samisk politikk

by

Én lang setning om politikk og språk:

æ vet akkurat nok om politikk til å vite at æ ikke vil vite mer – æ vil ikke ha inngåanes kjennskap til kordan pølsemiddagen lages, æ vil se på den uten å bry mæ om alt som e galt med det æ e i ferd med å få i mæ; æ vil beholde min idealistiske tanke om at presidenten e bedre enn det æ e, et bedre menneske, mer diplomatisk, flinkere enn mæ, noen æ kan se opp til – æ e for gammel for sånt nu, å tro på en idealistisk politiker e voksenversjonen av å tro på julenissen, gøy men urealistisk, men likevel, vi vet at julenissen ikke finnes (they’ve told us) men æ vil kunne se på presidenten og ikke være helt sikker likevel

æ tror æ e heldig fordi æ vokste opp med språket og en kunnskap en sikker viten om at det finnes samer som ikke snakke samisk, og det finnes samer som forstår samisk men svare dæ på norsk og det finnes variasjona i alle bauga og kanta (har æ så lett for å akseptere variasjon og endring i kjønnsuttrykk og seksuell legning nu fordi æ fikk akseptere variasjon i språk og identitet allerede som barn?) og det eneste det betyr e at noen ganga bytte du språk og at noen ganga snakke folk et språk du ikke kan – det e så mange språk du ikke kan, det e vanligere at folk gjør det enn at dem ikke gjør det – og når du e riktig heldig kan du snakke tull på tre språk samtidig, eller flere (om du late som du kan tysk sjøl om du ikke kan det)

og æ hold den her kunnskapen varsomt og varmt i koppa hender (det kan man vel ikke si på norsk, men det fungere på engelsk så føkkit) som va det Jesusbarnet eller et hvilket som helst barn eller en anna metafor (språket som kattunger) som va æ jomfru Maria i de der ikonografiske bildan, med det brennanes hjertet (æ orke ikke google, æ vet det har religiøs betydning, vi tar det seinere), her e hjertet mitt, språket mitt, kulturen min – her e det varmeste kjærligste æ eie og her e det vareste og stødigste i livet mitt (æ like ikke brannmetafora for positive ting, ingen av oss brenn evig og æ vil ikke at vi skal bli utbrent, vi skal vare for alltid) 

og en gang har noen sagt at også vi fortjene å høre språket vårres vakkert, uknota, en gang sa noen «gode menneske, snakk norsk» til noen som prøvde for hardt; en gang har noen tenkt at den der knotinga e det vakreste æ har hørt fordi du prøve og æ har aldri elska hverken dæ eller morsmålet mitt så intenst som i øyeblikket du knote med det fordi du e villig til å knote, og det e en tillitserklæring – tenk å være den som får høre språket ditt når det potensielt e på sitt sarteste, takk

og æ hold den varmen æ føle for dæ som privatperson i hendern mine 

og i samme øyeblikk hold æ kunnskapen om at æ fortjene å høre språket mitt på sitt vakreste, flytanes og velformulert, ordrikt og tiltalanes

og i samme øyeblikk hold æ ønsket om en politikk æ kan tro på, en politiker som e bedre enn mæ, og som del i å være bedre enn mæ har morsmålet mitt i tankan hele tida, noen som snakke samisk sjøl når ordan ikke strekk til, noen som strekk ordan så dem rekk langt nok, noen som vet og som vet å bruke

for samtidig – i univers både veldig nært og et helt anna sted – hold æ alle tre tankan i all sin sjølmotstridanes eksistens, språk e privat og språk e offentlig og språk e kultur og språk e politikk og min president, min president snakke mitt språk sjøl om æ vet at æ ikke får be om sånt, æ vil at ho skal være bedre enn mæ – og æ ende som oftest opp med norsk fordi det e enkelt, det gjør mindre ondt, e mindre sart, men æ e en feiging og det får ikke presidenten min være, derfor e ho tøffere enn mæ og derfor snakke ho samisk.

by

den samiske smerte, i tre format

Æ fikk en dame til å le på søndag da æ nevnte «den samiske smerte» sånn som folk ler når du nevne den samiske smerte, fordi det e sånt et anvendelig uttrykk. Som oftest e det ironisk: den samiske smerte e å måtte utsette sæ for kulturuttrykk av varieranes kvalitet og interesse, fordi det e samisk, og fordi vi må se det. Støtte det lokale næringslivet. Stephen Crane sier i et dikt «but I like it, because it is bitter and because it is my heart» og sånn e det, av og til. Den samiske smerte e å se enda en teaterforestilling fordi alternativet e å ikke støtte det samiske teaterlivet, og det går jo ikke. Å se en samisk film, gå på en samisk konsert, lese en samisk bok. Vi får ikke nokka av bedre kvalitet om vi ikke støtte opp om det som allerede eksistere, så vi troppe opp, håpe på det beste og e vi riktig heldig treng vi ikke fortelle vennan vårres at joda, det va den samiske smerte, men vi va nu der.

Den samiske smerte e av og til reell i eksistensen, dén samiske smerten e språktap og fornorskning og assimilering og penga og økonomi og manglanes støtte og det faktum at uansett kor bra tilbudet per dags dato e, så e det bestandig et hav av rom til å gjøre det bedre, fordi vi får smula, vi sett pris på smula, vi læres opp til å kjempe om de smulan som finnes, fordi alternativet e ikke at vi får en hel skive, at vi kunne fått nokka ordentlig å nære oss på, alternativet e at vi får enda mindre, om ikke engang samene sjøl klare å bli enig om ka dem vil ha, koffor skal da storsamfunnet være behjelpelig med nokka. Den samiske smerten som ikke e morsom e den majoriteten heller ikke like at vi snakke om, for det e tross alt ikke dem som fornorska oss. Dem like samer, dem bare synes at det finnes viktigere ting å bruke penga på, dem synes vi burde få støtte, men e bestandig litt skeptisk til de tingan som får støtte. Den umorsomme samiske smerten e slitsom, ekkel, kjip å snakke om, kjip å leve med, derfor redusere vi «den samiske smerte» som begrep til nokka humoristisk, fordi vi tross alt skal leve med de her tingan, de her livan, og vi vil jo leve med nokka vi kan le med.

Den morsomme samiske smerten e min favoritt, fordi den så ofte omhandle samiske kulturuttrykk, og samiske kulturuttrykk i alle forma og variasjona e det æ like best her i verden, sjøl når dem e dårlig. Æ blir irritert på det æ ikke like fordi æ ser så mange måta det kunne vært bedre på, men æ ville kjempa til døden for dens rett til å eksistere og være dritdårlig, som ho dama som omskreiv Voltaire så fint sa det.

Det finnes en tredje samiske smerte, oppdaga æ i dag eller i går kveld. Det e den som ligg på brystkassa mi som nokka som kunne vært et hjerteattakk men som bare e eksistensen. Den fysisk reelle samiske smerten e ikke morsom. Ikke ond heller, som sådan, den bare eksistere som et konstant press. Den dukka opp i går, en gang etter at domstolen i Finland tok på sæ å fortelle folk kæm som e samer og ikke e det. Og den dukka opp etter at kulturministeren har bestemt sæ for at knutepunktstatus for festivala e nokka tull, så den skal kuttes, og de sikre pengan til Riddu Riđđu skal dermed bli usikre penga igjen. (Og den dukka opp jo mer æ tenke på at Beaivváš skal på turné med sitt nyeste teaterstykke og helt elegant hoppe over å komme til Mo i Rana, sjøl om dem skal innom både Hamarøy og Snåsa på turen. Den siste der e jo ikke sammenlignbar med de to første, det skjønne til og med æ, men den e der, i et samisk nasjonalteater kor nasjonen e de kjernesamiske områdan.)

Æ kunne ha lista opp mer, mye mer, det e så mye som presse på, det e det som e problemet, det kom så mange nyheta og ingen av dem e god, ingen av dem e god nok til å veie opp for dem som e dårlig. Den fysiske samiske smerta satt sæ i brystkassa mi og vil ikke gi slipp, og noen ganga når æ ikke helt får tak på verden prøve æ å trøste mæsjøl med det polske uttrykket «ikke mitt sirkus, ikke mine apekatter», men det her e sirkuset mitt, det her e apekattan mine, det e så mye som e galt, og så lite som e rett, og den samiske smerten akkurat nu e konstant, kontinuerlig.

Det e ikke håpløst, æ har ikke gitt opp, om det e en ting æ tror på e det Sápmi, samer, framtida, oss, språket, livet, vårres verden, det e en bunnløs, grunnløs optimisme i mæ som person som basere sæ på at Sápmi finnes og æ finnes i den, og det gir mæ mer styrke enn nokka anna gjør til vanlig, når æ vil gi opp tenke æ på folkan mine, kunstneran, politikeran, språkarbeideran, akademikeran, alle sammen, kæm som helst av dem, æ kunne sveipa gjennom vennelista mi på facebook og fortalt dæ om hundre menneska minst som gir mæ håp når æ vurdere å miste det, æ kunne funnet hundre til utfor vennelista mi, utfor facebook og det e håp, det e håp, selvfølgelig, æ gir ikke opp, æ bedømme ikke mitt folks eksistensmuligheta ut fra en dårlig dag, en dårlig uke, æ har troa og det finnes så mye kunnskap, så mye kjærleik.

Men noen daga e det vanskeligere enn andre å ikke la sæ overvelde av det, av alt som kommer, som renn over dæ, en stri strøm av dårlige nyheta, av majoriteta og storsamfunn og språk som skille oss når vi burde være samla, det finnes så mye som ikke e riktig, og noen daga gjør det mer ondt enn andre. Og æ vil avslutte det her optimistisk, gi håp, ikke håp engang, muligheta, vise det som det e, vi e her, vi e sammen, det e så mye som e skit, men fy fader så bra vi e, men akkurat i dag e det tomt. Heldigvis e æ ikke aleina i verden, æ vet dokker finnes, æ kommer sterkere tilbake en anna dag, det finnes så mange morsomme ting som e ufortalt, vi har fortsatt mye igjen å le av, vi skal le sammen av den samiske smerte, imorra.

by

SAMISKE KULTURMINNER ØDELEGGER NORSK ALPINSPORT. så det så

Vet dokker en ting som e galt i verdens rikeste land (altså Norge)? At man e veldig opptatt av å bevare historiske gjenstanda, bygninge, steda og det ene med det andre, men at man ofte glemme å bevilge penga nok til at dem kan bevares. Til og med når alt skal skje på eiers regning kan man ikke skaffe penga til å lønne mange nok til at det kan skje rimelig fort.

Vet dokker ka som derimot ikke e galt? At Sametinget sende beskjed til noen om at dem må utsette bygging av snøkanona, til noen har vært der på befaring for å se om det finnes eventuelle samiske kulturminna i området.

Vet dokker kordan man ikke skal framstille den saken? Sånn her.

Tittel: Sametinget stanser snøkanoner
Ingress: Det blir ikke laget kunstsnø i alpinbakken i Surnadal denne vinteren. Årsak: Sametinget må på befaring først.
Brødtekst: Jepp, du leste riktig. Sametinget forlanger å få undersøke området for samiske kulturminner før spaden settes i jorda for det planlagte og lenge etterlengtede snøanlegget i Sæterlia.

Jepp, du leste riktig. JEPP, DU LESTE RIKTIG. Finnes det en måte å tolke det på som ikke e «Ja, Sametinget skal komme helt hit og legge sæ opp i våres greier[, ka faen?].»?

Vet dokker ka slags oppfølgningsspørsmål journalist Arild Myhre fant det verdt å stille?
– Kommer de nedover hele gjengen?

Æ lime det inn en gang til, æ, så dokker ser det:

– Kommer de nedover hele gjengen?

Nu vet æ ikke om Arild Myhre e sommerhjelp eller utplassert eller Tidens kravs Grand old man, og ikke bryr æ mæ heller. Det e uansett ikke et spørsmål som treng å stilles, eller i det hele tatt burde havne i selve nyhetssaken.

Nu vet æ selvfølgelig ingenting om ka som ligg til grunn for befaringa, men det e ikke som om en befaring e sånt Sametinget gjør for å være vanskelig. En befaring gjøres før noen skal bygge nokka som potensielt kan ødelegge sånt som ikke burde ødelegges (så vidt æ forstår, i hvert fall, men kanskje Arild Myhre vet veldig mye mer om bevaringsverdige områda i Norge enn det æ gjør. Han e i så fall ekstremt flink til å legge skjul på kunnskapen sin i nyhetan han skriv). Og det gjøres uavhengig av om det e Sametinget eller Fylkestinget eller Stortinget eller ka slags instans det nu enn e som gjør det. Æ antar samiske kulturminna kommer inn under Sametingets jurisdiksjon fordi det e sånn reglan i Norge e satt opp? Alt samisk tilhøre Sametinget, derfor får Sametinget ta ansvar for det. (og uten å vite nokka sikkert, men anta i vilden sky vil æ gjette på at pengebevilgninga til feltarkeologi og kulturminnebefaringsarbeid og ka det nu enn hete går nokka sånt som: det finnes ikke så mange sama, ergo kan det ikke finnes så mange kulturminna, ergo kan det ikke være nødvendig å ansette så mange til å skulle se på dem, ergo treng dem ikke så mye penga.)

Selvfølgelig e det her et økonomisk problem for et alpinanlegg, som jo har en begrensa åpningsperiode (i hvert fall i plassa som ikke e Nord-Norge), og selvfølgelig e det vanskelig å kunne bygge nokka som helst når man får beskjed om at «vi kommer på befaring. En gang. Om en stund, ikke så lenge, men ikke så fort heller.» Men æ stille mæ veldig tvilanes til at det skjer fordi Sametinget vil være vanskelig. Æ stille mæ tvilanes til at det e fordi dem vil sabotere vintersesongen for «det planlagte og lenge etterlengtede snøanlegget i Sæterlia».

Æ skjønne jo også at «økonomiske begrensninger i kulturminnefeltet setter midlertidig stopper for alpinanleggutbygging» ikke har samme svungen som «Sametinget stanser snøkanoner» – dessuten e det ikke allitterasjon der, ergo e det automatisk en langt dårligere tittel – men det ville antakeligvis vært en langt riktigere tittel og framstilling av saken.

Hele greia e, som den smakløse bildetittelen sier, «Til å få hætta av». (La dokker merke til den, e ikke det subtilt, liksom? E det ikke diskré men underholdanes? Ja, fordi det finnes jo mange sama som hete Hætta til etternavn, så i stedet for å skrive at det e til å få hetta av, som det jo hete, så skriv man hætta. Haha liksom, ordspill på samiske etternavn, altså, hurra.)

Og så, som om ikke det va nok – æ mene, søringavis sier teite ting om nokka samisk, news at eleven, ka? (les: at folk i Sør-Norge ikke skjønne at en befaring for å se etter samiske kulturminna ikke egentlig e sjokkeranes) – så synes, nær sagt selvfølgelig, vår alles kjære regionale lokalavis, Nordlys, at det her e en sak det må rapporteres om. Ja, for Sametingets framtidige befaringe etter kulturminna i «Sæterlia i Surnadal kommune på Nordmøre» e kjemperelevant for en regionavis i Troms.

Man kan kanskje lure på koffor, æ mene, det e ikke som om Nordlys rapportere om åpne folkemøta Sametinget har i Røros eller Bodø, eller i Tromsø for den saks skyld. Men det her e en sak folk i Troms(ø) treng å vite om. Det her har nyhetsinteresse. Det her e viktig.

Og det skal ganske mye til før noen klare å overbevise mæ om at det IKKE e fordi det e atter en måte å mer eller mindre subtilt vise kor teit og bortkasta Sametinget e. «Sjekk, nu legg dem sæ opp i ka som skjer i Nordmøre! [Ka blir det neste? Får man ikke rive Vestregata 61 fordi det én gang kanskje har vært én same i bygget?]»

Under Digitale nabokjerringer-konferansen æ – via Jurddabeassi – va med på å arrangere i mars, va Anders Opdahl – ansvarlig redaktør i Nordlys – en av foredragsholderan våres. Foredraget hannes begynte veldig fint med at han tok ansvar for at Nordlys kunne gjort sitt for at debatten hadde vært reinere, de anonyme kommentaran på nettsida førte ikke nokka godt med sæ. (I den her saken kan man ikke legge igjen kommentara, så nokka har dem vel lært)

Etterhvert rota han sæ dog bort, og hovedpoenget hannes blei at vi må ta til motmæle. VI må si ifra. VI må gjøre en innsats for at folk ikke e feilinformert, at folk ikke går rundt og tror helt feil ting om samisk ditt-og-datt. VI må redde den samiske kulturen og det må VI gjøre ved å ta til motmæle. TA TIL MOTMÆLE (sånn i tilfelle dokker ikke fikk det med dokker).

Han spurte, «kor mange av dokker e det som har vært i kommentarfeltan og sagt nokka?» Fordi Anders Opdahl mene at det e VI som skal opplyse folk. Journalistan skriv sakan, folk legg igjen teite kommentara og så skal VI komme og irettesette. Det e våres oppgave. For det e ikke som om journalistan til Anders Opdahl kan tilbringe dagan sine i kommentarfeltan til avisa dem jobbe i for å rette opp i folk åpenbare feiloppfattelsa, journalistan til Anders Opdahl skal tilbringe dagan sine med å skrive nyhetssaka. Og det e ikke som om Anders Opdahl kan forvente at journalistan hannes tilbringe fritida si i kommentarfeltet til avisa dem jobbe i, for å rette opp i åpenbare feil, folk fortjene jo å ta fri.

Det e derfor Anders Opdahl vil at VI skal trå til. For VI jobbe åpenbart ikke, VI treng vel ikke å tjene penga til livets opphold (alle vet at sama får penga bare fordi dem e samisk), og VI e uansett så glad i det samiske at VI synes det e helt greit å bruke fritida våres på å fortelle folk i kommentarfelt at dem tar feil og at VI ikke e hårsår. Det e ikke som om VI blir utmatta eller sliten eller frustrert av sånt, VI har en endeløs tålmodighet når det gjeld å fortelle folk om oss sjøl, VI blir glad når folk stille oss til veggs om Finnmarksloven og overbeite og kystfiskerettigheta og Lappekodisillen og samiske detaljspørsmål, for det vet VI alt om.

VI har tross alt fått grunnpakken i samisk kultur, den består av doktorgrada i både juss, filosofi, historie og litteratur, så det finnes ikke den ting VI ikke kan svare på. Og siden VI aldri treng å sove, og i hvert fall aldri blir så frustrert at VI bare vil gråte, så kan VI helt egenhendig rette opp feilinformasjon både hos journalistan til Anders Opdahl og de folkan som finn det for godt å kommentere på nyhetssakan journalistan til Anders Opdahl skriv.

Og æ vet ikke ka Sametinget sine kulturminnebefarera kommer til å finne når dem endelig kommer sæ til «Sæterlia i Surnadal kommune på Nordmøre», men æ håpe dem finn så mange kulturminna at dem frede hele jævla Sør-Norge, sånn at nordmenn kan få sitte på internett hele dagen og VI endelig kan få muligheten til å fortelle absolutt alle kordan det står til med det samiske. Det e jo bare det VI vente på, e det ikke?

by

Æ tror Sametinget i Norge blei sjalu fordi Sametinget i Sverige stjal all oppmerksomheta.

I dag har æ gått tur med en border collie, og sett på at den jakta på lemen. Etter at vi va ferdig med det overlot æ den i det andre huset før æ hoppa i dusjen. (det finnes to åpenbare fordela med å bo i huset til tanta og onkelen min, heller enn i huset vårres, her i Tana: det ene e oppvaskmaskina, og den andre e den fantastiske dusjen dem har. Ulempen med det andre huset e at det ikke e vann der for øyeblikket, men så fort det kommer på plass flytte æ dit. På riktig side av elva og alt.)

Mens æ sto i dusjen tenkte æ på Johan Vasara. Og Bjarne Store Jakobsen. Og så tenkte æ litt på Per-Willy Amundsen, men ikke så mye. Æ føle dog at det forklare koffor æ til stadighet måtte skru opp varmen på dusjen, for det va jo litt av en kalddusj. [sett inn trommelyd her, ja. sorry.]

Ikke det at Johan Vasara ikke e hyggelig å tenke på sånn reint generelt, men grunnen til at æ tenkte på han va selvfølgelig det faktum at han har tatt over for Bjarne Store Jakobsen i den rådgiverrollen æ ikke egentlig skjønne ka e. Rådgiver for Sametingsrådet? Som æ forsåvidt heller ikke e helt sikker på ka gjør, men dem e liksom-sjefan? Sånn, under Egil Olli? Og så har dem en rådgiver på deling, bortsett fra at rådgiveren kanskje hovedsaklig skal være rådgiver for Egil Olli/Sametingspresidenten? Men presidenten kan dele, om han e gavmild? Seriøst, æ og sametingspolitikk e ikke i nærheten av å være i samme venn-diagram.

Bjarne Store Jakobsen, som e syvogseksti år gammel, tror æ, fikk sparken, muligens grunnet en konflikt med Marianne Balto (ifølge sæ sjøl), eller i det minste fordi han e hundgammel (ifølge Egil Olli). Og så gikk jobben til Johan Vasara, som e treogtyve og dermed yngre enn lillebroren min (og på ett eller anna tidspunkt må æ slutte å tenke at folk som e yngre enn lillebroren min e for ung til nokka som helst, æ vet det, men likevel, HAN E YNGRE ENN LILLEBROREN MIN!). Hvilket jo bevise at Egil Olli ville ha noen som e yngre enn BSJ, men det e et ganske vidt spenn der, altså, med førti år. Han kunne i det minste valgt noen som… e gammel nok til å ha en mastergrad?

OK, nei, det e ikke det som e poenget. Poenget, om det nu e et her, i og med at æ ikke vet ka æ snakke om, e vel forsåvidt at æ ikke skjønne nokka som helst, men utover det også at æ ikke helt skjønne kordan Vasara fikk sæ til å takke ja. Eller. Æ kan forstå at det føles som et tilbud man ikke kan si nei til, når man e treogtyve og har lyst på en framtid i den samiske [politiske] offentligheta – hvilket æ antar han vil, siden han e leder i SUPU (Sametingets ungdomspolitiske utvalg) og sånt – men det e jo noen djevelsk store sko å fylle. Og ikke bare fordi BSJ antakeligvis e dobbelt så stor som Johan Vasara, men fordi BSJ har samla politisk erfaring cirka dobbelt så lenge som Vasara har levd, og dermed kan antas å ha vært en kunnskapsrik rådgiver.

(Æ vet, for ordens skyld, absolutt ingenting om BSJ, men æ vet om alle de her gamlingan som har levd lenger enn oss og vet mer enn det vi vet fordi dem har holdt på lenger enn oss – sjøl om æ ikke bestandig e så glad i dem har æ respekt for at dem vet mer enn mæ [oss?], rett og slett i kraft av all tida dem har hatt til å kontekstualisere kunnskap æ [vi] enda ikke har erverva oss.)

Vasara e sikkert proppfull av kunnskap, men han kan ikke ha vært politisk interessert i mer enn ti år, og med mindre han e en wunderkid av dimensjona (ka vet vel æ, kanskje e han det), e det nødvendigvis en hel masse han ikke vet. Og æ tror rådgiverstillinga kan være en fantastisk mulighet til å lære, og til å bidra til politikk, og til å kunne skape nokka man kan bygge videre på, uten problema. Men om det går ad undas e æ redd for at han har sabotert/torpedert sin politiske framtid ganske godt. Og det hadde jo vært trist. (Og sånn ellers e æ litt redd for at de beste unge stemman skal forsvinne inn i et politisk dragsug kor dem ikke lenger kan delta på ungdommelige premissa, og det hadde vært sørgelig.)

Men æ ønske Vasara all mulig hell og lykke, og en hel masse talent (æ e litt redd for at han kommer til å trenge det)!

by

Siri fundere på ting ho ikke kan: svenske samer

Med et ekstra tydelig forbehold om at æ ikke vet ka æ snakke om i akkurat det her tilfellet:

I løpet av la oss si det siste halve året eller deromkring har æ innsett en ting: Æ vet ingenting om svenske sama. Æ innså jo også at æ vet sørgelig lite om Sverige sånn i det store og det hele, men når det gjeld samiske forhold i Sverige e æ helt blank, bortsett fra at æ vet at dem e enda færre enn det vi e.

Det e et knapt år siden æ første gangen hørte at reindriftssama i Sverige blei tvangsflytta den gang da (som aldri e så lenge siden som vi gjerne skulle lata som – huske du den gangen det fortsatt va legitimt å fortelle samevitsa i all offentlighet haha, så rart dem snakke), og ja, det overraska mæ, fordi tvangsflytting – det va sånt dem gjorde med indianera tidlig på 1900-tallet.

Uansett, æ har prøvd å forholde mæ til min egen uvitenhet, æ har prøvd å plukke opp det æ kan av kunnskap fra der den dukke opp – æ e fortsatt på jakt etter en svensk samementor, om noen vil melde sæ frivillig – hvilket jo e litt rundt omkring, når man e på internett. Æ har prøvd å forstå samebyan og inndelinga, uten at æ e blitt klokere på akkurat det, men nu vet æ at det e 51 av dem (ifølge wikipedia, som man jo kanskje ikke skal stole på bestandig, men…).

Æ har prøvd å forstå skillet mellom samiske reindriftsutøvera og samiske ikke-reindriftsutøvera i Sverige, hvilket æ tror æ har plukka opp e hakket mer komplisert enn det e på norsk side (muligens heng det sammen med samebyan og sånt, der e æ fortsatt blank). Men så har æ jo måttet forholde mæ til å være ikke-reindriftssame på norsk side en god stund, og har opparbeida mæ et visst forhold til same med språk og same uten språk, og same i by og same med rein og alle de her tingan.

(Sidespor: æ har lært mæ – stort sett, håpe æ – å forholde mæ til at min måte å være samisk på ikke e fasiten, eller en spesielt vanlig måte å gjøre ting på, fordi det e blitt ganske tydelig, men den e legitim, og på mange områda også nokka som tidvis føles som en del andre sama ikke har tenkt på før/måttet forholde sæ til.)

Poenget e uansett at æ har prøvd å plukke opp lærdom der æ finn den, sjøl om det e vanskelig (fordi æ ikke vil stille for dumme spørsmål, fordi æ vet kor kjedelig dem e (og fordi æ e litt lat)), så da æ fant bloggen Dåtid Nutid Framtid tenkte æ «hurra» og abonnerte sporenstreks på den, sjøl om æ leste de innleggan som va kommet så langt og stort sett tenkte «…æ skjønne ikke?» (det handle om reindrift, i Härjedalen (som æ ikke vet kor ligg, fordi æ sug på geografi), det e snakk om en eller anna rettsprosess, det e snakk om en mulig påtvunget nedleggelse, kanskje?)

Men så tenkte æ jo også «å skjønne litt e bedre enn å skjønne ingenting» så æ fortsatte å lese. Og blogginnlegget Jag är positiv! likte æ (bokstavelig talt også, fordi wordpress e fint sånn), fordi Tanja Nordfjell skreiv

Jag skriver precis hur jag känner och det får ingen anklaga mig för, för ingen annan än jag vet vad jag känner! Jag skriver som det är, hur brutalt det än låter. Allt kan inte alltid låta så himla fint bara för att det ska låta bra. Man måste kunna ventilera det som är jobbigt och inte bara det som låter bra utåt. Jag hoppas att jag kan få fortsätta att skriva mina inlägg från mitt hjärta och dela dem med er läsare nu.

Og sånn bortsett fra at æ aldri kunne ha skrevet det på svensk, så e det jo nokka æ sjøl kunne sagt. Men i motsetning til Tanja og Sáminuorra og bloggen, så e æ så utrolig heldig at æ knapt har fått en eneste negativ kommentar i hele min bloggertilværelse. Det e nokka æ fundere på, av og til, for det e ikke spesielt logisk: så mye eder og galle som folk får sæ til å spy i diverse kommentarfelt, burde dem jo kunne klikke sæ inn på bloggen min og spre litt her også – men dem har enda ikke funnet mæ (bank i bordet!) og æ har sluppet unna. Og det e fantastisk! Men av og til føles det som om æ sitt gjemt bak dialekta mi (og andre unnslippelsesstrategia) og lar alle andre få det dem måtte få slengt etter sæ, og det e litt rart.

Men det va uansett ikke det som va poenget, poenget va de svenske saman og alt æ ikke vet. Men alt æ lære, litt etter litt. Og æ heie på Tanja og Sáminuorra og sikkert Härjedalen også, så det kommer sæ – kumulativ læring e saktegåanes, men viktig!