samisk samtidslitteratur

by

Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

by

Kan æ bli den samiske David Sedaris? (står det også et sted)

Æ har fornuftige tanka, men dem får vente til en dag æ faktisk e i stand til å formulere dem; æ har et lite stykke av nokka æ vil dele med dokker fordi det aldri kommer til å bli nokka mer av det – og æ like den lille delen som eksistere, men det kommer seinere; æ har en notatbok som for øyeblikket består av ting som «å være full tilsir å skru av all sjølinnsikt – æ tror ikke det funke for mæ» «[og her, om du kunne tegne, en skisse av Stig Sæterbakken]» «what do I want, in the end, other than something different from this. Never more than that» «I want to speak, to talk, to use my mouth for other purposes than just biting my lips» og i går?, på søndag?, en gang, sa æ «du ane ikke ka den leppa kunne gjort for dæ» – bortsett fra at æ ikke sa det, og i går sa æ, som svar når Emmanuel klaga og sa «jeg suger», «synd for dæ at ingen av oss gjør det» og æ vet ikke. Alt e veldig upassanes. «Men det kommer jo til å bli helt forferdelig» va det noen som sa, og det har han jo rett i, det går ad undas, men. Sånt skjer.

Æ sa, i 2007, om Utropia, «æ skal gjøre mæ uunnværlig, og så bare forsvinne», [it was a joke, at the time], men nu e det visst det æ gjør. Takk og farvel. [Farewell to the old me?] (æ kan ikke skrive kjærleikserklæringa det fortjene, ikke enda, men den kommer, en dag, den kommer.)

Og æ e hemmelig, hemmelig forelska, men i diktsamlinge, så det funke fint. Funke finere enn mye anna har gjort så langt (det meste går ganske dårlig, egentlig) og æ takka ja til det æ på sameradioen sa æ antakeligvis kom til å takke nei til, så i februar skal æ holde et tyve minutter langt innlegg om samisk samtidslitteratur. Sånt skjer. Æ har lyst på noen som e bitrere enn mæ, på en abstrakt måte (æ har ramla oppi en greie, æ sukke henført helt for mæsjøl over ting man ikke bure sukke henført av, menneska man ikke burde sukke henført av, æ begynne i det minste å nærme mæ en alder kor det ikke e så komplett upassanes som det va tidligere. (æ hadde, før, en svakhet for 28-åringa (sånn, når æ va 15), men æ tror den nærme sæ 48, snart, gi mæ ti år til så legg æ mæ etter pensjonerte akademikera; vakkert.)

Og trikset ligg i at det ikke skal være forståelig for noen andre enn mæsjøl, det e en tankerekke, en innsnevring, det nærme sæ et punkt kor æ kan peke og si nokka [blatantly inappropriate, as is my wont], æ vet ikke om det e synlig for noen andre? Æ bekymre mæ ikke for det. (trikset med å blogge siden 1999 e å innse at av og til, ganske ofte, e det bare dæsjøl du skriv til. Hei framtidige Siri, æ håpe du e flinkere å skrive enn æ e nu. Stadige framskritt.)

(æ va innom NRK to ganga, for to uke sida og i forrige uke, og så noen. Eller rettere sagt, blei sett av noen, og det kunne ikke vært mer genialt om æ hadde planlagt det. Konstant forvirring kan også være en livsplan – om enn en plagsom en)

Æ har lest Bukowski i dag, det her kunne vært verre.

—

«What is it that younger women are pushing up against, they would seem to have a list of options to choose on– to choose from, a set of ways to construct their own identity that takes in everything, it’s just a vast smorgasbord, uh, the options are not as narrow as they might have been thirty years ago, so where does the problem lie now?» [They Want Us to Make a Symphony Out of the Sound of Women Swallowing Their Own Tongues] (the options might not seem to be as narrow, but at the same time, I believe that our choices are mostly illusions; what is there, honestly, to choose from? [In a country where abortion is still debated and a woman might legally be made into nothing more than a potential mother, I guess your choice would be to either embrace or reject it, and then, no matter which one you choose, someone will hate you for it.] As for the construction of identity, have you ever spoken to someone who chose a non-conventional identity? Have you ever even talked to a woman before in your life? Because the absurdity of your question makes me think you haven’t, and honestly, even bothering to attempt an answer is lowering myself to your mud-flinging level, and I’m better than that.) («[Det utsagnet får stå for deres egen regning.] I motsetning til GK har vi ikke for vane å helle salt i såret til konkurrentene våre.» sto det i DN en gang, det sitatet heng på lesesalsplassen min, æ elske det.)