinasjon av skuespillera, så. Ja. Det e der æ ende opp.)

I andre samenyheter: æ har for første gang på lenge brukt penga på musikk på iTunes, fordi æ ga etter og innså at æ ville ha Rolffa på iPoden min. Ulempen e jo at æ e ute av stand til å ikke nynne på «Gulatgo mu?» særlig «hallo hallo»-delen. Særlig om æ faktisk skal si hallo. Akk ja.

du verden!

Å guri. Æ fikk en mail som begynte med «Da var det endelig bevist – en gang for alle – at ordtaket ”den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves” representerer et stykke sannhet i sin mest ubesudlede form; dette var beint fram fantastiske saker!» hvilket fikk mæ til å svare nokka sånt som

«… *hjerteforma pupilla* ♥_♥
her e ørten skrivefeil æ ikke fikk med mæ før æ sendte teksten»

og så fniste æ inn i IKEAMarimekkohodeputa mi i sånn cirka to minutt, av rein, pur og skjær glede. (Det beste av alt e egentlig det fantastiske semikolonet, allerede i førstesetninga. Æ e så enkel å glede:>)

Sukk sukk sukk :)

OK, den fantastiske artikkelen begynne som sådan: ««Der er lige saa liden Poesi i Ordene, som der er Musik i Melodien.» Slik lød den danske herren Sophus Tromholts ord i 1885, da han omtalte den samiske ”juøiken”. Heldigvis har de fleste etter hvert innsett at han hadde like mye feil i sine antakelser om musikken som han hadde i sin stavemåte av ordet joik.» (resten får dokker lese om dokker kjøpe Bøygen. Eller eventuelt om æ poste det her sånn etterhvert, vi får se)

Min favorittdel, sånn bortsett fra den geniale starten som helhet? «slik lyder herrens ord» Æ e blitt en bibel-allusjonsnerd på mine gamle daga. Det fantes også en referanse til slekt som fulgte slekters gang, men æ huske ikke om den blei tatt bort. Ellers e æ utrolig imponert over at æ klarte å inkludere Sherman Alexie (nesten urfolkslogisk), Ani DiFranco (ikke veldig logisk), «queering» (hii!), samt at æ fikk inkludert linja «[unauthorized duplication (æ skreiv copying)], while sometimes necessary, is never as good as the real thing», som da e «all rights reserved»-versjonen til Righteous Babe Records. Det e for evig og alltid min favoritt, etterfulgt av Matador sin «All rights reserved, all wrongs reversed». Æ syns det e fantastisk med plateselskap som ikke har den standardlinja av «blablabla, egentlig vil vi allerhelst knapt la dæ høre på den her CD-en». I tillegg inkludere hele greia et par personlige fortellinge (æ fikk ikke tatt med historien fra Japan om kvinnen som blei så rørt av Nils-Aslak eller studentan som lurte på om æ joika og, når æ sa nei, lurte på om det va fordi kvinne ikke fikk gjøre sånt, korpå æ måtte svare «Nei, det e bare fordi æ ikke kan synge». Heller ikke fikk æ funnet ut av – og inkludert – den vakre tekstlinja «mun in máhte lavlut, danin mun juoiggan» (æ kan ikke synge, derfor joike æ), æ e ikke sikker på kor den e fra, for alt æ vet e det bare tidenes merkeligste familie-in-joke.) Men sånn reint generelt sett – om man ignorere det faktum at æ, som æ sa i mailen æ sendte skreiv, syns at det «ikke var som å trekke tenner. Det var som å skulle putte dem på plass igjen, uten instrumenter og bedøvelse.» – e æ ganske godt fornøyd, sjøl om det kanskje finnes ting æ ville gjort litt annerledes. (Æ innså at problemet med Adjágas e at sjøl om æ syns dem e forferdelig vakker, så va ikke tekstan demmes nokka særlig å bruke i en sånn sammenheng. I tillegg til at æ har rota bort CD-en og dermed ikke hadde tekstan enkelt tilgjengelig. Men det e småpirk)

Forøvrig har æ bestemt mæ for at æ skal starte et nytt og bedre liv. Det vil si at æ skal tilbringe tid på lesesalen hver dag. Æ tenkte nemlig som så at om æ sitt der lenge nok, så kommer æ på ett eller anna tidspunkt til å kjede mæ så mye at æ begynne å gjøre et ærlig arbeid. Dessuten treng æ å innarbeide den rutinen, for akkurat nu e lesesalsplassen min et nødvendig onde som stort sett bare brukes de tre siste dagan før eksamen skal leveres. Og det funke dårlig. Dessuten tenkte æ som så at om æ faktisk jobbe i et mer eller mindre jevnt tempo, så kan æ få tid til å bake muffins katti som helst. Og i går va det grunn god nok til å skulle bli flinkere. (dessuten hadde bedre disponering av tid betydd større muligheta til å lese ikke-pensum-bøker, hvilket jo også e til glede for guda, og sånt.)

Så for øyeblikket e konklusjonen sukk og smil og sov godt, sånn cirka.