alt ondt æ gjør mot mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata

Dagens høydepunkt va ikke at æ stort sett hørte på Gas Station Roses av Natalia Zukerman, sjøl om det e et fantastisk album og æ e hals over hode forelska i linje som «I’m an old suitcase/in the corner/covered up in stickers/of all the places that I’ve been/I’m looking for someone/to come unlock me/someone to come around/and spin my little wheels» og «You’re smarter than me and I like it that way […] you think I am prettier than I am» og melodilinjan og æ har litt lyst til å danse vals til halvparten av sangan hennes og æ danse ikke, særlig ikke vals – æ valse oftest bare over andre (neppe sant, egentlig, men æ klarte ikke la være).

Høydepunktet va heller ikke å sitte på C8 og høre på søte små ex.phil-studenta som va kjempenervøs før eksamen – dem fikk mæ både til å føle mæ gammel og til å sette pris på akkurat det.

Høydepunktet va ikke å lese hverken DN eller iTromsø; det e vel et dårlig tegn om å lese iTromsø skulle være høydepunktet i dagen min. DN kan av og til være et høydepunkt, men iTromsø, liksom, det skulle tatt sæ ut!

Høydepunktet va – imponeranes nok – ikke å få bekrefta at HT skal sette opp Hamlet og å finne ut av alt det andre dem skal sette opp til våren – sjøl om æ glede mæ som et barn til både «Gummibaronene» og «Hamlet» og alt det andre.

Og høydepunktet va forsåvidt heller ikke da Therese fortalte mæ at æ har telefonstemme, og æ blei bekymra og sa «[…] så lenge æ ikke prate veldig høyt» og ho lo av mæ, for «det gjør du aldri, du e bare høylytt av og til, når du ler.» (men nu e æ litt nysgjerrig på kordan telefonstemmen min høres ut, og om den ligne på radiostemmen eller om æ har telefonstemme men ikke har radiostemme – og det e jo strengt tatt bortkasta å lure på, for æ like ikke å høre på min egen stemme uansett, så æ har ikke et behov for å skille mellom forskjellige typa av den.)

Høydepunktet for dagen va faktisk ikke en nydelig sushimiddag på Rå sammen med Inga, Ida, og Simen – sjøl om den va fantastisk og selskapet va godt, og æ har bare litt dårlig samvittighet for at æ ikke har betalt for desserten min (æ vet ikke kordan det skjedde, men æ tenkte ikke over det da æ så på regninga).

Høydepunktet va ikke det fine skjerfet æ kjøpte på russemarkedet på Tromsø kunstforening.

Høydepunktet mitt i dag va at mens æ vandra rundt på russemarkedet va det en av de russiske damen som kom bort til mæ og lurte på om æ e same, og deretter om æ snakke samisk. Og så prata vi sammen.

Ho lurte på ka æ het, kor æ bor, ka æ gjør her, så spurte ho om æ trengte nye sko – fordi ho hadde noen fantastisk fine, og æ vil gjerne ha, men æ kan ikke betale 2000 krone for sånt, akk og ve – men uten at det egentlig va et forsøk på å selge. Om æ skulle anta ting vil æ tro at ho blei glad for å kunne bruke samiskkunnskapan sine, det va ganske tydelig at nordsamisk ikke e førstespråket hennes, men det va fint likevel – sjøl om æ tok mæ i å være veldig pedagogisk, uten at det va med vilje, men æ tror æ har et slags «folk som ikke nødvendigvis skjønne mæ, må snakke klart og tydelig»-instinkt (kanskje det e sånn telefonstemmen min høres ut?).

Ho spurte mæ om æ e gift, og så måtte ho stoppe opp litt fordi ei av de andre damen prata til ho, og når ho snudde sæ tilbake til mæ sa ho at den andre dama lurte på om æ har barn, og æ gjorde det æ av og til gjør, av og til, når æ skjønne at det hadde vært bortkasta å krangle på heteronormativitet og dets like – når det virke som om spørsmålet e fullt av omsorg heller enn fordømmelse – og svarte «ikke ennå.»

Hadde det vært et tilfeldig samisk menneske æ traff på og havna i prat med e sannsynligheta stor for at æ heller hadde sagt «nei, gud forby» eller «heldigvis ikke» eller «det skulle tatt sæ ut» – men ho va så genuint glad for å snakke samisk og æ blei så genuint glad over å prate med ho at æ ikke hadde lyst til å virke uhøflig. (Æ tror dog ho etterhvert lurte på om Therese va kjæresten min, men uten at ho egentlig spurte, ho gestikulerte litt og sa «og ho der borte..?» og æ bare «… det e ei venninne av mæ, ja.»)

Æ tror det e nokka i oppdragelsen min, nokka man kunne late som heng sammen med å skulle respektere sine elders, men som nok egentlig bare handle om å være høflig med folk av en viss type – som tilfeldigvis ofte e betydelig eldre enn mæsjøl, sjøl om ho her ikke va det, ho va kanskje omkring førti-femti – dessuten ser æ for mæ at dem e av typen som tenke at «men du virke jo som en sympatisk ung jente, du kommer sikkert til å treffe en mann snart, og så kan du få barn og leve lykkelig» og æ sett pris på tanken sjøl om æ ikke vil ha barn og e ganske overbevist om at æ kan leve lykkelig uten en mann/dame/partner om det va det om å gjøre.

Det e ikke en moral her, tror æ, det e knapt et poeng, men om æ skulle prøve å forklare det e det som følger: æ snakka nordsamisk med noen i en setting kor æ ikke forventa å snakke nordsamisk, og æ satte pris på den muligheten.

Og det e der styrken i det samiske ligg, for mæ, det e derfor æ av og til blir så himmelstormanes glad for å være same, for å ha alle de her mulighetan: det føre til små, fantastiske situasjona som gjør dagan mine lysere.

Og det va det æ glemte mens æ va sint og trist og frustrert og arg og såra, mens æ satt og tviholdt på forvaltningsområdet fordi alternativet tydeligvis va at Tromsø ikke e samisk – som om det noensinne kan være et enten-eller-spørsmål – og æ vet at min oppvekst i Tromsø e ganske ulik mange andre sin oppvekst i Tromsø, men æ har vokst opp med et samisk Tromsø. I barnehagen, på skolen, på universitetet – både før æ visste ka man egentlig gjør på et universitet og etter at æ begynte å studere og innså at æ definitivt ikke vet ka man gjør på et universitet; det Tromsø æ forhold mæ til og har forholdt mæ til har vært gjennomsyra av det samiske – æ vet at det e favorittanekdoten min (og at den neppe e sann, det e mest en enkel måte å forklare kæm æ e), men æ vokste opp med en idé om at alle sama jobbe på universiteta og lignanes og at reindriftsutøvera stort sett eksisterte for å bli forska på.

Æ glemte at det samiske e å bli glad når æ treff folk som håndhilse på mæ hver gang vi møtes; det samiske e å prate om nokka samisk med en anna same du tilfeldigvis treff på på en kafé – som Ylva på 4 roser – og å bli så glad over alt vi kan få til; det samiske e å bruke alle de store og små symbolan smykkan klærne t-skjortan skoan ytterklærne skjerfan og å bære dem med stolthet og selvfølgelighet; det samiske e å tenke med glede på alle mulighetan til å gjøre nokka nytt fordi vi e sånt et lite folk og vi har så mange muligheta; det samiske e å snakke morsmålet mitt med noen og å plutselig oppdage at æ ikke lenger e like redd for å skrive det; det samiske e å le av samevitsa med punchlines som e så obskur at nesten ingen skjønne dem; det samiske e …

Og æ vil ikke lenger tviholde på forvaltningsområdet og alt samisk, det e ingen grunn til å tviholde på det; et fornuftig menneske sa at det e på tide å gi slipp på forvaltningsområdet og tenke på andre ting, og det e rett: det va setninga æ trengte for å begynne å bryte opp fingran mine fra den fastlåste «men æ vil ikke innrømme nederlag fordi det betyr at æ bor i en by full av drittsekka»-tanken. Det va den setninga som lot mæ se ka æ har gjort, og kor ondt æ gjør mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata. Det va den setninga som smøg sæ inn under fingran mine og løfta dem opp nok til at æ kunne stå her med strake fingre og se kor nært æ va en katastrofe.

Fra nu av hold æ det samiske i håndflata; det ligg trygt der, det puste bedre sånn.

Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

Det her e sånt man burde lagre som kladd og la ligge en stund.

Æ føle av og til at mye av det æ skriv her, om samiske ting, ende opp i lange rasjonaliseringe for å vise kor lite såra æ blir av ting som går utover det samiske. Det e naturlig nok, fordi så mye av det samiske blir presentert sånn at man som same havne i en uunngåelig offerrolle enten man vil eller ikke, og æ vil ikke være et offer – æ vil ikke være et offer i større grad enn æ allerede e. Æ vet ikke om det e en distinksjon som e klar for folk flest, eller for folk som ikke e nødt til å bale med en minoritetsidentitet sånn på daglig basis. (Min egen feil at æ bale med det her på daglig basis, hadde sluppet unna sånt om æ studerte matte eller kjemi, men neida, her digge man humaniora for alle pengan – eller mangel på sådan – her vil man sæsjøl ondt, tydeligvis.)

Men det e viktig for mæ å påpeke at æ som oftest ikke blir såra, æ e ikke såra, æ vil bare si at æ syns ikke det her e greit. Det går ikke utover min kvinnelighet at H&M har nesten nakne undertøysmodella plassert overalt, men det gir et dårlig bilde av verden når det e alt man får se. Akkurat likedan går det ikke utover min samiskhet at folk fortsatt e så dum at dem tror at alle sama gjør ditt og alle sama e sånn og sånn og alle sama eie rein og snakke samisk og bor i lavvu og alt, det gir bare et dårlig bilde av det å være same. Og det kan æ påpeke – det gjør æ – uten at det betyr anna enn at æ har øya og vett og evne til å tenke mæ om og tenke litt og sånt.

Alt det her e foranledninga for å kunne si at æ e såra og vonbroten. Nu e æ det. Æ e genuint trist, æ har litt lyst til å gråte, æ e litt skjelven og æ føle mæ litt uvelkommen, sjøl om æ vet at æ ikke burde det. Sjøl om æ vet at det ikke e fordi Tromsø kommune ikke vil ha mæ her.

Men det e det ryggmarksrefleksen ende opp med å tenke når nyheten kommer om at byrådet skal trekke søknaden om innlemmelse i forvaltningsområdet, det e det æ ende opp med. Det her: Tromsø kommune hate mæ.

Tromsø kommune hate mæ, Tromsø kommune vil ikke ha mæ, Tromsø kommune syns ikke språket mitt e verdt å ta vare på, Tromsø kommune syns eget byråkrati e viktigere enn mine tusenvis av år med historie, Tromsø kommune vil ikke at æ skal ha det godt med min samiske identitet i den her byen.

Og intellektuelt sett vet æ at det e feil, æ velge i det minste å anta at det ikke e sånn, at Øyvind Hilmarsen, Jens Johan Hjort og Jonas Stein Eilertsen ikke har tenkt «HAHA, nu skal ho Siri få sæ en på trynet, hoho, det blir gøy dokker!» (Så viktig kan uansett hverken æ eller noen andre sama eller det samiske være.)

Men det e sånn det føles i den lille delen av mæ som ikke klare å tenke, som bare reagere. Dem hate mæ. Og det gjør ondt.

Av og til må det også være lov.

Om språk, litteratur og ka æ vil si.

Det e to ting, som egentlig e to side av samme sak, men som samtidig e to vidt forskjellige saka, og æ vet ikke helt kordan æ skal få forklart dem uten at det tar veldig mange ord, og æ vet ikke kordan æ skal få forklart dem uten at det blir feil. Men æ kan kanskje ikke tenke på om det blir feil, æ må bare prøve? Det e vel sånn det e.

Det første punktet e en del av Health month, som e nokka æ har holdt på med en stund nu, Ida har et blogginnlegg her som forklare det hele mye bedre enn æ kunne gjort – og det eneste poenget med akkurat det e at en av reglan mine de siste månedan har vært at æ vil gi folk komplimenta. Æ skal bli flinkere til å fortelle folk de fine tingan æ tenke om dem, fordi det hende at æ e sammen med noen en dag og tenke at æ like smykket demmes eller den nye hårklippen eller klærne dem har på sæ, men så sir æ det ikke. Og det e jo i grunnen ganske teit, fordi æ stort sett bare glemme å si det, eller: æ tenke ikke over at dem kanskje blir glad for å høre det.

Uansett, flere komplimenta til folk æ like, eller til folk æ omgås (det e jo gjerne to side av samme sak, heldigvis), og her om dagen overraska æ både mæsjøl og favorittbaristaen min da æ fortalte han at æ likte den nye hårklippen hannes, så det går sæ til. (dokker skulle forresten sett ansiktsuttrykket hannes, og de små forvirra bevegelsan han gjorde med hendern, fint va det, og litt gøy.)

Poenget med akkurat det e at æ også øve mæ på å skrive hyggelige eposta til folk som gjør ting æ like. I hvert fall noen av dem.1 Æ syns all form for kommunikasjon e ganske skummel, fordi æ e lettskremt, men æ har konkludert med/overbevist mæsjøl om at om æ sende folk en epost for å si hyggelige ting e det litt begrensa kor skummelt svaret kan være (det e en god del arbeidsvegring/latskap som gjør at epost tidvis e skummelt).

Og poenget med akkurat det e at æ på fredag sendte en sånn hyggelig epost, kort og presis (akkurat det va en prestasjon, fordi æ hadde litt lyst til å skrive side opp og side ned om akkurat koffor æ like alt den her personen gjør). Og så fikk æ et svar som satte mæ litt ut, fordi æ ikke tenkte over at de hyggelige tingan kanskje kunne gå begge veia. Og fordi æ – vent, pokker, det her va den tredje greia, ja, det e tre ting som heng sammen, pokker – i det siste har vært ganske dårlig på å tro at æ e flink til ting.

Hurra, nu høres æ et som et menneske uten sjøltillit. Det e ikke så ille, men greia e kanskje at æ har slitt litt med å forklare ovenfor mæsjøl koffor æ fortsatt skriv på dialekt. Æ slit litt med å se at ting æ sir e fornuftig, fordi æ til enhver tid vet at æ burde kunne forklare mæ bedre enn det æ gjør (eller i det minste mer presist og kortfatta). Æ vet at æ kan være flink, men i det siste har æ ikke følt mæ flink e vel egentlig kortversjonen.

Men så fikk æ det gjensidige komplimentet fra et menneske som til stadighet får mæ til å tenke «æ kommer aldri til å bli så smart» og så må æ øve mæ, igjen og igjen, på å forstå at sjøl om æ aldri kommer til å bli smart på måten enkelte menneska e smart, så e æ smart på helt andre måta. En del av min smarthet e basert på ting æ ikke tenke over, fordi dem e åpenbar for mæ, men så e det ikke så mange samiske akademikerbarn i verden, så æ har et utrolig heldig utgangspunkt – og det utgangspunktet føles av og til som juks, men det e det jo ikke. Og æ treng ikke å unnskylde mæ for kunnskapen æ besitt (bare) i kraft av å være mine foreldres barn. (æ har litt lyst til å slette det her avsnittet, fordi det føles selvutslettende på feil måte – æ tror ikke alt æ e e på grunn av foreldran mine, men dem har hjulpet på)

Og så, i det som e det tredje poenget, som heng sammen med alt det her, eller som kanskje e grunnmuren i det her, e uttrykksformen min. Ikke bare den dialektbaserte skriftlige, men i det hele tatt, i bruken av humor2, i de personlige inngangan til alt, i det subjektive som bestandig e inkludert, i måten æ ordlegg mæ på, bruken av tegnsetting, alle de her detaljan. (Og det høres ut som om det e to ting, men komplimenta e den ene og manglanes tillit til mæsjøl e den andre og dialektbruk/uttrykksform e den tredje, sjøl om de to sistnevnte kanskje virke å henge sammen – dem e del av samme Venn-diagrammet.)

Og alt det dukka opp igjen da æ leste forrige ukes Bokmagasinet, i Klassekampen, særlig i Kaja Schjerven Mollerins essay om George Orwell, men også i dela av det Tue Andersen Nexø sa om Lars Bukdahl.

Eller jeg tenker på en av de mest gripende passasjene i «The Road to Wigan Pier» (1937), Orwells dystre rapport om arbeiderklassens levekår i gruvesamfunnene i Yorkshire og Lancashire – passasjen går som følger (les hele, da vel, den er ordentlig fin):

Hun så opp idet toget passerte, og jeg var nesten nær nok til å fange blikket hennes. Hun hadde et rundt, blekt ansikt, det vanlige utslitte ansiktet til en slumjente som er 25 og ser ut som hun er 40, takket være aborter og et liv i slit; og i det øyeblikket jeg så henne, hadde ansiktet det mest fortvilte og håpløse uttrykk jeg noen gang har sett. Det slo meg da at vi tar feil, når vi sier at «det er ikke det samme for dem som det ville vært for oss», og at folk som er vokst opp i slummen, ikke kan forestille seg noe annet. For det jeg så i ansiktet hennes, var ikke et dyrs uvitende lidelse. Hun visste godt hva som skjedde med henne – forsto like godt som jeg hvilken grusom skjebne det var å ligge der på kne i den bitende kulden, på de sleipe steinene i en slumbakgård, og pirke med en pinne i et avløpsrør som var tettet igjen av skit.

Orwells stil er forbilledlig klar. Alle som har prøvd, vet hvor vanskelig og tidkrevende det er å skrive så presist, så enkelt. For Orwell var dette et politisk valg. Han har noe han vil si, og han vil at flest mulig skal forstå det. (min utheving)

(det va, for ordens skyld, bare de siste setningan som va poenget mitt, men så skriv ho «(les hele, da vel, den er ordentlig fin)» og æ gjør som æ får beskjed om, og det virka upassanes å kutte det fra sitatet.)

Poenget e, med alle de påfølganes sitatan også, at æ nesten så mæ nødt til å tenke over kordan æ skriv – uten at det, som du muligens har evna å lese så langt, har hatt noen effekt på kordan æ faktisk uttrykke mæ; vi får håpe det kommer etterhvert – for om æ e redd for at folk ikke skal forstå mæ, så e det æ som e problemet.3

Vår egen tid preges i større grad av spesialisering, det finnes ikke lenger så mange som i prinsippet kan skrive om alt, og selv i en bredere offentlighet enn den strengt akademiske er det gjerne sjargong og såkalt fagspråk som råder. Tematisk sett spriker Orwells forfatterskap i alle mulige retninger, men et av temaene han aldri forlater, er kritikken av abstrakt språkbruk, vage og innforståtte vendinger. Problemet med et slikt språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende – det er også forførende.

Hvor ofte har man ikke lest en tekst – la oss si en avis eller et tidsskrift – og tenkt: Dette var jammen ubegripelig, men det er vel et komplisert resonnement, da? Orwells poeng er enkelt: Hvis du først mener noe, må du tørre å si det rett ut, tørre å ta feil, tørre å skape uenighet. I essayet «Politics and the English Language» (1946) lister han opp følgende skriveregler (og ja, slikt blir man selvbevisst av):

1) Bruk aldri døde metaforer
2) Bruk aldri et langt ord når et kort ord duger
3) Hvis det er mulig å stryke et ord – gjør det
4) Bruk aldri passiv form når du kan bruke aktiv
5) Bruk aldri sjargong eller fagterminologi når du kommer på et vanlig ord som er like godt

(æ slo forresten fast, da æ gjenleste teksten for å finne de tingan æ ville sitere – hvilket va sånn cirka 1/3 av den… – at æ tror æ må øve mæ på å bruke parantesa på måten Kaja Schjerven Mollerin bruke dem; mine parantesa skal bestandig romme så mye, men det e vel det man har fotnote for?)

Det sies at det forferdelige med å søke sannheten, er at du finner den. Når du har funnet den, står du ikke lenger fritt til å overse den. Vissheten om dette preger det meste Orwell skriver. Han er ingen gravejournalist, men han lukker aldri øynene for fakta, og uansett hvor få opplysninger han sitter inne med, nøler han ikke med å konkludere, hvis han har en følelse av at det han tross alt vet, forteller ham nok.

Det e ikke det at æ e redd for si ting, men det virke som en hendig påminnelse: du treng ikke vite alt for å konkludere med ting, så lenge du vet nok, så lenge du ikke e redd for å ta feil (men det e æ jo, bestandig). Herregud, det høres skummelt ut, OK? Tenk å skulle mene ting sånn, uten egentlig å ha et bunnsolid grunnlag for å mene det (tenk om æ skulle… synse til mæ 2209 ord om media i Tromsø? :D?), det virke som nokka man burde la være, stort sett. Eller, nei, det virke som nokka man vil la være, men som man burde gjøre – det e kanskje sånn det må være?

Trikset e vel å ikke være skråsikker, men samtidig unngå å bli for omstendelig (æ slit), å ikke si «det kan jo kanskje hende om man ser på sånn og sånn at det muligens kunne henge sammen med ting og greier sånn at det eventuelt til sammen muligens kan tyde på at nokka tilsynelatanes,» men den magiske grensa mellom «æ reagerte» og «det her e bare føleri, så det kan du ignorere.»

Jeg leste et sted om Orwell at han var god til å hate. Enig. Han er en kompromissløs kritiker, men bare fordi han faktisk har tro på at folk kan ha det fint sammen. Til tross for all urettferdigheten han ser rundt seg, er Orwell virkelig ingen misantrop. Han har tatt en avgjørelse: Det gjelder å leve i verden, og ikke på siden av den. Jeg er svak for den dobbeltheten. Det er befriende å lese et forfatterskap det hviler et så stort alvor over, når man så ofte ellers må forholde seg til alvorsvaksinerte folk – det er litt slitsomt, er det ikke, når du enkelte dager ikke engang kan skru på radioen uten å høre noen prøve å snakke kvikt og underholdende om Adolf Eichmann? – og det er like befriende å lese et forfatterskap som også har plass til så mye humør og varme.

Det va sånn cirka der æ ramla litt inn i en eksistensiell krise, for om æ e nokka, så e æ alvorsvaksinert. I det minste tilsynelatende. (Eller kanskje helt på ordentlig.) Men æ vil ta ting på alvor. Bare ikke hele tida. Og kor e den magiske grensa i det? Æ tror æ trør over ganske ofte, æ tror æ gir inntrykk av at æ ikke tar ting alvorlig, fordi æ syns det e morsommere å le.

Jo, Orwell har en helt unik stemme, men han var også bare en ganske vanlig fyr som brukte hodet og hadde hjertet på rett sted. Dét er frigjørende, er det ikke? I hvert fall for de av oss som ikke vet alt om alt, men som likevel gjenkjenner urett når vi ser den, ute i den store verden […].

Jo, og det fine med slutten (det der e siste avsnitt, æ tok bare bort den siste setninga fordi den hang sammen med første avsnitt og det har æ ikke sitert, men dokker burde egentlig lese hele greia; gå på biblioteket og finn Klassekampen fra forrige lørdag, sånn at vi kan møtes og snakke om kor fint vi syns Kaja Schjerven Mollerin skriv – det hadde vært hyggelig!) e at æ, sjøl om æ fortsatt va i den eksistensielle krisa, tenkte «det kan æ få til; det e det æ prøve på allerede.» Æ skal bli den samiske George Orwell! Bare ikke egentlig. Men æ håpe æ har hodet på rett sted – folk sir det til mæ, til stadighet, så æ skal slutte å tro at æ ikke har det – og at æ kan skrive ting på riktig måte. Æ treng ikke å være en samisk Orwell, det får mer bombastiske menneska ta sæ av, men æ skal slutte å være så redd for å være den samiske Gaski?

Og på den ene sida, så hadde det der vært et briljant sted å avslutte blogginnlegget, men samtidig så leste æ mæ videre og fant Tue Andersen Nexøs tekst om Lars Bukdahl, og æ vet ingenting om noen av dem, men æ likte følgende avsnitt:

Lars Bukdahls særegne skrivestil, hans lange setninger og mange parenteser, er bare et overflatespørsmål. Det viktige er dette: Han er den kritikeren i Danmark, som med størst konsekvens har akseptert at anmelderen ikke er en kulturell autoritet lenger. Han snakker ikke på vegne av den allmenne smaken, men dyrker i stedet sine særegenheter som en styrke. Han er en entertainer, en formidler av det leseren ellers ikke ser – og en stemme man kan bryne sine egne opplevelser av litteratur på.

Og om æ ikke skal bli Orwell, så tror æ kanskje æ skal satse på å bli en samisk Bukdahl, en Bukdahl basert på det ene sitatet (siden han, for alt æ vet, kan være en skikkelig drittsekk bortsett fra det med de lange setningan og mange parantesan). Men æ vet ikke om man kan bli nokka samisk og samtidig ikke ville bli sett på som en autoritet? Men samtidig, så lenge egenpresentasjonen min aldri sir at æ e en autoritet, så e det nu vel ikke min feil ka folk les inn i ting?

(Kaja Schjerven Mollerin, En for alle – alle for en; Tue Andersen Nexø, Først som tragedie…, Bokmagasinet, Klassekampen, 19.03.2011)

1Æ har enda ikke falt for fristelsen til å sende Espen Hauglid en epost uten anna innhold enn verdens største hjerte, fordi det hadde vært litt mer creepy enn sjarmeranes, siden det faktum at det betyr «æ elske alt du skriv på Etterbørs-siden» stort sett bare e åpenbar for mæ. Eller Kjetil Wiedswang for den del, fordi «æ blir så glad av å lese kommentaran dine sjøl om æ av og til ikke skjønne nokka som helst av det dem handle om, men av og til nevne du Karthago og andre nerdate ting, og det syns æ e fint tusen takk» høres bedre ut inni hodet mitt. I 2012 skal æ øve mæ på å ikke ha et creepy forhold til folk som jobbe i DN, æ love.

2som æ vil si ikke e bevisst i form av at æ skriv for å være morsom, men bevisst i form av at æ syns leseren/lytteren burde få noen muligheta til å smile litt, av mæ eller av min spøk på andres bekostning; om stoff e for tørt e det ikke gøy å lese, og kanskje heng det også sammen med at æ e redd for at æ ikke e smart nok til å være kjempetørr, eller at æ rett og slett har for bløt humor til å være så tørr i lengden, en av to, nokka sånt.

3Æ e, for ordens skyld, ikke masochistisk nok til at æ skal påta mæ all skyld for feiltolking, altså – æ bidrar, men det e ikke bestandig det e æ som e uklar. Som i tilfella kor folk faktisk tror at æ mene at kommunen ignorere samiske barn og eldre. Eller kor noen tror æ faktisk mene at Jorma Puranen burde kunne norsk nok til å forstå ordspillet i trestammers møte (æ leste gamle blogginnlegg og blei påmint nokka som skjedde for to år siden).

og æ e fortsatt en sint ung same (katti går det over?)

Hei hei hallo, verden.

Æ har for mye å si, og langt fra hjernekapasitet nok til å si dem, men det e en ting æ stadig vende tilbake til (sånn bortsett fra en anna ting som æ ikke vil snakke om men som gjør at æ stadig vekk sitt og fnise helt for mæsjøl fordi æ e verdens teiteste menneske men fniiiis) (det e ærlig talt litt trist kor uintelligent æ til tider klare å være), og den ene tingen e en rasisme i stedsnavn. Eller, rasisme i måten stedsnavn blir omtalt.

Mitt første problem e at det e en ugrei ting å si, at nokka e rasistisk, fordi det automatisk føre mange i en forsvarsposisjon: æ e ikke rasist, æ kan ikke være rasist, æ har alle de her ikke-/anti-rasistiske holdningan/oppførslan, ergo e æ ikke rasist. Og det gjør enhver debatt poengløs, det e ikke en enten/eller-situasjon, OK? Æ velge å tro at æ e anti-rasist på så mange måta som mulig, men i går tok æ mæ i å tenke «men [noen] ser ikke ut som en indianer,» som om det e nokka æ har definisjonsretten på. (min første respons va at æ boksa mæsjøl i panna, æ vet ikke helt om det anbefales, men det e i det minste effektivt.)

Så, ergo, når æ nu sir at det her e en ting som slår mæ som rasistisk, så håpe æ dokker forstår at æ mene det i… snillest mulig forstand. Det e nok heller ikke en bevisst form for rasisme, hvilket ikke e en unnskyldning og aldri burde brukes som så, men det e en forklaring, omtrent som når menneska over en viss alder e homofoba – det e ikke det at vi syns det e greit, men noen ting e greiest å bare la være (dem dør nu snart uansett).

Det æ stadig vende tilbake til e stedsnavn, og reaksjonen på sådanne. Og ja, det va en vits for mye om Jokkmokk som endelig fikk det til å renne over, samt en kunde som hadde en reaksjon på Rustefielbma æ gjerne ville vært foruten. Æ vet at Rustefielbma e djevelsk vanskelig å uttale, men vet dokker koffor? Fordi det e samisk og folk flest snakke norsk! Men gjett ka, det bodde mest sama i området, derfor e de fleste stedsnavnan på samisk (for en indre logikk!). Og ja, Jokkmokk høres morsomt ut, men det e en fornorskning/forsvenskning av Johkamohkki, som kommer fra to samiske ord: johka e elv og mohkki e sving – haha, et stedsnavn som basere sæ på naturfenomena i området, det har vi aldri hørt om før! (ihvertfall ikke på sånne rare språk ingen lenger snakke.) Og Hjemmeluft, utafor Alta – der med helleristninga, du vet – e en absurd bokstavelig versjon av navnet Jiebmaluokta. Jiebmaluokta betyr ikke hjemme-luft (æ vet ærlig talt ikke ka det betyr), men noen syns det va vanskelig og bestemte sæ for at Hjemmeluft e enklere å huske.

Og det, mine kjære venna, e rasisme. «Det her e vanskelig og det e ikke som om det e mitt språk, æ syns heller det burde hete nokka anna» e rasistisk og en utrolig uheldig form for majoritetsmakt. Og hver gang dokker ler av absurde stedsnavn som jo ikke betyr nokka som helst vettig (i motsetning til Selnes og Kvaløya og ørtenhundre andre fiskenavn og -elv og -nes og -sund etc etc (og ja, om æ va en god retoriker ville æ funnet faktiske norske stedsnavn som ikke betyr nokka som helst, men æsj, kæm som bryr sæ om norsk liksom, det e jo snart et dødt språk uansett), kan dokker kanskje heller lure litt på ka det hete på originalspråket og ka det kommer av – det e langt, det her landet, som Rolf Jakobsen insisterte på, og det meste e nord, og ganske mye av det va (og e, og e, og e, uansett ka folk måtte men) bosatt av folk som snakka et språk mange av dokker ikke kan og som ga de stedsnavn dokker ikke forstår – men det e ikke en unnskyldning for ikke å lære sæ dem.

Takk.

(følg med, seinere, når vi snakke om andre, hyggeligere ting – som.. gudan vet ka, bøker og folk og teite ting æ har tenkt – det finnes oseana av muligheta)

Drit i mandag, æ endte opp med søndagsmorrablues.

Noen fant det for godt å ringe mæ klokka 07.14, fra skjult nummer. Æ e ærlig talt ikke helt sikker på ka vedkommende ville, men han sa nokka sånt som «du e Siri? Og du e same» og æ fikk ikke egentlig med mæ nokka som helst, så æ svarte «det her e totalt irrelevant» og så la han på. Altså. Absurde telefonsamtala e en ting – tror æ, æ har veldig sjelden absurde telefonsamtala – men absurde telefonsamtala kvart over syv på søndagsmorran e jævlig dårlig gjort.

Neste gang kan du heller bare sende en e-post, så treng du i det minste ikke vekke folk som ikke sovna før klokka fire. Og æ e helt for anynomitet, som sådan, men ikke kvart over syv på søndag, da har du med å si kæm du e, sånn at æ vet kæm æ skal legge for hat resten av uka.

Hakket mer underholdanes må man vel kunne si at telefonsamtalen litt tidligere på dagen (evt. dagen før, det kommer vel litt an på definisjona etc) va, når noen ringte for å spørre om æ ville stå på lista til NSR til sametingsvalget. Et kort øyeblikk vurderte æ å si ja, men det va bare styrt av den delen av mæ som gjerne hoppe ut i barnebasseng med hodet først, så æ e forholdsvis glad for at æ lot være.

Det morsomme va egentlig at Tor Mikalsen, som spurte, sa han hadde lest bloggen min «og du virke jo engasjert og sånt,» og de siste dagan har æ tenkt på et blogginnlegg æ vil skrive, om at æ ikke e politisk engasjert.

Det høres jo i og for sæ veldig teit ut, æ vet det, men greia e at æ e ikke mer politisk engasjert enn enhver samfunnsengasjert samisk feminist e nødt til å være. Men samfunnsengasjerte samiske feminista e nødvendigvis ganske politisk engasjert (fordi det personlige e politisk, vettu). Men æ gir mæ katta i at det e 600.000 reinsdyr for mye på Finnmarksvidda, æ tenke ikke så mye over mineralloven eller Finnmarksloven eller nokka som helst1, æ e mer interessert i kulturteori og -politikk enn nokka som helst anna. Av og til lure æ på om æ e den eneste unge samfunnsengasjerte samen som ikke har vært mer eller mindre politisk aktiv – og det slår mæ som usedvanlig underholdanes at æ ikke regne mæ som politisk aktiv, siden æ jo tross alt sto på Sametingslista til NSR ved sist valg – æ klarte jo ikke engang å opprettholde medlemsskapet mitt i SSSR (samisk studentforening i Tromsø, for de uinnvidde). Sjøl om akkurat det va demmes feil mer enn min, men æ gjorde ikke nokka særlig for å melde mæ inn igjen.

Æ har privilegiet, i kraft av min status som same, å kunne erklære mæ uinteressert i dela av det samiske – æ blir hverken mer eller mindre same av å (ikke) kunne argumentere for/mot Finnmarksloven – og heller fokusere på de delan som interessere mæ. Om æ vil vurdere samisk eksistens i forhold til trickster og performativitetsteorian til Judith Butler, så kan æ gjøre det – men æ tror ikke det gjør mæ skikka til å argumentere saka i Sametinget. Sjøl om Janos Trosten jo tydeligvis vil åpne for at man virkelig ikke treng å vite ka man snakke om før man snakke, eller at man i det minste ikke treng å behandle politiske motstandera og sånt med respekt. Æ kunne sikkert havna på Sametinget og gått inn for å fornærme gud og hvermann og sametingspresidenten, men æ tror æ satse på utdannelsen min, sjøl om den e for enda mer spesielt interesserte enn folk som følg med på samisk politikk. (det e litt gøy egentlig, «ja, æ tenkte å skrive om nokka som kanskje vil interessere mange nok til at du treng to hender for å telle dem.»)

Kanskje det va det han ville snakke om, mannen som ringte kvart over syv? Han kunne uansett i det minste ha venta til æ faktisk e våken nok til å være koherent. (æ e ikke helt sikker på ka det va som va irrelevant, men æ e litt fornøyd med at æ klare å bruke sånne ord når æ egentlig ikke e våken.)

1Den ene tingen i den typen naturpolitikk som æ syns e litt rar, e at på tross av at faren min eie hus (flere av dem, nu!) i Seida, men fortsatt ikke kan regnes som anna enn turist. Men det e ikke som om det e veldig farlig, som sådan, vi fiske ikke så mye. Dessuten e det jo bare å flytte dit og begynne å slå jorda, så kan vi drive stengselsfiske og alt! (vi har jord nok til å kunne slå de nødvendige mengdan, sjøl om æ ikke huske kor mye det skal være)

totalt bortkasta.

Så.. Du vet den der greia, kor du ikke skriv nokka på ti daga, fordi det skjer for mye og du har for lite tid og e egentlig forkjøla og drar til Oslo og tenke ørtenhundre tanka om kunst og kultur og det samiske og andre samiske ting og generelt sett alt, for så å innse at du har så mye du vil si at du ikke lenger vet kor du eventuelt skulle begynne og ka du skulle avslutte med og ka som skal være i midten?

Den der greia som blir enda litt verre fordi du sitt og ser på TV og innser at Flying Daggers gjør sæ svært dårlig som bakgrunnsfilm, fordi du ikke skjønne det dem sir og må lese teksten og den e på svensk, og du øve dæ på å lese svensk – man kjøpte jo tross alt tjuvlyssnat-boka, og Ulf Karl Olov Nilsson mens man va i Oslo, det og en svensk bok til som man ikke lenger huske navnet på, men det va en generasjonsfortelling om samiske kvinner og den hadde verdens styggeste omslag – og du øve dæ på å være flink, men grunnet uforutsette katastrofa blei du djevelsk distrahert?

En sånn greie, du vet, som ende opp som en dårlig pastisj på det der Nils-Øivind Haagensen-diktet, du kjenne vel det?, fordi du e ute av stand til å si nokka fornuftig og du e ute av stand til å finne et sted å starte det du vil si, og det e så mye, det e så mye, kor skal man starte?

En sånn greie e det æ slit med, så det kommer nokka fornuftig, før eller seinere, æ må bare.