Dagens høydepunkt va ikke at æ stort sett hørte på Gas Station Roses av Natalia Zukerman, sjøl om det e et fantastisk album og æ e hals over hode forelska i linje som «I’m an old suitcase/in the corner/covered up in stickers/of all the places that I’ve been/I’m looking for someone/to come unlock me/someone to come around/and spin my little wheels» og «You’re smarter than me and I like it that way […] you think I am prettier than I am» og melodilinjan og æ har litt lyst til å danse vals til halvparten av sangan hennes og æ danse ikke, særlig ikke vals – æ valse oftest bare over andre (neppe sant, egentlig, men æ klarte ikke la være).

Høydepunktet va heller ikke å sitte på C8 og høre på søte små ex.phil-studenta som va kjempenervøs før eksamen – dem fikk mæ både til å føle mæ gammel og til å sette pris på akkurat det.

Høydepunktet va ikke å lese hverken DN eller iTromsø; det e vel et dårlig tegn om å lese iTromsø skulle være høydepunktet i dagen min. DN kan av og til være et høydepunkt, men iTromsø, liksom, det skulle tatt sæ ut!

Høydepunktet va – imponeranes nok – ikke å få bekrefta at HT skal sette opp Hamlet og å finne ut av alt det andre dem skal sette opp til våren – sjøl om æ glede mæ som et barn til både «Gummibaronene» og «Hamlet» og alt det andre.

Og høydepunktet va forsåvidt heller ikke da Therese fortalte mæ at æ har telefonstemme, og æ blei bekymra og sa «[…] så lenge æ ikke prate veldig høyt» og ho lo av mæ, for «det gjør du aldri, du e bare høylytt av og til, når du ler.» (men nu e æ litt nysgjerrig på kordan telefonstemmen min høres ut, og om den ligne på radiostemmen eller om æ har telefonstemme men ikke har radiostemme – og det e jo strengt tatt bortkasta å lure på, for æ like ikke å høre på min egen stemme uansett, så æ har ikke et behov for å skille mellom forskjellige typa av den.)

Høydepunktet for dagen va faktisk ikke en nydelig sushimiddag på Rå sammen med Inga, Ida, og Simen – sjøl om den va fantastisk og selskapet va godt, og æ har bare litt dårlig samvittighet for at æ ikke har betalt for desserten min (æ vet ikke kordan det skjedde, men æ tenkte ikke over det da æ så på regninga).

Høydepunktet va ikke det fine skjerfet æ kjøpte på russemarkedet på Tromsø kunstforening.

Høydepunktet mitt i dag va at mens æ vandra rundt på russemarkedet va det en av de russiske damen som kom bort til mæ og lurte på om æ e same, og deretter om æ snakke samisk. Og så prata vi sammen.

Ho lurte på ka æ het, kor æ bor, ka æ gjør her, så spurte ho om æ trengte nye sko – fordi ho hadde noen fantastisk fine, og æ vil gjerne ha, men æ kan ikke betale 2000 krone for sånt, akk og ve – men uten at det egentlig va et forsøk på å selge. Om æ skulle anta ting vil æ tro at ho blei glad for å kunne bruke samiskkunnskapan sine, det va ganske tydelig at nordsamisk ikke e førstespråket hennes, men det va fint likevel – sjøl om æ tok mæ i å være veldig pedagogisk, uten at det va med vilje, men æ tror æ har et slags «folk som ikke nødvendigvis skjønne mæ, må snakke klart og tydelig»-instinkt (kanskje det e sånn telefonstemmen min høres ut?).

Ho spurte mæ om æ e gift, og så måtte ho stoppe opp litt fordi ei av de andre damen prata til ho, og når ho snudde sæ tilbake til mæ sa ho at den andre dama lurte på om æ har barn, og æ gjorde det æ av og til gjør, av og til, når æ skjønne at det hadde vært bortkasta å krangle på heteronormativitet og dets like – når det virke som om spørsmålet e fullt av omsorg heller enn fordømmelse – og svarte «ikke ennå.»

Hadde det vært et tilfeldig samisk menneske æ traff på og havna i prat med e sannsynligheta stor for at æ heller hadde sagt «nei, gud forby» eller «heldigvis ikke» eller «det skulle tatt sæ ut» – men ho va så genuint glad for å snakke samisk og æ blei så genuint glad over å prate med ho at æ ikke hadde lyst til å virke uhøflig. (Æ tror dog ho etterhvert lurte på om Therese va kjæresten min, men uten at ho egentlig spurte, ho gestikulerte litt og sa «og ho der borte..?» og æ bare «… det e ei venninne av mæ, ja.»)

Æ tror det e nokka i oppdragelsen min, nokka man kunne late som heng sammen med å skulle respektere sine elders, men som nok egentlig bare handle om å være høflig med folk av en viss type – som tilfeldigvis ofte e betydelig eldre enn mæsjøl, sjøl om ho her ikke va det, ho va kanskje omkring førti-femti – dessuten ser æ for mæ at dem e av typen som tenke at «men du virke jo som en sympatisk ung jente, du kommer sikkert til å treffe en mann snart, og så kan du få barn og leve lykkelig» og æ sett pris på tanken sjøl om æ ikke vil ha barn og e ganske overbevist om at æ kan leve lykkelig uten en mann/dame/partner om det va det om å gjøre.

Det e ikke en moral her, tror æ, det e knapt et poeng, men om æ skulle prøve å forklare det e det som følger: æ snakka nordsamisk med noen i en setting kor æ ikke forventa å snakke nordsamisk, og æ satte pris på den muligheten.

Og det e der styrken i det samiske ligg, for mæ, det e derfor æ av og til blir så himmelstormanes glad for å være same, for å ha alle de her mulighetan: det føre til små, fantastiske situasjona som gjør dagan mine lysere.

Og det va det æ glemte mens æ va sint og trist og frustrert og arg og såra, mens æ satt og tviholdt på forvaltningsområdet fordi alternativet tydeligvis va at Tromsø ikke e samisk – som om det noensinne kan være et enten-eller-spørsmål – og æ vet at min oppvekst i Tromsø e ganske ulik mange andre sin oppvekst i Tromsø, men æ har vokst opp med et samisk Tromsø. I barnehagen, på skolen, på universitetet – både før æ visste ka man egentlig gjør på et universitet og etter at æ begynte å studere og innså at æ definitivt ikke vet ka man gjør på et universitet; det Tromsø æ forhold mæ til og har forholdt mæ til har vært gjennomsyra av det samiske – æ vet at det e favorittanekdoten min (og at den neppe e sann, det e mest en enkel måte å forklare kæm æ e), men æ vokste opp med en idé om at alle sama jobbe på universiteta og lignanes og at reindriftsutøvera stort sett eksisterte for å bli forska på.

Æ glemte at det samiske e å bli glad når æ treff folk som håndhilse på mæ hver gang vi møtes; det samiske e å prate om nokka samisk med en anna same du tilfeldigvis treff på på en kafé – som Ylva på 4 roser – og å bli så glad over alt vi kan få til; det samiske e å bruke alle de store og små symbolan smykkan klærne t-skjortan skoan ytterklærne skjerfan og å bære dem med stolthet og selvfølgelighet; det samiske e å tenke med glede på alle mulighetan til å gjøre nokka nytt fordi vi e sånt et lite folk og vi har så mange muligheta; det samiske e å snakke morsmålet mitt med noen og å plutselig oppdage at æ ikke lenger e like redd for å skrive det; det samiske e å le av samevitsa med punchlines som e så obskur at nesten ingen skjønne dem; det samiske e …

Og æ vil ikke lenger tviholde på forvaltningsområdet og alt samisk, det e ingen grunn til å tviholde på det; et fornuftig menneske sa at det e på tide å gi slipp på forvaltningsområdet og tenke på andre ting, og det e rett: det va setninga æ trengte for å begynne å bryte opp fingran mine fra den fastlåste «men æ vil ikke innrømme nederlag fordi det betyr at æ bor i en by full av drittsekka»-tanken. Det va den setninga som lot mæ se ka æ har gjort, og kor ondt æ gjør mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata. Det va den setninga som smøg sæ inn under fingran mine og løfta dem opp nok til at æ kunne stå her med strake fingre og se kor nært æ va en katastrofe.

Fra nu av hold æ det samiske i håndflata; det ligg trygt der, det puste bedre sånn.