Én lang setning om politikk og språk:

æ vet akkurat nok om politikk til å vite at æ ikke vil vite mer – æ vil ikke ha inngåanes kjennskap til kordan pølsemiddagen lages, æ vil se på den uten å bry mæ om alt som e galt med det æ e i ferd med å få i mæ; æ vil beholde min idealistiske tanke om at presidenten e bedre enn det æ e, et bedre menneske, mer diplomatisk, flinkere enn mæ, noen æ kan se opp til – æ e for gammel for sånt nu, å tro på en idealistisk politiker e voksenversjonen av å tro på julenissen, gøy men urealistisk, men likevel, vi vet at julenissen ikke finnes (they’ve told us) men æ vil kunne se på presidenten og ikke være helt sikker likevel

æ tror æ e heldig fordi æ vokste opp med språket og en kunnskap en sikker viten om at det finnes samer som ikke snakke samisk, og det finnes samer som forstår samisk men svare dæ på norsk og det finnes variasjona i alle bauga og kanta (har æ så lett for å akseptere variasjon og endring i kjønnsuttrykk og seksuell legning nu fordi æ fikk akseptere variasjon i språk og identitet allerede som barn?) og det eneste det betyr e at noen ganga bytte du språk og at noen ganga snakke folk et språk du ikke kan – det e så mange språk du ikke kan, det e vanligere at folk gjør det enn at dem ikke gjør det – og når du e riktig heldig kan du snakke tull på tre språk samtidig, eller flere (om du late som du kan tysk sjøl om du ikke kan det)

og æ hold den her kunnskapen varsomt og varmt i koppa hender (det kan man vel ikke si på norsk, men det fungere på engelsk så føkkit) som va det Jesusbarnet eller et hvilket som helst barn eller en anna metafor (språket som kattunger) som va æ jomfru Maria i de der ikonografiske bildan, med det brennanes hjertet (æ orke ikke google, æ vet det har religiøs betydning, vi tar det seinere), her e hjertet mitt, språket mitt, kulturen min – her e det varmeste kjærligste æ eie og her e det vareste og stødigste i livet mitt (æ like ikke brannmetafora for positive ting, ingen av oss brenn evig og æ vil ikke at vi skal bli utbrent, vi skal vare for alltid) 

og en gang har noen sagt at også vi fortjene å høre språket vårres vakkert, uknota, en gang sa noen «gode menneske, snakk norsk» til noen som prøvde for hardt; en gang har noen tenkt at den der knotinga e det vakreste æ har hørt fordi du prøve og æ har aldri elska hverken dæ eller morsmålet mitt så intenst som i øyeblikket du knote med det fordi du e villig til å knote, og det e en tillitserklæring – tenk å være den som får høre språket ditt når det potensielt e på sitt sarteste, takk

og æ hold den varmen æ føle for dæ som privatperson i hendern mine 

og i samme øyeblikk hold æ kunnskapen om at æ fortjene å høre språket mitt på sitt vakreste, flytanes og velformulert, ordrikt og tiltalanes

og i samme øyeblikk hold æ ønsket om en politikk æ kan tro på, en politiker som e bedre enn mæ, og som del i å være bedre enn mæ har morsmålet mitt i tankan hele tida, noen som snakke samisk sjøl når ordan ikke strekk til, noen som strekk ordan så dem rekk langt nok, noen som vet og som vet å bruke

for samtidig – i univers både veldig nært og et helt anna sted – hold æ alle tre tankan i all sin sjølmotstridanes eksistens, språk e privat og språk e offentlig og språk e kultur og språk e politikk og min president, min president snakke mitt språk sjøl om æ vet at æ ikke får be om sånt, æ vil at ho skal være bedre enn mæ – og æ ende som oftest opp med norsk fordi det e enkelt, det gjør mindre ondt, e mindre sart, men æ e en feiging og det får ikke presidenten min være, derfor e ho tøffere enn mæ og derfor snakke ho samisk.

firehundre ord for at alt kunne vært verre enn det e [det samiske håpet]

Æ leste en bok i dag som dypest sett handle om fornorskning, blant anna om en Anton Olsen Hoem som etterhvert holdt til i Nesseby (æ så det og tenkte «Unjárga<3» fordi det e nesten Tana og det e sånt æ like), fordi han flytta dit som lærer. Han fikk penga fra Finnefondet – som æ lærte av Ivar Bjørklund i forrige uke, på litteraturdagan til Sámediggi, fikk mer penga til sin opprettholdelse av fornorskning av samer (og kvener) enn det samiske (og kvenske) formål har fått så langt siden fornorskningspolitikkens påståtte slutt – og argumenterte for at han burde få dem fordi han stort sett bare hadde samiske og kvenske eleva, og dessuten gjorde en sabla god jobb med å få dem norsk (og det va ikke lett!). Det va ganske deprimeranes lesing, og æ kjente litt på den fysiske samiske smerten, der den la sæ i magen og sa «e det ikke fint å vite kor hardt dem har jobba for å få dokker bort?», men så kom æ noen avsnitt lenger inn i historien og fikk vite om sønnen hannes Erling Hoem, og sønnen til Edvard, Anton Hoem, som blant mye anna va professor II på Sámi allaskuvla, Samisk høgskole.

Og æ kjente det bobla i mæ, litt, av glede, fordi siste setning i det kapittelet va «Men med tanke på hans, men særlig hans sønn Erlings og hans sønnesønn Antons holdning til samisk språk og kultur, var kanskje ikke friplassen til Anton Hoem, vurdert som tiltak i fornorskningspolitikken, noen udelt vellykket investering fra statens side.» (henta fra Eivind Bråstad Jensen sin Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel) og det e så velfortjent. En stat som dele ut penga til folk som jobbe med fornorskning fortjene at ungan til de folkan blir funksjonelt tospråklig og ser verdien i å være det, at ungan demmes igjen jobbe så mye med det at samiske utdanningsinstitusjona vil ha kunnskapen demmes. Sånne konsekvensa av fornorskningspolitikken e det eneste dem fortjene, og dem va akkurat det æ trengte.

For æ kan en del om samisk historie og kultur og alle de her tingan, ikke så mye, mindre enn en skikkelig engasjert same, men mer enn en gjennomsnittlig nordmann (om vi nu skal sette oss veldig lave mål), og det dukke stadig opp mer å lære. Det dukke stadig opp ting å ha troa på, sjøl om det av og til føles som det motsatte.

Det finnes stadig menneska æ ikke engang har hørt om som gjør så bra ting for det samiske samfunnet, folk som e engasjert lokalt, som arbeide jevnt og trutt for at vi skal få eksistere, folk som konsekvent snakke samisk inntil det e bevist at den dem snakke med ikke skjønne det, folk som lære sæ samisk etter fullført skolegang fordi det e kulturbæring, fordi dem ser at språket e viktig, så viktig, folk som først blir språklig engasjert etter at dem e ferdig med den obligatoriske undervisninga, når dem finn ut at det e nokka dem vil ha som ballast. (og ja, det finnes rom her for folk som aldri lære sæ språket, en same e en same e en same e ikke avhengig av at man kan samisk, tro aldri at æ nedvurdere noens samiskhet basert på språk, men tro ikke at æ ikke vet at om ingen av oss hadde språket ville vi sannsynligvis forsvinne) (og vit at æ vet at min norske syntaks sannsynligvis ville hatt godt av litt færre negasjona)

Alle de her folkan som hold kunnskapan i hevd, som lære å sy og veve og flette og bake og snakke og fange og sløye og slakte og drifte og som får all sin samiske kunnskap bakt inn i sitt samiske liv, enten majoriteten ser at det e samisk kunnskap eller ikke, æ lærte aldri å sløye fisk (æ gjorde det, æ fiska med bestemora mi i min barndom, men æ har ikke gjort det på nesten tyve år, æ vet ikke om det sitt i fingran på samme måte som dem hevde at å sykle sitt i beinan) men æ lærte å være samisk på den måten livan vårres ga rom for, og det e fullgodt, for vi kan og vi får og vi skal og vi må finnes på så mange måta, det e så mange variasjona i oss, det va oss Walt Whitman snakka om når han skreiv «I am large, I contain multitudes» (det kan hende han ikke visste det, men det får være som det vil).

For vi e ikke en enhetlig kultur ut over at vi e samer og at det i sæ sjøl e enhetlig nok, en reindriftsslekt e ikke mer eller mindre same enn en tidligere fornorska sjøsameslekt enn en innflytta bysamefamilie enn en enslig samisk svale i en familie av fortsatt kolonialiserte eks-samer; noen i slekta har kanskje brent kofta til bestemora di, noen andre grov komagtuppan så langt ned at dem aldri skulle dukke opp, men noen andre kommer til å lære dæ å sy kofte om du vil lære, noen andre kan sy den for dæ om du ikke har evna til sånt, noen kommer til å hjelpe dæ med slektsforskninga som vise at jo, noen kommer til å se dæ og se en same og si ja, og du kommer til å være sett på en måte du ikke visste at du savna før du oppleve den.

Og for noen av oss e ikke optimisme det naturligste utgangspunktet, vi tenke at verden e dømt til å gå under før eller seinere, jorda består men vi kommer til å ta knekken på oss sjøl, men det handle aldri om det samiske, vi går ikke under før alt går under, og til og med da sitt det to samer igjen og den ene sier «vi va kanskje ikke først, men du kan ta dæ faen på at vi blir sistemann på jord.» og den andre ler, fordi det e det vi gjør. Vis mæ en kafé, et offentlig rom, et sted det samles folk og æ skal vise dæ at om det e samer i lokalet e det dem som sitt ved bordet kor det flires høyest, kor dem ler mest, ka anna skal vi gjøre? Ka anna kan vi gjøre i et land i en verden som stadig vil bli kvitt oss enn å le så høyt vi kan og la de gledesstrålanes ansiktan til folkan vårres overskygge ethvert tilfelle av tvil?

Det e kanskje ikke alle av oss som har anlegg for ukuelig optimisme, men vi e ukuelig likevel, på pur trass, og noen arbeide bestandig mens de andre flire, vi kan bytte på det, noen lage en film syng en sang skriv en diktsamling syr en kofte til noen som aldri har hatt en før, og dem blir sett, vi ser dem, vi anerkjenne arbeidet (noen ganga skulle vi ønske det va bedre, uunngåelig, men et ønske om økt kvalitet betyr bare at vi vet kor bra det kan være, e vi bra e vi best), og noen ganga jobbe vi sjøl, det e ikke byttehandel på den måten, men det e å vite at det finnes et sikkerhetsnett, en samisk krets å søke til, og den e ikke perfekt, alt slår sprekka av og til, ingenting e perfekt, men den e der, vi ser dæ, vi ser hverandre, og det kunne vært bedre, alt kunne vært bedre, men om dem hevde vi har hundre ord for snø e det bare fordi dem ikke har fått med sæ at vi også har firehundre ord for at det kunne vært verre.

Vi e her fortsatt og det fortsett vi med.

Vi kunne late som om det her e en tekstkollasj.

Fordi, det som plage mæ i etterkant, som, når æ tenkte mæ om, slo mæ som ren løgn, sjøl om æ va sikker der og da på at det va helt sant, va at æ sa at om noen driv lingvistisk feltarbeid og blir forelska må det være mer usannsynlig at den som drives feltarbeid på også skal bli forelska, for det e da ikke så attraktivt med noen som sier «si det ordet en gang til, si den her setninga, kordan ville du bøye den frasen, kordan sier du den lyden.» Men æ tror æ løyg, om enn aldri så uintendert. Fordi noen som sier «kordan va det du sa det der? Si det en gang til.» e, om ikke nødvendigvis attraktivt, så tiltalanes. Det finnes så mange måta å bli hørt på, og en av dem e av menneska som av og til kanskje e mer interessert i kordan du sier ord og frasa enn ka du sier, folk som høre på dialekt og sosiolekt og tonefall og som synes det e interessant. Eller kanskje æ bare like å snakke om mæsjøl og ikke e så nøye på koffor folk bryr sæ, det kan jo være.

Men æ va i Oslo, på møta med folk som driv med språk (derfor den plutselige oppblussinga i lingvistkjærleik, lingvista altså, æ tror dem e den beste typen nerda æ vet om, det e kanskje derfor æ kjenne såpass mange av dem. Det og rein flaks), og på julebord fordi det tilfeldigvis va samtidig som møtan, og det va alt æ rakk å gjøre i Oslo: æ spiste, sov, va på møta, va på julebord, sov lite, dro hjem. Men det va fint, æ fikk le litt av nerdate menneska som egentlig snakka om sex i x antall tima, men på bisarre fascineranes måta (besoving Catullus incesttematikk hos Ibsen kjærlighet i moderne sangteksta), æ va ute på byen helt til stengetid for første gang på evighetslenge og da vi gikk fulgte en av dem mæ til hotellet fordi dem e hyggelig og æ e et menneske som synes det e småskummelt å gå rundt aleina i Oslo midt på natta.

Og æ tror ikke det va det som va poenget, det e hverken lingvistikk eller julebord eller besoving som e poenget (æ kom tilbake på jobb på Mo og et av de første spørsmålan æ fikk, grunnet noen fb-statusa va «blei du besovet mens du va i Oslo?» og æ tenkte på det etterpå at det morsomste hadde vært å svare ja, tenk dæ de ansiktsuttrykkan på folk, «du skulle bare visst kor mye besoving som blei bedrevet i Oslo, det va ikke måte på!»), fordi det æ av og til tenke på i det siste e digital språkdød. Og det e et helt anna tema og det fortjene helt andre ord enn dem æ kan produsere akkurat nu, når klokka e halv tolv og æ strengt tatt burde legge mæ, ikke rable ned frasa for frasans skyld, fordi æ prøve å ikke tenke på enkelte ting æ burde være for smart til å tenke på.

Men digital språkdød, og framskyndinga av språkets død når du mangle de rette hjelpemidlan til å gjøre bruken av språket lett tilgjengelig uansett platform for språkproduksjon.

Æ korrekturleste nettopp ferdig en masteroppgave som blant anna handle om rettssaka i sørsamiske reinbeiteområda, og tok mæ i å lure på om noen av de sørsamiske ungan som har vokst opp i sïjtan der studere juss, eller om dem alle lar være for det kan man ikke stole på, æ blei slått av (og det burde æ egentlig visst, det visste æ kanskje, egentlig) at hver gang noen klage over rein som opphold sæ på plassa kor den ikke burde være (som vel ofte betyr plassa kor folk har flytta inn og mene at reinen derfor burde flytte ut) så tror dem kanskje at dem klage sin individuelle sak – og æ skjønne jo at ingen vil ha rein i hagen, dem e ganske store dyr, dem kan spise ganske mange prydplanta, dem gjør sikkert fra sæ og e sikkert generelt ganske dårlige dekorelementa rundt moderne møblerte hjem – men det dem gjør e å bygge videre på hundreogfemti år med mer eller mindre aktiv politikk og rett som mene at det e OK med rein men bare så lenge dem ikke plage ordentlige menneska og det ordentlige arbeidet dem gjør. Fint med rein og godt med reinkjøtt, men kor store beiteareala treng dem egentlig, koffor skal dem beite der dem har beita før og ærlig talt, alle vet at saman ikke kom først så koffor skal dem få lov til å gjøre som dem vil, kreve erstatning og mate dyran sine i hagen til folk og sende dem ut på veien i håp om at dem blir påkjørt og all den her argumentasjonen som du tenke bare e din egen, men som har så mye historie bak sæ. Og koffor skal folk måtte forholde sæ til ka som skjedde før demmes tid, det at en person ikke vil ha rein i hagen betyr jo ikke at den personen ikke vil ha samer i landet, ærlig talt, det e en reductio ad absurdum av dimensjona, det får man ikke lov til å hevde. Og man hevde det kanskje ikke, men man tenke at det finnes ulempa uansett kor i verden du befinn dæ og noen plassa har de ulempan alders tids bruk å lene sæ på og noen ganga har dem ikke det, og alle de her tingan som dør ut som forsvinn som ikke lenger eksistere fordi noen glemte å slåss for det, fordi noen ga opp og det får vi ikke lov til, men det e faktisk måte på kor mye man kan kreve, kor mange vindmølla man kan vente at folk skal slåss mot, kor mye distraksjonspolitikk man hold ut.

Og noen ganga e det noen som sier «kordan sa du det ordet, si det en gang til?» og du vet at det e det samiske i det og i dæ som skinn gjennom, det e en av delan av språket ditt som du lærte før du lærte norsk, det e č-/kj-lyden du bær med dæ som et bevis på at du ikke e språkdød, du e fortsatt her, og noen ganga e den litt pinlig, for du kan jo snakke ordentlig, bare ikke der, du vet den e feil men du vet ikke kordan du får den rett og av og til tenke du at du skulle ønske folk ikke hørte den som en feil (og lingvisten sier at det e ingen som snakke feil, man snakke aldri feil, man snakke på forskjellige måta, helt vanlig), men som oftest bær du den med dæ som et bevis, om enn bare for dæsjøl, et bevis på at hverken du eller kulturen din e død og det kan ingen ta fra dæ, og de folkan som av og til heng sæ opp i den, de folkan som oftest e lingvista, dem som plutselig ser språket ditt på måta du glemme at det kan sees på, minne dæ på at det e viktig uansett. Det e aldri feil og det blir ikke dødt så lenge du bær det med dæ. Og æ e ikke forelska, men æ kom på at æ finnes.

Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

en sommerfugl i Kina slår vingan sammen og stjel språket fra et barn i Sápmi

Æ skriv dikt for øyeblikket, æ skal levere ti side lyrisk tekst til neste mandag, den 24., æ tror æ har såpass, egentlig, æ må renske opp og rydde i det, finne ut av ka æ like, ka æ kan unngå, kordan æ kan stramme inn eller fylle ut.

Æ skal levere på samisk og norsk, det e bortkasta fordi det ikke e noen av de andre som kan samisk, men det e også derfor det e nødvendig, det e derfor det føles uunngåelig.

Æ prøvde å forklare prosjektet (æ vil sette det i anførselstegn) til Ida, det språklige, språket, æ måtte forklare et begrep og begynte nesten å gråte på 4 roser, ikke fordi mine egne idea e så fantastisk, men fordi det streife innom samisk nasjonsbygging, fordi ethvert møte med språket også e et møte med kor lite som skal til.

Det e tilfeldigheta som gjør at æ kan samisk. Begge foreldran mine snakke det, dem e født på rett sted, riktig side av elva, riktig tid, dem e født til samiskspråklige foreldre, dem fant hverandre og begge snakka samisk, derfor va det naturlig å snakke samisk til ungan, til mæ og broren min, det e tilfeldigheta. Hadde en av dem snakka norsk e det ikke usannsynlig at æ ikke hadde kunnet samisk nu. Hadde æ vært født litt tidligere, dem litt seinere, besteforeldran mine litt før litt etter litt ka som helst, det e sånne ting det går på, det e en sommerfugl i Kina som slår vingan sammen og stjel språket fra et barn i Sápmi,

og det e ikke det æ skriv om, i de lyriske tekstan (æ klare ikke å bestemme mæ for om «de lyriske tekstan» høres bedre eller verre ut enn «diktan», det føles pretensiøst uansett, men det e hjemmeleksa mi, æ skal skrive, æ må skrive, æ vil jo fullføre året, alt det der, det e en legitimisering av ønsket om å skrive ka som helst, det e et friminutt), men det e der ofte, et sted i bakhodet, i bakevja, det e en lang rekke takknemlige tilfeldigheta som har gitt mæ språket og det kan æ ikke tenke for mye på for det gjør så ondt.

Æ vet ikke koffor æ skriv det her nu, æ ville bare si det, fastslå det, for den samiske nasjonsbygginga sin del, kanskje – æ e veldig lite glad i dødsannonseteksta som sier at noen e «umistelig», det e så få som e det, ingen e umistelig for alle (alle e umistelig for noen? sjøl når det ikke e sant kan vi late som), men det e menneska i den samiske kulturen som har gjort ting som e så viktig at en kontrafaktisk historieskriving kor dem ikke finnes nærmest føles umulig å forestille sæ. En forsker her, en forfatter der, et lite dikt om muohtačalmmit, tekst om et dem som kommer med bøker dem sier innehold lova, noen som har gjort nokka, noen som har sagt «Vi må gjøre nokka med det her» og som har gjort det. Det e ingen av dem som e umistelig, men en sommerfugl slo vingan sammen på Aotearoa og noen skapte en samisk ortografi, noen noterte ned et sagn alle en gang kunne men ingen lenger huska, noen slo sæ ned på riktig plass, fikk barn til riktig tid og her sitt æ og kan samisk, her sitt æ og eksistere på grunn av den samiske nasjonsbygginga.

Og det klare æ ikke å slutte å bære med mæ, i takknemlighet og motløshet – det e tilfeldigheta og flaks (og kanskje en gud, om man tror på sånt) som skape akkurat dæ, men det e ekstra store mengda tilfeldigheta og flaks som skape en samiskspråklig same som får vokse opp med kulturen sin som nokka naturlig. Og det kan æ ikke tenke for mye på, det får mæ bare til å gråte, så æ leite etter den sommerfuglen som sitt klar et sted i verden, æ vil blåse litt på den, akkurat nok til at den slår vingan sammen og gir noen andre muligheten til det samme, det e det minste æ kan gjøre.

#noelm, laantetjåanghkoe, Noereh! og Snåsahjertet

På et tidspunkt sa den aller fineste landsmøtedeltakeren «don leat dego mu Noereh!-eadni» til mæ, og æ blei så varm om hjertet at æ ikke helt visste ka æ skulle svare.

Det e sånn æ har tilbragt helga: enten har æ flirt så høyt at æ har vært litt redd for å skremme noen, eller så har æ vært så glad at æ nesten har begynt å gråte, og dermed også har vært litt redd for å skremme noen. På onsdag va æ full av hjerta fordi folk forberedte sæ til å reise, og på torsdag kom dem plutselig fram og så va æ full av hjerta igjen (æ brøyt ut med et litt overraska «Dem e en full buss!» da den kom fram; sjøl om æ viste det, på et nivå, va det nokka helt anna å se bussen og å se alle komme ramlanes ut av bussen).

Æ har hatt det fint, skikkelig skikkelig fint, æ har truffet fantastisk fine menneska: noen av dem kjente æ såvidt fra før, noen av dem har æ møtt mange ganga, noen av dem har æ bare fra internett og noen av dem har æ ikke engang visst eksisterte, og æ vil aller helst bare putte alle i lomma mi og ha dem med mæ overalt. Æ vil ha et kontinuerlig språkreir, å bestandig kunne snakke samisk med noen som synes det e greit at du rette på språket, at du gjentar setninga som den skal sies, at du gjentar dæsjøl, saktere og saktere, ett og ett ord, det e fint – å oversette Sommerlyst til geasseillu, fordi ungen ikke lenger går på Bahppajávri skole. Å kunne møte øyan til et anna menneske på andre sida av rommet og smile litt, å kunne dele et halvsmil, et lite øyeblikk med noen, alle de her små tingan, å strekke ut hånda og stryke noen over ryggen – å holde hånda inntil kroppen for ikke å stryke noen over kinnet, småting, detalja, øyeblikk både bokstavelig og mer metaforisk, æ tenke på små bevegelsa og blir så full av glede at til og med Wergeland ville slite med å forklare det.

Æ så på ungdommen da dem dansa sydisdans og tenkte at om tyve år kan det hende dem kan fortelle historia om kor lenge dem har kjent hverandre – alle de her små detaljan dem kan bære med sæ, om dem vil, men som æ kommer til å holde fast ved. Fordi æ vil holde fast ved muligheten til å kunne se på alle som va der og tenke at dem blir kjent på grunn av oss, på grunn av det Noereh! gjør. Det e sånn cirka da æ får mest lyst til å legge mæ ned og gråte, fordi det e helt fantastisk.

Og æ har hatt det gøy, æ har flirt mer enn æ har gjort på år og dag, vi har endt opp med en lang rekke upassanes, interne, vitsa og jevnlig latterkrampe. Æ har endt opp med et behov for å si unnskyld til menneska æ aldri har møtt før, fordi æ som oftest e litt mindre flirfull, litt vanskeligere å vippe av pinnen, men det gjør ingenting – om æ gjør dårlig inntrykk på noen fordi æ ikke klare å slutte å le, e det i det minste bedre enn mange av de andre alternativan.

Og så det vidunderlig fine i å merke kordan de her menneskan som nesten e ung nok til at æ nesten e gammel nok til at æ kunne vært mora demmes, av og til – med jevne mellomrom – dukke opp der æ e, som for å sjekke at alt e i orden, at alt e bra. Æ brukte tid før landsmøtet på å minne mæsjøl på kor gammel æ e, å være klar over min egen alder, og nu har æ ingen idé om kordan æ oppfattes av folk som e ti-femten år yngre enn mæ – æ tror ikke æ skremme dem unna, men det e omtrent alt æ tør å være sikker på? Og det føles litt rart, å lure på kordan æ blir oppfatta av sekstenåringa, men jo. På et tidspunkt sa noen «vi e jo fire myndige dame/jente» og æ tenkte «…?» for om det e ett ord æ aldri i verden hadde brukt på mæsjøl, altså, så e det myndig. Autoritet i kraft av alder, kanskje, men myndig? Sånn bortsett fra i den bokstavelige «over atten»-varianten vil æ bare si «nei.»

Men ka vet vel æ? Bortsett fra at det virka som om dem, som om ungdommen, likte mæ, og at æ definitivt likte dem, både den aller yngste og dem som va litt eldre og dem som e nesten så gammel som det æ e, dem fikk mæ til å ville gråte litt, og dem e så smart, og dem har så mange fine tanka om ka dem vil ha ut av organisasjonen og ka dem vil ha ut av språket, kordan dem vil lære språket, alt det der, det e så godt å høre, å vite, å kunne kjenne på at det finnes en samisk framtid.

Vi har det her, og vi bygge opp nokka, og kanskje, kanskje gjør vi verden til et litt bedre sted å være same i – om vi klare det for ett eneste medlem, om en eneste person reiste fra Snåsa og tenke nye, positive, tanka om sin samiske identitet, så e det verdt det, så e det så vakkert at æ mest bare vil gråte.

«det va bare en spøk» og andre uakseptable unnskyldninge

Æ bær ikke nag, æ tror ikke æ gjør det, æ gjør sjelden sånt, men æ huske på det som har skjedd tidligere. Æ handle ikke på Kiwi; så lenge det finnes andre alternativ benytte æ mæ av dem – æ kan ikke se for mæ at det skal endre sæ med det første. Æ har fortsatt en grad av motvilje mot Petter Stordalen etter at han sammenligna motstanden mot hotellbygginga si – eller nokka sånt – med å være nybygger i USA, kor kritikeran va de bakstreverske indianeran som skyt på alt som e nytt. Æ finn det vanskelig å ta folk alvorlig når dem syns den typen metafora e akseptabel.

Og æ har ikke sagt nokka om Synne Eilertsen, Sigbjørn sa alt æ ville ha sagt og ikke visste at æ mente (fordi æ tenke med fingran på tastaturet og æ ikke har tasta mæ fram til nokka enda), men æ kommer til å huske det her. Ikke med vilje, ikke som en teit scene i en b-film kor æ hytte med neven og sir «God damn you, Synne Eilertsen, as long as I live I shall not forget this!» med lyn og torden og en by i flamma i bakgrunnen. Men i en periode framover kommer æ til å huske det. Æ vet ikke om det e snakk om uka, måneda, år eller tiår, det vil vise sæ, men hver gang æ ser navnet hennes i en eller anna sammenheng – det sæ være om ho dukke opp i et twittersøk på «Tromsø» (æ like å søke på Tromsø, det gir ofte underholdanes resultata) eller som offisiell person i kraft av Venstre eller Amnesty eller ka som helst – kommer æ til å tenke «å, det e ho» og så tar æ ho mindre alvorlig, om æ i det hele tatt klare å bry mæ om ka ho sier, uansett kor viktig det måtte være.

Og det e ikke som om æ går inn for en boikott, æ bryr mæ ikke så mye om ho eller de teite vitsan. Det e bare enda ett punkt på lista over ting æ bit mæ merke i, ting æ ikke klare å slutte å huske, fordi æ ikke e en gullfisk og det samiske ikke e nokka æ kan skru av når det blir kjedelig. Og det e synd for Synne Eilertsen at de teite vitsan hennes som liksom skulle vise at ho e sarkastisk sende ho ned i det dragsuget, men sånn e min verden, det kan æ ikke gjøre nokka med – tror du ikke æ har prøvd?

Det som faktisk gjør mæ oppbrakt, det som plage mæ e at ho va den som tok knekken på ideen æ har hatt om dagens ungdom som digitale urinnvånera. Det e jo det dem snakke om, forskeran: ungdom nu til dags voks opp med nettet på en helt anna måte enn det vi gjorde, for dem har det bestandig vært der. Og æ antok egentlig at det betyr at dem skjønne at internettet også e for alltid, at alt du sir på internett også e nokka du har sagt i virkeligheta. Men tydeligvis ikke?

Og det e litt plagsomt – æ likte illusjonen om at ungdommen nu til dags har forstått kordan det her fungere. En ting e jo å ikke tenke over kor lite et sarkastisk tonefall lar sæ oversette til tekst – ærlig talt slit æ tidvis med å gjøre mitt sarkastiske tonefall forstått muntlig – men når unnskyldninga di består i at du ikke tenkte over kæm som kan se det og kordan dem kan tolke det … Æ gir mæ ende over. Eller så gir æ bare opp.

Burde ikke folk som har vokst opp på internett skjønne at om du først skal si ting som e kontekstavhengig, så burde du passe på at den teksten bare gjøres tilgjengelig for dem som skjønne konteksten? Noen ganga burde man ha en låst konto (og det e et malapropos, men om twitterkontoen hennes hadde vært låst og AUF hadde gått til avisa ville æ hatt mye større sympati med Eilertsen, ho har 279 følgera, om man da har låst konto har man ikke bedt om å bli lest av alt og alle, tvert imot), og noen ganga burde man ha en blogg bare vennan dine får lese.

Eller, og det her e trikset for noen av oss: om man vil si ting man vet enten blir feiltolka, misforstått eller som bare e slem – alt ettersom – så sir man det muntlig i samtala, eller så sende man en DM på twitter, eller en facebookmelding, ka som helst. Man tar ansvar for at det e nokka man ikke kan si uten å bli misforstått og så sir man det bare til dem som ikke misforstår.

Æ trodde det va sånt ungdom nu til dags har vokst opp med, men det vise jo bare kor grunnlegganes optimistisk æ e – æ har tross alt surfa innom en god del blogg.no-blogga og sett ka attenåringa – og dem som e yngre – skriv under fullt navn. Og så tror dem at det hold å si at det ikke e nokka dem vil at folk skal snakke om.

Om det e sånn den digitale urbefolkninga ter sæ e det jo ikke rart folk mene urbefolkning i utgangspunktet e nokka primitivt. (og ja, æ antar at om du les bloggen min, så har du kontekst nok til å skjønne at det e ironisk ment, men se, nu kontekstualisere æ det litt ekstra i tillegg, for å gjøre det lettere å forstå – av og til må man innfinne sæ med sånt.)